Hva er din verste nestenulykke?

[Larsdx]

Var på fjellet i helgen. En flott tur. Men på vei ned en steinrøys skjedde noe som ikke burde skjedd.

En ganske stor stein som jeg holdt tak i løsnet. Jeg rakk såvidt å reagere og fikk klamret meg til en annen stein mens beina hang i lufta. Steinen rullet nedover og landet i en snøfonn.

Heldigvis hadde jeg lett sekk. Hadde børen vært tung er det ikke sikkert jeg hadde reagert så raskt. Kunne ellers raskt endt med noe verre om jeg ble tatt med i miniraset. Nå ble det bare skambankede bein og blødende fingre.

Hva er din verste nestenulykke?

[Kjell Iver]

Bra at det gikk bra. Ulykker kan skje med alle - jeg beskrev en gang en nestenulykke i en tråd http://www.fjellforum.no/topic/3682-tatt-av-sn%C3%B8skred/ Stygg sak som gjorde meg mer ydmyk mhp tolking av værvarsler og forhold i vinterfjellet

 

Har hatt et par andre hendelser som marginene heldigvis var på min side - men ofte føler jeg vel at faren for ulykker er større langs veien - enn i fjellet..

[+Tom42]

Var på fisketur i Dividalen.  Skulle forsere et parti med snaufjell langs elva, da jeg mistet fotfestet, og gled nedover.  5 meter under meg, var det bare stor stein. Skulle akkurat til å hoppe i elva for å unngå steinene, da jeg plutselig fikk fotfeste.

[thrill]

Steinar som glepp med fare for kvesting er så langt det einaste eg har opplevd. Eitt og anna kraftig vridd bein på vinterføre har då også skjedd, men aldri meir alvorleg enn at ein har kome seg ned ved eiga hjelp.

 

Derimot har eg som også Kjell Iver er inne på, hatt hjarta i halsen og fått fart i blodpumpa ein handfull gongar på norske bilvegar.

[Lompa]

En gang jeg fisket sjøørret med flue i Oslofjorden i februar hadde jeg vadet ut på utsiden av et isflak. Det å et annet isflak utenfor meg igjen, som jeg kastet over. Det var vel en meters åpning mellom isflakene, og da bølgene etter danskebåten kom gled det ytterste isflaket inn over det andre, og låste meg mellom dem. Jeg var i ferd med å gå under da det ytterste flaket gled utover igjen. Det var en fryktelig kraft i isflakene, og jeg hadde ikke sjanse til å stoppe det. Vaderne var fulle av iskaldt vann, og en kilometer tilbake til bilen.. En forferdelig opplevelse, hvor jeg lett kunne blitt drept.

[REs]

Det vil som regel gå godt.

Heldigvis.

Jeg og en kamerat var en gang på rypejakt. Det var så sent på året at myrkanter og vannseg var begynt å fryse.

Vi skulle ned en bratt skrent og kameraten min var kommet seg ned på en berghylle. Herfra krøp han baklengs på alle fire ned en smal kløft på siden av et 10 -15 meter høyt stup som endte i en steinrøys. Jeg kom litt etter ham og da jeg hoppet ned på berghylla som var dekket av gress og mose steg jeg ut på kanten for å se hvor høyt det var ned.

På kanten var det frosset en diger issvull under mosen som kameraten min hadde sett, men ikke jeg.

Jeg oppfattet bare halve advarselen hans før beina forsvant under meg og inne i hodet mitt så jeg, i brøkdelen av et sekund, et scenario med steinrøys, blod, brekte bein og helikopter før overlevelsesinnstinktet tok over. Jeg vred meg rundt i luften som en katt og landet med knærne inn i berget under kanten og armene og hagla over kanten.

Slaget var så hardt at et av skuddene i hagla gikk av, heldig vis i retning bort fra der kameraten min var på vei ned. Litt av treverket på kolben ble slått av mens jeg satt som en krabbe og klamret meg til gress og frosset mose.

Med litt hjelp kom jeg meg opp på berghylla igjen, men jeg må innrømme at jeg skalv litt i knærne da jeg forsiktig kravlet baklengs ned kløften som var den eneste farbare veien ned.

 

Ja det fantes en annen vei ned, men den var noe lenger og den gang var det visst viktigere å spare en liten halvtime enn å komme seg sikkert ned.

I dag lever jeg stort sett etter mottoet: "Livet er for kort til å ha dårlig tid".

 

Kanskje vi burde si som indianerne: "Tid er ikke noe som går, det er noe som kommer".

 

God tur videre.

[Trango]

Jeg har sjelden opplevd alvorlige nestenulykker. Er som regel nesten i overkant forsiktig. Selvfølgelig har jeg snublet, tråkket på løse steiner etc. Noe som kan få alvorlige følger hvis man er uheldig. Jeg har gått på ei elgku med kalv der jeg var så nær at jeg kunne ha lent meg fram og klappet kua. Da jeg fikk summet meg litt og hjertet tok turen ned igjen fra skalletaket, var jeg mildt sagt lettet over at dyra stakk vekk og mor elg ikke fant ut at hun skulle gi meg en lærepenge.

 

I vår hadde jeg en situasjon på Sølen som var ubehagelig. Jeg hadde gått på ski inn til Skardstjønna på 1202 moh. Føret var knallhardt og jeg satte igjen skia der. Det første stykket videre oppover mot toppen gikk greit, men etter hvert som det ble brattere ble det vanskeligere og vanskeligere å finne fotfeste. Underlaget var mer is enn skare. Jeg fant små ujevnheter og riller i overflaten som vinden hadde laget som gav meg litt feste. Jeg hadde tatt med meg stavene som var til god hjelp nå. Til slutt så ble ujevnhetene i overflaten så få at jeg fant ut at nok er nok. Da jeg så fikk snudd meg så gikk alvoret i situasjonen opp for meg. Det er ganske bratt mot toppen på Sølen når underlaget er så glatt. Det var et stykke ned til skardet igjen. Jeg var vel ca på 1500 moh. Det stikker opp en del steiner nedover fjellsiden der. Da jeg også fant ut at når jeg hadde nesa nedover så gjorde lyset at jeg ikke så de små ujevnhetene som hadde hjulpet meg oppover så følte jeg ubehag. Jeg kunne heller ikke se merker etter skoene mine der jeg hadde gått. Jeg hadde ikke full kontroll over situasjonen og det var ene og alene feilvurderinger og sløvhet fra min side som var årsaken. Jeg prøvde å lage små fottrinn ved å trampe hælene på skiskoene ned i underlaget med full tyngde. Det gikk ikke. Det ble knapt et merke og foten bare skled unna. Nå var det kun å ytterst forsiktig bevege seg nedover. Brukte stavene og hadde til enhver tid minst tre kontaktpunkter mot underlaget. Hvis jeg hadde sklidd ut ville jeg hatt få muligheter til å stanse. Og treffe noen av de steinene som stakk opp i stor fart kunne bli fatalt. Ved et par anledninger la jeg meg på magen tok tak nederst på stavene og brukte de som noen slags ispigger og firte meg baklengs ned. Jeg tror jeg brukte nesten to timer på de første 200 høydemeterne nedover til der det flatet litt mer ut og jeg følte meg trygg.  

 

Hadde jeg hatt med stegjern og kanskje isøks for maksimal trygghet, så kunne jeg antagelig ha gått opp og ned på toppen raskere enn noen gang denne dagen. Men jeg fikk en oppfriskning av lærdom jeg egentlig innehar.

[eirikw]

Hei!

Utglidning i snøbakke på vei fra Falketind til Stølsnos. Fikk ikke tak i enden av isøksa, men klarte i stedet å tre piggen gjennom vindjakke, skjorte og ulltrøye inne i armhulen. Piggen gikk ut gjennom de samme tre lagene med stoff uten å treffe hud, noe både jeg og turkameratene var glade for. Hadde pulsåra der blitt truffet hadde det sett stygt ut.

EirikW

[Oddga]

Var på fjellet i helgen. En flott tur. Men på vei ned en steinrøys skjedde noe som ikke burde skjedd.

En ganske stor stein som jeg holdt tak i løsnet. Jeg rakk såvidt å reagere og fikk klamret meg til en annen stein mens beina hang i lufta. Steinen rullet nedover og landet i en snøfonn.

Heldigvis hadde jeg lett sekk. Hadde børen vært tung er det ikke sikkert jeg hadde reagert så raskt. Kunne ellers raskt endt med noe verre om jeg ble tatt med i miniraset. Nå ble det bare skambankede bein og blødende fingre.

Hva er din verste nestenulykke?

Dette er mange mange år siden, ca. rundt 1970, eg gjekk åleine på ski til en topp på vel 1270 meter. Då eg nerma meg toppen, merka eg at det gradvis blei is under det lette laget med nysnø. Oppover gjekk det greit, det var ikkje så veldig bratt. Hadde lette turski uten stålkanta, og etter ei stund var eg oppe. Trur dette var etter påske, veret var varmt og fint og sola steikte, så eg blei ei god stund på toppen. Då eg tok på att skiene og skulle svinge nedover, gløymde eg isen under nysnøen, plutselig var kroppen vannrett og eg begynte å sigle ukontrollert unna bakke. Farta var ikkje så stor, men eg hadde ikkje sjanse til å bremse eller stoppe. Så for eg sidelengs over et parti med berrmark, der mista eg høgre skia. Deretter bar det utfor en liten hammar på halvannen meters høgde. Under den hadde det samla seg noke snø som eg landa ståande opp i, og der stoppa det, heldigvis. Skia eg mista, for vidare utfor en hammar til. Og det var siste stopp før et stup på sikkert over 200 meter. Derfrå eg stoppa var det greit å gå bort og finne skia, som sto i ein liten snøhaug. Litt skjelven bar eg skiene med meg bort til trygg plass og kunne renne trygt ned att baksida..... No er eg over 60 år, eg hugsar denne episoda som om det skulle skjedd i går. Har fortsatt å gå på turar både sommar og vinter, og mange av dei åleine. Er en litt ekstra på vakt, går det som regel bra. 

[Johan2000]

Fall på led och en Black Diamond Camalot hoppade ur. Rädddes av en kil. Mycket nära att slå i en hylla. Använder inte Camalots efter det och funderar på att sälja alla mina natruliga säkringsgrejjor eftersom det är för farligt att hålla på med.

 

Glömde att koppla i benremmarna på paragliderkurs. Instruktören missade att kolla detta (skall alltid kollas före varje start). Ren tur gjorde att det gick bra.

[johan99]

I januar 2000 trakka eg spor opp "Børgerenna" ved Sætretind, med skia på sekken.
Det var ein del nysnø, men lite vind. Vi tok snøprofil og valgte å følge sida av renna opp. Ved toppen hadde det likevel blåst, og det var nok hardare snø under. Men tynnare snø med skorpe fikk oss heller til å slappe av, og eg svinga inn mot midten for å nå skaret. Det sokk i snøen og eg var plutseleg i eit flak som glei mot eit steinete område. Steinane bremsa farta, men eg traff nokre ganske hardt. Stoppa liggande over den siste steinen, ikkje langt frå sistmann i følget. Skredet gikk ned heile renna, 3-400 høgdemeter. Antar at eg var med 60-70 meter.
Hadde diverse blåmerker men mest merkbart var ein smell i låret. Kaldt i snøen når kledd for motbakke. Fekk hjelp med jakke og varm drikke og kom meg på beina etter ein pause. Vi vurderte å gå over skaret og ned på andre sida, men foten var trasig og skredet hadde allerede gått. Fikk hjelp med ski og sekk så lenge vi gjekk til fots og køyrde sjølv ut. 
Det vart eit par månadar med stort lår og lite aktivitet. Var gjerne heldig som berre skrubba hovudet, skihjelm ville nok auka marginen. Episoda kan vel tene som eksempel på skredvurdering i renner. 

Kanskje er små situasjonar der ingenting skjer like risikabel. Verste minne er over eit stup ved Ålfotbreen. Kraup vekk frå kanten på knallhard skare mot sterk vind ;/