Store Austabotntind (03.09.2005)

[Vestmar]

Fjellsportgruppa til Storebrand er 10 år og for å feire dette hadde vi planlagt en tur til Store Austabotntind. Mye reklame hadde ført til at det var 31 turglade på vei til Hurrungane. På vei oppover kvelden før var det hissige regnbyger og endel tåke, men gode prognoser fra meteorologene ga optimisme og forventningsfull stemning. Over halvparten hadde valgt overnatting i telt/lavvo på Berdalsbandet, mens de resterende foretrakk å ligge innendørs på en hytte ved Ringane eller på Turtagrø Hotel.

Lørdag morgen kom med rim og tåkedotter rundt toppene, men solen jobbet hardt med å fjerne begge deler. Avtalen var avgang 08:00 fra Berdalsbandet. Turfeberen var stor, for 08:05 var alle i gang oppover mot Vestre Austabotntind. Siden vi var så mange delte vi oss i tre naturlige grupper avhengig av farten oppover. Èn valgte å snu litt oppe i bakkene. Det gikk lett oppover og etter en hvil på vesttoppen var det å vurdere om man ville videre. Her begynner det å bli luftig, så de som syntes nok er nok og at dagen er flott som den er valgte å ta en lengre hvil på Vesttoppen i sola for så å gå ned igjen. Fortroppen “fløy” videre over til den vanskelige og berømmelige snøfonna for å sette sikringer og gjøre klar tau. Slikt tar lengre tid, så noen ivrige taulag fra Turtagrø begynte å ta oss igjen. Guidene for noen av disse taulagene ble sure over at det var mange som ønsket å få en flott opplevelse på den fine dagen. De hastet avsted og lagde kluss både for seg selv og oss. Det går ann å være høflig selv om man er på toppen “hver dag”. Oppe på Austabotntindens pukler ble det nesten reneste folkestrømmen som over Besseggen. På toppen ble det masse jubel og bilder. Hele 20 av oss klarte å komme seg helt opp. En spennende, luftig og utfordrende opplevelse. Fire av de mest ivrige prøvde å gå ut til sørtoppen, men ga opp på grunn av at det var veldig bratt og mye løse steiner. Tåka prøvde også iherdig å komme tilbake, men holdt seg stort sett unna vår rute. Nedturen krevde også fullt fokus, så man kan ikke slappe av før man er nede. Når vi kom ned ble det øl, vin, champagne eller dram i party-lavvoen, alt etter smak og behag. Store mengder god sjokoladekake fikk raskt bein å gå på.

En flott 10 års markering av det Fjellsportgruppa står for.

[Vestmar]

Her kommer noen bilder.

[Vestmar]

Dette var en tur jeg har gått å både gledet og gruet meg til lenge. Brukt den både til å psyke meg opp og ut. Ikke minst har den vært motivasjon for å delta på klatrekurs for å være viseassisterende turleder. Jeg som har hatt høyderespekt/-skrekk ble helt ruset av at dette gikk veldig greit. På toppen følte jeg at jeg spratt rundt som en annen apekatt frem og tilbake til toppvarden, mens andre forbauset sto å så på forvandlingen. Jeg trenger tydeligvis å revurdere meg selv. Mestringen gir hvertfall en god følelse, men jeg må fokusere mer på eventuelle farer nå som en blokkering tydeligvis er borte.

[lph]

Fin turrapport, og fin topp

Har en morsom historie fra da jeg var på Austabotntind for endel år tilbake. Jeg og en kompis hadde nemlig lest en turbeskrivelse skrevet av Eirik Tryti, tror jeg han heter, der det sto noe sånt som: "det er luftig, men erfarne tinderanglere vil ikke føle behov for å sikre".

Vi tok jo dette som en utfordring, og mente at dersom vi da gikk opp uten sikring så hadde vi åpenbart kvalifisert oss til å kunne kalles Erfarne Tinderanglere. Hver gang vi sto og lurte litt på hvor vi skulle gå og om vi skulle ta fram tauet så endte med at vi så på hverandre og sa - neeiii, vi er da erfarne tinderanglere, er vi ikke?

Og det gikk jo bra. Det må sies at vi hadde kanonvær og knusktørt fjell, omtrent så gode forhold som man kan forvente å få.

To-tre uker seinere var noen venner av oss med adskillig mer fjell- og klatreerfaring oppover for å gå samme turen. De fikk tett tåke og nysnø, så ingenting og sikret minst tre taulengder. He-he