Jærbu til fjells, eller ord for dagen.

[REs]

Å være oppvokst på flate Jæren burde vel føre til at man trives best i Öppna Landskap 

og det er det nok noe i også.

Jeg møtte en gang en bergenser som etter et år i Stavangerområdet syntes det var godt å komme hjem til Bergen og få noe å feste blikket på.

Selv kom jeg en gang tilbake til Jæren etter flere måneder i Bergen, og på en kjøretur sørover Jæren så kom jeg opp på en liten høyde og så utover det flate vidstrakte jærlandskapet med et blinkende flatt hav i vest. Det opplevdes faktisk som om øynene strakte seg ut etter å ha vert sammenkrøllet i alt for lang tid. 

Selv om jeg vokste opp på Nordjæren så trives jeg veldig godt i fjellet, men særlig på høyfjellet.

Arne Garborg, eller Aadne Garborg som var hans rette navn, var også fra Jæren, men han var tydeligvis ikke like glad i fjellet som jeg er.

 

Paa fjellveg.

 

Her gjeng eg rædd i fæle Fjell
med Hugen kvævd og sprengd.
Aa hu! Visst aldri ut eg held
aa gaa slik innestengd.

Det legg seg tungt for Barmen trong;
eg fær kje ande ut.
Eg skjelv og tenkjer Gong paa Gong:
han fell, den tunge Nut.

Det stengjer Vegg og Rygg og Kamb
for Syn og Sans og Sinn.
Den graae Bergufs skyt seg fram
og vil meg byggje inn.

Her er kje Raad, her er kje Rom,
her er kje Vind og Luft!

Men rundt i Fjelli døyvde Ljom
som Rop fraa Djuv og Kluft.

Og um fraa ville Kampe-Heid
eg fæli burt meg snur,
so stengjer paa den andre Leid
den blaae, bratte Urd.

Aa hu, so myrkt og trongt og villt!
Det kolnar meg um Kne.
Og hu, som her er audt og stilt!
Eg er som gravi ned.