Minitur med fire ungar, sykkel og lavvo

[Skaaningen]

Etter å gladt meg i en uke kom vi oss endelig iveg ut i marka for en helgtur: to voksne, fire barn, to sykkelvogner, seks sykkler, en lavvo, en teltovn, og et ekstra guttetelt. Det skulle senere vise seg at guttens medhavda fiskespø, forsett med egenhendigt spart till snelle, like gjerne kunde ha vart erstattet av en lommelykt.

Men men: fra parkeringen satte vi av langs kjendte stier, og var etter hva som føles som en ende, sammenhengende oppøverbakke - minst til foten av Himalaya - framme ved en liten sjø. Lavvo og ovn kom fort opp, og tolvåringene ordnet selv sitt telt. Tross at vi bare er noen kilometer fra sivilisasjonen, så blir dt raskt folktomt, stille, og uendelig stille. Ja, kansje ikke så stille: Ungdomsligan oppdaget det fina ekkoet, og prøvde What does the Fox Say i forskellige rettninger, mer eller mindre samstemte kanonvarianter, og i mer enn 10 tonarter. Minst. Etter det var det hvetken menneskjer eller dyr.

Så lærte vi oss at digre samekniver lett erstatter en øks og sag: ikke fordi de er raskere, men det er gøy Medfisket gikk det dårligere: sønnen fikk en aluminiumsburk, og - en kreps! Selvfølgelig inget vi spiste, men det var flere slike småttinger i vannet. Lokale fiskeforeningen er en riktige helter!

Klokken halv fire blev vi vekket av en av guttene: var det dags å fiske nå? natta sov gott blev svaret. Ellers kan man bare observere: dersom man skal ha med lånebarn ut når det er kaldt, så må man huske på ekstra klær, eller som oss: en ekstra, foret, fjellduk. Uten den hadde minst et lånebarn kommet tilbake med lunginflammasjon, og lite søvn.

Den største episoden sjedde på kvelden, når barnen skulle sluppe ut krepsen de såg på: boksen for dessverre like langt ut i vannet som kreften... Og barnet løp etter, med effekten av gjennombløte fjellstøvler, bløte bokser, og bløte sokker. Men boksen blev reddet! Barnet då fort in i lavvo, fyringsspesialisten satte in turboen, og vi takket for luksusen av at være gamle nog at ha kunnet kjøpe både gode soveposer, og tørkering til lavvoen.

Hjemferden skulle vi ta via en annen rute. Uten kart og kompass. Det gikk utrolig bra, till yngste deltakeren sier
- Pappa, her har vi vart før...
- ikke en sjanse, ryter Skaaningen, som nå har gått en bra bit med sykkelvognen.
- Men pappa, ser du ikke gjerdet der?
....
Ibland er det lurt å lytte. Å på en tioåring. Vi gjorde som en eller annen regel sa: det er ikke for sent å snu. Så, tilbakeveien gikk langs med den Kjente Ruten, uten fler missøden.

Nå er nesten alt pakket ut, huset lukter bål, våt ull, og.... Jeg er lykkelig.