Storen rundt via det tropiske hølet Vormeli

Anonym Astmatiker · 7. august 2013

Den CR'en av Onkel Jo gir spesielt mening for de som har lest Norway: The Northern Playground av William Cecil Slingsby.

Turrapporten finnes åsså på bloggen vår: http://olsendriver.blogspot.no/2013/08/storen-walkabout-3-4august-2013.html

HTHT* - Et hull av første rang

*hytte til hytte tur

Skrevet av: Onkel Jo

På hytte til hyttetur: Kjetil, Dag the Dog og jeg

Andre: Svært få

S&D: Turtagrø - Klubhytten – Styggedalen –Vormeli – Midtmaradalen - Turtagrø

Da vi nærmet oss Turtagrø etter to dager på tur, håpet jeg at noen skulle stoppe oss og spørre om vi hadde vært på Storen slik at jeg kunne svare: Nei. Vi har gått rundt.

Yr meldte helt koko sprutregn alle relevante steder på lørdagen, men søndagen skulle være ok. Dårlig vær for klyving, men fint vær for å dramatisere en fottur.

Vi gikk opp til Klubhytten fredag kveld, tente peisen og tok plass i sittegruppen under oljemaleriet og museumsgjenstandene. Utenfor herjet møkkaværet og nede ved vannet lå et nedblåst, gjennomvått telt. Ved midnatt så vi to karer som prøvde å reoppsette teltet i kuling og regn. De hadde hatt en lang dag på Storen, og vi inviterte dem til å overnatte på Klubhytten. De takket ja.

Styggegdalsbreen. Stor vannføring gjorde at vi måtte krysse breen.

Neste dag kledde vi oss for sterk vind og 40 mm nedbør (per time. Red Anm). Vi gikk et stykke tilbake mot Turtagrø før vi fulgte en umerket sti over brinken mot Styggedalen og kom tett innpå tre reinsdyr med svære gevir. Litt syd for stien ligger et eldgammelt fangstanlegg med traktemurer, fallgraver og bogasteller.

Tre store reinbukker. Den ene haltet. Håper det går bra med den.

Elven som renner ut av Styggedalsbreen på nordsiden gikk hvitt, og vi lette etter krysningspunkter flere steder, før vi fant ut at det letteste måtte være å svinge over breen. Den ytre tungen er slak og sprekkløs, men var helt utrolig glatt i regnværet. Det ble litt slap stick komedie der vi stotret oss over uten steggjern. Kraftige byger, mørke skyer, dystre fjellvegger, morenelandskap og glinsende blåis. Det kan være veldig fint å gå på tur i drittvær.

Gjertvassdalen. Eller Wolverine Walley om du vil.

Den egentlige Styggedalen er et trangt, steinete gjel som ligger øst for Styggedalsbreen. Kulingkastene dro godt i klærne da vi rundet kanten til Gjertvassdalen og kunne se ned i Utladalen. Hytten som ligger like under Keiserpasset har blitt blåst flere hundre meter ned i lien. Den så underlig ut der den lå, tilsynelatende intakt, i en 30 graders helning.

Skybrudd som i Thailand.

Dagens kruks lå foran oss. Krysningen av en særdeles flomstor Gjertvasselv. Den beste muligheten var å ta langt oppe i botnen under breen, før sideelvene gjør den for vill. Akkurat da vi sto midt ute i elven, i underbuksen, med iskaldt, fossende brevann vann til knærne, kom dagens aller kraftigste regnskyll. Stemningsfullt.

Vormeli. Det tropiske hølet midt i Jotunheimen. Ser du Vormelihytta på bildet?

En time senere gikk det bratt ned i Utladalshølet til Vormeli. Bregnejungel, blomster, fossesprut, regnskog. Det har bodd folk her, nede i dette gigantiske gjelet, i bunnen av Jotunheimen. Vormeli betyr den varme li. Frodig, men utilgjengelig og langt, langt unna folk. Korteste vei til sivilisasjonen om vinteren var Fortun. 10 timer. Ingen klarte å bo fast her særlig lenge, men det var lenge støler under gårder i Fortun. Slingsby brukte Vormeli som utgangspunkt for førstebestigningen av Storen, og kun han og svært få andre har klart å ta seg ned juvet til Årdal. Det er ikke langt, men svært farlig om vinteren og om sommeren går må du gå langt oppe i dalsidene. Noen velsignede ildsjeler i Vormelis Venner har satt den ene bygningen i stand for enkel og overnatting. Det finnes ikke merkede løyper i området, men tre til dels utydelige stier leder ned i Utladalshølet. Alle er ganske bratte og gir deg en følelse av at Vietkong kan angripe når som helst.

Rustik gentleman i rustik hytte.

Til venstre: Originalen til barnebokfiguren Dag The Dog. Til høyre: Originalen til tegneseriefiguren Onkel Jo.

Legenden Sulheim.

God stemning på tur.

Morgenstund i tropene. Fargene er ikke justert på bildet.

Orkidé.

Multe som trenger litteranne mere tid.

Opp Midtmaradalen med Sydveggen på Storen midt i mot.

På søndag fulgte vi elven nedover mot Årdal til vi kom til Kirkestigen. Her går stien bratt opp mot en gigaklippe med flotte spir. I følge Marco finnes universets feteste teltplass på toppen av denne klippen. Været var det aller beste da vi entret Midtmaradalen. Naturkjenneren Dag the Dog pekte ut vandrefalk, kongeørn på himmelen og et vell av blomster på bakken som jeg vanligvis ignorant tråkker på mens jeg har blikket rettet mot toppene. Midtmaradalen er vidunderlig. Lettgått mellom vakre buldresteiner. Glemte storvegger på venstrehånd, kultklassikeren Midtmaradalsryggen på høyre hånd og Storen rett frem. Mannen og Kjerringa er lavere enn totusenmeter og T-stien er lagt ned, så her er det tomt for folk og desto mer natur.

Klarer du gi navn til alle überklassiske veggene, toppene, ryggene, breene og chausseene i dette bildet?

Men det var ikke tomt for folk på Bandet. Vi satt å så litt på joikahælvetet opp mot Storen. Folk i rappell bare hundre meter over hytten. Folk spredt utover på de merkeligste steder. Kaos.

Vi ruslet ned til Turtagrø og snakket om at vi var svært fornøyd med å være fotturister i dalene fremfor «tindebestigere» på Storen akkurat denne helgen.

Kjetil og Dag har bilder.