Endelig fast fisk i Reinheimen nasjonalpark.

[Anders Eriksen]

Sjekk ut bloggen vår https://turhistorie.blogspot.com/

27.07.2013 - 28.07.2013

 

 

Fast fisk i Reinheimen.

 

 

Ny helg, ny tur. Etter den dårlige fangsten i områdene ved Tjønnebu sist helg bestemte vi oss for en ny tur denne helgen. Øystein hadde reist til Bergen, men en annen bekjent som heter Bjarte var sugen på å bli med, Kristian var klar for å gjøre et nytt forsøk denne helgen også. Da vi diskuterte hvor vi skulle prøve lykken var Bjarte ivrig på at vi skulle ta turen til Slufsane i Langfjelldalen, Norddal fjellstyre gjør en kjempe jobb med å sette ut fisk i disse områdene. Værmeldingene var mildt sagt ustabile, men vi tok sjansen og ble enig om en tur fra lørdag til søndag.

Det kribler alltid ekstra i magen når man skal på tur i en nasjonalpark.

Da vi parkerte ved Slettvikane var det strålende sol og alle tre så frem det neste døgnet med forhåpentligvis godt fiske og fjasing til langt ut på natten. Vi fulgte Langfjelldalen et stykke innover før vi tok av stien og gikk langs ei elv som rant ned fra Slufsane. Ei bratt oppstigning som vi hadde gruet oss til. Det viste seg å ikke bli så ille som fryktet, men i det vi tok av stien så begynte det å regne, ikke bare litt regn, men veldig veldig mye. I løpet av den neste timen åpnet himmelen seg totalt og gjorde tre fiske-ivrige sunnmøringer gjennomvåt. Vi måtte stoppe for en liten diskusjon om det var trygt å fortsette. Tordnet braket og vi kunne se lysglimtene fra lynet. Vi bestemte oss for å fortsette, om det regnet like mye når vi var fremme var planen å snu. Så skjedde det som gjør turlivet så herlig. Da vi kom frem viste det seg at å slå leir ved vannet kunne bli vanskelig, her var det mye stein. Men ca 100 meter fra vannet fant vi ei åpning i steinura som passet perfekt for to telt. I det vi tok av oss sekken stoppet regnet, de mørke skyene var blåst bort og frem kom solen. Vi fikk nå mulighet til å tørke alt som hadde blitt vått og den skepsisen som hadde bygd seg opp var nå byttet ut med rein glede.

Toyota`n parkert i Slettevikane.
To karer som gleder seg til tur.
Turen startet  i lett terreng.
Her var humøret på topp, snart skulle været gi oss hodebry.

 

Her forlot vi stien og  gikk langs elven mot Slufsane.

 

Leiren er etablert og vi fikk mulighet til å tørke det som hadde blitt vått.

Da vi hadde fått tørket det meste av utstyret og teltene var slått opp ble stengene montert og strategier lagt. På mitt første kast så jeg at det fulgte en fin ørret etter sluken, men den ville ikke ta. Jeg byttet sluk, men den fulgte bare etter uten å bite på. Det ble en del aktivitet på vannet og vi kunne se en del vakringer rundt omkring. Jeg kjente at fiske feberen slo inn, og mente jeg så storfisk over alt.
Fiskefeber kan gi sånne hallusinasjoner. Bjarte hadde tatt med fluestanga og bestemte seg for å gjøre et forsøk med den. Jeg hadde ikke særlig trua og sendte et par småspydige kommentarer uten at det stoppet han. Plutselig hørte jeg et plask og så fluestanga til Bjarte bøyde seg. Etter en kamp som føltes veldig lang sprellet det endelig en fin ørret i håven. Vekten viste nøyaktig 0,5 kg, et prakteksemplar av en fjellørret. Blank i skinnet og knallrød i kjøttet. Bjarte ble naturligvis jublende glad, spesielt med tanke på at hans tidligere rekordfangst på fluestanga var en ørret på 180 gram. Det var bare å gratulere. Dette gjorde at stemningen ble svært god og vi fikk virkelig trua på at det var mulig å få fin fisk her.

Vi var spente på om fisket ville innfri.

 

Slufsane 1126 meter over havet.

Bjarte finner frem fluestangen.
Jeg og Kristian holdt oss til slukfiske, kanskje vi bør ta med flueduppen neste gang.

 

Hallkilos fjellørret.
God stemning etter fisken ble landet.
En fjellørret slik en fjellørret skal være.

Ivrig fluefisker.

Ut på kvelden ga vi oss med fisket og selv om det hadde sett så lovende ut ble det ikke mer fangst en den ene, men veldig fine ørreten til Bjarte. Vi var uansett fornøyd, og de neste timene gikk diskusjonen om hvor stor fisk vi trodde det var mulig å få her, og vi var alle enige om at det var snakk om kilos, minst.

Leir i steinura.

 

Fin utsikt.
Solnedgang.
En nydelig kveld
Ut på kvelden ble det helt stille på vannet.

 

Grubler over hvordan fisken skal lures neste gang.
Etter solnedgangen kom månen frem.
Panorama bilde av leiren.

 

Neste dag hadde det blåst opp en del. Vi pakket ned sakene og tok noen siste kast i håp om å lure noen av de storfiskene vi hadde snakket om natten før, men vi måtte vende hjem uten noe mer fangst.

 

 

Etter sakene ble pakket ned tok vi en siste fiskerunde.
Bjarte har fått fisk og stresser ikke.
Viktig med gruppebilde.

 

 

 

 

To staute karer i vakker natur.
Det var lettere å gå ned enn opp.

 

Vi konkluderte med at turen hadde vært bra.
Må kanskje pakke lettere på neste tur.

Dette en tur som virkelig innfridde. Vi fikk fin fisk, jeg sier alltid vi når det var noen andre som fikk fisken. Kontrasten fra å tvinge seg oppover fjellsiden i piskende regn og med gjennomvåte klær, til å komme frem i strålende sol og alt som var vått kunne tørke, var rett og slett en herlig opplevelse.
Så med andre ord, det er gode muligheter for at jeg tar turen hit igjen.

Kristian har vært så snill å latt meg bruke en del av bildene han tok på turen til denne turrapporten, han har speilreflekskamera og tar bilder som blir en hel del bedre enn mine. Han er vel en bedre fotograf også.

Så takk for det Kristian.












Vis artikkelen på bloggen