Hvorfor ingen varde? Søraustre Skarvflyløyfttinder 13.08.05

[morten]

Søraustre Skarvflyløyfttinder
Litt småmatt og lei har jeg allerede begynt å kutte litt i turlista frem mot bokinnspurten. Enkelte småsære, men spennende turer blir glatt strøket, men en tur som heldigvis ikke slapp unna var denne.
Værmeldingene hadde lovet mer enn det som møtte oss over flya. Tåkeskyer fra ca. 1800 moh og vindstille.

Leirungsdalen
Det var høstlig i lufta, rett og slett småkaldt. Fuktige morraskyer hang grettent nedover fjellsidene og stemningen var litt lett trykket der vi tuslet innover mot ukjente farer Tor Erik og jeg.
Leirungsdalen er griselang, men av en eller annen grunn går kilometerne raskere unna her enn mange andre steder. Like ovenfor "tyskerplassen" kom vi oss "tørrskodde" over Leirungsåe og holdt et fint driv innover inntil vi ble stoppet av en utålmodig telter som lurte på om vi hadde sett noe til kompisene hans. Han trippet og ville til topps, men hadde avtalt å møte flere for å ta runden fra Leirungstinden om Skarvflytindane.

Frem til egga
Vi fant et vannsig før siste kneika og fikk litt sol på kjøpet, før vi svettet oss opp ryggen mot øvre del av Skarvflyløyftbrean. Der vi vanligvis går til venstre og runder breen på vei mot Austre Leirungstinden gikk vi nå rett frem med kurs mot knekkpunktet, der den øvre delen av breen øser av sitt overskudd og sender det østover ned mot dalen.
Vi var bare to og ble litt skeptiske da vi så en stor sprekk som gikk nesten tvers over hele knekkpunktet, men heldigvis var den ikke så bred helt i kanten, og resten av turen over snøbassenget var "trygg". Snart kunne vi hive av oss sekker i skaret mellom de to nederste av de markerte toppene på denne steile eggen.
Opp til den nederste toppen var det meget enkelt og høydemåleren fortalte at denne hadde 16 meter p.f. - Jeg runder av til 15.
Oppover til neste topp var det brattere. Spor vitnet om folk som hadde tatt disse to nederste fra breen, men det hadde omgått eggen opp til den andre ved å gå ut på breen. Vi ville prøve rett på, noe som var greit med litt 2'er klatring, litt luftig øverst. Selve toppen var flott, med plass til ytterst få personer. Fra enkelte vinkler så den faktisk ut som en pinakkel. Også denne ble målt til 16 meter.

Klatringen
Egga videre tårnet seg voldsomt over hodene på oss, og Tor Erik begynte å bli litt skeptisk. Vi visste at ruta skulle være gradert til 4, men hvor hadde vi ingen anelse om. Et bratt halvdieder gikk rett opp, men så ut til å ende oppunder et solid takoverheng. Vi valgte derfor et bratt dieder på venstre side som endte på en hyllegalleri. Jeg tok Tor Eriks støvler i min sekk og sendte ham først med svasko og lett sekk. Da han kom opp i det bratteste på diederet kom problemene. På avstand så det ut til å ha mye formasjoner, men han kom ikke videre. Han sa at det var lett, men at han ikke helt turde. Flere ganger forsøkte han, men venstre foten glapp alltid på fottakene. Heksene satt som støpt inne i diederet og etter en hvileheng på en av disse ble omsider støtet satt inn. Han kom seg opp det som nedenfra ikke så spesielt ille ut.
Så var det min tur. Jeg pakket sekken som til sammen ble grisetung med alt og valgte å beholde crispi'ene på (les tabbe!). Allerede 5 meter nedenfor diederet slo det meg: "Det så da pokker ikke så bratt ut nedenfra!". Omsider ble cruxet nådd, nederste hex fisket ut. Jeg grafset på det kalde fjellet, fikk ikke tak. Venstre foten skled hele tiden unna, og jeg blei hengende som en sekk. Jeg tittet opp på klatretauet som var spent som en fiolinstreng under min ekvipasjes totalvekt på over 100 kg. Tauet gravde seg ned i sprø navlelav og jeg spurte meg selv: "Er det sikkert at denne strengen holder?", så snudde jeg meg: "Oops! Der var det langt ned gitt. Jeg prøvde og jeg prøvde, men takene var små og ikke tale om at jeg kom meg opp etter armene uten noen fottak. Svetten silte. Hjertet banket. Jeg fikk lagt meg såpass bakover i tauet at fotsålene fikk litt friksjon mot fjellet. Med denne friksjonen klarte fingrene å heise meg opp 10 cm. Tor Erik strammet inn tauet før jeg mistet taket og falt. Etter 5 slike repitisjoner fikk jeg endelig dratt meg over det verste. Fingerverket bredde seg med full styrke og jeg laget noen dyriske lyder som jeg ble mobbet for lenge.
Klatringen videre var "uneventful" lenge. Varierende grad 0-3 til vi var oppe på egga igjen. Her så det ut som om et løst hyllegalleri fortsatte på skrå ned mot øvre del av breen. Det er mulig det er noen ekle sva i bunnen, men kanskje er det en lettere vei?
Eggen videre var lettkløvet og Tor Erik pakket vekk tauet. Vi trodde kanskje vi kunne gå opp til en hammer dukket opp. Tor Erik prøvde rett på usikret, men mått gi seg. Jeg sendte ham ut på noen hyller til høyre med den hensikt at vi skulle sikre opp der, men han labbet i vei og mente at det var trygt. (Det var svært luftig, og nokså eksponert). Øverst kom han ikke lenger, men fisket seg opp ved litt selvsikringsteknikker. Jeg klatret på tauet rett opp hammeren som hadde få gode tak, og tilnærmet ingen sikringsmuligheter. Vil vel anslå ca. grad 4 rett på, grad 3 ut til høyre.
Snart var vi oppe på den siste toppen.

Hvorfor ingen varde?
Etter å ha fått igjen pusten slo det meg: De to nederste toppene hadde begge en varde. Denne hadde det ikke. Hvorfor? Det lå nok av stein her, men alle var fastgrodde og bar ingen tegn på å ha blitt flyttet.
Ryggen skal ha blitt gått første gang i 1990, og en morken, solblek slynge var ytterligere bevis på at folk hadde vært her, men hvor mange bestiger en slik vardeløs topp uten å bygge en varde? Vel det var i alle fall på tide for meg å bygge en jomfruelig varde på en 2000 m topp med p.f. over 10 meter. Det blir vel første og eneste gang så litt flid ble lagt inn i jobben.

Veien videre bød på to valg. En lang, luftig (meget luftig skulle det vise seg nedenfra) rappell rett fra toppen eller litt triksing på siden. Vi valgte de sistnevnte. Tor Erik firte meg ned 3-4 meter til et hakk. Han kom etter via ei god hylle, dernest min skulder og så ned. Deretter tok vi en enkel rappell ned i skaret.
Skaret var løst som bare det. P.f. målingene ga 14, så den er uten tvil et medlem av den mest omfattende lista, kanskje den mest krevende av alle? For vi diskuterte litt og var mer eller mindre enige om at det var fort minst grad 5 opp til toppen fra denne siden (og kanskje en god 4'er fra den andre). Riktignok var 5'er passasjen kort og den kan muligens forenkles med litt skulderståing.

Siste stykket opp til Skarvflyløyfttinden var løøøøøøøøøøst, men greit. Returen gikk mot nord og ned på breresten mot Tjønnholsoksle, over denne og ned i dalen og tilbake. En lang tur, med mye tid brukt på "helvetesdiederet". Vel 12 og en halv time brukte vi på turen.

[Torgeir]

Endelig fant du den "verste" toppen Gleder meg til å prøve...

[morten]

Noen flere bilder, møkka kvalitet, så det er mest for å illustrere:

[Nils]

Det var en spenstig tur ja! Er ikke mange som har gått der før dere. Fint du la ut så illustrerende bilder med tekst.

Den tredje toppen så litt lei ut. Er kanskje lettest ovenfra (fra Skarvflyløyfttinden), til tross for et kort punkt som teknisk er vanskeligere enn andre veien?

[Kim]

Tulling. Men jeg ble litt imponert, kanskje mest irritert. Sitter og erger meg over regnet i dag og støpingen av garasjegulv som går i dass. Får bare avbestille betongen. Så leser jeg dette her.

Det øverste skaret er løst ja, der har jeg vært Studerte veggen opp der.

Den brekrysinga hadde jeg aldri gjort. Fonna i Morka-Koldedalen blir jo gangvei i forhold.

[morten]

Tulling. Men jeg ble litt imponert, kanskje mest irritert. Sitter og erger meg over regnet i dag og støpingen av garasjegulv som går i dass. Får bare avbestille betongen. Så leser jeg dette her.

Det øverste skaret er løst ja, der har jeg vært Studerte veggen opp der.

Den brekrysinga hadde jeg aldri gjort. Fonna i Morka-Koldedalen blir jo gangvei i forhold.

Tulling sjøl Dessuten var jo dette "vår" tur, men det blei jo aldri noe jo. Vær og støping er jo en litt lurvete kombinasjon. Men believe me Kim (hadde Erik vært med hadde han skrevet under), den breen var ikke så ille når det kom til et stykke. Dessuten hadde vi både tau, og en hel isøks og et helt snøanker på deling Brekrysningen var nok nesten mindre ille enn å virre usikret rundt i øvre del av Svellnosbrean i området hvor det i alle fall teoretisk finnes breglepper. Sier ikke noe mer siden vi alle gjorde det, men prøver bare å si at med den taustrammingen vi kjørte på over sprekken var nok ikke det så ille

Nils: Forutsatt at vi gikk noe tilnærmet letteste vei nedenfra er nok det beste å gå ovenfra. 5'er veggen er nesten som buldring å regne med moderat fallhøyde. Men er usikker på hvordan opptaket til hyllegalleriet i flanken er. Rappell rett ned midt på eggen fra takoverhenget går kun med to tau (35-40 m rappell).

[gi]

Kim, trøst deg med at du sikkert mangler flere 10-metringer

God fjellsport Morten. Kjekt med beskrivende bilder til rapportene.

Hadde toppen vært besteget for 50-100 år siden hadde det sikkert vært varde der. I dag er det bare enkelte av oss som bryr seg med den slags. Andre unner nestemann å finne en vardeløs topp, eller gir rett å slett blanke.....skar dere ned den gamle slynga ?

Vet du hvem som klatra eggen i 1990 ? Grad 4 ?

[Svein]

Vet du hvem som klatra eggen i 1990 ? Grad 4 ?

Hehe... årstallet/området... jeg har en mistanke

[morten]

Sjekket med klatreføreren for Jotunheimen:

Førstebestigning 7.9.1991 Leif Nilsen, Sivert Kalvik og Eivind Røyne. Dieder (4+) til venstre sider de "helvetesdiederet" mitt. Det var da litt trøst at det i det minste var flere som er enige i at det er en god firer. Annen taulengde 3+ (syntes jeg var enklere). Siste hammeren som Tor Erik omgikk til høyre og jeg klatret rett opp på topptau skriver føreren at omgås til venstre, noe jeg ikke anser som mulig, i alle fall ikke uten å gå nedover men?? De skriver også at den er vanskelig å sikre. Fra fortoppen og opp sier de ikke noe. Slynga lå faktisk løs på toppen. Den lå nok rundt toppblokka en gang, men vær og vind har nok fjernet den derfra.

Slynga ligger forresten i søpla nå og venter på at Valdres Kommunale Renovasjon skal hente den

[gi]

Hehe... årstallet/området... jeg har en mistanke

Nei, jeg opererte mye på egenhånd uten klatreutstyr på den tida....var ikke obs på denne eggen en gang. Hadde mer en nok med å bestige de tydelige toppene

Morten: Men disse toppene er vel ikke med i Røyne-listene ? Fullførte han ikke de 300 i 1990 ? Fortsatte han derfor å leite opp 10-metringer uten å revidere lista ?

Ubesvart spørsmål: Har noen vært der før Røyne & co ?

[morten]

Røyne fullførte sin liste en gang på 80-tallet. Og ja, han fortsatte nok med noen flere turer uten å revidere lista. Han vurderte å revidere lista, men kom aldri så langt. Les mer i intervjuet med ham i boka vår som snart er klar.

Om noen har vært der før 1991? Det er jo ikke umulig, men samtidig kan det godt hende at dette er en sær egg som har blitt "glemt" så lenge.

[Erik]

Sunnmøringene, med så mange topper i sin bakgård at de ikke engang gidder å føre en oversikt over alle, må synes det er litt festlig med Jotunologenes intense jakt etter nye uoppdagede tagger og hakk i egger i tilfelle disse skulle være en "topp". Det er uansett kult å dra på oppdagelsesferd!

Morten - det var morsomme bilder. Skjønner du hadde det moro med å bygge en varde, men det var litt synd du ikke plasserte den på det høydeste punkt. Jeg er sikker på at man kan få noen stener til å balansere i et års tid oppå der. En nærmere bestemt slynge kunne sikkert brukes til å holde varden halveis sammen. Nå har ihvertfall Torgeir noe konkret å gjøre der oppe..

[eaa]

En fjelltur av det mer solide slaget dette, Morten!

Må si du kjører opp klatrefrekvensen din nå. Snart så du må kjøpe flere hex'er gitt!

Eller kanskje du skulle kjøpe ei "vanlig" heks, ei slik med kost altså, så kan du jo bare tjokse forbi på den, til Berget Det Blå og enda brattere fjell! (Noen som kjenner til PF på dette forresten?!)

For jeg har jo registrert at du kjenner både troll, skrømt og hekser iflg. de nyere rapportene dine!

[Svein]

Sunnmøringene, med så mange topper i sin bakgård at de ikke engang gidder å føre en oversikt over alle, må synes det er litt festlig med Jotunologenes intense jakt etter nye uoppdagede tagger og hakk i egger i tilfelle disse skulle være en "topp".

Hvem sier vi ikke gidder å føre oversikt Tindesamlere/Toppturfantaster er ikke så forskjellig på det punktet...

[gi]

Hvem sier vi ikke gidder å føre oversikt Tindesamlere/Toppturfantaster er ikke så forskjellig på det punktet...

Men skulle vi tatt med alt over 10 meter her "oppe", hadde det gått rundt for meg

Det beste er vel å operere med skjønnsmessige flerparametergrenser, dvs. uten grenser

[Vestmar]

Men skulle vi tatt med alt over 10 meter her "oppe", hadde det gått rundt for meg

Det er ikke alltid like enkelt å bestemme hvor toppunktet er på runde høer. Var på Glitter-Rundhøe i helgen og der var det bygget fler varder rundt omkring der hvor det så ut som om det var høyest. Målte på 3 varder: opptil 2 m høydeforskjell mellom stedene hvor disse vardene var plassert. Høyeste punktet så ut til å være det som er markert på NGO's 1:50000 kart.