Fottursesongen er i gang / atter en bomtur (!)

[morten]

I min iver etter å komme på tur så tolket jeg meterologenes dobbeltkommunikasjon og tvetydige signaler ytterst positivt noe som resulterte i avreise fra Skrautvål kl. 16 på fredag. En is på Beitostølen like etterpå var vel turens mest sommerlige aktivitet.

Juvasshytta
Vi fór rett opp til Juvasshytta hvor tåka lå klamt over toppene og sikten var ned mot null. Temperaturen var nok om mulig enda lenger ned mot null og snøfillene danset elegant gjennom luften båret av en kraftig nordvest.
5 solgte Jotunheimkalendere på Juvass var i alle fall litt igjen for bompengene, selv om den egentlige planen var å stå opp 03.00 og fotografere Piggen ved soloppgang. Vi slo opp teltet et par km nedenfor Juvass. Da klokka ringte litt før 3 ga en rask titt ut av teltet tillatelse til å sove videre.
Kl. 8 var det imidlertid slutt på sovingen da "gjengen" bestående av en 20-30 skikåte alpinbomser kom dundrende forbi i 70 på den skrale fjellvegen. "Unna vei, her kommer vi og skal stå på ski!"
For oss var det pakking av telt og fokus på del 2 av turen - En bestigning av Hestdalshøgde.

Hestdalshøgde
Bortgjemt, litt anonymt og traust, finner man denne toppen i den nordlige delen av Breheimen mellom Tundradalen og Lundadalen. For de fleste er toppen et skibekjentskap, men vi ville altså prøve oss til fots.
Navnet skulle kanskje tilsi at det lå en Hestdal innunder fjellet, men etter nitidi søking på kartet fant vi ikke andre navn enn Lundadalen, Grjotådalen og Tundradalen rundt fjellet, så hvor kommer navnet fra??

Vi var uskre på i hvilken grad veien inn Tundradalen var farbar og hadde for sikkerhetsskyld hivd inn syklene i bilen, men veien for gild og fin den. Akkurat passe bred for et kjøretøy og kjørbar bare man puttet 40 kroner i bomkassa som stod like etter avkjørselen fra Rv. 15.
Den siste kilometeren inn mot setra minnet det mer om anleggsvei enn bomvei, men for øvrig var veien fin den og syklene kunne ligge urørt baki varerommet.

Været var makabert skuffende. Skyer og kraftig vind kom hamrende inn fra vest og kladdet seg til rundt hver eneste topp over 2000 meter. Et og annet solgløtt ga likevel en flik av håp.

Vi marsjet i vei den bratt skråningen rett ovenfor setra og innover de flate flyene mot toppen som vi mente måtte befinne seg et sted oppi tåka der. Vi klarte å unngå snøen til nesten 1600 moh, og da var det jevnt slutt.
Likevel, dette var årets første fottur høyt til fjells noe som alltid er så deilig. Alt må oppdages på nytt: Duften av lyng, mose og fjellkratt. Lyden av 1000 bekker som sildrer på alle kanter. Nærkontakt med steinur og kunsten å finne de steinene som ligger stille, noe som er en vanskelig øvelse etter en vinter uten trening. Våryre småfugl med imponerende flyoppvisninger og godt kamuflerte Heiloer som kun gjenkjennes på den karakteristiske "sangen".

I skaret like før vi nådde overgangen til Grjotådalen gikk vi ut på snøen og trasket i denne oppover i siden under høyde 1726 og siden med stø kurs mot "Høgden". I korte øyeblikk lettet tåka såpass på sløret at vi fikk sett topphvelvingen med snøskavler og stupbratte sortvegger til venstre. Greit å passe seg for disse om vi skulle komme inn i tett-tåka selv.

Snøen var kompakt og fin å gå på, kun i nærheten av oppstikkende stein "oppdaget" vi elskverdige, meterdype lag med råtten snø. Etter hvert var det bare oss, og et hvitt lærret. Snø og himmel gikk i ett: Vi var innhyllet i topp-skyene. Vinden dundret forbi med uforminsket styrke og den våte gammelsnøen ble stedvis avløst av tørr nysnø. Det hele ble ledsaget av den vinterlige, suselyden fra tørre snøpartikler som feier over snøflatene. Ikke rart at det oppstår breer visse steder nei: Selv 25.juni feide snøen over flatene med stø kurs mot brebassenget litt lenger til venstre der den faller ned innunder leveggen og stables meterdyp, selv på "sommerdager".

Vi fulgte den brefonna til høyre for selve bregjelet opp til toppen og fant varden på 2085 relativt greit. Herfra ble det en slitsom marsj bort til 2091. Snøflata på toppen var i motsetning til oppstigningen kav råtten og vi sank nedi til skrittet omtrent for hvert annet skritt.

For å gjøre en allerede alt for lang historie ikke så mye lenger. Været holdt seg konstant uggent, og vi returnerte relativt raskt til Tundradalen vår, mot kveldinga begynte det selvsagt så smått å klarne opp, men heldigvis ikke like drepende kraftig som 7.mai (husker du Erik).

Det er et eller annet med meg og Breheimen altså (bomturer).

I kveldinga kjørt vi over Valdresflye i strålende vær. De fotografiske høydepunktene var bildeserier fra elvene Bøvra gjennom Lom og Sjoa ved Maurvangen. De var enormt brunstige, det er helt sprøtt å oppleve en flomstor breelv tordne frem på denne måten. Ikke bare er det mye mer vann i større bredde, men hele bevegelsesmønsteret er annerledes. Det formelig syder og koker uti der. Dette var nok noe nær toppen i år. Å sammenligne med en vanlig sommerslapp utgave av de samme elvene blir som å sammenligne en lufttom ballong med en som er sprekkferdig full av luft.

Apropos ballonger og luft, over flya stod to politibetjenter og koste seg i den vakre fjellnaturen mens de kommanderte bilister til å blåse i plastrøret sitt. Første gang jeg har opplevd uniformerte onkler på post så høyt til fjells.

[Alek]

Disse meterologene ja. Først sa de Søndag skulle bli best, så ombestemmer de seg for så og ombestemme seg igjen. Jeg og våknet til et skuffende vær på Lørdag. Lå i telt oppe på Krossbu i håp om å få en siste skitur. Det ble Utledalen i stedet. Og som du sier er det mengder med vann som skal ned. Har aldri sett så stor vannføring i Utla så sent, og der inne har jeg vært mange ganger. Og når man ser Sjoa så stor som den er nå så får jeg bare så lyst til å prøve rafting. Så purken koser seg på Valdresflye ja. Får ikke håpe de skal drive med fartskontroll der oppe også. Det gjorde de for noen år siden, og da ble det et spetakkel i avisa Valdres om uvettig bruk av resussjer. I såfall bør tinderanglere være varsomme på gassen. Alkokontroll er vel kanskje ikke det vi tinderanglere trenger å frykte mest, eller?

[morten]

Alek: Var du med fjellsportlaget til Utledalen i dag?

[Svein]

I såfall bør tinderanglere være varsomme på gassen. Alkokontroll er vel kanskje ikke det vi tinderanglere trenger å frykte mest, eller?

Hehe... onkel er trassig han... Kan være like vanskelig å holde seg på veien når øyelokkende blir for tunge også...

Ellers ser det nå ut til å bli noen veeeeeeldig bra dager over hele sør-norge Tips Morten: Breheimen

[eaa]

Været holdt seg konstant uggent, og vi returnerte relativt raskt til Tundradalen vår, mot kveldinga begynte det selvsagt så smått å klarne opp, men heldigvis ikke like drepende kraftig som 7.mai (husker du Erik).

Det er et eller annet med meg og Breheimen altså (bomturer).

Artig rapport, Morten. Direkte flaks har dere ikke, men som du vet, du er ikke alene om denne forbannelsen... Vi må finne på noe for å mildne den regjerende værguden i Breheimen. Noe offerforslag? Kanskje vi kan finne ei offerhelle oppi der et sted, som har vært i bruk før, og smiske ved å legge igjen noe på den? Jeg har sett et sted før at en skvett gin er blitt brukt... Når jeg ser på bildet av Julia her, så minner det jo unektelig om dette bildet fra vår tur i Breheimen 07.05.05:

https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=531

Og like etter at vi dro ned igjen, så selvfølgelig Hestbrepiggene atter slik ut, sett fra litt lenger vest på Sognefjellsvegen...

[Alek]

Nei var ikke med fjellsportslaget. Trodde kanskje jeg kom til å få øye på de. Mulig de måtte avlyse turen på grunn av for få folk på meldt eller no? Har forlengst kutta ut å henge med fjellsportslaget. Ble litt for mange "eldre" veletablerte for meg. Bedre å kjøre eget opplegg med yngre folk som man har litt mere til felles med enn bare fjell. Men fjellsportslaget er jo et fint tiltak, så jeg støtter de jo gjennom medlemskap.

[Nils]

Spesielt moro å se bilde fra Tundradalen Morten! Kan ikke huske å ha sett bilder fra denne nokså uberørte og lite trafikkerte dalen. Så veien inn der var altså ikke helt sperret for trafikk som jeg hadde lest et eller annet sted...

Alkokontroll er vel kanskje ikke det vi tinderanglere trenger å frykte mest

Jeg vet nå ikke jeg!? Det kommer helt an på hvor godt gjæret det du har inntatt i løpet av dagen har vært...

Etter en fjelltur hvor jeg kun hadde hatt i meg mat og drikke som normalt ikke skal inneholde prosenter, ble jeg stoppet av noen hyggelige onkler mellom Raufoss og Gjøvik i kveldsmørket. Jeg ble beroliget da jeg så det var alkoholkontroll, siden det var minst en uke siden forrige alkoinntak. Men like herlig blåste jeg gult , og betjenten spurte pent om hva jeg hadde drukket i det siste. Jeg forklarte at jeg kom fra fjelltur og bl.a. hadde drukket solbærsaft og spist noe frukt. "Da er det nok det som gir det lille utslaget" sa betjenten, og jeg fikk beskjed om "God tur videre".

Så vær varsom med frukt og saft på tur...

[ods]

Apropos Tundradalen. Da jeg kom til Østlandet som ung mann for mange år siden, hadde jeg kanskje litt planer om hytte en gang i framtiden. Jeg tok da for meg kartet for å finne det mest øde sted i Syd-Norge som tomt for min hytte. Jeg kom da fram til at det måtte bli Tundradalen.

Hytteplanene ble det selvsagt ingenting av. Da får en jo ikke tid til turer i nye områder.