Til toppen av Kyrkja inkludert bilder og YouTube video - 20 juli, 2013

[Gaute Michel]

Det var i fjor sommer at jeg fant ut at Kyrkja kunne være en fin fjelltopp å bestige. Noen måneder senere satt jeg på bunnen av Kyrkja i småregn og tåke. Lenger kom jeg ikke. Det var lite aktuelt å gjøre noe forsøk. I helgen som var, var det meldt godt vær i området rundt Leirvassbu, og jeg, kone og hund fant det for godt å kjøre nedover til Jotunheimen. Det var Midtre Tverrbottinden som var målet. Ut fra boken til Per-Arne Andersen, På tur - Leirvassbu, skulle det være en grei tur. Men med en hund som er med på fjelltur for første gang, og en kone uten verdens beste balanse, så kom vi ikke lenger enn til Leirholet. Men en flott familietur ble det. Kyrkja ble et mål for dagen etter, mens kone og hund skulle bruke dagen rundt Leirvassbu.

 

En tidlig start ble det ikke, men jeg kom meg avgårde med godt mot. En klar og blå himmel, sol, mild bris og en sekk med nødvendig og unødvendig utstyr. Et videokamera i lommen og et kamera rundt nakken. Det tok selvsagt ikke lang tid før det ble noen stopp for nettopp å ta bilder. Tenkte i utgangspunktet å komme meg opp på Kyrkjeoksle først, for å ta bilder mot Kyrkja, men det ble med tanken. Fulgte naturlig veivalg frem til bunnen av Kyrkja og brukte ca. 2 timer i...hm...mitt vanlige tempo.

 

Kikket opp mot Kyrkja og kunne se noen prikker her og der, som bevegde seg både oppover og nedover steinura. Litt stresset var jeg, av flere årsaker. For det første har jeg et snev av høydeskrekk. Jeg har gått til Galdhøpiggen fra både Spiterstulen og Juvasshytta, så det er ikke noe som gir seg utslag av at jeg beveger meg i høyden. Det er mer de luftige partiene som jeg vet eksisterer nær toppen. For det andre, så følte jeg at jeg var litt sent ut, og ville ikke være sistemann til å ta fatt på oppstigningen, og så stå nær toppen helt alene for ikke å ta sjansen på å gå videre.

 

Jeg så noen gå oppover en snørenne som er nederst. Andre gikk ved siden av. Jeg valgte snørenna, og fant ut, halveis opp, at dette ikke var så lurt. Mye krefter gikk med. Etterhvert valgte jeg å gå til venstre for denne. Det gikk bedre å gå på steinene. Litt forsiktig måtte jeg være, så kameraet rundt nakken ikke skulle få seg en ufrivillig kræsj i stein. Det har dessverre skjedd før. Jeg hadde opprinnelig to par foran meg som jeg prøvde å holde følge med. Men etterhvert forsvant de ut av syne. Når jeg kikket meg bak en gang i blant, kunne jeg ikke se noen som kom etter meg. Stress...stress.

 

Ellers var turen frem til det første luftige partiet helt grei. Rett før jeg kom dit, så kom det et dusin mennesker nedover. Jeg hadde sett dem på toppen gjennom telelinsen litt tidligere. Ikke alle av dem så ut som de var så utrolig fjellvante, men det vet man aldri. I det vi passerte hverandre, tenkte jeg at hvis alle hadde vært på toppen, så måtte jeg klare det også. Fremme ved det første luftige partiet var jeg muttters alene. De jeg passerte var borte fra synsfeltet og de jeg visste var foran meg, var sikkert på toppen. Dette var jo ikke bra. Jeg kikket fremover og så bare en vegg av stein. Det var to lysere partier. Det ene til venstre og det andre til høyre. Jeg gikk litt frem og tilbake for å se om det var naturlig å komme opp begge veiene, eller om ett var mer naturlig enn det andre. Etterhvert fant jeg ut at opptigning på venstre side var mest naturlig.

 

Jeg kikket oppover i 5 minutter. Det så ikke direkte vanskelig ut. Spørsmålet var vel om det var like enkelt å komme seg ned igjen. Det gikk i hvertfall greit å klatre opp det første luftige partiet. Kamera og videokamera var på dette tidspunktet pakket godt ned i sekken. Rett etter dette partiet var det en varde, og jeg bet meg merke i hvilken side av varden jeg hadde kommet opp på. Der møtte jeg det ene av de to parene jeg hadde prøvd å henge meg på. De var allerede på vei ned. Det andre paret kunne jeg se på toppen. De var også på vei ned, men de klarte ikke helt å finne riktig vei frem til det andre og siste luftige partiet. Etterhvert klarte de å finne ut av det, samtidig som jeg kom meg til bunnen av dette. Vi stod og kikket på hverandre med noen meters høydeforskjell. Jeg spurte om det var flere på toppen, men det var det ikke. Jeg spurte om det var enkelt å komme seg til toppen etter at jeg hadde kommet meg opp det luftige partiet, og det var det. Jeg stod der og tvilte litt og lot dem komme ned først. Det så litt ekkelt ut. Jeg stod der helt til de forsvant fra synsfeltet. Nå stod jeg der alene.

 

Til å begynne med så dette luftige partiet svært vanskelig ut. Etterhvert så det enklere ut. Problemet for mitt vedkommende var at det var luftig. Og at jeg fremdeles ikke helt kunne se toppen av Kyrkja. Etter ti minutter fant jeg ut at jeg sikkert kunne komme meg opp men ikke nødvendigvis ned. Det var jo et dilemma. Jeg satte fra meg sekken og tok meg en velfortjent pause. Klarte ikke helt å nyte utsikten før jeg visste hva jeg skulle gjøre. Jeg gikk mot det nederste luftige partiet for å ta noen bilder. Da kom en av de som nettopp hadde kommet ned fra toppen oppover igjen. Han hadde glemt av en sekk en eller annen plass. Han brukte ikke mange sekunder på å komme seg opp det nederste luftige partiet.For å være ærlig så tenkte jeg tanken, "500 kroner for å følge meg til toppen". Men det var bare en tanke som kom og gikk. Uansett, før jeg fikk tatt et blunk, så hadde han funnet sekken, og noen sekunder senere hadde han allerede kommet seg ned det første luftige partiet. Jeg satt en halvtimes tid i håp om at det skulle dukke opp flere som skulle til toppen.

 

Jeg hadde nesten gitt opp. Sekken var på ryggen og jeg var i ferd med å manne meg opp til å gå ned det første luftige partiet og godta nederlaget, når det dukket opp et nytt par i horisonten. Jeg nærmest sprang mot det øverste luftige partiet. Som om jeg var på vei opp. Barnslig? De var kjappe til bens og vi nådde det øverste luftige partiet samtidig. Jeg kom meg greit opp. Etterpå lot jeg dem passere og sa som sant var at jeg hadde høydeskrekk og valgte og følge dem videre til topps.

 

Ingen høydeskrekk når jeg satt på varden og ingen foreløpige tanker om nedstigningen. Jeg bare nytet den fantastiske utsikten. Samtidig var det en veldig god følelse av å ha nådd toppen. For mitt vedkommende er det en helt annen følelse enn å komme seg opp på Galdhøpiggen. Etterhvert kom det flere til toppen. Nedover igjen gikk jeg mellom de to jeg hadde fulgt til topps. Jeg var ikke høy i hatten. Jeg følte at jeg ikke klarte å finne de rette grepene, at jeg ikke klarte å plassere føttene riktig og at jeg ikke helt klarte å bestemme meg for å gå ned med ryggsekken vendt mot fjellet eller ut mot "intet". Og jeg følte at den liksom kom i veien for meg hele tiden. Jeg kom meg omsider ned det øverste luftige partiet. Det som virket som en evighet var nok ikke så lenge i virkeligheten. Det som var mest oppsiktsvekkene var at jeg heller ikke var særlig høy i hatten når jeg kom meg ned det nedeste luftige partiet heller. Det var vanskeligere enn jeg trodde.

 

Nå skal det sies at jeg ikke klarte å observere noen av de andre med særlige problemer med å komme seg ned. Og det er ikke få som bestiger Kyrkja og faktisk må ned igjen. Så jeg tror nok det meste ligger i psyken. Men det er i hvertfall min opplevelse. Jeg var utrolig stolt etter å ha kommet meg ned de luftige partiene. Og selvsagt for å ha vært på Kyrkja. Akkurat der og da sa jeg til meg selv, "aldri mer", og i hvertfall ikke å vandre over luftige fjellpartier. Men jeg ser ikke bort fra at det blir en tur til Kyrkja også ved en senere anledning. Jeg tok flere bilder og laget en liten video av turen. Jeg har prøvd å få med de luftige partiene. Men jeg skal innrømme at jeg var litt for stresset til å bruke mye tid på det. Ellers var det et fantastisk opphold på Leirvassbu. Min kone hadde kjøpt inn champagne for å feire toppturen med. Om noen uker er jeg nedover igjen og da er det Besseggen som står for tur.

 

YouTube video fra turen til Kyrkja fra Leirvassbu:

Bilder er lagt ved. Både fra utsikten før Kyrkja er nådd, oppover mot toppen og selve utsikten.

 

[Phanini]

Flott rapport! Jeg var der dagen etter deg.

 

Morsomt det du sier om snøfonna som går oppover fra bandet. Jeg valgte å gå opp steinura til venstre (som er temmelig grov lengst nede) og tenkte med meg selv at jeg heller burde gått snøfonna

 

Ellers opplevde også jeg det øverste klyvepartiet (når man starter på det røde fjellet) som det mest krevende. Ble stående litt og tvile på om jeg skulle komme opp men det gikk veldig greit når det kom til stykket. Var verre å gå ned enn opp.

 

Hadde en fin tur på Visbretinden dagen etter, den kan også anbefales!