Mannen og sølvsverdet under Sangenuten

[Josef Mink]

Åh, som det synger oppå fjellet. Vinden plystrer inn i mitt sinn, og jeg traver opp, opp, over bekkefar og berg. Jeg uler!

Det er i slutten av juni. Regnet vil ikke gi seg helt. Vi har vært her i traktene nordvest for Ål i en ukes tid, og jeg har brutt meg ut av hytta for en tur utpå ettermiddagen. Målet er et vann jeg har sett på kartet. Det ligger på andre siden av fjellet. Jeg tror det er fisk der.

Jeg ringer og bringer. Sett over poteter. Hasta la vista.

Myrpyttene skvetter. Jeg klyver oppover lia, skuer mot fjellet. Myser mot sola som et øyeblikk blinker tilbake mellom skyene. Under meg ligger et landskap jeg begynner å bli kjent med:

Tjernet hvor begge guttene fikk føle på fiskefeberen i går kveld, speilblankt mellom fjellbjørk og mygg, fullt av sprellende steikeørret. Noen kilometer mot sørøst; bekken vi krysset dagen i forveien. Den smakte så friskt og godt at vi måtte stoppe og slurpe flere ganger på turen oppover lia, så godt at det skumret før vi kom hjem, og da vi skimtet hytteveggen løp guttene inn til mamma for å fortelle, klissvåte av lykke.  

 

SKÅL, MIN BROR! Smårollingene klarer ikke dy seg når de ser fjellbekken sprudle nedover lia. Den smaker bedre enn brus.

 

FISKELYKKE: Ni år gamle Ask viser stolt fram feriens første ørretfangst, tatt med mark og dupp. Denne kvelden fikk gutten to til også. Og mange, mange myggstikk.

 

Etter en times marsj i godt driv er jeg halvveis til målet. Vinden synger enda høyere her, på toppen av Sangenuten.  1189 moh. Lett å se på lang avstand. Det ruver en mast på den høyeste knausen, en konstant ereksjon av et landemerke, og et ganske populært turmål på vinterstid. Men i dag er det bare ett menneske å se.

Meg selv.

Jeg tar av lua, tørker svetten. I en turbok kan jeg lese at det var noen andre her for to uker siden, et følge på fem-seks personer. En av dem har tegnet en smiley. «Ut på tur, aldri sur». Jeg ser ned på landskapet, tregrensen, vannene, åsene. Miniatyrhusene som klorer seg fast som små insekter nedover dalsiden. Og mot vest velter fjellene og bergene over skyene, opp på et digert platå. De strekker seg ut mot horisonten.

Jeg sjekker med kart og kompass. Blir litt forvirret av nålens misvisning. Går noen meter bortenfor og prøver på nytt. Det funker. Der nede, en god kilometer unna i luftlinje, ligger selve Vannet.  Den krokete ringen på kartet som jeg har fundert på helt siden jeg satt foran hyttepeisen på julaften. Med sviende kinn etter skituren. Jeg dagdrømte om sommer. Det knitret da jeg la på en kubbe til.

PÅ TOPPEN: Telemasten på toppen av Sangenuten er ikke særlig vakker, men herifra får du et godt skue til Hallingdalen. Og snur du deg rundt, kan du speide utover både Hallingskarvet og Hardangerjøkulen. 

 

Et svupp i myr, to klakk mot stein, klyv over lyng med lange bein. Jeg er på vei, i riktig lei, pass deg nå fisken, for her kommer jeg. 

Fjellfantens enmannsorkester slår takten ned fjellsidene, over knasende tyrirøtter og ei irrgrønn steinrøys hvor det sikler under hellene.

Pulsen driver opp tempoet idet jeg får øye på bekken som putrer ut i vannet der fremme. Jeg senker farten litt før landing. Går med rolige steg ned til bredden. Vannet ligger på 1105 moh. Det er ikke trangt om plassen her.

Jeg pakker ut stanga, fester en spinner. Hører plasket. Sveiver inn. Venter på smellet. Som ikke kommer.

Jeg prøver igjen. Tråler bortover hele langsiden. Krysser bekken. Kaster i vifteformasjon bortover den andre langsiden. Etter litt spaning finner jeg en gammel, gjenglemt markboks. Den har overvintret minst et par sesonger. Det er altså rimelig å anta at det finnes fisk her.

Vannet kruser seg. Det blåser opp. Regnet kommer tilbake.  Jeg skifter spinner. Trår varsomt. Sikter bak en stein. Drar inn, prøver igjen. På andre siden av steinen nå. Det hjelper ikke.

Dette er irriterende. I sommer har jeg prøvd fiskelykken oftere enn på lenge, men på alle disse forsøkene – helt siden april og frem til nå – er det ikke rare resultatet å skryte av: Fiskepinnene vi har fått de siste dagene troner øverst på listen. For øvrig har samtlige fisketurer vært helt og totalt uten hell, vel å merke hvis man ser bort fra selve naturopplevelsen. I mai glapp en sjøørret helt innmed land i skjærgården utenfor Fredrikstad. Den prøvde i hvert fall. Og på et tilfeldig kast i slutten av april, kroket jeg en lat og diger torsk på et fergeleie oppe på Nordmøre. Den snuste på lukten over bølgene og mannet seg opp til et uinspirert plask. Det var nok til at sena sleit, og torskjævelen tok likegodt med seg Møresilda da han stakk.

Og her: Ikke ett vak å se. Jeg tvinger meg selv til et par kast til, men konstaterer til slutt at vannet er dødt. Det gjør ikke så mye. Bedre lykke neste gang, ut på tur, aldri sur, osv.

URTEHAGEN: Fjellet er goldt over tregrensen, men skjult i lyng og røyser finnes et mylder av fargesprakende fjellblomster. Disse to ble knipset med mobilkameraet på veien opp til Sangenuten. Planten til venstre må vel være rosenrot. En gjenganger fra fjell til fjære, og dessuten en plante som ifølge det Store Internettet har vært i folkemedisinen helt siden vikingtiden. Enkelte nettsider vil ha det til at den også har en oppkvikkende virkning på sexlivet. Planten til høyre er jeg usikker på. Har googlet litt, og ser den ligner på Skogstorknebb, men samtidig er vel denne litt mer hårete? Hårete Skogstorknebb.

 

Jeg pakker sammen sakene. Tusler opp på en kolle. Her blir jeg sittende å speide utover fjellene og åsene nedenfor. Jeg super en kaffeskvett. Rundt omkring ligger flere vann og lokker. Heldig er den som har god tid, telt i sekken og godt, gammeldags fiskebett. Jeg drømmer. Klokka går. Telefonen ringer. Min elskede kvitrer.

- Fikk du fisk? Jeg tenkte å sette over potetene. (Håp i stemmen)

- Nei (litt flau). Det er helt dødt her (som alltid, fanden heller). Men det har vært en deilig tur (hør-hør, han snakker sant nå). Jeg har besteget Sangenuten (jeg er en mann, jeg kan gå, men vil helst bestige). Jeg starter hjemturen nå (tar nok litt tid, ble plutselig så slapp i skrotten).

DET MAGISKE SPEILET: Ikke et menneske så langt øyet kan se. Og ingen fisk. Hvorfor ville jeg akkurat hit? Jeg vet ikke. Kroken på kartet, kanskje.

 

Tid for retrett nå. Jeg kaster et siste blikk på Vannet idet jeg tusler forbi. Det skummer i små bølgetopper. Jeg krummer ryggen opp de første bakkene. Funderer på om jeg skal gå over det ene eller andre fjellet, eller rundt på den ene eller andre siden. Og jeg er andpusten allerede. Litt kald også. Men plutselig er det som en varm hånd stryker meg over kinnet. Solen sprekker gjennom skyene og får bølgene til å blinke der nede.

Væromslag. Pokker heller, skal jeg gidde å prøve én gang til?

Det tar nøyaktig null sekunder å bestemme seg. Jeg snur før jeg får tenkt tanken ferdig. Trasker nedover steinura og fisker fram fiskestanga med småfrosne fingre.

Tre kast, tenker jeg, maks tre kast. Så er det stopp. Sena suser utover, men vinden tar spinneren og kaster den nesten helt inntil land. Dritt. Det var kast nummer én. Jeg sveiver inn, må tenke nytt. Jeg sikter sidelengs, og den røde prikken havner et godt stykke ute på vannet. Bedre. Sveiv rolig inn nå. Rolig, rolig. Meter for meter. Jeg følger spinneren det siste stykket inn mot land. Var det en skygge nedi mørket? Sikkert bare innbilning. Helvete heller. Ett kast igjen.

Et fint kast. Et umerkelig plask mellom skumtoppene. Jeg lar den synke litt. Det gjelder å bruke tiden godt. Så sveiver jeg sakte inn og … HUGG! Den sitter! DEN SITTER! Den er stor. Å satans oldemor, det er sant, DEN ER FAKTISK STOR! På siste kastet!

Det dunker i stanga. I tinningen. I hjertet. Dunk-du-dunk-dunk.  Du skal ikke glippe, aldri i verden, du skal inn! Men hvorfor raser ikke sena ut? Svømmer fisken inn mot land? Rolig nå, hold snøret stramt. Ikke så travelt. Kom … Kom ...

Den stiger som et hvitt spøkelse fra dypet, et sprell levende gjenferd, som river og sliter og kjemper, en gladiator i vannet. Jeg hører meg selv. Kom. Å fyttigrisen. Kom. Kom!

Det er i dette øyeblikket at verden stopper helt opp. Lyden forsvinner, alt går i sakte film. Jeg løfter stanga. Fisken stritter imot. Så spruter den opp av vannet. Gjennom luften. Svever. Deiser ned på gresset. Spretter opp som en stålfjær. Og jeg kaster meg over den og hugger kniven inn i skallen på den, nådeløst. I et lite sekund rekker jeg å kjenne et snev av melankoli, for jeg elsker denne fisken. Men så bryter lurvelevenet løs; en eksplosjon av lyd og lykke.

Vinden hviner i ørene, fisken banker i gresset og bølgene klukker inn mot land. Og min egen stemme stiger som et eneste langt brøl. Den gjaller gjennom fjellheimen med dette gledens budskap: Han fikk fisk. En skikkelig stor en! Han er lykkelig nå. Eufori for faen!

Skjelvende av lykkerus plukker jeg opp telefonen for å forevige den historiske begivenheten. Holder fisken med én hånd, filmer med den andre. Klønete og keitete, men likevel: 13 sekunder med destillert lykke. Så sender jeg filmsnutten hjem som il-post, med beskjed fra han alle har ventet på: Det blir fisk til middag likevel.   

ØYEBLIKKET: Mer skal det ikke til for å vippe en mann fullstendig av pinnen. Bildene er hentet fra den lille filmsnutten. Og den kan du se her:

 

Den blinker som et sølvsverd. Et kunststykke fra forhistorisk tid. Jeg aner ikke hvor stor den er. Noen vil sikkert mene den er helt på det jevne, men den er uansett den største fjellørreten jeg har fått. Sekken er likevel lekende lett, pakket med fisk og jubel og glede. Jeg spretter opp den tyngste veien, i rak luftlinje tilbake mot hytta. Jeg traver opp, opp, over bekkefar og berg, og det blir noen harde kneiker før jeg kan starte på nedoverbakkene, for kursen legges over toppen, opp på selveste Sangefjellet, 1168 moh. Jeg viker ikke en tomme. Nå skal jeg hjem, rett hjem.

SØLVSVERDET: Så havnet du i lyngen til slutt, etter alle årene i det iskalde dypet. Et riktig prakteksemplar av en norsk fjellørret, Salmo Trutta Alpinus. 

 

Kveldssola streifer hytteveggen idet jeg drar monsteret opp av sekken. Ungene stirrer med runde øyne. Vi løper inn og leter i skuffer og skap etter en vekt, forgjeves. Så legges ørreten ut på tunet, og vi måler med tommestokken: 46 centimeter fra spord til snute. Den er velfødd og feit, jeg tipper litt i underkant av 1,5 kilo. En kikk i buken viser at livretten har vært ørsmå kreps; det tyter marflo ut av magesekken. Kjøttet er dypt, dypt rødt.

Endelig ligger fisken på middagsbordet. Den serveres med poteter, gressløk, gulrøtter og rømmesaus. Vi eter til vi blir sprekkmette, likevel blir det rester igjen. Så koker jeg kaffe. Tenner i peisen. Og der blir jeg sittende, salig.

DET ER SERVERT: Endelig blir det mat til sultne mager. Sju år gamle Noah gleder seg. Fisken har blitt saltet og pepret og helstekt i ovnen. Duften fyller hele hytta. 

[SRM]

Takk for en knakende god turrapport med en noe annerledes vinkling.

[+rayun]

Herlig rapport å lese for en som stadig venter på noe liknende ......

Du er god til å skrive, takker så mye

[Kjell Iver]

Kjempeflott turrapport Du er flink til å sette ord på det du opplever. Det er veldig lett å kjenne seg igjen i det du beskriver og det er vel med et lite vemod vi som ikke får fisket nok ser vinteren komme. Men alt til sin tid kanskje.

[Josef Mink]

Takk for en knakende god turrapport med en noe annerledes vinkling.

 

Herlig rapport å lese for en som stadig venter på noe liknende ......

Du er god til å skrive, takker så mye

Tusen hjertelig takk for fine tilbakemeldinger. Slikt varmer.

Rayun: Det ble som du skjønner mange fiskeløse turer før ruggen beit. Men det var verdt det. Definitivt.

SRM:Jeg må benytte anledningen til å gi ros tilbake for den finfine bloggen din. Det hender jeg svipper innom, så jeg vet du har fått napp før. Håper det går bra med fingeren, og lurer litt på om det kommer rapport fra serveringen av vinnermåltidet. 

 

Kjempeflott turrapport Du er flink til å sette ord på det du opplever. Det er veldig lett å kjenne seg igjen i det du beskriver og det er vel med et lite vemod vi som ikke får fisket nok ser vinteren komme. Men alt til sin tid kanskje.

Takk, Kjell Iver. Hjertens enig i at det er vemodig å se sommeren forsvinne. Men samtidig gleder jeg meg til vinterens skiturer, og ikke minst til å prøve isfiskeutstyret for første gang. Har null og nada erfaring med slikt fra før, men fikk fullt pikkpakk i presang i fjor. Og det er mulige jeg spenner på meg skiene og går over det samme fjellet i romjulen, på jakt etter vinterdoven storfisk.

[SRM]

Selv takk. Hånden ordner seg sikkert og måltidet vil nok bli dokumentert. 

 

Du får ta med deg pilkestikka dit igjen til vinteren. Tenker å prøve det samme selv etter tyve år. Vi har alltid noe å se frem til!

[Josef Mink]

Da jeg skrev innlegget prøvde jeg å geotagge rapporten for å få lagt den inn i turkartet, men det ser ut til at jeg klønet det til. Fant riktig sted på kartet og trykket på ok-knappen. Hva er det jeg gjør feil?

Nå finner jeg ikke igjen "legg til i turkart"-linken heller ...

[Eirik78]

Etter å ha trykket på rediger, trykk på bruk full editor. Da får du opp alle valg igjen, og kan legge til i kartet.

Si ifra om du ikke får det til

[Josef Mink]

Jeg fikk det til. Jippi!

[Martin HJ]

Den følelsen er den aller beste, når det smeller på en stor fisk når man har mistet håpet om fangst Fantastisk fin rapport, godt skrevet.

[Josef Mink]

Den følelsen er den aller beste, når det smeller på en stor fisk når man har mistet håpet om fangst Fantastisk fin rapport, godt skrevet.

Sier meg enig i den refleksjonen, Martin, spesielt etter å ha fisket en hel sommer uten hell. Vil også si tusen takk for fine ord, og legge til at jeg nettopp har lest din fantastiske rapport fra Hardangervidda.