Surtningsue-travers 04.08.2005 - Fra himmel til helvete

[eaa]

Påtenkt en stund
Roger og jeg hadde lenge snakket om en fjelltur i løpet av sommerferien. Vi hadde lyst på Surtningsue, et sted i siste halvdel av juli kanskje... På tur over Urdadalstinder 9. juli (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3282)
ble neste trekk diskutert med Morten, som faktisk også hadde Surtningsue på programmet omtrent samtidig. Vi bestemte oss da for Surtningsue, uten å datofeste turen noe nærmere. Senere havnet vi etter div. pm og sms på torsdag 4. august. I mellomtiden var både Kim og Nils inne i bildet, men frafalt av ymse årsaker. Til sjuende og slutt meldte også Roger forfall, han kunne bare onsdagen, og gikk da Kvassryggen og Høgdebrotet sammen med Lars. Vi endte derfor opp med 4 personer, nemlig Line, Robert, Morten og meg. Vi skulle møtes på Gjendesheim for å ta første båten innover kl. 8 på torsdag morra.

Jeg sov lite og dårlig natta før, 2-3 timer søvn bare. Jeg la inn litt sikkerhetsmargin på reisetida grunnet båtskyssen vi var avhengige av, og med nesten tomme veier, ankom jeg Gjendesheim allerede kl. 0600, ikke lenge etter soloppgang. Der sto et par fiskere i elveoset, ellers livløst, med unntak av ei fiskemåke som ropte sårt på neset over elva… En kjølig vestatrekk kruset Gjende, og over innsjøen glødet Storådalshøe/1888 i morralyset, langt ute i vest, over den ennå skyggelagte Memurudalen. Jeg snørte på fjellstøvlene, og slappet litt av i bilen før de andre ankom. Jeg hilste da på Robert for første gang, en diger og svært hyggelig kar skulle det vise seg. Line påsto hun måtte hjem samme dag, og tenkte å gå ut igjen langs Gjende etter fjellturen, altså en 3 timers ekstra marsj om natta! Jeg hadde også vært inne på tanken, så vi bestemte oss for dette på brygga. Jeg la følgelig igjen all overnattingsbagasjen i bilen. Stegjerna ble også liggende, da turruta medførte lite snøflanker og kun flate brepartier. Deretter gikk båtferden til Memurubu, hvor det yrte av folk. Morten og Robert bestilte senger i sovesal, og deretter fór vi til fjells. Klokka var da blitt 0915.

Ut av vei, ut av lei
Den første kilometeren opp lia fulgte vi turistvrimmelet langs Bessegg-stien. Der den dreide østover, tok vi av nordover og ut i jomfruelig lende, vekk fra sti, og vekk fra folk… Vi aktet ikke å følge standardruta inn Memurudalen til Store, men vårt mål var hele Surtningsue-traversen, over Søre/2133, Sørtoppen/2302, Store/2368, Oksle/2222, Austre/2078, Nestaustre/2035 og Midtre/2251. Innimellom disse ventet oss også en tilleggstopp med PF 12m, som ren bonus!

Oppover fjellet blomstret fjellfloraen friskt, mens et og annet lett regnslør sveipet inn med vinden fra vest. En liten rast ble tatt før vi mistet Muruoset og det jadegrønne Gjende av syne. Vi så nå her oppe fra at stortoppene innover lå innhyllet i drivende skyer og tåke, men været virket ustadig, så vi håpte det kunne letne noe innimellom. Det så i hvert fall verre ut lenger vest… Vi tok peiling forbi østsiden av Hesttjønne/1473, mot ryggen på Søre/2133. Et par kilometer lenger inn tok vi en kort fotopause. Der lå en større rund morenesten alene oppå et flatt svaberg. Morten måtte teste om han kunne rugge på denne - total fiasko . Jeg fortalte da ei historie om Sterke-Nils, den vidgjetne kraftkaren fra 1800-tallets Telemark. En liknende større sten ligger utstilt på sokkel i Seljord, og på en plakett står det noe sånt som ”Denne stenen heve Sterkje-Nils lyft!”. Dette inspirerte tydeligvis Sterke-Robert til dåd, og han imponerte med glatt å rugge stenen skikkelig!

Vi tok så videre over rota på den sørgående ryggen fra Søre/2133, og over på ryggens vestside. Der dreide vi så nordøst og opp mot toppegga, oppover bratt men relativt stabil ur, ispedd enkelte bergskjær. Etterhvert endte vi opp på et kort glatt og bratt svaparti de siste 10-15 metrene før selve toppegga. Robert gikk opp mer høyre enn oss andre, fulgte ei renne i fjellsida, og endte opp på det ytterste toppunktet på sørryggen, 200m lenger sør enn oss. Derfra kom han så nordover langs egga opp til oss andre.

Luftig
Oppe på egga så vi nå 150 m vertikalt ned i brebotnen øst under Søre/2133. Nedre halvdel av breen var snøfri, og nærmest askegrå av iblandet erosjonsmasse, med særs tydelige "årringer" i brefallet. Artig å ligge på magen på stupkanten, strekke hals og kikke ned i avgrunnen, nydelig kilen høydefølelse dette! I vest dominerte Austre Memurubreen totalt utsynet. Vi balanserte så videre opp til varden på Søre/2133. Derfra skuet vi turens crux, en sylsmal egg på snaue 50 cm bredde, med 150 loddrette hm på høyresiden mot breen, og styggbratte svapartier på motsatt. Jeg kløv utover egga, til jeg etter 30 m nådde en liten hammer på 2,5 til 3 m høyde. Denne var ikke god å få tak på, da den var såpass bratt og overhengende i både front og på begge sider, at man vanskelig kunne se hvorvidt tak eller fotfester fantes nedunder én. Men liggende og halvt hengede utover hammeren, kunne jeg se et godt fotfeste et laaangt steg nede i fronten. Jeg avventet her, mens de andre klargjorde tau og sikring oppe ved varden. Line ville gjerne ha sikring utover egga. Robert kom derfor etter og satte sikringer ut langs egga fram til hammeren. Jeg tok så av ryggsekken, og kløv forsiktig ut i hammerfronten. Ikke marginer for noen miss her! Med et særdeles langt og uttynet steg, nådde skotuppen det nevnte fotfestet, mens jeg mest hang i håndtakene. Derfra greit ned på egga innunder hammeren. Robert senket så ned sekken min, og førstemann var forbi cruxet .

Da var det Lines tur, og hun kom etter ned egga med tausikring, mens Robert lagde et rappellfeste i en fast sten oppå hammeren. Jeg så nå både front og sider på hammeren godt fra der jeg satt, og kunne derfor fortelle Line hvor fotfester og tak befant seg i hammersiden øst mot stupet og breen, hvorpå hun forsiktig og tausikret firte seg ned der. Vestsiden var uaktuell å gå ned. Skarpkanten på ei skråttliggende helle var på østsiden fristende å holde i. Jeg hadde skrapt på denne med foten mens jeg satt oppå hammeren, og hella ga en hul og heller utrygg lyd, den hørtes bent fram løs ut... De andre fikk derfor beskjed om ikke å benytte hella. Til slutt kom Robert og Morten etter, samme vei som Line, men uten sikring. Jiiha, alle vel over - artig dette!

Videre siste biten opp til Sørtoppen/2302 var grei. Bergarten endret seg oppover der, fra vanlig erodert gråsten, til store lyse svaberg med bra friksjon/fotfeste. Reneste sørlandet oppi der! På veien mot Sørtoppen måtte vi utom en pynt å fotografere litt, da vi nå var i ferd med å miste utsikten, fordi vi nådde opp i skylaget og tåke. Djupt nedunder oss lå Gjende som en glitrende smaragd i et solstreif uti dalbunnen, mens kritthvite snøéler sopte østover i himmelrommet mot Gjendealpene... For en frihetsfølelse, for et syn! Vi tygget jamt høydemeter videre, og sto snart på Sørtoppen/2302.

Forsmak...
Der oppe kom i korte glimt Store/2368 til syne gjennom det raskt drivende skylaget, og vi så også østover over breen til Austre, Nestaustre og Midtre. En liten matbit, og vi strenet så mot Store. Igjen skiftet geologien, nå til en hvitspraglet og mer fingranulert og frostsprengt stenart. Langs stupkanten mot breen sto et par knivskarpe skar som hogget inn i fjellkanten, skumle hvis man skulle komme ranglende stupnært på ski langs skavlekanten vinterstid. Oppe på Store var det kun halvskumt, vindfullt og tåketett. Robert og Morten fór videre nordover for å forberede brekryssingen. Da jeg forlot toppen, letnet det et øyeblikk, slik at jeg fikk se snøflanken/brehenget vi skulle gå ned fra fjellkanten. Ei relativt smal lei ned og halvt tilbake (SØ) skilte seg positivt ut, mellom breglipper og hull/sprekker i snølaget. Etter å ha rigget taulaget ferdig, sendte vi så Line ut først som "breåte" (modige karer gitt!) - neida, mest for å ha kjøttvekt bakover om førstemann skulle gå igjennom dette. Over breen fikk vi i sensommerdagen allerede en forsmak på vinter. Det tetnet til med snøvær, og ordentlig snødrev føk over breflata. Ei tett byge med hard grovkornet snø drev kvasst og vannrett inn vestfra, alldeles så det freste i skallbekledningen. Synd med været her, for vi gikk glipp av skuet utover Blåbrean, og den mektige Stortoppen over brebotnen. Neste mål var nå Surtningsueoksle/2222. Med byga i ryggen var vi snart der, og Oksle ble målt til PF14. Vi dro dirkete videre, og krysset neste brebåndet uten tau. Her var nesten flatt, og masser av tinegroper etter reinsdyrmøkk lå spredd utover snøflata. Vel over var Austre/2078 neste, men før den måtte høyde 2122 sjekkes. Line og Robert gikk dit, mens mitt gamle landmåler-øyemål tilsa PF 5m, så jeg gadd ikke. Morten ei heller, så vi gikk istedet utpå kanten mot brebotnen østafor for å fotografere Russvatnet. De utskremte kom snart tilbake, og rapporterte PF 5 m!

Kremparti med bonus!
Været bedret seg litt nå, det snødde fortsatt lett innimellom, men vinden økte på istedet. Sørover mot Besshø seilte langsomt ei regnbue mot øst over Russvatnet, mens Besshø sjøl forsatt gjemte seg under hatten sin, slik den hadde gjort hele dagen. Vi parkerte sekkene, og tok iveg utover mot Austre/2078, der ryggen raskt smalnet inn til en spennende og knallfin egg. Ut langs denne lå en bratt liten topp, som ble målt til ca. 2070 moh og PF12. Bonustopp jo! Fra denne var det dønn vertikalt 100 m ned til brebotnen nordafor, med temmelig glatte bergvegger. Flotte vindmøstre preget snøflata under breglippa der nede, praktfullt alpint landskap her. Lenger ute på breen lå kjempemessige stenmorener på ismassene. Fra PF12'ern så Austre bratt, glatt og vanskelig ut. Men det viste seg å være synsbedrag, for alt var greit når man først møtte veggen (ikke ofte det - når "man møter veggen" mener jeg... ). På returen kontrollmålte Morten 2070-toppen, resultat PF11 denne gangen. Deretter var Nestaustre/2035 plankekjøring (ser ut til at selve toppen er 2035 og ligger litt lenger ut (SØ) enn punktet 2033 på kartet). Nestaustre/2035 har PF ca. 15 m. Det blåste hardt utpå der.

Mördarbakken
Nå gjensto kun en brekryssing og Midtre/2251. I frisk vind og snødrev forberedte vi siste brekryssingen ved brekanten. Vi måtte her gå i bredden i taulaget, da vi gikk langsmed bresprekkene. Vi satset på å krysse breen der gråisen var smalest (se bilde). Der var det minst sprekker. Gråisen var ruglet og frostig, og ga godt fotfeste, sjøl uten stegjern. Line kvinket litt til, da hun på ytterste venstre fikk en skikkelig djup sprekk tett innved sålekanten, men helt safe og bare spennende! Under Midtre ventet oss nye 230 hm. Oppe i sida lå et 4-5 m bredt bånd med bratt is. Dette kom vi ikke over (gadd ikke rigge stegjern/økser), så vi dreide høyre og langsmed isbåndet til vi nådde ryggen mot toppen. Endelig oppe på dagens siste var klokka blitt 2045, så vi drøyde ikke lenge der. Nå gjensto kun 1250 knedødare av noen høydemetre, de fleste ned bratt og løs ur. Og like nedunder toppen kjente jeg allerede et sting i venstre kne. "Hmmm - hva er dette? Har da ikke kjent noe slikt før!" Jeg kom da på en liten hendelse før i uka, der jeg hadde snudd meg halvveis rundt etter noe verktøy, og fikk et sting i kneet, nøyaktig der det nå smertet. Da gikk det fort over, og hadde vært ute av sinn siden...
Lenger nede stoppet vi for å sjekke kartet et øyeblikk. Etter stoppen ble kneet helt jævlig! Måtte gå 10-15 min før det hele liksom dovnet noe vekk igjen, men fortsatt veldig vondt lell. Og slik fortsatte det, enhver stopp, selv kun et halvt minutt lang, forverret kneet til det håpløse (AU! ). Deretter ble det hele nesten dovent etter nye 10-15 min marsj.

Nedover, nedover, nedover... Bakkene tok liksom aldri slutt, og kneet ble stadig verre. Jeg sakket litt akterut, Line og Robert dro litt ifra, mens Morten ble traskende imellom. Jeg forsøkte å skåne kneet, ved mest og lettest mulig "rulle" nedover stenene, uten å stemme imot og bremse med venstrebenet, som heldigvis dovnet litt vekk igjen. På dette viset nådde jeg faktisk igjen Morten. På dalbrekket deiset Morten nedpå et øyeblikk, og det gjorde jeg óg. Det skulle jeg ikke gjort! Derfra ble det et rent helvete, jeg kunne knapt gå på benet. Morten forbarmet seg over meg og holdt følge, takk for omsorgen for en gammel haltepink, Morten!

Et ambulansehelikopter trafikkerte nå i halvmørket jevnlig inn og ut langs Gjende. Vi vet i ettertid at en mann var skadet av stensprang et sted retning Gjendebu, med nakkebrudd bla. En halvtime etter Line og Robert var vi endelig nede, etter 14 timer på løpen, og jeg var ulidelig lettet over at smertehelvetet var over. Den påtenkte utmarsjen langs vatnet var utopi, og vi klarte også å overtale Line om å bli. Ikke moro å sende henne alene utover der i stappmørket og regnet, med glatte sva og ur...

På glattcelle
Robert og Morten hadde jo bestilt senger. Line og jeg hadde ingenting. Morten ga Line madrassen og dyna si (gentleman ja! ), og Line la seg på golvet i trappehølet til underetasjen. Morten la seg i senga si med sovepose og kapokmatte.
Og jeg? Jeg krøllet meg sammen rett på betonggolvet i omkledingsrommet ved dusjene! Ikke noen drømmenatt det akkurat, etter en lang dag i fjellet, i svettevåte klær, og med et ben som hverken tålte å beveges eller ligge stille!
Neste morra tok vi første båt tilbake til Gjendesheim - til biler, til skreddersydde stentrapper og asfalt...

Til slutt - tilgi meg for min pratsomhet, men en variert tur over 20 km, 1600 hm og 8 2k-topper krever sitt! Og jeg kan heller ikke dy meg for å vedlegge hele 14 bilder... (jeg tok 93 - Morten tok 320!)

[eaa]

Og litt flere bilder...

[ods]

Fin-fin reportasje, eaa. Bare litt pirk fra meg. Det er vel ikke Skardalseggi vi ser på det første bildet, men Storådalshø.

[eaa]

Bare litt pirk fra meg. Det er vel ikke Skardalseggi vi ser på det første bildet, men Storådalshø.

Oops! Sorry, litt kjapt venstrehåndsarbeid av meg der (tilgi meg alle kjevhendte )!

Bærer vel preg av sent kveldsarbeid dette...

Nå korrigert i tekstene, men navnet på bildefila får nå bare stå, feilaktig som det ble det også...

Takk for korrigeringen!

[Nils]

Mange herlige bilder med stup, botner og utsatte egger i en interessant turrapport Erik! Ser ut til at dere fikk en kremtur til tross for noe rusket sommervær.

Jeg husker også cruxet på den svært utsatte eggen nord for 2133. Det er et punkt hvor en bør ha høy faktor av konsentrasjon når den gåes usikret. Kjente meg godt igjen i din beskrivelse av den eggen. En utrolig morsom egg!

Og eggen ut til 2078 er heller ikke så verst nei. Ingen tvil om at Surtningssui har så mye mer å by på enn bare stortoppen.

Synd med kneet ditt Erik! Jeg håper det går seg fort til igjen og at det ikke er en plage som vedvarer. Hadde tenkt å høre om du (igjen ) er klar for bl.a. Torfinnstinder snart?

[Alek]

Dette cruxet kan ungås litt ned i vestsiden. Gode tak og fort gjort. Man må litt tilbake fra toppen og ned. Hylleformasjoner gjør at det ikke føles så luftig. Bortover hylle før enkel klatring oppigjen på eggen.

[eaa]

Ser ut til at dere fikk en kremtur til tross for noe rusket sommervær.

Hadde tenkt å høre om du (igjen ) er klar for bl.a. Torfinnstinder snart?

Vi hadde alt mulig av vær - sol, stille, grått, hardvind, snøvær, regn, tåke...

Sammen med et variert landskap blir det innholdsrike turer av slikt!

Kan fortsatt vagt ane noe i kneet, men ikke vondt, og ingen hemning. Kun en real "felttest" gir svar, så jeg lever i spenning til neste tur...

Som kanskje blir Torfinnstinder? Jeg er hypp, jeg vet du! Når da fx?

Dette cruxet kan ungås litt ned i vestsiden. Gode tak og fort gjort. Man må litt tilbake fra toppen og ned. Hylleformasjoner gjør at det ikke føles så luftig. Bortover hylle før enkel klatring oppigjen på eggen.

Vi var klar over mulig omgåelse, men vi var der for å nyte egga! Anbefales!

[morten]

Betryggende å se at adjektivene fortsatt sitter løst Erik. Flott artikkel fra en flott tur. Har nå hatt knebanking hver eneste dag sia torsdag, men det begynner så smått å roe seg. .. Blei en lang lidelsestur ned lia mot Meurubua ja mens ungdommene fløy i forveien

Krysser fingrene for kneet ditt - fra en knekødd til en annen.

[Kim]

Flott tur. På ruta du har tegnet inn, Erik: dere gikk vel ikke passasjen mellom Midtre og Sørtoppen slik du har market med rød strek? Der er det en interessant hammer oppunder østsida på Sørtoppen på 2302.

[morten]

Vi gjorde nok ikke det Kim Kikket litt på den hammeren, så veldig grei ut å klatre / rappellere fra oversiden, men kan jo lure seg noe kødd lenger nede, men det som slå meg var flere hyller med veldig mye løsgods (=fali!).

[eaa]

Flott tur. På ruta du har tegnet inn, Erik: dere gikk vel ikke passasjen mellom Midtre og Sørtoppen slik du har market med rød strek?

Bra noen er våkne, Kim! Kan ikke ha vært det sjøl her ihvertfall...

Som Morten sier, valgte vi rundreisen nordover forbi Store, istedet for rappellen fra Sørtoppen mot Midtre. Denne så både lang og temmelig løs ut. Vet du hvor lang rappellen er?

Robert og jeg hadde heller ikke med hjelmer, men vi snakket om å satse på at evt. sprangstein skulle treffe knappen oppå capsen!

Vi valgte å la være.

Hekter herved på et justert kart.

[Alek]

Denne 2070 toppen, er det den samme toppen som i tilleggslista til Ivar Helleberg og Jan-Erik Langen omtales som V for NØ 2075moh med pf.20? Kim nevner på Bergtatt at 20 meter er for mye. Dette må da være samme topp?

Noen som tok et kontrollmål på pf. på Søre? Jeg mener å huske at 25 meter virket for mye. Er laveste skard på denne toppen nederst på den smale eggen dere klatret, eller ligger det skardet noe lengre mot Sørtoppen? Om dere ikke målte her, hva sier magefølesen, er pf. på Søre over eller under 20 meter?

[Gjest Anonymous]

Magefølelsen sier ingenting. Laveste punkt er definitivt nede i hakket etter den smale eggen. Når jeg ser på bildene er det ganske langt opp til Søre. Om det er 20 er vanskelig å si. Det er i alle fall mer enn 10

Hvorfor 20 Alek ? Hvorfor 30 ? 10 er liksom Røyne og 300. Mens 50 og 100 er rundt. Nåvel, det er jo en personlif privatsak okke som.

[eaa]

Jepp, laveste mellom Søre og Sørtoppen er på bandet like nord for cruxet og den smale eggen.

Vi målte ikke PF på Søre (da kun Robert var ute på den, siden han kom opp sørpå der et sted). Magefølelsen sier PF snaue 20 m.

Jeg har dessverre ikke noe bilde som dekker ryggen forbi laveste, men kanskje Morten har et (han burde ha et, blant sine 320 bilder... )

"V for NØ" må bli PF12/2070. Vedlegger et elendig bilde av den (midt i bildet, Ø til høyre). Morten har vel en koordinat også tror jeg...?

[Alek]

Hvorfor pf.20? Her er mine personlige grunner.

Jeg vet at høydekotene ikke er helt til å stole på, men at de er 20 syntes jeg ga en naturlig nedre grense. Jeg har mange under dette og, men jeg klarer bare ikke å forbinde det med topper. Jeg hadde en gang en jobb der jeg fikk prøve å klatre i både trær og høyspentmaster som raget over 10 meter, oppdaget da hvor latterlig lite 10 meter egentlig er, enten det er en nål eller ikke. Og jeg må vel ikke følge Røyne. Hans liste var hans forslag. Og skal man følge Røyne helt korrekt så oppfordrer nettopp han at folk kan sette sin egen nedre grense.

En annen ting er at systematikken på mange lister er blitt rotete etter alle nye 10 metringer er kommet til. Plutselig er det omrokkeringer, V-0 osv. I henhold til både Røyne og nye kartnavn blir 20 meterlista bedre sånn sett (også bedre enn 30 lista som jeg synes unnlater for mye) Med 20 meters liste blir det enklere å få til det korrekte antall topper som skal være i den lista. Samler en på 10 metringer risikerer man å tro at man har komplett samling, så plutselig kommer det nye oppdagelser, så ender det med at siste topp i samlinga blir en liten lort. Det orker jeg ikke å tenke på.

Men bare så det er sagt, det er først ved ca. pf. 50 og opp jeg begyner å få den store toppfølesen. Bare for moro skyld så får du ta deg en tur opp stigen i Ålfjell masta (ca 70 meter) da får man en meget god følelse over hvor høye primærfaktorene egentlig er. Fjell og kunstige høyder blir selvsagt ikke helt det samme, et fjell er som regel ikke så steilt, men alikevel.

Men du må ikke tro at jeg unnlater alt under 20. Jeg går på en 10 metring hvis jeg hører eller ser at den kan ha en spesiell utsikt, eller at jeg alikevel må over den på vandring over en egg. Det samme gjelder rygger og egger med enda mindre pf. Nest Austre Surtningssue ser ut til å være en sånn topp. Har alltid hatt lyst til å beskue breen fra denne toppen. Og når det gjelder nåler eller pinakler kan disse være spennende nok å klatre på. Sære meninger kanskje? men er ikke de fleste toppsamlere litt sære da? Ellers vil jeg bare ønske lykke til med samlingen til alle, uansett hvilken primærfaktor de måtte ha valgt å samle på. (Kan foresten hjelpe deg med å kvitte deg med en bok )

[Alek]

takk for svar eaa. Ikke så elendig bilde. Det er da i det minste ganske informativt.

[Alek]

hvordan så foresten nordøst eggen ned fra Austre? Er det overkommelig klyving opp her? Kanskje vanskelig å få sett?

[gi]

Hvorfor 20 Alek ? Hvorfor 30 ? 10 er liksom Røyne og 300. Mens 50 og 100 er rundt. Nåvel, det er jo en personlif privatsak okke som.

Jeg for min del har ingen grenser Livet i tindene blir enklest da

Enig med Alek når han sier at det er enklere å ha kontroll på 20 -metringene. Er ganske sikker på at det fortsatt finnes "uoppdagede" 10-metringer.

[Nils]

Men du må ikke tro at jeg unnlater alt under 20. Jeg går på en 10 metring hvis jeg hører eller ser at den kan ha en spesiell utsikt, eller at jeg alikevel må over den på vandring over en egg. Det samme gjelder rygger og egger med enda mindre pf. Nest Austre Surtningssue ser ut til å være en sånn topp. Har alltid hatt lyst til å beskue breen fra denne toppen.

Nest austre (2035/2033?) bør du få med deg da ja! Ingenting å si på utsikten til breen fra denne toppen (eller ihvertfall fra stupkanten )

Spennende breutsikt kan du også få fra 2222 på Surtningssui. Da vi stod på 2222 i 1996, var brefallet vest for denne toppen, hvor breen faller bratt ned mot nord i skaret mot 2368, et spektakulært skue. En enorm isklump var iferd med å løsne og så ut til når som helst å rase utfor. Nesten så vi fikk lyst til å stå å vente for å få det med oss. Den har nok helt sikkert dundret utfor nå vil jeg tro...

[eaa]

hvordan så foresten nordøst eggen ned fra Austre? Er det overkommelig klyving opp her? Kanskje vanskelig å få sett?

Vi var ikke utpå toppen og så ned ryggene mot N eller NØ, så jeg kan ikke nevne detaljer her. Vedlegger et bildeutsnitt som viser litt av dette landskapet. I øvre høyre sees Austre/2078, og ut venstre ser du ryggen nordover ned til breen. NØ-ryggen er skjult bak ryggen du ser her, men er etter kartet enda enklere enn denne. Bildet er tatt vestfra, fra pynten nord for høyde 2091. Tror altså at både N-ryggen og NØ-ryggen er greie å gå/klyve.

[thelberg]

Hei Snowman

Flotte bilder og spennende reportasje.

Bye the way; Kartet du viser, er dette utsnitt av noe du finner på nett? Eller er det scannet inn?

Selv bruker jeg kart som skrives ut fra http://www.inatur.no/ målestokk 1:50000. Disse blir helt identiske med serien fra Statens Kartverk, med farger og symboler og alt. Ser ut som om det er en annen målestokk på ditt kart?

[eaa]

Bye the way; Kartet du viser, er dette utsnitt av noe du finner på nett? Eller er det scannet inn?

Kartene her er klippet fra CD-produktet "Opplev Jotunheimen" fra Statens Kartverk, et interaktivt kartverk for området (inkl. Rondane) - anbefales!

Litt detaljer finner du her:

http://www.statkart.no/IPS/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=31

[Alek]

Ser på bildet eaa la ut av ryggen ut til Austre + et bilde fra Besshøe. For meg ser det overkommelig ut å gå i bratt ur fra Blackwellbue opp til botnen sør for ryggen og derfra komme seg opp på ryggen litt vest for Austre. Men bilder kan som kjent lyve. Hvordan så det ut fra ryggen og ned til botnen? Mulig jeg en gang kommer til å gå opp her (ikke ned)

[morten]

Iflg. Nils var flanken sør for skaret litt vest for Austre meget kurant. Når vi var der var det dessuten en god langfonn som man kunne sklidd på.

[Nils]

Iflg. Nils var flanken sør for skaret litt vest for Austre meget kurant. Når vi var der var det dessuten en god langfonn som man kunne sklidd på.

Stemmer det Morten! Vi gikk opp og ned denne flanken. Husker ikke noe ekkelt ved den ura, og ikke var det så voldsomt bratt heller.

Vi gikk opp litt vest for bekken som når høyest opp i fjellsiden og endte opp rett øst for 2091-toppen. Ned igjen siktet vi mot den lengste bekken (etter å ha vært på 2078), for der lå det også den gang en laaaang snøfonn som sendte oss kjapt ned til øvre Russglopet igjen sammen med et lite sørpeskred.

Den fjellsiden er helt grei å benytte Alek!