Fisketur på sparket

[Bjørn-Ivar]

Jeg fikk noen timers åpning i mellom arbeid og familie, og da var det bare å sette til skogs. Turrapporten nedenfor ligger også her, med bilder, http://uteligger.com/wordpress/?p=1069

 

 

Sommeren er i gang, og det nærmer seg en etterlengtet ferie med familie og gode venner. Det har blitt litt overtidsjobbing i det siste og det åpner seg med noen timer fri. Det er tirsdag kveld og fruen skal jobbe, så jeg bestemmer meg for en på-sparket-fisketur.

 

Tyve minutter senere er sekken pakket, og schäferen Billy og jeg på vei mot Froland. Jeg har tidligere sett meg ut et vann i nærheten av Kverve, der jeg vil prøve fiskelykken. Etter en liten halvtimes kjøretur, parkerer vi bilen og legger i vei innover. Kartet er med, men jeg har studert området på norgeibilder.no, og kjenner meg godt igjen.

 

Vi finner oss en odde som er grei og fiske fra, og jeg setter fra meg sekken og finner frem fiskeutstyret. Jeg setter på en oransje skjesluk og kaster mot en grunne. Jeg kjenner den deilige kriblingen som oppstår i kroppen i det jeg begynner å sveive inn. I det sluken nærmer seg land, kan jeg se at den har fått et par følgesvenner. Det er bra, da er det liv her.

 

På neste kast napper det. Jeg kjenner at det ikke er noen storfisk, men det er en god start. Jeg vipper i land en liten stekeørret. Etter en stund med samme sluk og et par abbor som jeg lot leve, skifter jeg til kobberfarge. Det øker på med insekter og jeg tar på meg myggnetting før jeg fortsetter.

 

Sluken er på vei ut igjen, og det er alltid litt ekstra spenning med det første kastet etter fargebytte. Oransje gir som regel fangst, men jeg har tro på kobberfarge i dette vannet som i seg selv er ganske brunfarget med myrbunn. Jeg behøver ikke vente lenge, for det hugger til omtrent med det samme sluken treffer vannflaten. Jeg kjenner at denne er større enn de forrige og gir et godt mothugg. Jeg sveiver inn, før den ruser ut igjen og pulsen min stiger. Hold linen stram, tenker jeg, i det den gjør et byks over vannflaten og glinser mot kveldssola. Denne skal jeg ha, sier jeg til meg selv, og den firbente kameraten følger spent med. Etter et par utrus, lander jeg fisken og puster lettet ut. En flott ørret og et smil som nesten går rundt.

 

Resten av kvelden går med til å sveive inn noen småfisk og nyte naturen i store åndedrag. Vi slår opp teltet og legger oss godt fornøyde med kveldens opplevelser. Neste morgen er jeg glad for at vi ikke la oss under åpen himmel, for det hadde blitt en våt opplevelse på morgenkvisten. Vi lar det regne fra seg før vi gnir søvnen ut av øynene og inntar frokosten til lyden av en ravn og hegre som prater sammen.

 

Vi legger i vei hjemover og jeg kjenner at på-sparket-turer som dette, smaker fantastisk godt. Carpe diem!