larka Skrevet 2. januar 2014 Skrevet 2. januar 2014 Hui hvor det går: Skigåing er en liten sport og en sær ting vi må få holde på med i fred, skriver Simen Tveitereid. http://www.klassekampen.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20131228/ARTICLE/131229993&template=printart 1 Siter
Dag G - Evje Skrevet 2. januar 2014 Skrevet 2. januar 2014 For meg er skigåing slet ikke «sport». Den er dionysisk livsbekreftelse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkene i jordens ansigt. En Dante-færd over Infernos vidder,daler, skoger, flyer,fjell og topper. Et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet. For å omskrive noen av Zappfes egne ord... 4 Siter
eirikw Skrevet 2. januar 2014 Skrevet 2. januar 2014 "De vinger på fot, gir liv og lyst og mot"! Det er ikke mange Margrethe Munthe strofer som kan slå denne! Skiene gir meg en helt egen frihetsfølelse. så får det bare være så sært og smalt det bare vil. EirikW 3 Siter
larka Skrevet 2. januar 2014 Forfatter Skrevet 2. januar 2014 Siden vi tydeligvis er i det lyriske hjørnet vil jeg komme med en liten etterlysning. For noen år siden var det noen friluftspoeter her på forumet som hadde omdiktet noen vers av Margrete Munthes; "Jeg snører min sekk, " tydeligvis etter en noe strabasiøs skitur. Jeg tror jeg husker første verset sånn nogen lunde, men er det noen som kan hjelpe meg med fortsettelsen? Det er for gæli å la slik poesi forbli i mørket. Første vers var slik, tror jeg: Jeg smører meg vekk. Jeg smører meg vekk, jeg brenner mine ski, jeg banner så det lyser i heien. Med kramper i lår, hu, hei hvor det går, nå kan jeg heller ikke finne veien. Skulle det knipe, får vi lage et par vers i felesskap her i tråden? Her er originalen. Jeg snører min sekk Tekst: Margrethe Munthe Jeg snører min sekk,jeg spenner mine ski, nå lyser det så fagert i heien. Fra ovnskroken vekk, så glad og så fri mot store hvite skogen tar jeg veien. I fykende fei, jeg baner meg en vei blant vinterkledde stubber og steiner. Den susende vind, meg stryker om kinn, og snøen drysser ned fra lave greiner. De vinger på fot gir liv og lyst og mot! Nå stevner jeg mot høyeste tinden! Alt tungt og alt trått, alt smålig og grått, det stryker og det fyker vekk med vinden. Og når jeg ser opp, og skuer jeg fra topp den lyse dal med skoglier blandet, da banker mitt bryst,av jublende lyst: Jeg elsker,å, jeg elsker dette landet! 1 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.