Hvorfor er mennesker så villige til å dø?

[Balle]

I forbindelse med den posten om søppel på Mt. Everest, ble jeg sittende å lese litt om høye fjell og klatring.

Dødsraten på Mt. Everest ligger på ca.10 %, mens K2 har nektet ca. 30 % av sine besøkende å reise hjem igjen. I noen sesonger over det dobbelte...

Det jeg da lurer på, er hvorfor folk tiltross for gjennomsnittlige odds på 1:3 for å dø, likevel må opp på det fjellet? I praksis er vel dødsrisikoen veldig mye større på K2 enn statistikken tilsier, siden det kanskje er bare de aller beste som prøver seg? På Mt. Everest dør det vel endel som overhodet ikke skulle vært der, slik at oddsene for veldig flinke klatrere er mye bedre, eller?

 

Jeg har da gjort ting jeg også, som "vanlige" folk syntes var galskap, iallefall før i tiden. Da jeg var liten turgutt, var det veldig få, om ingen, som overnattet i telt over 1000 m.o.h i "hjemfjellene" mine rundt juletider.

Jeg forstår selvfølgelig trangen til mestring o.l, men når du legger ivei oppover ett fjell som mest sannsynlig vil ta livet av deg, da henger jeg ikke med lenger. Kan noen forklare?

[Hokus]

Kanskje de synes at det ikke er nok å bare overleve, de vil LEVE.

[Dag G - Evje]

Må stadig henvise til Peter Wessel Zappfe når det gjelder dette spørsmålet.

Mer diskusjon er meningsløst....

 

 

«Men hensigten, spør folket, meningen, maalet?
Der er ingen hensigt, der er intet maal. Tindesporten er meningsløs som selve livet, - derfor kan dens trolddom aldrig dø.
En dag - naar det som hadde maal og hensigt og mening ligger som høstens halm,

da staar der støtter i din erindring og lyser med uslukkelig glans.

Ved dem skal du vite, naar du staar ved den sidste varde, at du har drukket en jorddag ind.»

[Balle]

Kanskje de synes at det ikke er nok å bare overleve, de vil LEVE.

Jojo, skjønner det der, jeg har forsåvidt intet annet innhold i livet mitt jeg heller, enn jobb, friluftsliv og en gammel hund. Triste greier, egentlig Men det er sånn jeg vil ha det. Det er en risiko med alt vi gjør, bilturen fram til turstart, er jo det farligste...

[REs]

Når man har vokst opp ved kysten av Norge så forstår man godt at noen føler en spesiell trang til å klatre opp på høye fjell.

Jeg tror ikke dette er et bevisst behov for å strekke grenser eller å utfordre skjebnen, men det er noe som ligger i underbevisstheten fra tidenes morgen. Dragningen mot naturen, det ensomme livet hvor menn er menn og hvor kun den sterkeste overlever.

Dragningen mot fjelltopper merket jeg selv godt da jeg satt på en veranda i nærheten av Gardasjøen nord i Italia og så på hvite fjelltopper av hvit dolomitt som omkranset området. Ikke fordi jeg hadde så veldig stor trang til å stå på toppen, men fordi jeg ikke kunne se havet og derfor følte meg mer og mer innestengt.

Stavangers store sønn, Alexander L. Kielland har beskrevet dette på en fantastisk måte i begynnelsen av romanen Garman og Vorse.

Et sted i begynnelsen av romanen omtaler han de puslinger som bor ved havet på denne måten:

" Men ta så en av disse strandboerne, flytt ham langt inn i landet mellom fjellene i den yndikste dal du kan finne, gi ham den beste mat og de bløteste senger. Han vil ikke røre din mat og sove i sengene, men uten å se seg om vil han klatre fra fjell til fjell inntil han langt - langt ute skimter noget blått han kjenner. Da går hans hjerte opp, han stirrer mot den blå stripe som glitrer derute, inntil det begynner å glitre blått alt sammen, men han sier ingen ting - "

 

Ta et par minutter og les begynnelsen på romanen med skildringen av oss, folkene fra dette området. Ja for selv om han ikke nevner stedsnavn så er det helt tydelig hvem og hva han sikter til i denne romanen. 

 

 http://www.nb.no/nbsok/nb/2c4a668b5c0e946938d59c3dda8aebca.nbdigital;jsessionid=BCB58C1D16A1AE86F5B28B3C729F00E0.nbdigital3?lang=no#5

[Kjell Iver]

Veldig godt spørsmål @Balle . Jeg har ikke noe godt svar jeg heller. Men tror nok mange har svært stor tro på egen flaks og dyktighet. Man er jo så mye bedre forberedt enn de andre..

 

Men jeg har merket meg at noen har veldig fort for å rope på hjelp fra "Staten" når noe går galt. Om det er K2 eller Everest. Akkurat den har jeg veldig vanskelig å forstå men det er vel kanskje et helt annet spørsmål - men noe som gjør det enda litt mer uforståelig at man usetter seg for den faren i første omgang.

 

I bunn og grunn er det vel den samme grunnen til at noen folk røyker. "Jeg får ikke kreft - de andre får det."

[Nils Martin]

Discoverydokumentaren "Everest, kampen mot toppen" er tilgjengelig på netflix. Fascinerende av flere grunner. Dels den fantastiske naturen, dels de personlige kampene og hver enkeltes bakgrunn, dels innblikk i hvor folksomt det er på toppen og den variable dyktigheten blant klatrere. Setter mange tanker i hodet. Dels bra at det er lov, dels trist at mange går for drømmen sin uten tilstrekkelig trening og erfaring. Vintertur på fjellet byr både på risiko og gofølelse. Frihet, mestring, perspektiv og at livet skal leves. Utfordringen er vel at finne rett progresjonstempo. Starte med retrettmuligheter og bli kjent med kropp, natur og utstyr. 

K2 og Everest er uaktuelt for meg, men fungerer likevel som en drøm og fantasi. Liksom drømmen og fantasien om at vår natur er urørt villmark...

[Taomas]

Det har vel noe med alt vi gjør i livet blir vi husket for i døden. Det og oppnå noe stort setter lista for dine arvtagere og ditt navn. Vi er jo tross alt drevet av ego. Noen mer enn andre.  

[Kikut]

Jeg tror kanskje at flere, spesielt Everest-klatrerne, prøver seg på dette av helt feil grunner. De melder seg på stadig økende kommersielle "gruppeturer" i selvrealiseringsøyemed etter en livskrise av et eller annet slag. Har hørt at f.eks. folk som prøver seg på Mont Blanc aldri tidligere har sett et stegjern eller isøks..

Trist er det uansett, og pragmatisk som jeg er ser jeg ikke poenget med å omkomme i forsøket på å klatre opp på en topp.

 

Men det kommer fra en som ble svimmel når han gikk Bukkelægret i sommer...

[Kikut]

Litt på kanten av tema, men hyggelig en lørdag formiddag: Demonstrasjon av eminent klatreteknikk:

 

http://www.youtube.com/watch?v=YKBsoKwNVjY

[Ulvemor]

Siden jeg har sett døden i hvitøyet i dag og prøvd BÅDE nye ski og staver på en gang, føler jeg meg ganske kompetent til å kommentere denne

 

Risiko og risikoadferd er det forsket ganske mye på og det går til en viss grad an å forklare hvorfor vi agerer forskjellig på det å oppsøke eller utsettes for spenning og fare. Hva vi opplever som spenningsterskel er jo også ganske forskjellig.

En teori er at spenningssøkere opplever dette som en slags stimuli eller avhengighet, som rus eller fysisk og psykisk velvære. Denne teorien bygger på at Insula (et senter i nederst i storehjernen) aktiveres ved slike opplevelser, og reagerer på forskjellige typer av stimulans og avhengigheter som røyk, alkohol, rusmidler, men altså også avhenghet av spenning.

Hos de risikoaverse er det antagelig den fremre delen av storehjernen (frontallappen) som styrer begrensningene våre. Her bearbeides blant annet fornuft og følelser. Med andre ord behandles antagelig stor/ liten risikoadferd i forskjellige steder i hjernen som også har ulik funksjon.

Typiske trekk hos risikoutøvere er høye nivåer av testosteron. Av andre egenskaper er det ofte "alfa-hanner som går foran andre".

En ting er vel også forskerne enige om, og det er at uten spenningssøkerne så hadde evolusjonen stått ganske stille. Det er ofte de som har gått foran i de store hendelsene i historiebøkene, som for eksempel det grensesprengende ved å prøve ut nye ski og staver i lett overskya vær og minus 4

[Balle]

Siden jeg har sett døden i hvitøyet i dag og prøvd BÅDE nye ski og staver på en gang, føler jeg meg ganske kompetent til å kommentere denne

 

Risiko og risikoadferd er det forsket ganske mye på og det går til en viss grad an å forklare hvorfor vi agerer forskjellig på det å oppsøke eller utsettes for spenning. Hva vi opplever som spenningsterskel er jo også ganske forskjellig.

En teori er at spenningssøkere opplever dette som en slags stimuli eller avhengighet, som rus eller fysisk og psykisk velvære. Denne teorien bygger på at Insula (et senter i nederst i storehjernen) aktiveres ved slike opplevelser, og reagerer på forskjellige typer av stimulans og avhengigheter som røyk, alkohol, rusmidler, men altså også avhenghet av spenning.

Hos de risikoaverse er det antagelig den fremre delen av storehjernen (frontallappen) som styrer begrensningene våre. Her bearbeides blant annet fornuft og følelser. Med andre ord behandles antagelig stor/ liten risikoadferd i forskjellige steder i hjernen som også har ulik funksjon.

Typiske trekk hos risikoutøvere er høye nivåer av testosteron. Av andre egenskaper er det ofte "alfa-hanner som går foran andre".

En ting er vel også forskerne enige om, og det er at uten spenningssøkerne så hadde evolusjonen stått ganske stille. Det er ofte de som har gått foran i de store historiske hendelsene i historiebøkene, som for eksempel det grensesprengende ved  å prøve ut nye ski og staver i lett overskya vær og minus 4

Alt det du skriver her, er  noe som jeg lett kan forholde meg til, jeg likte jo ungdom-åras skjelving i lårene etter å ha foretatt en litt vågal nedkjøring på telemarkski, jeg også. Det er spesielt den K2-greia jeg ikke forstår, hvorfor absolutt den toppen, når statistikken er så overveldede negativ? Det finnes da mange andre topper? På den annen side, så har jeg overlevd to såkalte "høyenergiulykker" med bil. All fornuft tilsier vel at jeg burde holde meg langt unna personbiler resten av livet, men like forbannet så kjører jeg bil hver dag. Kanskje forklaringen er så enkel at vi mennesker er den desidert dummeste rasen på planeten?

Håper avslutningsvis at du ikke våkner med altfor kraftig adrenalinabstinens i morgen

[Ulvemor]

..Det er spesielt den K2-greia jeg ikke forstår, hvorfor absolutt den toppen, når statistikken er så overveldede negativ? Det finnes da mange andre topper? ....

Håper avslutningsvis at du ikke våkner med altfor kraftig adrenalinabstinens i morgen

Jo, jeg våkner nok sliten og skjelvende i morgen, Balle, og bare MÅ har en skitur til på de nye skia før jeg reiser tilbake i morgen kveld 

På lik linje med Jarle Trå (som forsøkte å gå opp Mount Everest uten oksygen) og mange andre ekstremutøvere er nok våre friluftsabsinenser noe av samme greia, bare litt mindre rå.

 

Det at noen oppsøker ekstreme fare- og spenningssitasjoner og bare MÅ ha mer (K2 ...) og at dette er basert på en type abstinens eller avhengighet  er en god forklaring. De vil hele tiden styre mot nye utfordringer og de ekstreme og farligste målene blir dermed også de mest tiltrekkende. At det er en type "rusavhengighet" forklarer også at det utvisker og fjerner vanlige faresignaler og risikotersklene som ellers fungerer som sperrer og grenser for de fleste av oss andre

 

Dette er rare mekanismer, men du kan jo selv prøve å forklare kollegene dine på jobben hvorfor det er så rasjonelt å overnatte ute i fjellheimen i telt og minus 20 en ukes tid. Det er mulig du får forklaringsproblemer du og, men det handler jo egentlig om den samme greia

[knadne]

I forbindelse med den posten om søppel på Mt. Everest, ble jeg sittende å lese litt om høye fjell og klatring.

Dødsraten på Mt. Everest ligger på ca.10 %, mens K2 har nektet ca. 30 % av sine besøkende å reise hjem igjen. I noen sesonger over det dobbelte...

Det jeg da lurer på, er hvorfor folk tiltross for gjennomsnittlige odds på 1:3 for å dø, likevel må opp på det fjellet? I praksis er vel dødsrisikoen veldig mye større på K2 enn statistikken tilsier, siden det kanskje er bare de aller beste som prøver seg? På Mt. Everest dør det vel endel som overhodet ikke skulle vært der, slik at oddsene for veldig flinke klatrere er mye bedre, eller?

 

Jeg har da gjort ting jeg også, som "vanlige" folk syntes var galskap, iallefall før i tiden. Da jeg var liten turgutt, var det veldig få, om ingen, som overnattet i telt over 1000 m.o.h i "hjemfjellene" mine rundt juletider.

Jeg forstår selvfølgelig trangen til mestring o.l, men når du legger ivei oppover ett fjell som mest sannsynlig vil ta livet av deg, da henger jeg ikke med lenger. Kan noen forklare?

 

Statestikk er fiffige greier, å påstå at 30% av de som drar til K2 dør er vel å overdrive. Det er slik at for hver 100. som kommer til toppen så dør det 24. Men da tar man ikke med alle de som snudde før toppen, og de er det en del av. Om man tar med alle som har fått klatrelisens, så vil tallet være et helt annet, og man har adskillig bedre sjanse enn 1:4 for å overleve turen.

[Balle]

Statestikk er fiffige greier, å påstå at 30% av de som drar til K2 dør er vel å overdrive. Det er slik at for hver 100. som kommer til toppen så dør det 24. Men da tar man ikke med alle de som snudde før toppen, og de er det en del av. Om man tar med alle som har fått klatrelisens, så vil tallet være et helt annet, og man har adskillig bedre sjanse enn 1:4 for å overleve turen.

Og om man tar med alle som har en drøm, er det ikke farligere enn å gå på do i Norge

Spøk til side, jeg fant bare noen tall på Wikipedia, fram til 2008 har over 75 omkommet, mens 305 har kommet til toppen. Av disse 305 dør vel mange på veg ned igjen, slik er det vel på Mt. Everest også. Når det gjelder sistnevnte så har ca 3000 kommet helt opp, mens ca 230 har omkommet. Hvis man ser på disse tallene isolert, så er det jo en markant forskjell, men jeg skal si meg enig i at det kan ligge ting bak...Men for meg, med en total mangel på kunnskap om klatring, virker det sannsynlig at K2 tiltrekker seg eliten, slik at antallet som snur er veldig mye lavere enn "familiepakketurene" på Mt. Everest?

[knadne]

Og om man tar med alle som har en drøm, er det ikke farligere enn å gå på do i Norge

Spøk til side, jeg fant bare noen tall på Wikipedia, fram til 2008 har over 75 omkommet, mens 305 har kommet til toppen. Av disse 305 dør vel mange på veg ned igjen, slik er det vel på Mt. Everest også. Når det gjelder sistnevnte så har ca 3000 kommet helt opp, mens ca 230 har omkommet. Hvis man ser på disse tallene isolert, så er det jo en markant forskjell, men jeg skal si meg enig i at det kan ligge ting bak...Men for meg, med en total mangel på kunnskap om klatring, virker det sannsynlig at K2 tiltrekker seg eliten, slik at antallet som snur er veldig mye lavere enn "familiepakketurene" på Mt. Everest?

 

Tallene dine er nok ikke helt riktige, det har kommet over 6000 til tops på everest, og omkommet 234. (tall fra 2012).

Om man regner dødsfall pr forsøk ligger everest på 1,1%  (http://climbing.about.com/od/mountainclimbing/a/Death-On-Mount-Everest.htm). Om man regner dødsfall pr person på toppen ligger dødsraten på 1,5% i perioden 2000-2012, og på 3,2% om man tar med alle forsøk. Men det er vel riktigst å ta med de siste 12 årene, siden utstyr og kunnskap er bedre nå enn før. (http://www.alanarnette.com/blog/2013/02/11/everest-2013-has-everest-become-more-dangerous/).

 

Når man så tar i betraktning at de fleste som omkommer er uerfarne, er det slett ikke vanskelig å forstå at en med høyde og klatreerfaring har lyst til å forsøke seg på Everest. 30% sjanse for at han kommer til tops, 98,9% sjanse for å overleve og kun 1,1% sjanse for å dø.

Det finnes selvfølgelig mange måter å regne på, og tallene er litt ulike avhengig av kilde, men 10-30% er en overdrivelse. Jeg fant dessverre ikke tallen for K2 i farta, men mener det ligger på ca 2,5% omkomende pr forsøk. K2 er et vanskelig fjell, og det er mange som snur før toppen.

Her er mer statestikk over høye fjell:

http://www.adventurestats.com/tables/EverestAgeFat.shtml

http://www.adventurestats.com/tables/EverestO2Fat.shtml

http://www.adventurestats.com/statistics.shtml

[Martin HJ]

Folk er forskjellige er vel det man kan si, noen tar den litt lenger - og godt er det. Noen dør i sykesengen, noen på gamlehjem og noen uheldige i ulykker - noen få dør av og med sin aller største lidenskap for å oppnå sine livs mål som gir mening til dem i livet.. Jeg har ikke problemer med å skjønne dem som vil opp K2, selv om jeg aldri kunne tenkt meg det selv. Jeg er for opptatt med å lukte på blomstene og vente på at duppen med markklysa skal gå under. Men igjen, sydpolen ville aldri blitt oppdaget hvis alle var lik meg.

[Balle]

Tallene dine er nok ikke helt riktige, det har kommet over 6000 til tops på everest, og omkommet 234. (tall fra 2012).

Om man regner dødsfall pr forsøk ligger everest på 1,1%  (http://climbing.about.com/od/mountainclimbing/a/Death-On-Mount-Everest.htm). Om man regner dødsfall pr person på toppen ligger dødsraten på 1,5% i perioden 2000-2012, og på 3,2% om man tar med alle forsøk. Men det er vel riktigst å ta med de siste 12 årene, siden utstyr og kunnskap er bedre nå enn før. (http://www.alanarnette.com/blog/2013/02/11/everest-2013-has-everest-become-more-dangerous/).

 

Når man så tar i betraktning at de fleste som omkommer er uerfarne, er det slett ikke vanskelig å forstå at en med høyde og klatreerfaring har lyst til å forsøke seg på Everest. 30% sjanse for at han kommer til tops, 98,9% sjanse for å overleve og kun 1,1% sjanse for å dø.

Det finnes selvfølgelig mange måter å regne på, og tallene er litt ulike avhengig av kilde, men 10-30% er en overdrivelse. Jeg fant dessverre ikke tallen for K2 i farta, men mener det ligger på ca 2,5% omkomende pr forsøk. K2 er et vanskelig fjell, og det er mange som snur før toppen.

Her er mer statestikk over høye fjell:

http://www.adventurestats.com/tables/EverestAgeFat.shtml

http://www.adventurestats.com/tables/EverestO2Fat.shtml

http://www.adventurestats.com/statistics.shtml

Sakset fra Wikipedia:

"Fjellet ble først besteget av Sir Edmund Hillary og sherpa Tenzing Norgay, som nådde toppen 29. mai 1953 via Sørøst-ryggen. Dette har siden blitt den mest brukte ruta opp fjellet.

En kontroversiell teori er at Mount Everest ble besteget allerede i 1924 av George Mallory og Andrew Irvine. De to ble observert svært høyt på Nordryggen, på vei mot toppen, men kom aldri ned igjen. Klatrere som kjenner denne delen av fjellet mener at de to ikke var i stand til å komme over «the second step» på 8600 meter – den siste vanskelige passasjen før toppen – med datidens utstyr og klatreferdigheter. Muligheten for at de to kom helt opp, men døde på returen, kan likevel ikke utelukkes helt. Mallorys dypfryste kropp ble funnet i 1999, 75 år etter han døde.

Om lag 3 000 personer har siden 1953 nådd toppen (pr. 20129, mens om lag 230 har omkommet siden 1922 og 100 av disse fortsatt ligger uhentet i fjellsiden. Allerede i 2007 var det gjennomført mer enn 4100^[4] bestigninger, med 633 bestigninger bare i 2007 som høydepunkt. Deretter ble det gjort 426, 462, 543 og 537 bestigninger de neste årene i henholdsvis 2008, 2009, 2010 og 2011.^[5]"

 

Hm, ser ut til å være noe tull med tallene? Hvis det stemmer. så beklager jeg Men det gjør det jo bare mer uforståelig hvorfor så mange velger å prøve seg på K2, når Mount Everest både er høyere og sikrere, mulig det ikke er  utfordrene nok klatreteknisk? Utifra det jeg har sett, er stort sett snakk om å gå?

 

Sakset fra Wikipedia:

 

"K2 blir betraktet som et vesentlig vanskeligere fjell å bestige enn Mount Everest, både på grunn av den vedvarende brattheten på alle sider av fjellet, og på grunn av beliggenheten mye lenger nord enn Everest. Langt færre klatrere har stått på toppen av K2 enn Everest. Pr. august 2008 hadde kun 305 klatrere besteget toppen, og minst 75 mennesker har mistet livet i forsøket.^[1]

Den sørlige delen av fjellet, som kalles Magic Line, regnes som nærmest suicidal, og har kun blitt besteget én gang (5. juli 1986), av polakkene Jerzy Kukuczka og Tadeusz Piotrowski. Ingen har klart å klatre ruten siden den gang.^[2]

Allerede i 1902 skjedde første forsøk på å beseire K2. De britiske fjellklatrerne Oscar Eckenstein og forfatteren og mystikeren Aleister Crowley gjorde flere forsøk på å nå toppen via nørdøst-ryggen, men kom ikke høyere enn 6525 meter. Neste ekspedisjon til K2 (1909) var ledet av Luigi Amadeo, hertug av Abruzzi. Denne ekspedisjonen nådde opp til 6250 meter på sørøst-ryggen, på ruta som nå er kjent som Abruzzi Spur (Abruzziryggen).

I 1938 ledet Charles Houston en amerikansk ekspedisjon som nådde opp til 8000 meter på Abruzziryggen. Året etter kom et nytt amerikansk klatrelag opp til 200 meter under toppen, men ekspedisjonen ble avbrutt da fire klatrere omkom høyt oppe på fjellet. Houston returnerte til K2 i 1953, men også denne ekspedisjonen ble avbrutt under dramatiske omstendigheter under en storm, og klatrerne kom denne gangen ikke høyere enn 7800 meter.

K2 ble først besteget 31. juli 1954 av en italiensk ekspedisjon, ledet av Ardito Desio."

 

Morsomt med statistikk, visste du at hvis du er mann eller kvinne, og drikker kaffe eller te, har du 92 % sjanse for å omkomme på neste flytur?

[knadne]

Hm, ser ut til å være noe tull med tallene? Hvis det stemmer. så beklager jeg Men det gjør det jo bare mer uforståelig hvorfor så mange velger å prøve seg på K2, når Mount Everest både er høyere og sikrere, mulig det ikke er  utfordrene nok klatreteknisk? Utifra det jeg har sett, er stort sett snakk om å gå?

 

Wikipedia er ikke alltid den beste kilden til kunskap.

Det blir vel det samme som at mange velger å bestige Store Skagastølstind, selv om det er lettere å bestige Galdhøpiggen (både høyere og enklere). Det er mer stas å klatre på storen enn å gå i kø til Piggen. Enda mer stas er det å bestige et enda høyere fjell, og blandt de fjellene som gir størst mestringsfølelse er også de vanskeligste som feks K2.

K2 er adskillig mer teknsik krevende en Everest. Og fremdeles ikke så dødelig som 30% men nærmere 2,5%, altså 97,5% sjanse for at du overlever.. 

[Joker]

Jeg synes på mange måter det er litt trist med slike tråder som dette. En del innlegg her vitner om en mangel på forståelse for andre sitt friluftsliv, og kanskje enda verre en mangel på toleranse for andre former for friluftsliv enn det en selv bedriver. Særlig hvis dette friluftslivet innebærer noen form for risiko. Da er det virkelig fy-fy.

Hvis man selv har stor glede av sitt friluftsliv så burde det være enkelt å skjønne at også andre kan sitte igjen med mye av den samme gleden. Så da må det jo være av mindre betydning om man driver med jakt, fiske, store fjell, små fjell, skikjøring, eller telting på 1000 meter.

Tviler på at folk som går på Everest eller K2 plukker ut disse toppene utfra hvor det er største sjanse for å omkomme. Da burde kanskje køen på Annarpurna være større enn det den er.

[REs]

Statistikk kan brukes på mange måter, men det er ikke sikkert at den viser sannheten like vel.

Tenk bare på hvor mange som hadde pusset tennene den dagen de falt på ski og skadet seg.

Hvor mange av de som ble drept i trafikkulykker i fjor var kaffedrikkere, og for ikke å glemme sammenhengen mellom kaffe og lårhalsbrudd.

Og hvis man så både pusser tennene og drikker kaffe? Ja hvem tør vel å utsette seg for en slik risiko.

Jeg kjører aldri bil uten at jeg har lagt innpå en 3 - 4 gode whisky eller kognak til frokost.

De aller fleste trafikkulykker skjer jo med edru sjåfør.

Men så kan man selvfølgelig si at en veldig stor prosent av de som kjører med promille kommer ut for en trafikkulykke, men det er bare triksing med tall, noe som er helt vanlig innenfor politikk og statistikk.

[Tessatroll]

Eit tema som aldri taper relevans eller sluttar og skape engasjement

Eg har nokre gonger lest Jarle Traa si "Livet i fjella" og John Krakauer si "Into thin air". Vert ein eigentleg ikkje så mykje klokare, berre meir fascinert og med fleire spørsmål.

 

Eg for min del er nær å ha blitt traumatisert berre av å sjå filmen "Touching the void". 

Låta "Brown girl in the ring" har definitivt tapt sin sjarm, og eg har sjeldan følt meg så uvel av noko på Tv eller ein film, med unntak av nyheitene.

 

Likevel kan eg forstå kvifor folk får dragninga, og besettelsen. Og dømmer dei ikkje, I alle fall ikkje for at dei vel å utsette seg sjølv for fare.

Eg synest vel eigentleg at det at enkeltmenneske kan døy, er det spm som skaper minst konflikt i meg knytt til "Høge fjell" turisme. 

[Balle]

Jeg synes på mange måter det er litt trist med slike tråder som dette. En del innlegg her vitner om en mangel på forståelse for andre sitt friluftsliv, og kanskje enda verre en mangel på toleranse for andre former for friluftsliv enn det en selv bedriver. Særlig hvis dette friluftslivet innebærer noen form for risiko. Da er det virkelig fy-fy.

 

Nå vet jeg ikke hvem du sikter til, men jeg har ikke bevisst gitt det inntrykket. Jeg synes det er tristere, hvis det er Fjellforummedlemmer som leser dette og har kunnskap om det, uten å nedlate (?) seg til å svare...

Den eneste formen for "friluftsliv" jeg ikke tolererer og mangler forståelse for, er villmannskjøring med snøskuter!

 

Nå er jeg på vei for å fiske ørret på isen, i -19 grader, det er det mange som skjønner vitsen med

[Ulvemor]

Likevel kan eg forstå kvifor folk får dragninga, og besettelsen. Og dømmer dei ikkje, I alle fall ikkje for at dei vel å utsette seg sjølv for fare.

Eg synest vel eigentleg at det at enkeltmenneske kan døy, er det spm som skaper minst konflikt i meg knytt til "Høge fjell" turisme. 

Jeg har klatret litt i vegg og er litt besatt av deres besettelse, og forstår den godt. Imidlertid har det å bevisst utsette seg for ekstrem fare også et etisk og moralsk dilemma.

 

Det etiske kan man takle selv: Bør jeg utsette meg for noe som jeg så effektivt og opplagt kan dø av eller ikke? 

Så er det videre lett å si: "Skjer det noe, forventer jeg ikke å bli reddet."

 

Det moralske er hvilken situasjon man utsetter redningsmannskap, familie, venner og alle rundt seg for.

For disse er det kanskje ikke et så likegyldig valg, og redningsmannskapene risikerer ofte livet på lik linje som utøveren.

 

I en perfekt verden kan sikkert alle gjøre hva de vil med livene sine, men så enkelt er det ofte ikke i praksis.

 

Nå skal jeg ut her; nysnø i natt, skyfri himmel og minus 10.

...LIFE ... HERE I COME! 

[Tessatroll]

Jeg har klatret litt i vegg og er litt besatt av deres besettelse, og forstår den godt. Imidlertid har det å bevisst utsette seg for ekstrem fare også et etisk og moralsk dilemma.

Det etiske kan man takle selv: Bør jeg utsette meg for noe som jeg så effektivt og opplagt kan dø av eller ikke?

Så er det videre lett å si: "Skjer det noe, forventer jeg ikke å bli reddet."

Det moralske er hvilken situasjon man utsetter redningsmannskap, familie, venner og alle rundt seg for.

For disse er det kanskje ikke et så likegyldig valg, og redningsmannskapene risikerer ofte livet på lik linje som utøveren.

I en perfekt verden kan sikkert alle gjøre hva de vil med livene sine, men så enkelt er det ofte ikke i praksis.

Nå skal jeg ut her; nysnø i natt, skyfri himmel og minus 10.

...LIFE ... HERE I COME!

Einig. Nettopp kva dette utsett andre for er det eg finn problematisk også, anten det er den eine eller den andre, redningsmannskaper eller familie eller aktører i bransjen.

På ei anna side har dette overføringsverdi til andre situasjonar. Mi bestemor synes omtrent det same om skitur på Svalbard som eg tenkjer om Everest.

Ho fortrenger turar eg skal på, og vert heller aggressiv om det vert snakk om det.

At eg vel å utsette meg sjølv for dei farene ein skitur i Arktis kan by på, når eg er mor, er for henne ubegripelig. Og strengt teke, har ho vel noko rett.

Sent from my C6903 using Tapatalk