10 dager med sykkeltrening i Nord-Norge

[Torgeir]

Jeg måtte på oppdrag i jobbsammenheng i området Harstad/Narvik/Bardufoss i halvannen uke, og dette kom midt i oppkjøringen til Jotunheimen Rundt. Reiseruta hadde litt slakk, så det ville bli gode muligheter for trening underveis. Derfor sendte jeg det meste av jobbutstyret nordover med Posten på forhånd, og tok med meg den gamle racersykkelen på flyet nordover søndag kveld. I Bergen var det passelig vær, med skyer og opphold. Første flyreise gikk til Gardermoen, og der var det tordenvær og styrtregn. Så var det bare å hive seg på neste fly, og da vi landet på Evenes var det sol og varmt. Som å komme til syden

Etter arbeid mandagen var det strålende sol, og jeg la ut på en runde Harstad, Kasfjord, Kvæfjord, Sørvik, Harstad. I tillegg ble det et par avstikkere underveis. Da jeg kom til Kasfjord kom tåka sigende fra havet. Det ble litt kjølig i tynn skjorte og sykkelbukse, men det ble bedre lengre sørvest. Jeg kom til Kvæfjord kommune, og hadde ikke sett folk på ei stund. Der møtte jeg et felt med syklister. Jeg hilste med høyre hånd i været, men fikk ingen respons... Ikke en hilsen, ikke et nikk, ikke et smil. Jeg som trodde det nordnorske folk var så hyggelige og imøtekommende... Ikke disse i alle fall. Harstad Sy(kle)klubb? Jeg irriterte meg over dette noen kilometer bortover, enkelte eier ikke folkeskikk. Jeg fortsatte på runden min, og etter noe over 3 timer på tur kunne jeg notere 96km i loggen.

Tirsdagen var været enda finere, og jeg var tidlig ferdig med arbeidet. Det ble en ny runde, denne gang langs veien mot Sortland. Det er motbakker det første stykket fra Harstad, og jeg holdt et passelig tempo oppover. Så hørte jeg en bil som bremset ned bak meg. "TUT-TUT" Jeg ble umiddelbart forbannet, og viste fingeren over venstre skulder. "TUT-TUT-TUUUT" En mørkeblå venstresenket corolla rullet opp ved siden av meg, og bak rattet satt ei feit kjerring. I passasjersetet var det en baby eller en matpakke (vanskelig å si da denne dama sikkert ville hatt en matpakke på den størrelsen). Kjerringa hadde sidevinduet åpent, og skrek "de e gangsti dær!" mens hun pekte inn på en humpete nedkjørt vei full av grus, kumlokk, møkk, knust glass. Jeg svarte kort "dra til helvete", og hun forsvant. Kanskje hun gjorde det..? (til info; racersykler kjører sjelden/aldri på gang- og sykkelsti pga. fart, andre trafikanter og pungteringsfare). Andre negative opplevelse på to dager, men i dette fine været gikk det ikke lenge før kjerringa var glemt. Jeg holdt stø kurs i retning Sortland, og etter en god time var jeg fremme på ferjekaia (dagens mål). Der ble det en god pause i sola ute på piren, før jeg begynte på returen. Retur via Sørvik, som kvelden før, og da jeg kom tilbake på hotellet var 92km tilbakelagt og armer og lår lett solvbrente.

Onsdagen ble hvile- og reisedag, med busstur fra Harstad til Narvik. Det regnet litt, så det var ikke noe ideelt syklevær, og samtidig hadde jeg litt trøbbel med et kne.

Torsdag var været helt topp igjen. Jeg satte kursen sørover fra Narvik, og tenkte først å sykle til Skjomen. Det er nesten flatt langs E6, så det gikk effektivt. Nesten vindstille også. Da jeg kom til den flotte Skjombrua bestemte jeg meg for å fortsette langs E6, og sluttet ikke å trø før jeg kom til Ballangen. Snittfart på 30,6 så langt, etter ca. 40km. Samme vei tilbake, og vel framme i Narvik sentrum hadde snittet krøpet opp til 31,2. Én bil tutet på meg like før jeg var tilbake i Narvik. Jeg viste selvfølgelig fingeren, men det ble med det. Etterpå ble det litt småkjøring på kryss og tvers av byen, med en god del bakketrening. 100km i loggen denne dagen.

Fredag var været like fint. Jeg skulle bare kjøre en liten rolig runde, kanskje inn Beisfjorden og tilbake, siden jeg hadde kjørt litt hardt dagen før. Utenfor hotellet var det imidlertid stor trafikk, og jeg gadd ike mase med lyskryss og sånt, så jeg la i vei østover i stedet. Inn til Rombaksbrua, og innover den lille veien til kraftverket ved Rombaksfjorden. Så frem til en koselig pause der inne, men ble skuffet. Hele området var en eneste stor campingplass, full av bobiler og vogner. Knapt plass til å parkere sykkelen. Jeg syklet ut til brua igjen, og satte kursen mot Bjerkvik i stedet. Så ble det langtur likevel, og da jeg var tilbake i Narvik kunne jeg notere 80km i loggen.

Lørdag skulle det bli skikkelig langtur. Planen var å sykle til Riksgrensen og tilbake, kanskje litt inn i Sverige i tillegg. Det var meldt regn på ettermiddagen, så jeg måtte komme meg tidlig avgårde. Det var grått, men opphold, og jeg la avgårde langs E6. Det var tåke på Bjørnfjell, og etter knappe 2 timer passerte jeg grensen. Hadde god medvind, så jeg ble "fristet" til å fortsette østover. Rett over grensa var tåka like tett, og det begynte å småregne. Jeg dro på meg regnjakka og fortsatte, helt til Tornahamn og Björkliden. Nå stod det "Narvik 75" på skiltene. Jeg bannet litt fordi jeg ikke hadde tatt med visakortet, for da ville jeg ha fortsatt helt til Kiruna og tatt toget tilbake. Nå måtte jeg i stedet sykle i motvind tilbake over fjellet. Det ble et slit, der jeg tidvis måtte jobbe hardt på letteste gir for å holde farten over 10km/t, selv på flatmark. Men det gikk på et vis, og da jeg passerte grensa var det slutt på regnet igjen. Av med regnjakka og opp med farten. Nede ved E6 var jeg omtrent tom for energi; det ble litt lite med to New Energy og to flasker saft på en slik tur. Løsningen ble å kjøpe en is på Hærsletta Camping, og jeg var "fit for fight" igjen. Etter totalt 6 timer var jeg tilbake i Narvik, og da viste telleren 155km.

Søndag ble reise- og hviledag. Grått vær, men opphold. Jeg tok buss til Tjeldsund Kro og Hotell, og la meg til å sove et par timer på ettermiddagen. Da jeg våknet i 20-tiden var det sol utenfor, og jeg hadde valget mellom foppall på tv eller sykkeltur i sola. Valget var enkelt. Det ble tur nordøstover i retning Grovfjord, på en rolg landevei i flott nordnorsk natur. Etter 2 mil med nesten flat vei gikk det kraftig oppover. Jeg tråkket meg til topps, men snudde på toppen. Ville ikke ha for mange bakker på returen; det var jo hviledag... Jeg returnerte til Tjeldsund, og hadde fått meg en herlig kveldstur på 53km.

Mandag ble en lang jobbedag, og det regnet litt da jeg var ferdig. Samtidig var det noen lår og legger som var litt stive etter de foregående dager, og denne stivheten ville liksom ikke slippe taket helt. Kanskje på tide å roe ned litt, så det ble bare en liten rusletur over Tjeldsundbrua denne kvelden.

Tirsdag var ny reisedag, fra Tjeldsund til Bardufoss. Forøvrig en ganske våt dag, så det passet bra. La likevel ut på en passelig tur på ettermiddagen, med mål om å sykle de siste 34km frem til tellerstand 2000km. Været ble bedre, og veien tørket opp, så turen ble forlenget. Kjørte fra Bardufoss til Øverbygd og tilbake, og sammen med en liten runde i sentrum ble det 91km. Så var det bare å pakke sammen sykkelen og gjøre klar for retur til Bergen.

Onsdag ble det retur til Bergen litt utpå kvelden, etter en lang arbeidsdag.

[Gjest Anonymous]

Interessant innlegg torgeir, en historie som bare forsterket mitt inntrykk av at vi har en lang vei å gå før vi får noe som kan kalles en sykkelkultur her til lands.

Jeg er også reservert mot å sykle på gangvei/separat sykkelvei. Årsakene er flere; de er som regel dårlig rengjort/feiet, dårlig vedlikeholdt (mye sprekker og dårlig asfalt) men mest av alt at sykkelveisatsingen som oftest er svært halvhjertet. Separate sykkelveier er sjelden mer enn en kilometer eller to lange. så hva er vitsen, liksom?

Den gjengen som ikke hilste --- merkelig! Kanskje det var en gjeng med selvplagende stakkarer som var ute og forsøkte å sette en eller annen rekord norge på langs/skråss/tvers, etc, karer med seriøst vondt i røven og dertil råttent humør!

Men ikke gi opp, fortsett og hils til likesinnede...

[Torgeir]

Jeg hilste på flere syklister den dagen, men responsen var noe variert. Som regel kom det et smil, særlig fra jentene Mens andre var mer opptatt av å stirre på fremhjulet sitt enn å se verden omkring seg...

De fleste sykkelstier er ubrukelige ja...

- De som ligger rett ved siden av bilvei er verst, for der er det ofte knust glass etter at fulle ungdommer har kastet tomme ølflasker fra bil. Kosting utføres én gang hver vår, eller sjeldnere, noe som medfører at dritten blir liggende i lange tider. Fulle av gammel grus fra vinteren i tillegg.

- Vann- og avløpssystemer legges i sykkeltraséen, slik at man slipper å grave opp bilveien senere. Dermed blir sykkelstien full av kumlokk og "lappet" asfalt.

- Sykkelstiene er lite strømlinjeformet. Ved veikryss må man gjerne litt opp i sideveien, ned en fortauskant, over et gangfelt og opp igjen en fortauskant på den andre siden. Du kjører noen hundre meter, og så må du over et gangfelt fordi sykkelstien fortsetter på den andre siden av veien. Selv på helt nye gang- og sykkelstier i Bergensområdet finnes slike håpløse løsninger med skarpe fortauskanter (Midtun).

- Gang- og sykkelstier benyttes av fotgjengere. Disse går ofte 2-3 i bredden, og vaser fra side til side. Kjører du fort forbi kan det fort oppstå farlige situasjoner. Du får kjeft for å kjøre forbi uten å ringe med klokka (hvis du har ringeklokke). Og hvis du ringer, så får du en skikkelig overhøvling om at du ikke "eier" veien. Umulig å kjøre noen effektiv sykkeltrening under slike forhold.

Nei, vi som kjører fort på sykkel bør holde oss i bilveien. Enhver bilist med bittelitt omløp i toppen vil skjønne det, og de fleste oppfører seg også eksemplarisk. Gi oss en liten meters klaring, så går det bra. Ikke ligg bak og lag kø hvis det er gul stripe i veien; da er det mer enn nok plass til å passere. Syklistene har akkurat like mye rett til å være i veien som bilistene, enten det er sykkelsti der eller ei. Det er bare hjerneløse egoister som tuter og maser.

Og bygg heller bredere kjørefelt/skuldre på veiene enn egne sykkelstier. Da blir det bedre plass for bilene å kjøre forbi, og vi syklister kan holde oss på høyre side av veien som all annen rullende trafikk. Sykkelstier blir lite brukt og krever ekstra vedlikehold.

[Gjest Anonymous]

Torgeir

De nybygde og dårlige sykkelveiene i Bergen synes jeg ikke dere bør akseptere! Jeg vet ikke hvor engasjert du er i hverdagsyklisters forhold, men jeg ville ikke nølt med å skrive en nøktern og saklig mail til kommunen og påpekt forholdene, og skrevet at du imøteser en snarlig utbedring av de skarpe og uegnede fortauskantene.

Dette er i og for seg ikke en kjemepesak eller en stor risiko for syklister, men er irriterende slurv fra kommunens side, og viser klart at de som planlegger og utfører dette arbeidet umulig kan ha sykkelerfaring selv! Jeg spør: Ville bilistene godtatt at amatører bygde veier??

Svarer kommunen avvisende til din henvendelse (eller "glemmer" å svare,) ville jeg tatt en telefon til Bergens tidende og invitert med en journalist med på en sykkeltur på disse sykkelveiene.

Når større aviser skriver om en sak, pleier ting å skje forunderlig fort...

Du skriver forøvrig at i det minste jentene i nord-Norge smilte og besvarte din sykkelhilsen...ja ja, hvem i all verden bryr seg vel om gutta, så lenge jentene smiler tilbake!

[Summit]

Jeg forstår egentlig bilisters frustrasjon over landeveissyklister når jeg gang på gang ser dem syklende flere i bredden, midt i veien, med offroad/hybridsykkel når det er gang/sykkelvei. Men man kan jo ikke ta alle over en kam.