Leirhø, Store og Østre Memurutind 23.07 2005

[Ole-Petter]

Lørdag 23.juli var en maks dag i Jotunheimen med tanke på været. Dessverre hadde jeg ikke anledning til å reise til fjells før utpå ettermiddagen, men håpet finværet ville holde seg et stykke utpå neste dag også. Derfor var jeg på plass på Spiterstulen samme kveld.

Soloppgang på Leirhø
Det fantes ikke en sky på himmelen denne kvelden, og jeg la likeså godt i vei med det samme, klokka 22. Jeg måtte anstrenge meg for å holde et lavt tempo, for jeg visste det ville bli en svært lang tur. Sola skinte sine siste stråler på enkelte topper, i særdeleshet Visbretind, der jeg labbet innover Visdalen. Etter at Leirgrovi var passert, svingte jeg vekk fra stien og oppover bakkene i øst, som ledet opp til NV-ryggen på Leirhø. Jeg fulgte ganske nær elva oppover, for her var det minst busker. Rundt midnatt ble det noe mørkt, og jeg fant en liten grassflekk i en svak grop på snaut 1400 meter. Med bare en vindsekk rundt soveposen la jeg meg til for noen timer.

Rundt halv tre våknet jeg av døsen fordi det var så vått utenpå soveposen. Samtidig skimtet jeg et slags lys gjennom vindsekken. Merkelig, begge deler! Lyset viste seg å være månen som kom opp over Heillstuguhøi i sør. Fuktigheten var masse dugg, som forresten var blitt til rim på deler av vindsekken. Jeg sto like gjerne opp og tok hutrende noen pene nattbilder på stativ, før jeg trasket videre oppover.

Det var omtrent vindstille, og på rundt 1800 meter åpnet det seg nordover til Spiterhøi. Jeg vurderte å sette igjen sekken og plukke med meg denne, men lot det (heldigvis) være, og tenkte det var best å spare krefter til hovedmålet for turen: Østre Memurutind. Sola skinte nå så vidt på Galdhømassivet, og på drøyt 2100 meter - presis klokka 5 - traff de første strålene også meg, der jeg trasket oppover ryggen. Den knallharde snøen var perfekt å gå på nå, og kl 5.30 sto jeg på Leirhø, og så solen like over Glittertind. Ørlite skyer trakk opp fra øst, men det var omtrent vindstille og hele Jotunheimen lå badet i morgensol – det var en fantastisk opplevelse.

Kameraet ble tatt fram og satt på stativ: Med selvutløser skulle det bli et skikkelig toppbilde denne gangen! Det var 11 år siden sist jeg var her, tre uker tidligere den gang – og sank igjennom i snø til lårene de siste hundre meterne. Det hadde vært pes.

Store Memurutind og eggen
Topptørsten var stor, og jeg vandret lystig nedover mot sør, for å starte oppstigningen mot Store Memurutind. Et lite snøfelt var noe hardt så tidlig på dagen, og jeg var glad jeg hadde med isøksa som sikring. Videre gikk det (som forventet) lett og ganske raskt opp til vesttoppen på Store Memurutind, kl 8. De flate steinene på toppen innbød til en halvtimes strekk på soveposen, som samtidig fikk tørket seg litt i solen – ypperlig! Ny rigging med kamera og stativ, for heller ikke fra denne toppen hadde jeg et skikkelig bilde.

Eggen videre så artig ut, og helt riktig: Vanskelige punkter kunne omgås i sør, mot Østre Memurubreen. Jeg holdt meg så nær toppeggen som mulig. Det ga litt mer klyving, i blant sikkert grad to, men det var tørt og optimale forhold. Etter en times tid sto jeg på østtoppen for første gang – denne skal visstnok være en tanke høyere (2366 m). Skyer trakk nå helt tydelig opp fra øst, og Tjørnholstind var delvis innhyllet i disse. Jeg ble litt engstelig for at utsikten skulle forsvinne før jeg nådde opp på Østre Memurutind, og gikk raskt nedover mot Memuruskaret. Klokka var bare rundt 10, men det var jo mye igjen av dagen.

Østre Memurutind
I tillegg til bekymringen for væromslag, som også var varslet denne søndagen, var jeg nå ulidelig tørst. Noen bratte felt med snø lå igjen i sørhellingene, og jeg søkte litt rundt i nedkant av disse, og fant snart det jeg håpet: Rennende vann! Nytt håp og nye krefter bar meg lett bort til Memuruskardet. Østre Memurutind så ganske bratt ut fra denne siden, og jeg lurte oppriktig på om hammeren jeg så virkelig bare var grad 2 – slik som beskrevet. Erfaring har lært meg at en må se nærmere på problemene, og jeg forkastet den svake tanken om å runde toppen noe i sør, og gå opp ura fra denne siden. Klyving ble det etter hvert, men tørt vær, gode tak, og liten grad av utsatt klatring gjorde denne hammeren til turens høydepunkt for meg. Det er slik jeg liker det, og kl 12 var jeg oppe. Været holdt, selv om også Surtningssui nå i blant fikk skydotter rundt seg.

For optimistisk
Opprinnelig hadde tanken vært å fortsette Veotinder, Styggehøbretinder og Blåbretinder, og ha en enkel overnatting i ura, og returnere over Memurutindene. Beina mine, samt det forestående væromslaget gjorde det imidlertid lett å ta et valg: Herfra ble det ”strake veien” ned til Memurubu, og så fikk jeg eventuelt reise med buss tilbake til bilen på Spiterstulen. Som vanlig hadde planene vært vel dristige og optimistiske.

Det så enklest ut å følge SØ-eggen ned til 2151, som jeg ikke var riktig sikker på om var en ”skikkelig” totusenmeter. Litt løst var det, men snart kunne jeg skli og løpe på snøen ned og bort til denne toppen (Ø-2). Herfra så jeg det var greit å fortsette nedover i sørøstlig retning, for breene har trukket seg skikkelig tilbake i forhold til kartet. Mange felter meg snø betydde raskt og behagelig retur. Etter hvert ble det mer og mer morene, og nesten vaskelig å holde retningen nede blant grushauger og kraterlandskap – et underlig terreng.

Stress
Plutselig skvatt jeg til: En mann snakket til meg! Han hadde tatt meg igjen, men bråket fra elva hadde gjort at jeg ikke hadde hørt ham. Han ville rekke siste båten fra Memurubu, og fortalte meg at den gikk 16.40. Jeg så på klokka mi, og husker utmerket hva den viste: 14.20. Han forklarte videre at man regnet om lag 2 timer herfra og ned, og at jeg kanskje kunne rekke det hvis jeg kjørte litt mer på…Jeg ble grepet av denne tanken, og kunne kanskje komme meg til Lom allerede samme kveld?

Vi befant oss på et punkt like ved elva omtrent rett vest for toppen av Surtningssui, og hadde ikke nådd fram til stien ned fra denne enda. Jeg gikk derfor på så fort jeg maktet, sårbeint og sliten, med 16 timers tur bak meg – og hadde det til og med for travelt til å stoppe og drikke vann. De neste to timene var jeg bare opptatt av en ting: Å gå så fort jeg maktet ned til Memurubu.

Memurudalen er lang – og aldri har jeg vel følt den lengre. Det var ikke lenger naturen som opptok meg, kun tiden. Det gikk brukbart til slutt, for kl 16.20 sjanglet jeg bort på brygga, totalt utslitt og sårbeint som få! Det hører med til historien at det ikke gikk noen buss i retning Lom før neste morgen, så det ble nydelig laksemiddag og overnatting i sovesal på Gjendesheim.

Oppsummering av noen tider som kan være nyttige anslag:
Spiterstulen – Leirhø via NV-ryggen: 4-5 timer
Leirhø – Store Memurutind (vesttoppen): 1-2 timer
Toppeggen på Store Memurutind: Cirka 1 time
Store Memurutind (vesttoppen) – Østre: 1,5 time
Østre Memurutind – Memurubu (nedover): 4-5 timer

[eaa]

Voksen tur dette! Sprekt å overnatte som du gjør her. Men slikt gir oftest den sterkeste naturopplevelsen - alene i stor natur gjennom døgnet.

Og derfor er det alltid verdt strevet... Takk for en interressant rapport, og nyttig oppdatering på forholdene!

[morten]

Ole Petter, hvordan oppfattet du ryggen ned fra østtoppen på Store Memurutinden mot Memuruskardet? Jeg og Robert rotet litt her og kom ned noen fæle skrenter. Alt annet så dessuten løst ut??

... Vi lå i Leirdalen den natta du fikk rim på trekket ditt, kan bekrefte at det var en kjølig natt

Spennende lesning.

[Ole-Petter]

Ryggen fra St Memurutind ned til Memuruskardet fikk jeg ikke skikkelig inntrykk av, siden jeg fulgte noen snøfelter på jakt etter vann, i en ganske bratt linje rett ned mot breen, og siden traverserte i løs ur - men greit - bort til Memuruskardet.