Vestre Hestbrepigger 17.07.05

[Julia]

Da var det for en gangs skyld min tur å skrive en turrapport . Får se om jeg får det til . Bilder kommer i kveld.

Vi vurderte først å reise lørdag ettermiddag og reise opp til Juvass først for noen bilder ved soloppgang, men droppet det pga mange skyer i nordvest (så vidt vi kunne bedømme ut av vinduet). I stedet ble vekkerklokka satt på kl. 03.00 (noe tidligere ville ikke Morten ha det). Vi kom oss av garde rundt 4-tiden og ankom Nørdstedalsseter ved 8.

Fram til Fortun gikk det i ekspressfart, men så ble det litt mer utfordrende. Jeg hadde aldri kjørt opp til Nørdstedalsseter før og syntes det var meget spennende (nesten som en Aurlandsdalstur med bil, den dalen har alt: bratte fjellskrenter, frodig vegetasjon, ville fossefall, elven og småvann... rett og slett flott vestlandsnatur!!!).
Men smått gikk det, det det tok sin tid. Vi var meget spente hvor langt vi kunne kjøre på annleggsveien videre oppover, men det var ikke lange biten. Etter ca. 1 km ovenfor Nørdstedalsseter sa det stopp. Fonnene var blitt brøytet gjennom, men det var fortsatt et såpass tykt snø- og sørpelag på veien (som var tilsvarende bløt under) at vi ikke tok sjansen med sommerdekk. Da var det godt å ha sykler bak i bilen, skjønt om det var mest for nedover. Oppover gikk det smått, og vi barte syklene over fonnene minst like ofte som vi syklet på de. Fonnene ble hyppigere og lengre for hver kilometer vi nærmet oss enden av veien. Til slutt ble de parkert ved siden av veien og fotturen kunne ta til for alvor.

Været var som så: det var meldt overskyet opphold og perioder med sol, og Morten var fast bestemt på at det skulle sprekke i skydekket. Men enda var det lite å se til det. Tåka lå lavt og vi hadde for ordens skyld glemt GPS'en i bilen (trodde vi i hvert fall). Å sykle tilbake for å hente det var helt uaktuelt, så vi fikk heller gå oss vill... Kart hadde vi heller ikke, dvs vi hadde et på veggen hjemme som vi hadde tatt bilde av og printet ut. Landskapet var ikke så veldig entydig og ingen av oss hadde gått her før. Morten hadde tegnet inn to ruter på "kartet", og vi begynte bare å sikte oss inn på en av dem. Sånn noenlunde, i hvert fall. Det var et flott og fascinerende landskap med tydelig peg etter breer: flatskurte svaberg (kjempefine å gå på!), svære kampesteiner som lå strødd rundt her og der og masse små vann. Og mye snø!

Vi tok det veldig med ro i starten og ruslet heller enn at vi gikk. Vi ventet på "sprekken" (i skydekket), men den lot i første omgang enda vente på seg. Så fant vi ut at vi ikke hadde helt peiling på hvor vi var hen. Vi kunne tydelig se et drag etter en dal foran oss og fant til slutt ut at vi måtte ha gått i ring, eller i hvert fall være på vei tilbake til dalen vi kom fra... Hm. Så gikk det tilbake til den siste kollen vi hadde passert, for vi husket at vi hadde sett et vann derfra. Riktig, og så fant vi også ut hvilket vann det var og at ruten gikk langs den (på hvilken side var i grunnen likegyldig, men vi var nærmere østsiden, så vi valgte denne). Nå var i hvert fall ruten lett å finne for en stund.

Det hadde gått ganske lang tid så langt uten at vi var kommet særlig langt. Og så lenge sikten var like dårlig, hadde vi heller ikke lyst å pøse så mye på. Morten truet med å kalle Hestbrepiggene for stygge navn hvis ikke det skulle lette i dag heller (det skal sies at vi ikke akurat har de beste erfaringene med dem fra før), og det må til slutt ha virket. "Sprekken" kom, og den ble stadig større. "Poff" sa det. Innen en halv time var det blå himmel og knapt en sky å se igjen.

Nå satte vi i gang . Opp bakkene til Vestraste Hestbrepigg gikk det så svetten silte som bare det. Nå vi endelig kom opp, måtte vi konstatere at klokka hadde blitt skremmendes mange. Vi hadde somlet fryktelig i starten! Og vi skulle helt hjem igjen, og så skulle Morten allerede opp igjen kl. 5 neste morgen for å møtes med Line og Torgeir til bergtrolltreffet... Så da ble det tatt en rask beslutning at Julia skulle få to timer i sola på toppen, mens Morten skulle videre alene (det gikk rett og slett fortere ). Det var uansett målet å kun ta de vestlige piggene, og siden Morten hadde glemt GPS'en ble turen til den toppen med tvilsom primærfaktor utsatt til neste tur hit (som vi uansett har til gode), slik at vi i hvert fall sparte denne avstikkeren, som hadde tatt minst to timer til. Morten gikk altså alene videre til Vestre Hestbrepigg og en liten til mens jeg koste meg i bh og truse i knallsol på over 2000 m, før vi returnerte over den andre av våre to utvalgte ruter til syklene. Det ble veldig mye snøvassing, og selv om det skåner knærne, er det slitsomt i lengden, det og.

Vi kom forbi noen småvann der snøen lå helt inn under vannflaten og lyste knalltyrkis, med noen Holåtinder i bakgrunnen. Flott fotomotiv!

Solen hadde jobbet bra i løpet av dagen, slik at det nå nedover gikk an å sykle gjennom de fonnene der det hadde blitt brøytet dagen før. Det sparte oss for mye tid og ga Morten mange verdifulle minutter lengre søvn den følgende natten . Nørdstedalsseter lå badet i kveldssol da vi nådde bilen. For et fint turområde det er her oppe!

Så da har jeg også endelig vært i dette flotte hjørnet av fjellheimen vår! Sunn mosjon, solbrune og nydelige inntrykk er beholdningene jeg sitter tilbake med. Takk til min elskede for denne turen ! Han er jo ute å fly med alle mulige andre folk mesteparten av tiden om dagen, så det var fint å ha hatt en så flott tur sammen igjen!

(Hjemme fant vi jo selvfølgelig ut at GPS'en hadde datt fra den åpne indre topplokken ned i sekken, så den hadde jo vært med hele tiden, men pga tidsforbruket vårt hadde det jo uansett vært uaktuelt å gå helt til den måleverdige toppen, så det gjorde i grunnen ingenting. Eneste som kunne vært unngått var å miste dekslet til kameraobjektivet i en meget smal og dyp sprekk i en svaberg, så da forsøplet vi litt uten å ville det og samtidig må bruke noen penger på å kjøpe ny...)

[Julia]

Og her kommer - litt forsinket - noen bilder.

[eaa]

Godt at dere for en gangs skyld fikk skapelig vær i Hestbrepiggene! Ser at snøen holder seg stadig godt i høydene.

Og siden den geitbukken din er så løpsk om dagen, så får du vel investere i en annen type sele da?!

Hvor ligger den PF10-kandidaten forresten?

[morten]

Ingen pf 10 meter, men for meg som skal skille de over 50 og under 50 har Røyne en 2143 topp M2 eller noe slikt som er oppgitt til 50 meter, men som jeg er i sterk tvil om er så mye, er nok mer 45 meter. For å komme videre med nummereringa må denne slasken måles!!!