Hvordan bli selvstendig i fjellet?

[Mie]

Jeg lurer rett og slett på lure tips til min planlagte konvertering FRA interessert-i-friluftsliv, TIL fjellvant og selvstendig innen området.

Jeg har lyst til å beherske dette på egen hånd - og ikke være avhengig av hverken røde T'er eller andre mennesker.

Hvordan har dere gått frem for å få den erfaringen og kunnskapen dere har?

Noen er jo født inn i en friluftsfamilie - jeg er det ikke.

Noen gode innspill?

[eaa]

Hei Mie!

Begynn i det små. Det er viktig at du beholder følelsen av trygghet og mestring. Studer evt. turbeskrivelser og særlig kartet godt kart før turen, da sitter ruta tryggere, skulle vær og sikt bli dårlig. Gå heller lengre dagsturer enn å satse på overnattinger for tidlig. Da slipper du å bære så tungt også, hvilket gjør turen både lettere, enklere og triveligere. Det essensielle i en oppstartsfase er å dyrke trivsels- og trygghetsfaktoren! Gå de første langturene på gode værmeldinger. Informer om hvor du drar. En lang god dagstur gir mange inntrykk, og du tilegner deg mange opplevelser og erfaringer. Og du har noe å fortelle etterpå, hvilket også er moro i seg selv. En sådan tur er en god opplevelse, og slikt frister som kjent til gjentakelser. Et nær uoverkommelig blodslit med altfor tung sekk gjør det kanskje ikke, ihvertfall ikke for en "nybegynner". Men du vi også oppdage etterhvert at selv enkelte "helvetesturer" er særs morsomme å tenke tilbake på, og du vil også med tiden lære deg å sette pris på "det gode slitet"...

Utover basalt utstyr som gode sko, klær og ryggsekk, så erfar underveis hva du evt. savner eller kunne tenke deg å ha med på turene. Kjøp så inn slikt underveis, nøkternt og veloverveid. Kun det du har med deg på turen er verdt investeringen. Unngå dyre fancy impulskjøp. Gidder du ikke bære på tingene, ja så er de en bominvestering! Vekta på sekken bør være så lett som råd, det gir overskudd til å leve med på turen, ta inn alle inntrykk for det de er verdt. Og det er nettopp derfor du er der! Med blysekk blir du kun gående å sikle på dine egne skotupper...

Kjøp velprøvde og velrenommérte produkter. Sats på kvalitet! Slike ting funker, år etter år hvis du steller godt med dem. Og det er en tilfredstillelse i seg selv å eie og bruke slikt utstyr. Med tida får de en affeksjonsverdi også, de betyr noe for deg. Særlig sko, jakke/bukse og ryggsekk er essensielt viktige. Kjøp de du liker best, ikke knip på noen hundrelapper der, det vil du aldri angre.

Basic:

Ei lett romslig/bevegelige jakke, vindtett (gjerne også vanntett)

Ditto bukse

En tjukk fleece-/ullgenser

Et sett tynt langt undertøy (super og/eller tynn ullfrotté)

2 par tjukke ullsokker

God lue med øredekning

Et par halvtjukke skihansker

Gode solide fjellstøvler (m/ plass til raggsokker)

En god anatomisk dagstursekk i 30-40 liters klassen

Kart/Kompass

For vinterbruk tilkommer sjølsagt et par robuste skistøvler, noe mer klær under skallbekledningen, en lun hals, et par vindvotter (store m/ mansjetter),

samt et par medium innsvingte fjell-/telemarkski med hel stålkant, samt feller.

Alt ovenstående nøkternt, men funksjonelt.

Og ta bilder!

De skal du kose deg med etterpå, og turen kan diskuteres i detalj med andre...

God tur da!

[Gjest Anonymous]

Jeg føler jeg kjenner meg igjen her. Begynte på 0 og etter 6 år føler jeg at jeg har kommet litt videre. Noen tips:

- Lær deg å bruke kompass

- Kjøp deg en GPS, gjerne med kart. Lær deg å bruke denne.

Bruk GPS som back-up til du er stø på kompasset.

- Legg ut på et par dagsturer til noen fjelltopper

- Evaluer form, opplevelse, klær, mat, utstyr etter turene

"adjust accordingly" som man sier.

- Ta noen overnattingsturer. Lær deg å sette opp teltet hjemme før du legger avgårde.

- Ta noen korte turer i dårlig vær. Du vil lære mye om klær og utstyr da. Min regel er at "turen blir så bra som den mest utsatte kroppsdelen har det", og du vil kanskje raskt anskaffe briller, ansiktsmaske, hals og vanntette poser.

osv osv. You get the point..

En kan ikke målfeste graden av "fjellvant". Du får trøste deg med at du blir mer erfaren etter hver tur. Etter hvert vil du føle deg "fjellvant", men aldri utlært.

Jeg har gått den veien at jeg har lært meg ting underveis, og av og til litt i seneste laget. Hold ryggen rak når andre ikke kan la være å fortelle deg hvor dum og uansvarlig du er.

Mvh, Arnt.

[Svein]

Stikkord er progresjon og learning by doing på godt norsk.

Ikke føl at du må kjøpe ditt og datt for å komme deg på tur. Avhenger av hvor du planlegger å reise, også til hvilken årstid. Har gått mange diskusjoner om utstyr, der bl.a en hevder å ha gått alle sine 2000m topper i dongeribukse. Godt utstyr er kjekt å ha, men ingen nødvendighet for å drive friluftsliv.

GPS, kjekt å ha men du trenger den ikke. Må i tilfelle komme som supplement til kart/kompass, og aldri i stedet for!!

Hvis du ikke har venner/bekjente å reise på tur med, og det blir en terskel på egenhånd, legg inn et innlegg under "turfølge". Eller oppsøk ei fjellsportgruppe eller lignende.

[Stuttjukken]

Det er lurt som eaa nemner, at du byrjar i det små. Eg kan fortelja min historie. Dei første turane åleine gjekk til stølar nære bygdane, på gamle stiar, men eg la vekt på å finna stiane utan nemneverdig hjelp. Å vera åleine på fjelltur er ikkje berre snakk om at ein ikkje går saman med andre, men det stiller krav til at du venner deg til å vera åleine på alle måtar, med vissheit om at ingen veit kvar du er eller kan finna fram til deg. Istadenfor å la seg skrema av denne tanken, skal du kjenna etter at du er til stades sjølv ute på tur, ikkje berre fysisk, men óg psykisk. Kjenn etter at du lever der ute, eller rettare sagt inne i naturen. Jo, meir du kjenner etter, jo betre opplevest det. Kjensla er til slutt så intens at de er avkhengig av å vera åleine på tur. Slik opplever eg det av og til. Eg må berre koma meg ut på tur åleine, og eg har opplevd og vera på fjelltur utan og ha sett snurten av folk på 3 døgn. Eg overenatta på tomme hytter, gjekk litt på sti, men mest på fri hand utanfor stiane. Eg opplevde endåtil at eg var åleine i skodda på ein fjellrygg med bratte stup rundt, rett i Sognefjorden, 1200 meter under meg, og det på ein stad som eg aldri hadde vore før, og skodda gøymde stupa. Likevel kjende eg ein underleg og fredfull ro over meg sjølv oppe i skodda åleine, og held fram vidare og kom ut av skodda på rett stad. Eg hadde kart og kompass med, ja, for det er svært viktig, men den gongen var det vindretninga og oppdriften frå fjellsidene nedanfor som fortalde meg kursen vidare, samt gamle småvardar med noko avstand. Sidan den gongen har det vorte mange fjellturar åleine for meg, både på merka turstiar, og utanfor allfarveg der folk nestan aldri går. Det er ikkje berre ein vane, men det er naturleg for meg og vera åleine på ein del av fjellturane mine. Åleine i fjellet kjenner eg at eg lever.

Lukke til Mie. Dette klarar du fint, og du vil oppleva nye sider ved deg sjølv og verta endå meir sjølvstendig.

Helsing Stuttjukken.

[Robinson]

Bortsett fra det som kan læres, og som er nevnt av andre her,tror jeg det viktigste er å kunne trives i eget selskap. Og jeg er ikke sikker på om det kan læres. Muligens. Jeg har gode kamerater som er like fjellvante som meg(noen mye mer) , men de kunne ikke tenkt seg å gå alene. Ikke fordi de er redd for noe , men fordi de synes det høres kjedelig ut å gå alene. Så hvis du kan trives alene ellers , tror jeg også at du kan trives alene i fjellet.