Trist historie/presse egne grenser

[Parbat]

I forbindelse med en planlagt tur til Chamonix så søkte jeg litt på nett etter informasjon om ruter bøker/kart/ruter etc.

Jeg kom da over den utmerkede siden; http://www.mountainarea.com/

Siden var veldig informativ, og hyppig oppdatert inntil for cirka ett år siden.

Av ren nysgjerrighet søkte jeg på navnet til den som sto bak siden; Rahel Maria Liu.

Så fant jeg denne;

http://www.abendblatt.de/daten/2004/08/28/334735.html

Hun var åpenbart en meget erfaren klatrer og godt fjellvant - likevel valgte hun å presse seg videre i forhold som virker klart marginale(noe som tydeliggjøres av at partneren ba henne snu flere ganger).

Hver gang jeg leser slike historier så dukker spørsmålet opp om det ikke er slik at nettopp dette er en risiko ved fjellvandring/fjellklatring. At man naturlig presser sine egne grenser for å oppnå en progresjon i forhold til vanskelighetsgrad på fjell/ruter. Eller at man etterhvert får et vel avslappet forhold til å vurdere vær og forhold på fjellet(risiko for skred/steinsprang etc)?

Eller har det kanskje mer med mennesketypen å gjøre? Noen vil presse sine egne grenser, mens andre er fornøyd med stabilt nivå på sine fjellturer.

For meg fungerer i alle fall slike historier som en vekker - og får meg til å reflektere og tenke gjennom egne vurderinger.

[Julia]

Jeg har lest om denne episoden i fjor på outdoorforum (tysk), der hun var medlem. Den som ønsker å lese mer og kan tysk, finner dette her: http://forum.outdoorseiten.net/viewtopic.php?t=6282&highlight=rahel+maria+liu

[Stuttjukken]

Det er trist med slike historiar. Eg er nok mykje for dårleg i tysk, men trur "erfroren" betyr noko slikt som "er frosen i hel". Stemmer det, Julia? Eg var inne på linken de noterte. Folk flest er nok kjent med at det er risikofyllt å tøya grensene. Dette vert likevel gjort, rett og slett sidan folk vert overivrige i engasjerte situasjonar. Då kan ikkje folk stoppast i å utføra irrasjonelle handlingar, og det er faktisk naturstridig óg. Difor vil det skje mange slike ting i all framtid.

Helsing Stuttjukken, som kun forstår nokre tyske ord, men prøvde å lesa litt likevel.

[Julia]

Det var slik at de ble overrasket av et totalt væromslag med temperaturfall og storm i flanken. Kameraten (som før øvrig bare var et "hyttebekjetskap" fra siste overnatting - de hadde tilfeldigvis samme mål og bestemte seg å gå videre sammen) rakk å kom seg i le under en vegg, men ikke hun. Hun krabbet i soveposen, men kjøltes ned etterhvert. Hun kontaktet selv redningstjenesten per mobil, men de kunne ikke sende helikopter pga for dårlig vær og ba henne holde ut. Hun ventet og ventet mens hun stadig kjente at hun ville fryse i hjel hvis ikke de kom snart. Hun sendte tekstmelding til foreldrene sine og var i kontakt med dem og redningstjenesten helt til slutt. De rakk ikke opp i tide. Kameraten kom fra det med nedkjøling, men var ellers i god behold.

[Julia]

PS: Det hører med i historien at kameraten (britisk) oppfordret henne tidlig for å snu, mens hun på døds vis ville fortsette. Han nektet å snu alene og ble med henne videre.

Det er mange ubesvarte spørsmål rundt dette, f.eks. hvorfor hun ikke rakk innunder veggen sammen med ham, f.eks.

[Stuttjukken]

Takk for opplysningen, Julia, sjølv om det var ein trist utgang på dette. Godt det er nokon her med tysk som morsmål.

Helsing Stuttjukken.

[morten]

Dette minner meg litt om Jürgen Brenneis, mer alpinist enn klatrer, men en som var på topptur alltid. Vi var litt i kontakt med ham i forbindelse med hans toppturer i Norge og han lånte oss sogar et par bilder til etojm.com sidene våre.

Det ble så helt stille, men til slutt på en eller annen måte fikk vi greie på at det hadde gått galt. Akkurat dette var vel ikke nødvendigvis et spørsmål om grensepressing, kanskje vel så mye uflaks, men det var akkurat det samme med en person som hadde en omfattende fjell-hjemmeside.

Det som jeg synes er litt pussig er at ingen av hennes kjente e.l. har skrevet noe, en notis, et minneord et eller annet på sidene hennes.

En kompis av Brenneis skrev en kort notis på sidene hans.

http://people.freenet.de/thehighrisepages/jotbe/

[Kjell Iver]

En lignende dramatisk historie er under oppseiling i fjellveggen ved Nanga Parbat.

Sloveneren Tomaž Humar sitter fast i fjellveggen ved Nanga Parbat. Når man leser om hans meritter i fjellverdenen kan man ikke bli annet enn imponert. Men dessverre kan det se ut som at han har også har strekt strikken litt langt denne gangen. Får håpe de klarer å få ham ned.

Se hjemmesiden hans. http://www.humar.com/en/

Mvh Kjell Iver

[Stig]

[...] Men dessverre kan det se ut som at han har også har strekt strikken litt langt denne gangen.

Jeg liker å se på det slik: Strikken strekkes altfor langt hver gang, og så er det tilfeldigheter (i dette tilfellet snøfall) som avgjør om den ryker eller ei.

Klatreturene hans er imponerende, javisst, men det er viktig å være klar over at han sannsynligvis har vært helt avhengig av en betydelig mengde lånt flaks for å overleve dem.

[mattis]

Klatreturene hans er imponerende, javisst, men det er viktig å være klar over at han sannsynligvis har vært helt avhengig av en betydelig mengde lånt flaks for å overleve dem.

Det spørs da, om det er slutt på flaksen nå.. Han klarte seg iallfall, og kom ned fra fjellet i natt/dag tidlig.

http://www.humar.com/en/

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=286364

[morten]

Stakkars kjerring og unger - det går vel ikke mer enn et par år før han dingler oppe i den Nangaveggen igjen, eller var det dette som skulle til...

Det stod på hjemmesiden hans at han hadde et tau og et par isskruer? Er det ikke litt uansvarlig, vær eller ikke vær, å legge ut på en tur hvor du i praksis ikke kan komme deg nedover på egen hånd? Enten går det til topps eller så må helikoptre komme å hjelpe deg?

Nei vi får kjøpe oss et par ekstra olabukser jeg og han Tom, så får vi reise ned å ta den veggen og vise verden hvordan det skal gjøres.