"Å gå defensivt", eller "Det er dumt å ta sjanser"

[+Tom42]

Mange ganger i forskjellige tråder kommer vi inn på områder som kan virke som en avsporing, men som er høyst relevant i debatten.  I den forbindelse har jeg oppfordret bidragsytere til å ta slike "avsporinger" opp som eget emnet under en annen post. 

 

Slik hender også i lenken:  "Er min førstehjelpspakke grei"?

 

Som hovedsak er det flott å få innspill og tips om hva førstehjelpspakken bør inneholde, men viktigere er det som flere kommer inn på - å ikke få bruk for innholdet.

 

Siden jeg for det meste går alene, skjønt man er ikke alene med hund, er mitt motto på tur:  "Jeg går defensivt"!  

 

Dette betyr, som jeg har nevnt flere ganger her på nettet, at jeg aldri tar en sjanse.  Vurderer jeg bekken litt for bred til å hoppe over, krysser jeg den ikke før jeg finner et egnet sted.

 

Likevel, om man er aldri så forsiktig kan et uhell alltid skje, og om jeg likevel skulle gli, falle og omkomme, så vet min kone at det skyltes et uhell, og ikke et produkt av overmot.

 

Om du synes at å kalle lenken "Å gå defensivt"  kun gir assosiasjoner på selve marsjen, kom gjerne med et bedre forslag, men for meg fanger det hele turen, som å slå leir i tide, forsiktig omgang med primusen, uansett vær alltid å ha et undertøy sett tørt osv.

 

Håper at flere melder seg på her og sier sin mening, slik at vi kan skape en "holdningskampanje", og kanskje endre uttrykket:  Å gå defensivt til :  "Det er dumt å ta sjanser".

 

 

[SuperTed]

Hva er egentlig poenget med innlegget?

Mener du at flere burde gå som deg og det du kaller det, istedet for å følge fjellvettreglene eller ha med seg førstehjelpsutstyr?

 

Enkelte liker jo å bevege litt på seg da eller ha morsomme opplevelser, så gå defensivt blir vel kanskje litt "for gammalt" folk tenker jeg.

[REJOHN]

Hva er egentlig poenget med innlegget?

Mener du at flere burde gå som deg og det du kaller det, istedet for å følge fjellvettreglene eller ha med seg førstehjelpsutstyr?

 

Enkelte liker jo å bevege litt på seg da eller ha morsomme opplevelser, så gå defensivt blir vel kanskje litt "for gammalt" folk tenker jeg.

Jeg er gammel. Og følger heller ikke fjellvettreglene.

 

Men jeg går defensivt.

 

Tar, som torø, ingen sjanser. Snudde f. eks på siste tur fordi elva gikk for stritt. Går saktere ned bratte bakker enn mange andre. Og sikrer (unødvendig) på utsatte steder.

Motto: sikkerhet er noe du tar hensyn til hele tiden, ikke noe du tenker på når det har gått galt.

 

(Men, for å spore av denne tråden også, jeg tenker ikke på hva vannet jeg drikker inneholder, eller om det er "farlig" med tilsetningsstoffer i mat, eller om stråling er farlig og liknende ting.)

[Gjest Srx (Ron)]

Gå defensivt? Kjenner og lukter på denne.

Hva er det?

 

Jeg tar jo ingen unødige sjanser jeg heller, men sjanser taes av og til.

Elver, klatring, fjell.

For to år siden var det ikke mye om å gjøre at jeg ble kastet ned i ett juv på 15-20.

På ski også, tar nokk noen sjanser på nedturer.

 

Det går som regel bra.

 

Gå defensivt?

Fikk jeg velge så tror jeg faktisk jeg heller vil falle om og dø på fjellet som 83 åring enn å råtne bort i norsk helsevesen, slik som helsevesenet beskrives i media.

[mindviruz]

[Mange ganger i forskjellige tråder kommer vi inn på områder som kan virke som en avsporing, men som er høyst relevant i debatten.  I den forbindelse har jeg oppfordret bidragsytere til å ta slike "avsporinger" opp som eget emnet under en annen post. 

 

Slik hender også i lenken:  "Er min førstehjelpspakke grei"?]

Jeg har selv startet den omtalte tråden for lenge siden.

Det er nesten umulig å lage en tråd hvor samtalen kun går direkte mot ett spisst emne. Det er så mange forkjellige folk som leser det som blir skrevet her, og en diskusjon starter og ender som regel på helt forskjellige steder.

For å ta denne tråden som eksempel, så ville ikke jeg fått med meg den gode begrunnelsen for å ta med seg ett par potesokker til hunden som ble nevnt i ett av de siste inleggene. En liten avsporing kanskje, men om dette ble tatt opp i en ny tråd (vi har nok av de), så ville ikke jeg fått dette med meg. Så jeg setter pris på en relevant avsporing her og der.

Så jeg er ikke enig med deg at vi ikke skal få lov å spore av i slike diskusjoner. Det er nettopp dette som gjør at vi får fram andre synspunkt og meninger, og det er halve vitsen med ett diskusjonsforum. Det finnes såklart en grense hvor ting begynner å bli litt vel "off topic", men den er ganske flytende alt etter hvordan diskusjonen utvikler seg og hvem som leser.

Når det gjelder å gå defensivt, så kan jeg være enig i det dersom man skal ut på langtur, eller opp på fjellet hvor værforholdene raskt kan bli skumle. Når hjelp kan være langt unna. Nå skal jeg ta med en løpetur opp Lyderhorn, og da går jeg så aggresivt som er mulig fordi at jeg vet at der er mobildekning og ikke så alt for langt å krabbe ned til sivilisjasjonen.

[+Tom42]

Gå defensivt? Kjenner og lukter på denne.

Hva er det?

 

Jeg tar jo ingen unødige sjanser jeg heller, men sjanser taes av og til.

Elver, klatring, fjell.

For to år siden var det ikke mye om å gjøre at jeg ble kastet ned i ett juv på 15-20.

På ski også, tar nokk noen sjanser på nedturer.

 

Det går som regel bra.

 

Gå defensivt?

Fikk jeg velge så tror jeg faktisk jeg heller vil falle om og dø på fjellet som 83 åring enn å råtne bort i norsk helsevesen, slik som helsevesenet beskrives i media.

Jeg skjønner bildet ditt, men om det skulle skje meg håper jeg det skjer ved bilen etter endt tur.  Av praktiske årsaker, ingen leteaksjon f eks.

 

En opplevelse jeg stadig tenker på skjedde en kveld oppover Oksladalen på Lifjell.  Foran meg går en mann som jeg etter hvert tar igjen.  På fjellmanns vis slo vi av en liten prat og mønstre nok hverandre litt også.  Min tur uniform var korrekt, utstyret likeså.  Men hva med han?

Gummistøvler! og bambus.  Og jeg kunne ikke dy meg jeg måtte spørre:  Hvor gammel er du?  78!!  Og jeg tenkte - og jublet litt innvendig:  "Du har enda en time opp til Kloksteintjønna i rolig gang.  Og jeg forestilte meg det videre forløpet.  Han tok livet med ro, slår opp teltet, fyrer opp gammelprimusen, trer på en marktugge og harver opp kveldsmaten.

 

Og jeg tenkte videre:  Om jeg gjør som han - kanskje jeg også har 15 gode år på fjellet i vente.  Om jeg tar livet med ro - og ikke stresser. 

Jeg gikk litt lenger en han, men vi hadde det samme ritualet; jeg slo opp mitt lille Akto, fyrer opp omnifuelen, og tar fram fluestanga.  Og kanskje klarte jeg klarer å overliste et par ørreter det husker jeg ikke, men jeg hadde da mat, og kunne  slange meg trett, mett og lykkelig utenfor teltet, vifte vekk et par innpåslitne mygg, og se på Uni som koser seg med et griseøre

 

Det er 7 år siden dette hente, og skjønt uhellet var ute for en stund siden på en islagt bygate, håper jeg at en operasjon skal gjøre susen, og siden jeg er i det romantiske hjørnet, kanskje blir jeg tatt igjen av en ungdom som kan gjøre de samme refleksjoner som meg.

 

Bare for ordens skyld.  Et hjertesukk fra min optiker en gang jeg kom med nok et par ødelagte briller:  "Tom du tilhører kategorien viltre unger og uvørne menn".

 

Og for å minne om at jeg er litt av en macomann.  Og om en time skal jeg ta en råsjanse:  Ut å kjøre bil.  Og skulle uhellet være ute - var det til sykehuset jeg skulle likevel.  På røntgen.

[+Tom42]

Jeg har selv startet den omtalte tråden for lenge siden.

Det er nesten umulig å lage en tråd hvor samtalen kun går direkte mot ett spisst emne. Det er så mange forkjellige folk som leser det som blir skrevet her, og en diskusjon starter og ender som regel på helt forskjellige steder.

For å ta denne tråden som eksempel, så ville ikke jeg fått med meg den gode begrunnelsen for å ta med seg ett par potesokker til hunden som ble nevnt i ett av de siste inleggene. En liten avsporing kanskje, men om dette ble tatt opp i en ny tråd (vi har nok av de), så ville ikke jeg fått dette med meg. Så jeg setter pris på en relevant avsporing her og der.

 

Avsporing er min spesialitet, men jeg er skråsikker på at mange viktige oppdagelser skyldes nettopp avsporinger. 

Kjenner jeg forumets deltagere rett, har nok mange eksempler å bidra med.

[Toskehove]

" gå defensivt"... Nei takk!

Kommer eg over en loddrett fjellknaus på ti meter så setter eg gjerne opp teltet der og bruker resten av dagen på å forsøke å bestige den, kommer eg over et juv som er helt i grensen på hva jeg kan klare å hoppe over så går jeg tilbake for å få nok springfart.

Folk er forskjellige, jeg trenger den risikoen og utfordringen ting som dette representerer. Jeg mener at for å holde kropp og sanser vedlike så er det å ta slike risikoer helt nødvendig.

Å unngå risiko gir lite læring og er rett og slett ikkje sundt i det store og hele.

Dette er det som fungerer for meg. Hva som fungerer for dere er ikke min sak, men om folk skal legge egne begrensninger og overbevisninger på andre type "det er dumt å ta sjanser" så har vi et problem

[EvenAug]

Enig med deg, @Toskehove. Etter å ha overlevd uttallige snowboardskader, terrengsykkelskader, downhill og annen spenning, ser jeg ikke på en bekk eller noen meters klatring som risikabelt. Det er når jeg lever litt på grensa at jeg virkelig føler at jeg lever. Slik som å suse ned utforløyper i vannvittig fart - Endel kontroll og en liten dose flaks. Dette er ting jeg liker å drive med. 

 

Nå skal det sies at vidda ikke er den beste arenaen å ta store sjangser på. Spesielt ikke om du er langt fra folk og går alene. Jeg har nok dette i bakhodet når jeg går på tur, men tar likevel små sjangser. Kløfta skal hoppes, treet og fjellet skal klatres, og elva skal passeres. 

 

Jeg regner med at dette er fordi jeg er ung og dum

[Gjest Srx (Ron)]

Enig med deg, @Toskehove. Etter å ha overlevd uttallige snowboardskader, terrengsykkelskader, downhill og annen spenning, ser jeg ikke på en bekk eller noen meters klatring som risikabelt. Det er når jeg lever litt på grensa at jeg virkelig føler at jeg lever. Slik som å suse ned utforløyper i vannvittig fart - Endel kontroll og en liten dose flaks. Dette er ting jeg liker å drive med. 

 

Nå skal det sies at vidda ikke er den beste arenaen å ta store sjangser på. Spesielt ikke om du er langt fra folk og går alene. Jeg har nok dette i bakhodet når jeg går på tur, men tar likevel små sjangser. Kløfta skal hoppes, treet og fjellet skal klatres, og elva skal passeres. 

 

Jeg regner med at dette er fordi jeg er ung og dum

Er enig, men er mer på ski og sneskuter, hadd mange skumle episoder opp gjennom. En del kontroll og en liten dose flaks. Pleier å si: Det er først når du er skikkelig redd du kjenne at du lever.

Men forsøker å ikke ta unødige og høyrisikosjanser på fjellet, ivertfall ikke alene.

 

Æ e ikke så veldig ung mere så e mest bare dum

[+Tom42]

Det skulle være interessent å høre en hva en helikopterpilot mener, der han risikerer eget og andres liv med rotorene en halv meter fra fjellsida for å redde en uheldig basehopper.  Eller en redningsleder i et skred, også for han med ansvar for mange andre, inkl kone, kjæreste, foreldre og barn.

 

Ellers er jeg ikke født sytti år gammel.  Dette blir jeg minnet på hver gang et kne eller arm protesterer.  Da går ofte tankene tilbake til seksti tallet "bragder" som keeper i fotball og håndball.  Den gang var alt moro, i dag betaler jeg prisen.

[EvenAug]

Det er forskjell på små og store sjangser, @. Å hoppe over en bekk eller klatre et tre resulterer sjeldent i snøskred, helikopter eller noe annet. Når det gjelder samboer/kjæreste så er hun med på de fleste turene. Selv ikke hun tar det tungt at jeg tar noen små sjangser her og der (hun er nok herdet og innsett at det beste er å ikke bry seg ).

 

Det finnes en mellomting mellom "å gå defensivt" og være klin galen. Jeg befinner meg vel midt i, omtrent

[+Tom42]

Det er forskjell på små og store sjangser, @. Å hoppe over en bekk eller klatre et tre resulterer sjeldent i snøskred, helikopter eller noe annet. Når det gjelder samboer/kjæreste så er hun med på de fleste turene. Selv ikke hun tar det tungt at jeg tar noen små sjangser her og der (hun er nok herdet og innsett at det beste er å ikke bry seg ).

 

Det finnes en mellomting mellom "å gå defensivt" og være klin galen. Jeg befinner meg vel midt i, omtrent

Er det dette du mener med å befinne seg midt på treet?  Ref din tidligere uttalelse.

 

Enig med deg, @Toskehove. Etter å ha overlevd uttallige snowboardskader, terrengsykkelskader, downhill og annen spenning, ser jeg ikke på en bekk eller noen meters klatring som risikabelt. Det er når jeg lever litt på grensa at jeg virkelig føler at jeg lever. Slik som å suse ned utforløyper i vannvittig fart - Endel kontroll og en liten dose flaks. Dette er ting jeg liker å drive med.

[Fjellbokken]

" gå defensivt"... Nei takk!

Kommer eg over en loddrett fjellknaus på ti meter så setter eg gjerne opp teltet der og bruker resten av dagen på å forsøke å bestige den, kommer eg over et juv som er helt i grensen på hva jeg kan klare å hoppe over så går jeg tilbake for å få nok springfart.

Folk er forskjellige, jeg trenger den risikoen og utfordringen ting som dette representerer. Jeg mener at for å holde kropp og sanser vedlike så er det å ta slike risikoer helt nødvendig.

Å unngå risiko gir lite læring og er rett og slett ikkje sundt i det store og hele.

Dette er det som fungerer for meg. Hva som fungerer for dere er ikke min sak, men om folk skal legge egne begrensninger og overbevisninger på andre type "det er dumt å ta sjanser" så har vi et problem

Eg trur i denne tråden vi grovt sett kan dele turfolk inn i tre grupper:

1. Turfolk som redusere risikoen på turer og har et stort og brennende ønske om å komme seg trygt hjem.

2. Turfolk som egentlig ønsker å redusere risikoen på turene sine, men som ikke lykkes helt.

3. Og mindretallet som må ha høyere risiko på turer for å føle at de lever.

Det eg synes er viktig med det trådstarter setter fokus på er i hovedsak å nå gruppe 2. (Gruppe 1 og 3 er mer bevisst sine valg). Gruppe 2 risikerer å bli skadet og dø i fjellet uten å ha "sett", vært klar over risikoen deres tur innebar. Kall de dumme, men kanskje mer konkret personer som mangler kunnskaper og/eller konsekvenstenking. Skulle denne gruppen i verste fall dø i fjellet, vil de som den eneste gruppa, i den grad vi kan gradere døden og i den grad man kan gradere den etter sin død, oppleve døden som totalt meningsløs.

Personlig føler eg at eg tilhører gruppe 1. Eg reduserer risiko. Hvis eg en dag har redusert risiko til et nivå eg regner som akseptabelt, men likevel befinner meg på feil sted til feil tid, så skal eg "stå inne for" min skadde ankel eller min død. Det samme kan helt sikkert gruppe 3 også gjøre.

Som en liten digresjon kan eg nevne at eg kjørte mc i mange år, men eg sluttet da eg følte risikoen ble større enn gleden ved det. For meg ville det bli totalt meningsløst å bli hardt skadet i en mc-ulykke for så å ikke kunne drive et aktivt friluftsliv som eg virkelig setter pris på.

Gruppe 2 bør vekkes, så de slipper å bli skadet eller dø på det de selv ville omtalt som en meningsløs måte på et meningsløst sted.

[Toskehove]

Jeg blir ganske frustrert og en del forbannet hver gang folk trekker frem disse stakkars, stakkars redningsmannskapene. Mange av de er akkurat samme type folk som de som henger i fjellhyllen. De elsker jobben sin og de utfordringene og risikoen som følger med.

Her er en link som er verdt å lese om du vil høre hva de selv mener. http://www.norskluftambulanse.no/ekstremsport-redning-for-enhver-pris/

[Nikke]

Modellen med generell gruppeinndeling synes jeg er god og illustrerende for situasjonen. Hvis vi bygger videre på den klarer vi trolig å inkludere et annet viktigt aspekt. La oss først snu på rekkefølgen i inndelingen og koble dette mot alder.

 

1. Den type turfolk som må ha høyere risiko på turer for å føle at de lever.

>> Dette er med få unntak unge mennesker. Gjerne ugift, og noen deler interessen med venner, grupper eller samboer.

 

2. Den type turfolk som egentlig ønsker å redusere risikoen på turene sine, men som ikke lykkes helt.

>> Dette er med få unntak de menneskene som ikke har innsett at de ikke tilhører gruppe 1 lengre. Kan også være mennesker som på et senere tidspunkt i livet plutselig skal realisere seg selv, eller hive seg på en trend. De kan også ha opplevd et vendepunkt i livet, og dermed søker motpoler som kontrast til det livet det levde. Uten erfaring og kunnskap kan dette få fatale konsekvenser.

 

3. Den type turfolk som reduserer risikoen på turer og har et stort og brennende ønske om å komme seg trygt hjem.

>> De menneskene som har «rast» fra seg. Det daglige livet er basert på fornuft etter et langt liv med livserfaring på mange områder. De har gjerne stiftet familie, eller har voksne barn.

 

Min påstand er altså, med få unntak, at dette er aldersbetinget. Behov for spenning og utfordringer tror jeg peker nedover jo eldre man blir. Som en eldre trolig ville ha sagt det; "jeg vet bedre". Mens en ung kanskje ville ha svart; "jeg vet hva jeg driver med!"

 

Ja det finnes rolig ungdom, uten interesse for å tisse på flaske 500m over bakkenivå etter en frisk overnatting i fjellveggen. Men som ung er det å ta sjanser en del av å leve. Spenning er en del av livet. Kjenner meg selv godt igjen. For som ung gjaldt det jo høyere jo bedre, jo fortere jo bedre.

De menneskene som havner i gruppe 2 kjenner jeg fler av. Husker spesielt en venn som etter en dramatisk skilsmisse plutselig skulle bli toppturmann. Da snakker vi fra ræva godt plassert i sofaen, til å skulle «gå av seg» smerten og frustrasjon blant tinder i nord. Kort fortalt, han går ikke tinder lengre, kroppen tålte ikke påkjenningen. En annen venn har plutselig gått til innkjøp av en masse turutstyr. Siden jeg bryr meg så forer jeg han med det jeg tror er nyttig kunnskap for å komme i gang. Jeg frykter likevel det verste.

 

Gruppe 3 består meget mulig av mennesker som ikke har rast helt fra seg. Kunsten er å søke de utfordringene som er tilpasset sitt fysiske og psykiske nivå. Likevel, så er hovedgruppen her de som har «rast» fra seg. De kan sikkert humre litt for seg selv når de iakttar de unges «lek» med døden, og spørre «det store» spørsmålet om hva som egentlig er poenget med slik aktivitet. Min svigerfar passer godt til den beskrivelsen. Hans livsmotto er «mitt hus, min hage», og glemmer helt at han i sin ungdom var en av de mer spenningssøkende og livlige typene. Han har ofte kommentert at han ikke forstår poenget med mine lange turene alene. Han får jo den fisken han trenger 30 minutter fra huset sitt. Noen ganger lurer jeg på om det er like vanskelig å overbevise en ung om at det han/hun driver med kan være farlig, som det er å skulle overbevise eldre om at det jeg driver med er fornuftig for meg og beriker mitt liv.

 

Personlig føler jeg at jeg aldri har tilhørt gruppe 2. Jeg føler selv jeg tilhører gruppe 1, men har så smått begynt å innse at jeg tilhører gruppe 3. Når det er sagt så gir jeg meg selv utfordringer, men de er mer kalkulerte og tilpasset evnene enn tidligere utøvd galskap.

 

Spenning og utfordringer i sitt turliv som ung. Mens bålet, kaffekoppen og Cognac, hytte til hytte eller sopp og bærsanking med frue/mann i gruppe 3. Gruppe 2 må skjerpe seg!

 

Mvh

Nikke

[+Tom42]

Har bestemt meg.  I kveld er det slutt på å gå defensivt.  Slår ut håret, går ut med søpla, uten GPS, SPOT, og uten å melde fra til kona.  Så får vi se om jeg lykkes med å ta en sjanse jeg også. 

[EvenAug]

Er det dette du mener med å befinne seg midt på treet?  Ref din tidligere uttalelse.

 

Enig med deg, @Toskehove. Etter å ha overlevd uttallige snowboardskader, terrengsykkelskader, downhill og annen spenning, ser jeg ikke på en bekk eller noen meters klatring som risikabelt. Det er når jeg lever litt på grensa at jeg virkelig føler at jeg lever. Slik som å suse ned utforløyper i vannvittig fart - Endel kontroll og en liten dose flaks. Dette er ting jeg liker å drive med.

 

Jeg er nok midt på "treet" når jeg utøver friluftsliv. Jeg drar jo ikke akkurat ut i marka eller fjellet med hensikt å gjøre sprell. Jeg nyter turene og bruker det som en avkobling i en ellers hektisk hverdag. Hvis målet er å få et skikkelig kick, så drar jeg helt andre steder enn marka/fjellet. 

 

Du kan ikke sammenligne risikoen når jeg er på tur mot når jeg sykler utfor. I utforløypa bruker jeg forresten rygg/bryst beskytter og helhjelm. Jeg tar mine forhåndsregler, men liker å pushe litt så jeg får følelsen av adrenalinet. 

Når jeg er på tur derimot! Ja, da er jeg for å nyte naturen. Ikke for å "leke med livet"... Men jeg er langt i fra defensiv. Hopper nok fra stein til stein før jeg har tenkt meg grundig om. Ja, jeg klatrer opp en utfordrende skråning om det frister... men jeg er ikke dumdristig! Langt i fra.

Jeg firer meg ikke ned en fjellside uten sikring eller klatrer hvor det er stor fare for å falle 20-30 meter ned. Så dum er jeg ikke. Men ja, jeg er nok den som står ytterst på toppen av fjellet og nyter suget jeg får i magen av å titte ned. You see? Det er en mellomting

Og det skal sies at jeg ikke kan huske en eneste gang jeg er slått meg ordentlig på tur, og jeg ser ingen grunn til at jeg skal gjøre det heller. 

Jeg respekterer for all del dere som velger å gå defensivt. Det er kanskje et av de bedre sikkerhetstiltak en kan gjøre, men det passer ikke meg som person. Jeg er nok en person som søker fart og spenning, og det er ikke så lett å gjøre noe med. 

[SuperTed]

Jeg er gammel. Og følger heller ikke fjellvettreglene.

 

Men jeg går defensivt.

 

Tar, som torø, ingen sjanser. Snudde f. eks på siste tur fordi elva gikk for stritt. Går saktere ned bratte bakker enn mange andre. Og sikrer (unødvendig) på utsatte steder.

Motto: sikkerhet er noe du tar hensyn til hele tiden, ikke noe du tenker på når det har gått galt.

 

(Men, for å spore av denne tråden også, jeg tenker ikke på hva vannet jeg drikker inneholder, eller om det er "farlig" med tilsetningsstoffer i mat, eller om stråling er farlig og liknende ting.)

 

Som sagt.. gå defensivt er nok mer for gammalt folk. Litt som det at man tar mindre saltoer i alpinbakken når man blir gammel - fordi en beinbrudd kommer fortere på en stiv gammel skrott og samtidig at det er problematisk å gå med gips på jobb.

[SuperTed]

Har bestemt meg.  I kveld er det slutt på å gå defensivt.  Slår ut håret, går ut med søpla, uten GPS, SPOT, og uten å melde fra til kona.  Så får vi se om jeg lykkes med å ta en sjanse jeg også. 

 

For gammalt folk er det jo litt begrenset hvor raskt man klarer å gå, så defensivt er rett og slett bare slik man går til vanlig.. ellers så er man jo utsatt for diverse "uhell". Ha en fin tur ut med søpla! Vær forsiktig,, vet aldri når gåstolen streiker!

[Gjest Srx (Ron)]

Modellen med generell gruppeinndeling synes jeg er god og illustrerende for situasjonen. Hvis vi bygger videre på den klarer vi trolig å inkludere et annet viktigt aspekt. La oss først snu på rekkefølgen i inndelingen og koble dette mot alder.

 

Personlig føler jeg at jeg aldri har tilhørt gruppe 2. Jeg føler selv jeg tilhører gruppe 1, men har så smått begynt å innse at jeg tilhører gruppe 3. Når det er sagt så gir jeg meg selv utfordringer, men de er mer kalkulerte og tilpasset evnene enn tidligere utøvd galskap.

Hvorfor skal man død og liv settes i bås?

Jeg bedriver alle nyanser av friuftsliv, med barna, kona, kompiser, rolig skiturer, og forsøker å ikke ta sjanser. Men folks terskel for hva de synes er skummelt er forskjellig. Og jeg handler og går forskjellig på alle de turene.

Noen ganger på ski og med skuter så tøyes strikken en del hva angår risiko, kall det kansje kalkulert risiko. Alltid gjort, og har ingen planer om å slutte.

 

Jeg er ikke i noen bås, og kommer heller aldri til å sette meg i en.

[Nikke]

@EvenAug:

Det står at du er 20år, det forklarer jo en hel del om hvorfor du gjør det du gjør . Når jeg var 20år drev jeg med stuping, og alle klipper og berg langs kysten der det så ut til å være mulig å kaste seg utfor, nesten uansett høyde, ble erobret.

 

Om 30år er du kanskje bestefar, har et vondt kne, og mest sannsynelig "modnet" i forhold til hvordan du tenker og handler idag. Ikke ment som kritikk! Tvert imot. Det er en naturlig utvikling på livets vei. Kanskje du sitter her på FF i 2050 med interaktive briller og rister på hodet av ungdommen som absolutt må til månen for å få utløp for sin iver etter ektraordinære naturopplevelser

 

Nyt å være i gruppe 1! Hopp lett over gruppe 2, og gled deg til gruppe 3, det er faktisk ikke så ille .

 

Nikke

[Nikke]

@.

Forstår deg veldig godt, og ser at denne gruppeinndelingen i tråden kan virke provoserende. Jeg har drevet med «outsider» aktiviteter i alle år. Selv nå i voksen alder gjør jeg akkurat det. Tidligere var jeg veldig på hugget mot alt som kunne sette meg i en bås, kategori eller stigmatiseres for den del. Jeg fant til slutt ut at mine aktiviteter i norsk sammenheng kanskje var marginale. Mens i internasjonal sammenheng var jeg en del av en stor utøvergruppe. Likevel har det blitt viktigere for meg hva jeg føler, ikke hva alle andre måtte mene. Det er for øvrig kanskje lett å si som voksen, men kanskje ikke helt enkelt som ung.

 

Når det gjelder å bli satt i bås generelt så mener jeg at dette er uunngåelig. Mennesker har i fortiden, og vil i fremtiden sette andre mennesker i bås eller forsøke å definere andre mennesker. Det virker nesten som at dette er et automatisert trekk ved menneske. Det å sette noen i bås kan noen ganger virke som et forsvar, eller en måte å fremheve seg selv på.

 

Du skriver; «Jeg er ikke i noen bås, og kommer heller aldri til å sette meg i en.»

Det er andre som setter deg i bås. En sosiologistudie utført blant elever ved en videregående skole utenfor Oslo konkluderte med at nesten alle følte seg unik på grunnlag av klesstil, musikksmak og hobby. Mens studien viste at de fleste hadde sammenfallende klesmerker, likte samme musikk og for eksempel spilte på samme håndball lag. De mente de var unike med de kriteriene til grunn, men alle studieobjektene kan vel strengt tatt defineres innenfor en og samme bås? Samtidig var ikke resultatet særlig uventet. Menneske har, historisk sett, alltid fungert best som gruppe, og kan være en av flere styrker som har ført oss fram til posisjonen menneske har i dag.

 

Båsen du Srx, plasseres i utad er at du driver med friluftsliv. Selv om veldig mange i den ytre kretsen kanskje ikke har forståelse for ditt friluftsliv, vil de fleste her på FF anerkjenne og respektere mangfoldet i ditt friluftsliv. Likevel mener jeg det sentrale er hva man selv føler, uavhengig av hva både den ytre og indre kretsen mener. Mener man selv at man kan definere seg som utenfor båsen, er det helt klart den rette veien mener jeg. Men det krever sin styrke. Hadde jeg gitt etter for båssetting og stigmatisering hadde jeg ikke bare feilet i å bli dyktig i det jeg driver med, men også gått glipp av mange utrolige opplevelser som har formet meg som menneske.

 

Beklager OT tendenser.

 

Nikke.

[SuperTed]

Hadde Monsen gått passivt hadde han aldri krysset Canada. Hadde han vært ekstremt passiv hadde han unngått flott i sofaen hjemme. Man gjør som man vil..

Merkelig at man har færre uhell med høye fartssoner enn lave. Mer bevisst på hva man gjør om det går fort!

[Tor Einar]

Hadde Monsen gått passivt hadde han aldri krysset Canada. Hadde han vært ekstremt passiv hadde han unngått flott i sofaen hjemme. Man gjør som man vil..

Merkelig at man har færre uhell med høye fartssoner enn lave. Mer bevisst på hva man gjør om det går fort!

Nettopp turer som Monsens kryssing av Canada baserer seg på høy grad av passiv tenking og planleging for å kunne gjennomføres. Her går sikkerhets tenkningen foran alt og det taes ikke unødvendige sjangser. Et annet moment er at på slike turer garderer man seg med satelitttelefoner o.l. for å kunne tilkalle hjelp dersom det røyner på.

 

Veldig mange småturer som vanlige fotturister foretar under langt mindre ekstreme forhold er langt mer risikable pga manglende planlegging, trening, utstyr og risikovurdering.