Abstinens; pudder og vindstille på Flya 20.des

Ole-Petter · 21. desember 2012

Abstinens. Det var ordet som beskrev det jeg kjente. Det nærmet seg ufattelige 4 uker siden forrige tur. Dager med influensa, rettebunker i norsk, diverse plikter og gjøremål. Sikkert bare småtteri med 4 uker uten å være på tur for mange lesere, men for meg kjentes det ut som 4 måneder. Jeg følte psykisk ubehag ved tanken på å sitte bak skjermen lenger, og holdt på å dra ut på skitur i tett snøvær og nattemørke i begynnelsen av uka, da jeg hadde litt fri. Men så øynet jeg en fantastisk mulighet torsdag, varsel om vindstille og knallsol på Flya - var det mulig?

En lett migrene på morgenen og -17,5 grader ute klarte å forsinke avreisa litegrann, men jeg passerte likevel Beitostølen kl 10 presis. Her fikk jeg et fantastisk morgenlys i rosa og lilla, og MÅTTE bare stoppe bilen og fotografere før lyset endret karakter. Parkerte like ved Hålisstølen sør for Synshorn på en stor brøytet plass, og regelrett skalv i kroppen etter å komme i gang - og det var IKKE på grunn av kulda. Fellene satt på skia fra forrige tur 24.nov, og jeg kjente hvordan jeg gledet meg til motbakkene oppover lia! Deilige puddermyke motbakker, og ganske snart ville jeg få sol også! La vindjakka i sekken, og satset på superundertrøye, tynn fleecejakke og tykk fleece utenpå - det holdt i lange baner. Passet på ikke å gå for kjapt, for jeg ville unngå å bli for svett i kulda. Nyte motbakken, det var tingen! Steg for steg, jevn rytme, god balanse, planlegge kryssinga oppover flanken - og NYTE været og utsikten; kritthvite fjelltopper med solgull og en dyp blå himmel. Jeg gikk som i transe de første 20 minuttene.

Oppe i dalen mellom Synshorn og Mefjellet fikk jeg et nytt lekkert skue; mot Nordre Kalveholotinden, med Østre Torfinnstinden bak. Jeg stoppet - ikke bare for å fotografere - men for å suge og smatte på - svelge og fordøye - utsikten. Glitrende urørt hvitt pudder over alt - jeg var deltaker i et eventyr. Winter Wonderland - der er her jeg hører hjemme!

Opp mot Synshorn
Nede ved Bygdin så jeg to karer komme på ski i sporene mine. Jammen var det flere som tok seg tid i "førjulsstria", fornuftige folk, ja. Jeg forsvant litt overrasket inn i skyggen opp mot Synshorn, og litt vind minnet meg kjapt på den lave temperaturen. Jeg regulerte varmen med å øke tempoet litt, men heldigvis avtok vinddraget like kjapt som det hadde kommet. Men jeg forberedt på kulde; vindvotter, balaklava og alpinbriller i sekken, sammen med 1L kokvarm solbærtoddy i termos.

Oppe på sørtoppen var det helt vindstille! Jeg drakk litt varmt, tok et bilde ned mot Bygdisheim og bort på Bitihorn, og ruslet bortover ryggen mot Synshorn.

Heimre Fagerdalshøe
Jeg følte meg som en unge på julaften; ryggen videre bort til Heimre Fagerdalshøe skulle jeg jammen vite å sette pris på. Jeg tok av fellene, og smurte på grønt under skia - ikke ofte jeg har hatt bruk for den voksfargen i Jotunheimen. Det gikk litt opp og ned på ryggen, og et punkt var en tanke luftig; i alle fall nok til at jeg bremset godt opp for å ha full kontroll. Opp mot Heimre var det også såpass fin utsikt til begge sider, at jeg var litt fokusert og balansert.
På Heimre planla jeg videre framdrift, for jeg ville ha med meg Mefjellet også. Løsningen ble å gå over pkt 1474 og følge vestflanken ned i Heimre Fagerdalen. Seinere så jeg at det burde latt seg gjøre å ta seg ganske rett ned i dalen fra toppen - det er to fine "basseng" å velge mellom. Mens jeg sto på pkt 1474 hørte jeg tydelig to stemmer, akkurat som om det var noen 50-100 m unna. Det fantes ikke folk her, men antakelig var det de to jeg hadde sett tidligere, som hadde kjørt ned fra Synshorn Sør og begynt oppstigningen til Mefjellet. Lyden bærer utrolig godt i blant.

Mefjellet
Nede i Heimre Fagerdalen virket det som om det lå noe mer snø. I alle fall ble framdriften ikke så imponerende. Det gikk egentlig kjappere da fellene igjen ble satt på ved foten av nordvestryggen på Mefjellet.
På toppen av Mefjellet var det tydelige spor etter to, som hadde kjørt en brattere løype ned igjen enn hva jeg var villig til å gjøre på fjellski - det var helt sikkert. Fordelen med deres besøk på denne toppen før meg, var at jeg kunne følge fellesporene deres opp på min nedtur. Akkurat denne nedfarten hadde jeg vært litt spent på i forkant, men nå gikk det som en drøm.

Nede ved Bygdin forsvant sola, og jeg kjente straks at påskestemningen ikke helt har kommet i fjellet ennå...
Med denne nydelige turen bak meg kan jeg vel klare meg til over nyttår uten nye abstinenser! Dette var årets tur nummer 100 omtrent, om jeg regner med noen trimturer i fjellet uten toppbesøk. Mitt mest aktive år noensinne i fjellet - kjennes godt!