Travers av Romsdalshorn (01.07 2005)

[Ole-Petter]

Rask ankomst
1.juli var værmeldingen topp for Romsdalen, og tanken min om at det å kjøre riktig tidlig om morgenen fra Bagn i Valdres, for derved å få lite trafikk, viste seg å være en av de lureste ideene denne sommeren. Avreisen skjedde 6:30, etter at Sondre også var hentet, og vi møtte knapt en bil over Valdresflya, seinere over Slådalsvegen til Lesja. Allerede 10:30 var vi parkert i Vengedalen, og det faktum at jeg kjører Volkswagen Caravelle – diesel – sier noe om at farten ikke kan ha vært akkurat halsbrekkende…

Stekende anmarsj
Forholdene var perfekte, vindstille og stekende sol, men nordveggen på Hornet kom nok til å bli klatret i skygge, så det ut til. Planen var å gå videre over Lillehornet og Hornaksla, og så løpe/skli på snøen hele veien ned igjen. Snøen lå ennå omtrent helt ned til veien i Vengedalen, og en slik retur på snø var langt å foretrekke framfor 4-5 rappeller i løsgods ned nordveggen, kanskje med en rekke taulag på vei oppover samme rute.
Vi holdt oss mest mulig på barmark, der vi skrådde oppover mot ryggen som fører fra Lillefjellet til skaret under nordveggen. Etter hvert kunne vi ikke unngå snø, og vi følte oss snart som nygrilla kyllinger, stekt i eget fett, der vi stabbet oss oppover det siste drøye snøfeltet. Heldigvis var snøen passe hard slik at vi slapp gjennomslag.
Vi var begge så gira at det egentlig gikk litt for fort, og i alle fall var jeg rimelig kjørt da vi kom fram til skaret i skyggen under Hornet allerede etter halvannen time. Her ble det obligatorisk fotografering i stort skrev med Store Trolltind i bakgrunnen, og med Romsdalen under. Så skiftet vi til klatresko – og moroa kunne begynne!

Nordveggen
Den første taulengden (grad 2) unngikk vi glatt ved å holde mer til venstre, mot Vengedalen, og på denne måten passere vi også et taulag på vei opp. Så ble det markant brattere, og klatringen (grad 3-4) begynte. For Sondre var dette ”plankekjøring” – og han så det hele mer som trening på å legge gode sikringer. Han valgte slett ikke alltid letteste vei, og på de to første taulengdene kom klatringen tidvis garantert opp i 4+. Selv om jeg hadde sekken, kunne jeg jo ikke klage så lenge jeg fikk tau ovenfra…
Etter to taulengder flatet det noe ut, og klatringen endret retning på skrå oppover mot venstre. Dette virket så lett at jeg ba om å få lede. Det var samtidig en god unnskyldning for å slippe sekken litt. Vel oppe på en solid hvit avsats var det satt en kraftig ringbolt i fjellet. Herfra valgte vi å gå usikret resten av veien til topps, for det var tørt og fint fjell, lite utsatt klatring, og solide bøttetak hele tiden.
Toppen var stor, flat og – solfylt (!), akkurat slik jeg husket den fra 1991, 14 år tidligere, den gang Aak Fjellsportsenter avsluttet klatrekurset i juni med en tur opp nettopp nordveggen, og den gang jeg hadde lært taubruk for første gang – litt nostalgisk i grunn.
Når vi tenkte etter hadde turen opp nordveggen gått overraskende enkelt i grunn, og jeg som hadde forventet mye løsgods kunne slå fast at det slett ikke var så ille. Trafikken i veggen en fredag så tidlig i sesongen var også laber, heldigvis.

Lillehornet
Etter mat og fotografering ruslet vi bort til sydeggen, og fant raskt ut at vi ikke gadd legge en rappell ned til skaret øverst i Halls renne. Litt forsiktig klyving, og vips var vi nede i skaret. Jeg kikket ned ”normalveien” med tanke på en eventuell bestigning via denne veien en gang, og som forventet var de øverste 10 metrene ganske bratte. Sikkert kjekt med tauet akkurat her, men ikke så utsatt klatring i grunn. Videre lå det en lang snørenne nedover i renna nå, som virket både bratt og hard. Jeg var glad vi skulle videre. Fra skaret klatret vi også enkelt opp på Lillehornet – uten å kjenne behov for tau. Nye fotografier, og så søkte vi videre sørover. Eggen gikk først tålelig bratt nedover, og ved meget forsiktig klyving kom vi oss rundt 20 meter ned på et slakere parti. Her forventet vi en rappell snart, og sannelig: Dette så ut til å bli luftig, ja!

Luftig rappell ned søreggen på Lillehornet
For første gang på turen kjente jeg en følelse av svimmelhet, særlig fordi jeg skjønte at vi ikke kom helt ned med bare en rappell. Vi hadde bare tatt med ett tau, og måtte altså finne et nytt feste lenger ned i veggen. Det var svakt utover-hellende sva ut mot Romsdalen 1500 meter under, og jeg lot med glede Sondre søke først nedover og utover, til han fant passende rappellfeste: To små bolter i en liten sprekk, litt på ”feil side” av kanten på fjellet. Jeg forankret meg i disse før jeg turte gå helt ut mot stupet. Heldigvis var det en meget stor og solid hylle om lag 20 meter under. Der ville vi sikkert finne nytt rappellfeste, og der ville vi ikke stå så eksponert, heller.
Sondre la tauet rett i gjennom hullet i bolten, og suste ned som førstemann, men da han prøvde å dra tauet etter seg satt det bom fast. Jammen er det lurt at førstemann sjekker slikt! Jeg la rappellen litt annerledes, men Sondre klarte fortsatt ikke dra en centimeter. Dermed måtte alt tauet opp, og jeg la en karabinkrok gjennom den andre bolten, og lot tauet løpe gjennom denne. Ulempen var at karabinkroken ble liggende å vippe på kanten – ikke akkurat optimalt, men Sondre klarte nå å dra tauet i gjennom. Dermed kom jeg forsiktig etter. Underveis var jeg glad vi ikke skulle opp denne veien, for her var det jammen luftig og utsatt.
Nede på hylla/avsatsen fant vi en grei blokk som dugde til nytt rappellfeste, og så var vi nede på ryggen opp mot Hornaksla. Igjen var jeg glad vi ikke skulle opp der vi nettopp hadde firt oss ned, og forsto godt at opptaket var en solid femmer.

Hornaksla og retur på snøen
Eggen opp til Hornaksla var utsatt, men med gode tak i sprekker på ”godsiden” – den siden som vendte vekk fra stupet mot Romsdalen, og krevde ikke tau på tørt fjell. Vel oppe skiftet vi til fjellstøvler og gamasjer, og la så i vei i fullt firsprang bortover og etter hvert nedover mot skaret mellom Hornaksla og Olaskartind. Det ble etter hvert både hardt og svært bratt på snøen, og jeg angret på at isøksa hadde blitt liggende igjen i bilen. Et sted var det en flere meter dyp sprekk i snøen, helt ned til blankskurte fjellet under, og her hoppet vi over. Vel nede i snøbassenget som om sommeren er et vann, måtte vi snart igjen krysse en svært bratt og steinhard snøhelling – ikke så gøy uten øks, nei! Heldigvis ble snøen raskt bløtere, og vi kunne skli og småløpe nesten helt ned til veien nede i Vengedalen. Hele turen hadde tatt rundt 9 timer.

Opp og ned nordveggen neste dag
Det hører med til historien at to venner som kom opp til Romsdalen i løpet av natten insisterte på å få gå nordveggen neste dag, og fikk ønsket sitt oppfylt: Da var det langt mer trafikk (lørdag), og vi kom seint i gang. Følgen ble at vi møtte mange som rappellerte ned, med tilhørende hyppige steinsprang – ikke bare morsomt. Sondre valgte igjen ikke letteste veien opp, og ikke minst prøvde vi å styre klar av alle på vei ned.
Etter flere taulengder, vel oppe ved den markerte hvite knausen med den solide ringbolten, droppet vi igjen tauet, og gikk usikret videre. Denne gangen svingte vi oppover på høyre siden av en hammer, og kunne klyve greit opp her. På toppen var det folksomt, og i alt hadde over 30 stykker vært oppe denne dagen. Vi slappet lenge av på toppen, bygde litt på varden, og begynte på rappellene som siste taulag først når vi var sikre på alle var kommet langt, langt ned.
Vi tok først en 25 m rappell fra bolt, som så vidt rakk ned til neste feste (slynger). Neste 25 m rappell var også en tanke snau, ned til den hvite knausen med ringbolten. Nye 25 meter brakte oss greit til en tydelig standplass, hvor vi endelig skjøtet tauene våre sammen, og tok en lang 50 m rappell til nok en tydelig standplass. Nå var det bare drøyt 20 meter igjen i siste rappell, før vi kunne klyve ned den siste taulengden ved å holde ut mot Vengedalen et stykke, før vi svingte på skrå ned mot nordveggen og skaret her.
Avslutningen, over snøfelt, brakte oss raskt ned til veien i Vengedalen. Det er fordelen med klatring i juni på Hornet!

[Odin]

Jeg var også på Romsdalshorn samme dag, la merke til dere når jeg rappelerte ned Lørdag.

Grunnen til at jeg husker dere, er at jeg bet merke i noen detaljer hos dere.

Var ikke helt etter "boka" alt som ble gjort der.

Ikke meningen å være negativ, men det er greit å gjøre ting sikkert.

Hilsen en som ikke tok ut stein.

[paalv]

Odin, det er fint du tar opp sikkerhet, men du kan sikkert være mer konkret ...

[paalv]

Nordveggen på Romsdalshornet har mye løs stein, og både ruta opp og rappellruta eksponerer folk nedenfor i stor grad. Stor forsiktighet er derfor påkrevet. Rappelltauene må fires forsiktig ned.

Jeg var for øvrig meget overrasket over å finne et par små varder i denne ruta, ikke bra!

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner ikke hva manglende sikkerhet Odin tenker på. Kan Odin forklare meg/oss? Det kan være noe vi burde vite - eller det var kalkulert risiko vi tok.

[gi]

Ja, Odin, skal vi andre på forumet ha noe nytte av "tilbakemeldingen", bør du være mer konkret.

Geir

[morten]

Hilsen en som ikke tok ut stein.

På en måte virker denne kommentaren litt arrogant. Man kan gjøre mye for å redusere steinsprang enten fra en selv eller tauet, men selv den beste kan få til det - eller garanterer du fritt for steinsprang i ditt kjølvann, alltid?

[Odin]

Beklager at det gikk ei stund før jeg svara, har vært ute å fartet ei stund.

Også en tur til på Hornet igjen.

Det var ikke uttak av stein jeg ville påpeke ved innlegget, la det til som tekst ettersom Ole petter nevte hyppige steinspang i turrapporten.

Det jeg la litt merke til var bruk av kamkiler i blokker som ikke er helt stabile,dette er litt skummelt da kraften fra et evt fall,kan "skyte" løs blokka.

La også merke til at en av deltakerne i taulaget hadde knytt seg ut av tauet, og ble stående igjen på standplass å se at tauet forsvant oppover da førstemann begynte å sikre opp?

Mulig jeg så feil på den som leda,men hadde du knytt tauet i en skrukarabin og deretter karabinen i selen? Virka som tauet lå rundt låret på utsiden og nedover når du leda,dette har en uheldig virkning på flyveturen hvis man skulle falle.

Jeg påpeker ikke dette for å være arrogant, men synes slik info kan være nyttig.

Ser gjerne at jeg blir korrigert hvis det jeg har skrevet ikke er korrekt.

[Ole-Petter]

Bare noen korte kommentarer fra oss som klatra:

Han som leda har masse erfaring på klippe, men ikke så mye i å sikre. Godt mulig han festa i en blokk som ikke var 100%, men han hadde masse å gå på teknisk sett (leder grad 6 såre greit).

Nr 2, jeg, har masse erfaring generelt, men presterte en liten glipp da jeg glemte å ta med tau til de andre på en taulengde, og måtte gå 5 meter ned igjen for å få med dette. Det var nok her du så oss.

3.mann var helt uerfaren og gikk så på dette andre tauet med tauklemmer...

Vennlig hilsen Ole-Petter