I skyggen av Snøhetta

[LTP]

Det begynte å haste for sesonginnspurt, så Håkon og turplanleggeren pakket slitesekker og dro dit det var minst sjanse for snø: Dovre.
Toppet ut på Storskrymten og Drugshøi, feiget ut på Salhøa.

Dag 1: presset oss inn en hel Grøvudal i perfekte høstfarger og pitchet camp David på den eneste skikkelige teltplassen ved Nørdre Salhøtjønna (1405). Etter å ha nedlagt veto mot Håkons forslag om en plass så stusselig at Børge Ousland ville kost seg der.

Fortsatte ufortrødent videre mot Storskrymten, ved 1600 dukket snøen opp. Det samme gjorde et skylag over toppen, så vi tok en time out og vurderte sterkt å snu i utide. Det så egentlig ikke håpløst ut rundt oss selv om været var blitt klart dårligere utover dagen og skyene sèg lengre ned over skrymten, så vi ba om at det skulle lette litt innen vi fikk kavet oss opp. Valgte bort vestryggen til fordel for sørøst, og rotet oss oppover snøfylte steinurer og tåkehav til det plutselig dukket opp både varder og spor etter tre stykk som hadde funnet alt av snøfylte hull i steinørkenen for oss. Takk, dere ukjente hvis navn i toppboken jeg har glemt.

De siste 200 høydemetrene forsvant plutselig tåken, og åpenbarte en fet utsikt hele veien fra Snøhetta til Sunndalsøra, med skyer som kom og gikk. Vindstille på toppen, full klaff.

Grei retur samme vei i solnedgang, èn kilo middag og god natt 20.50.

På søndag var det planlagt mye gåing og tidlig avmarsj, men når turkompisen lever på ansjos og makrell i tomat, er det heldigvis en smal sak å finne motivasjon for å komme seg opp og ikke minst ut. Ut i frisk luft.

Vi skled oss sørover i nysnø på DNT-stien mot Åmotsdalshytta, tok av mot knausen navngitt «Varden» ved vann 1382, og siktet oss inn mot en snørenne som endte opp mellom 1730- og 1748-toppene på Drugshøi-ryggen. Altfor hardt på snøfeltet, Håkon savnet øksa. Overraskende grei kaving opp steinura i venstrekant, skrådde oss deretter nordøst mot hovedtoppen, men holdt oss nedenfor ryggen og den verste vinden. Mye snø, men innimellom partier med greiere gange. Vinden tiltok, og jeg forbannet idioten som ikke tok med girafftruse. Måtte for første gang i karrieren teste selv-spanking på bakre deler for å få igjen varmen, hvilket faktisk viste seg å hjelpe. Marquis de Sade hadde nok ikke sett den situasjonen for seg.

Etter knappe tre kilometer i ura og flere luretopper, dukket varden på Drugshøi opp, og åpenbarte 2000-meternaboene i en uvant og tøff vinkel. Bildet beskriver det bedre enn fattige ord. Litt rask knipsing før vi returnerte samme vei, løse tanker og positivitet rundt kotene på Drugshøeggen ble skrinlagt for sikkerhets skyld - vind og temperatur gjorde sitt på både form og psyke.

Planen var å returnere over sørryggen av Salhøa, som så tørr ut det meste av veien til topps, men formen var konket innen vi var nede ved stien igjen. Enten tok lørdagens motbakker med storsekk mer enn ventet, eller så var snøvassing og flere timers småfrysing mer energikrevende enn vi hadde regnet med.

På Oppdal gikk Håkon berserk på VPG, og kjøpte down mat og sittestol etter apatisk å ha studert undertegnedes komfortnivå gjennom helgen. Bonus: isøks – det nærmer seg skisesong.

Alle bilder tatt av Håkon eller LTP.

[Kjell Iver]

Flotte bilder. Det er en egen stemning når det er så stille i fjellet og det er flott å se vinteren komme sigende.

Hvilken dato var dette?

[LTP]

Flotte bilder. Det er en egen stemning når det er så stille i fjellet og det er flott å se vinteren komme sigende.

Hvilken dato var dette?

Siste helgen i september, (29de-helgen). Fin tid, og været var betraktelig bedre enn bildene gir inntrykk av. Ufin vind på Drugshøi var eneste å trekke for!

Så ikke et menneske på tre dager, kun sporene etter folk på Storskrymten.

[martin.m]

Fin turrapport å lese LTP, du formidler den godt