Mount Cameroon – 3030 meter opp og 4040 meter ned

[snilen]

Introduksjon

Jeg hadde ikke hørt om dette fjellet før Hvitserk annonserte tur dit.  Etter å ha arrangert mange
turer på egen hånd, tenkte jeg å bruke den late varianten og hive meg på en pakketur. Påmelding ble sendt, men turen ble avlyst på grunn av få deltagere. Etter hvert som vinteren seg på og kulda satte seg i Norge var det klart at jeg måtte en tur til varmere strøk. Jeg hadde flere alternativer, og til slutt endte jeg opp med en egotripp til Kamerun.  Visum er påkrevet, dette ordnes via ambassaden i Stockholm. Kurant sak, det tar bare litt tid pga postgang.

Reise til Kamerun.

Air France har daglig rute med grei korrespondanse fra flyplassen i Ullensaker via Paris til Douala, som er den økonomiske hovedstaden i Kamerun og i drosjeavstand fra fjellet. Kostbar flyreise, som normalt koster NOK 10.000 tur/retur. Man kan reise noe billigere om man tar turen via Istanbul og Addis Abeba, men dette er en mye mer tidkrevende affære.   Jeg har gjennom flere år samlet opp
bonuspoeng på KLM/Air France, så jeg fant ut at på denne reisen var det smart å bruke opp bonuspoengene.  Flybytte i Paris med bare en drøy time mellom ankomst og avgang ble en litt stressende affære på denne kaotiske flyplassen, men det gikk da bra. Jeg reiste kun med håndbagasje, er glad jeg ikke hadde ekspedert reisegods.

Andre vurderte nasjonstopper på samme reise.

Pico Basile i Ekvatorial.Guinea ligger rett utenfor kysten av Kamerun og hadde klart vært et reisemål. For å få visum hit må man ha invitasjon, og det er i utgangspunktet bare business-visum som utstedes.   Sao Tome er heller ikke så langt unna, men det er dårlige kommunikasjoner mellom Sao Tome og fastlandet, så den ble også droppet. Nigerias nasjonstopp ligger på grensen til Kamerun og tanken var å gå opp fra Kamerun-siden. Det er ca 500-600 km kjøring dit fra Douala, og området nær grensen til Nigeria er klassifisert som utrygt, så jeg droppet denne også og endte opp med kun Mount Cameroon, som også er Vest-Afrikas høyeste fjell.

Dag 1: Reise Horten – Ullensaker – Paris – Douala - Buea.  

Jeg hadde bestilt guide fra Hady guiding services og fikk dem til å hente meg på flyplassen. Litt dyrere enn å reise med offentlig transport som i stor grad består i delte drosjer som fylles opp med typisk 6-7 personer i en sliten Toyota Corolla. Jeg ble bedt med på en liten fest sammen med noen hjelpearbeidere og misjonærer, og hadde en riktig så fortreffelig aften, før jeg sovnet på hotellet.

Dag 2: Vandring Buea(1010 meter)- Hytte 1(1875 meter) – Hytte 2 (2865 meter).

Opp til hytte 1 går man først bratt et stykke opp gjennom jordbruksland, deretter regnskog opp til hytte 1. Hit er det 5 km.  Hytte 1 er siste mulighet for å finne vann før toppen. Tilstanden på hytta var heller tvilsom, ville nok ikke overnattet der.  Like etter hytte 1 slutter regnskogen og det går over  savannelandskap som fortsetter helt til toppen. Terrenget går fra bratt til brattere, og det stiger ca 1000 meter på 2,5 km. Stigningen opp hit tok til sammen 4,5 timer, så det gjorde ikke så mye at vi hadde startet forholdsvis seint. Hytte 2 er et blikkskur med plankevegger, men noe mer trenger man ikke. Soveposen jeg hadde leiet var i varmeste laget for en nordmann, nesten så jeg kunne ha sovet bare i lakenposen.

Dag 3: Hytte 2 (2865 m) – Hytte 3(3700 m) – Toppen(4040 m) – Mann Spring(2400 m).

Etter hytte 3 fortsetter stigningen, men ikke like bratt.  Det ble en kort pause på hytte 3 som stort sett ikke benyttes til overnatting, da det her oppe er for kaldt for afrikanerne om natten.  Toppen ble nådd etter 3 timers vandring, og vindstyrken på toppen var betydelig, så det ble litt småkjølig her. Litt fotografering og en toppdram ble det selvfølgelig, før vi fortsatte videre og ned en annen rute til Mann Spring.  Turen gikk gjennom savannelandskap, og noen lavastrømmer fra 1922 måtte forseres.  Disse var såpass gamle og nedslitte, så det var ikke noe stort problem. På 3200 meter ble det en lang pause under et tre i ettermiddagssolen før vi fortsatte forbi noe måleutstyr for vulkansk aktivitet ned til Mann Spring som ligger i kanten av savannen og har en vannkilde.  Et stort krater fra 1999 med tilhørende områder med svart vulkanaske ble passert nedover lia.   Det ble 8 timer på tur denne dagen, hvorav 1,5-2 timer med pauser.

Dag 4: Mann-Spring(2400 m) – Elefantskogen(2000 m) –Bakingili(0 m).

Dagen startet med en kort vandring i savannelandskap før skogen begynte. Gjennom skogen gikk det ikke så mye nedover, det ble mer som en slags travers. Noen flere lavastrømmer fra 1982 ble passert før vi entret elefantskogen. Det er ganske så tett skog med noen åpne områder innimellom, så her er ikke lett å få øye på elefantene, og vi så da heller ingen. Det var enormt med elefantstier på kryss og tvers, og elefantene benyttet også vandrestien vår, så å finne menneskestien her var vrient, selv min lokalkjente guide hadde enkelte feilskjær nedover her. Å gå på denne stien var som å gå en tur i gata etter at snøen har gått.  Her var ikke bikkjemøkk, men hauger av elefantmøkk. På noen få gjørmete partier så vi spor etter noen riktige sværinger, men ingen elefanter.  Vi tok en liten avstikker opp på en haug for å se ned på en sjø der elefantene går og
drikker, men ingen dyr å se. Etter å ha gått jevnt i 4,5 time ble det en matpause der man vanligvis slår leir på denne turen. Jeg gikk imidlertid for å fortsette ned til sjøen samme dag, og det var faktisk bare 2 timer til ned til nærmeste serveringssted. Etter hvert kom stien inn på noe som en gang har vært en vei. Den var gjengrodd med trær og bambus, og etter en stund kom vi ut i
jordbruksland. Etter litt vandring i jordbrukslandet kom vi til en palmeskog – og mellom trestammene kunne jeg se havet. Fantastisk etter over 4000 høydemeter nedoverbakke.  Nede ved veien var det ølservering, og etter en langpils på hver bar det videre til hotellet som lå ved sjøen med egen strand rett utenfor landsbyen.  Jeg blir her og slapper av i 30-graders varme både på land og til vanns før jeg stikker hjem  til kalde Norge om noen dager. Det ville være løgn å påstå at jeg ikke kjente denne turen godt i beina etterpå.