Nils Skrevet 28. juli 2005 Skrevet 28. juli 2005 På forhånd hadde Morten og jeg planlagt en fin rundtur midt i Jotunheimen. Vi skulle klatre opp vesteggen på Rauddalseggi, traversere hele fjellet mot øst til østtoppen på 1936 moh, og så ta ned i Skarddalen for å gå over Skarddalseggi og Skarddalstind tilbake til utgangspunktet, Leirvassbu. At turen ble kortet inn, er kanskje ikke rart. Morten hadde dagen før gått Svellnosbreen rundt med en røys andre fjellforumfanter, og var nok litt pudding etter den 15 timers turen. Ragnar, som hadde vært med på samme tur og som skulle geleide oss to andre opp på Rauddalseggi, var nok også litt gåen. Og her kom jeg, fullt uthvilt etter 3 uker i lavlandet og fortalte Morten da vi møttes igjen på Leirvassbu søndag morgen at turen vi nå skulle gå var rundt 30 km og nok av høydemeter. Litt sjokkert over at det virkelig var så langt tok Morten avgjørelsen der og da om at Skarddalseggi til Skarddalstind måtte kuttes ut idag. Ingen av oss hadde sett så nøye etter hvor langt det egentlig var. Klokka var passert 10 da vi trasket avgårde fra Leirvassbu. At det ville bli seint på kvelden innen vi var tilbake innså vi nå. For det er lang anmarsj til Rauddalseggi fra Leirvassbu (10-12 km en vei), og klatring tar ofte tid. Hvor krevende klatringen opp vesteggen var, visste vi lite om. Vi kikket litt i Klatrefører for Jotunheimen, hvor det sto grad 3 helt i starten ved første standplass. Fast og fint fjell med gode tak skulle det også være. Det hørtes faktisk ikke så ille ut. Nesten så vi vurderte om sikringsutstyr var nødvendig. Men det tok vi heldigvis med. Vi vandret langt og lenge på stien mot Olavsbu, til vi på Rauddalsbandet skar av stien og siktet mot ryggen vest for Rauddalseggi, som ble nådd på ca 1850 meters høyde. Den var først bred og fin, men så dukket en liten kul opp på ryggen. Noen meter klyving bratt opp, og etter det smalnet ryggen inn til en egg. Litt lenger fremme truet en liten hammer. Nokså loddrett opp rett imot, så vi rundet den på høyre side. Bratt der også, men takene var gode, så vi kunne klatre opp usikret de få metrene før vi igjen var oppe på eggen. Nå koste ihvertfall jeg meg , og det virket ikke som Morten og Ragnar kjedet seg heller akkurat. Dette var morsomt, men nå nærmet vi oss virkelig den truende og steile sluttetappen som er mer seriøs klatring for sånne som meg og Morten. Med ett var det stopp! Tid for å grave i sekken etter tau, hjelm, kiler, slynger og resten av det som skulle være livreddende ved et uhell. Ragnar skulle lede, og han hadde vært smart og tatt med seg svasko. Morten skulle stå på standplass å sikre, mens jeg var andremann. Opptaket i starten skulle være vanskeligst sto det i klatreføreren. For meg som ikke har klatret allverden, virket det seriøst nok. Gode tak skulle det være? Hvor var de? Ragnar la i vei, og slengte seg ut på en liten tåhylle til venstre. Med et godt bøttetak fikk han kravelet seg opp de første metrene, og satte noen sikringer oppover. Da tauet snart nådde sin ende, fant han ny standplass til å sikre Morten og meg. Så var det min tur. Med klumpete fjellsko skulle jeg liksom hive meg ut på tåhylla til venstre? Nei, jeg ville prøve det andre alternativet. Å gå rett på hammeren, hvor jeg trodde det var mer fingertak og steder for å plassere fjellskoene. Ehh, det var nå jeg angret på at jeg hadde slengt ut en bemerkning om at denne etappen kunne kanskje vært gått usikret. Halveis oppe på hammeren fikk jeg problemer. Lite fingertak og fotfeste som begynte å gi etter. Morten fikk seg dagens latter, der jeg nærmest sprellet som fisken på kroken. Det hadde visst vært litt av et syn. Jeg tviler ikke! Men, uansett elegant eller ikke, jeg kom meg da opp til Ragnar omsider. Morten så ut til å velge Rangars vei, og mestret den ruta rimelig greit om enn ikke på samme "spretne" måte som Ragnar. Det var helt tydelig hvilke fordeler svaskoene har. Videre oppover ble det flere utfordrende punkter for oss, og det var nødvendig å sikre nesten helt til topps. Det ble 2 strekker til med nesten full utnyttelse av tauet, pluss en liten en helt øverst. Dette hadde tatt tid, og først klokken 20 sto vi ved toppvarden på Rauddalseggi (2168). Mens tåka nå omkranset toppen, diskuterte vi litt klatringen vi nå hadde vært igjennom. Føreren hadde sagt grad 3, men Morten og jeg var ikke i tvil om at dette måtte defineres som mer grad 4. Sammenlignet med andre 3'er og 4'er ruter vi hadde gått, var vesteggen til Rauddalseggi vanskeligere. Ragnar var kanskje ikke like enig i vår gradering? Det var ihvertfall mye mer krevende enn f.eks søreggen til Urdanostind og Knutsholstind, som begge er gradert til 2-3. Vi skulle nå uansett videre mot øst, og ned mot skaret til midtre Rauddalseggi (2016) skled vi mest på fonner. Tanken var å gå over denne til østre Rauddalseggi (1936). Siden tiden nå var blitt så mye, og Morten og Ragnar egentlig begynte å bli fornøyde, ble den videre ferd mot øst stanset. Jeg "løp" opp på 2016 mens mine turvenner ventet i skaret vest for denne. Vel nede igjen hos de 2 andre, gikk vi i taulag over breen nord for skaret, fulgte nordsiden på store Rauddalseggi mot vest, og siktet mot Rauddalsbandet igjen. Tåkeskyene hang nå langt ned i fjellsidene. Som et siste farvel hilste Rauddalseggi til oss mens skyene suste nedenfor toppen og sola farget skyene bak toppen røde og gule. Returen til Leirvassbu ble laaang og grumsete! Mørket senket seg, og etterhvert ble det litt verre å se hvor det var trygt å sette foten. Klokken var 0115 da vi veltet mot bilene. Morten og jeg hadde en slitsom kjøretur foran oss, mens Ragnar hadde mer turplaner og satset på en ledig seng på Leirvassbu. Takk for en fin og særdeles spennende tur begge to! Siter
eaa Skrevet 30. juli 2005 Skrevet 30. juli 2005 Spennende ja! De ble hele 3 taulengder oppi der altså? Følte dere at egga var utsatt også, eller var den mest bratt og kranglete? Greit å finne standplasser? Etter bildene ser da fjellet rimelig fast ut, men hvordan opplevdes det i felten? Synd jeg ikke kunne være med, men jeg var så opptatt med å bestige Ydinge Skovhøy/173 i yndige Danmark. Ikke samme kicket det tror jeg, der jeg sto blant grovstammet lind med geitrams og brennesle til midt på magan! Feil prioritering kanhende, innrømmer det nå... Siter
Nils Skrevet 31. juli 2005 Forfatter Skrevet 31. juli 2005 Standplasser gikk rimelig greit å finne. For hver taulengde nådde Ragnar, som ledet, store hyller hvor han fikk sikret seg selv nok til å ta imot Morten og meg. Lurer litt på om han slet noe med å finne feste nok på en eller to av standplassene? Mener han sa noe om det... Fjellet var fast og grovblokket, og delvis utsatt. Fant man et feste for hender eller føtter, var det trygt å bruke det. Husker bare en stein som Ragnar advarte oss mot å bruke oppover. Ellers var vel problemet for min del å finne nok fester ved et par anledninger. Opptaket i starten, og det som delvis er avbildet på siste bilde hvor Morten kommer opp. Der måtte jeg benytte kneet og leggen for å komme opp, siden sekken stanget i en stein som hang utover. Resultatet synes på leggen... Du prioriterte nok feil der ja Erik! Men nå har du ihvertfall besteget Danmarks høyeste fjell. Kanskje du skal samle på høyeste i hvert land. Nå har du 2? Siter
morten Skrevet 31. juli 2005 Skrevet 31. juli 2005 Bra prioritert Erik, med en på følgende dukkert i danske farvann, rikelig med bayere og måske en rød pølse etterpå. De xx km i halvmørket på returen var ikke akurat noen drøm. Fjellet var stort sett fast og fint, men det var tidvis langt ned. Det var det jeg kalte "LUE", Luftig Utsatt Eksponert. Husker vel to punkt som var litt sånn teknisk, ellers mye fin klyveklatring grad 2-3. Men akkurat de to punktene var langt mer teknisk enn noen Jotuntreer jeg har gått før. Gradering er vanskelig, kanskje 4- hvis man ikke vil strekke seg helt til 4 Men en flott tur var det. Du glemte imidlertid det mest imponerende Nils, Morten som var hjemme kl. 04:00 og enda mer imponerende: Nils som, var hjemme i Nittedal langt ut på morgenkvisten var det 6 - halv sju? Mest magiske øyeblikk var utvilsomt da tåkeskyene lettet på sløret og feide forbi egga, mens kveldssola farget skyene i en mett rødtone. Morsomte øyeblikk var utvilsomt å se Nils sprelle på kroken etter ha annonsert at "opp der kunne han jo strengt tatt gått usikret". Kjedeligste øyeblikk var å reise seg etter en kort pause ved stidele rett nord om Langvatnet og kjenne hatt hele kroppen hadde stivnet samtidig som det var en god times gange igjen i halvmørket.. Siter
Nils Skrevet 31. juli 2005 Forfatter Skrevet 31. juli 2005 Nils som, var hjemme i Nittedal langt ut på morgenkvisten var det 6 - halv sju? Ehh, uret ble vel nesten 7 også før jeg ramlet inn og stupte i seng. Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.