Prosjekt 4000: Weissmies (Sveits)

[Gunnar]

Etter gårsdagens aklimatiseringstur på Lagginhorn - se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3554 - trodde ikke kroppen sine egne vibber da klokken ringte 06.00, 3. juli anno 2005. Bena mente det hele dreide seg om en misforståelse og rompemusklaturen vurderte å skifte eier da hjernen overprøvde resten av kroppen og beordret "stå opp"!

Opp bar det, for man kan jo ikke redusere ambisjonsnivået på det som fortsatt er første etappe (aklimatiseringsetappen) på sommerens Alpetur. Dørstokkmila er som kjent lengst. Men ikke i dag. Turen fra Hohsaashytta (3100moh) til Weissmies (4023moh) starter med en liten, nesten horisontal kilometer på vei før man entrer breen, som gjennom brefall og en langstrukken skulder leder helt til topps. Normalt en "walk in the park" - trodde jeg. Men som jeg allerede har antydet, er ikke "jeg" et entydig begrep dagen etter en åpningstur til 4000 meter (Laggihorn). Hodet sier at denne snøtoppen skal bli en kosetur, mens kroppen ellers oppfører seg som om dagen allerede er på hell. En smule schizofrent mao. Men med turkamerat Espen Moe som er innstilt på å bagge en 4000-meter topp, har jeg ikke mye valg. Dermed er dagen omgjort til en "test of character".

Ved brekanten kommer tauet og stegjernene på. Vi har startet sent og ser snøstien med bevegelig fluelort (også kalt folk) sno seg opp mot den lange brede ryggen som mot venstre leder til topps. Før man kommer så langt forsvinner man i skydekket. "Cruxet" på ruten - som umulig kan være mer en F+/PD- - er den bratte oppstigningen gjennom brefallet. Løsningen åpenbarer seg i form av en halfpipe-lignende åpning omkranset av snøtårn. Ved et par opptak brukers bladet på isøksa før stigningsvinkelen slakner. Her begynner vi å møte A-menneskene blant oss (i Alpene kvalifiserer ikke oppstandelse ved sekstiden til A-menneske). Det er vanskelig å si om alle har vært på toppen da vinden har slått seg opp til sterk kuling. Nå spiller været på lag med urestituerte muskler som vil snu. Men med Espen i tauet tør jeg ikke engang tenke tanken.

Det er tungt å gå i motvind på nesten 4000 meter. Et isfelt på 35 grader gjør ingenting for å oppmuntre oss. Men med den passasjen er det unnagjort. Vi er på toppen. Skjønt jeg er ikke sikker ettersom sikten får meg til å tro jeg har dugg på solbrillene. Det vi tror er toppbildet tas og det er bare å pelle seg ned igjen så fort råd er. Nedturen går uten dramatikk og to timer senere sitter vi i steinrøysa nedenenfor breen og føler oss unge til sinns og gamle til bens. Det er som normalt.