Kjell Iver Skrevet 31. mai 2005 Pålogget Skrevet 31. mai 2005 Golvertinden ligge helt i nordkanten av Børgefjell nasjonalpark. Det høyeste fjellet i Nasjonalparken er Kvigtinden som er 1699 meter, altså 17 meter høyere. Siden Golvertinden ligger i randsonen av fjellrekken er allikevel utsikten fra toppen upåklagelig. Man kan se både kysten og havet, og langt inn i Sverige. Toppen er avmerket med toppen på 1682 meter, mens selve tinden er avmerket med høyden 1660. Jeg gikk ikke til høyde 1660. For fullstendig turrapport fra skituren min sist søndag den 29 Mai, se Redigert 2013 - la inn turrapporten her: Om turen hit den 30 Mai 2005 Gårsdagens padletur nattestid i Hommelstø gjorde at jeg tok det med ro på starten av denne fine dagen. Jeg hadde halvveis tenkt å starte såpass sent at jeg fikk se solnedgangen når jeg var på toppen, men dro allikevel av gårde når jeg hadde spist sen frokost. Det er lyst døgnet rundt nå, med det kan være en fordel å starte på morningen, siden det da ligger skaresnø, i stedet for sørpeføre som jeg fikk i starten av denne turen. Kl 1330 var jeg klar i Simskardet. Jeg hadde aldri vært der inne før, og det var en ting som manglet og det var snø! Hele våren har jeg hørt at i indre strøk av Helgeland skal det være usedvanlig mye snø i år. Jeg hadde sett det med selvsyn for 3-4 ukers tid siden når jeg var på Storklumpen. At det alt var sommer her inne også overasket meg en smule Jeg måtte ta skiene på ryggen og bære den første biten og vel så det. Her det det på med skiene for et strekk med skiføre. Elva var stor. Her ved broa over Simskardelva Veien opp Simskardet var for det meste uten snø. Ikke lenge til det er snøfritt hele veien opp til Statskog sin hytte. Når jeg kom dit, spente jeg på meg skiene igjen, og begynte på myren opp Simskardet. Her var det et titalls bekker som måtte krysses og masse blaut myr, fin for skigåing.... Et utall av bekker måtte altså krysses og skiene måtte av og på. Fikk etterhvert en fin teknikk med å krysse disse uten å ta av skiene Her er det ikke noe særlig skiføre . Opp Simskaret med Kvigtinden i det fjerne. Jeg holdt opp mot Golverskardet, og her var det helt snøfritt. Av med skiene og bære skiene begynte å bli en vane. Golverskardet ligger mot sør, så det er vel derfor det var tint såpass mye. I tillegg har det ikke vært skikkelig barfrost før snøen la seg. De store snømengdene som har vært her inne er gått ned elva. Jeg stoppet i 5 minutter og spiste litt sjokolade og drakk vann. Baksingen i myrene og våt snø var tung. Jeg var bare så glad for at jeg hadde på gamasjene, for uten dem hadde jeg vært våt i skoene. Turens første pause i Golverskardet. Det er vår, det er varmt og det er vindstille. Lukten av varm lyng er intens. Etter at jeg hadde passert stedet der brua går over Golverskardet og kommet et stykke opp i gjennom lia, så jeg etter hvert en mulighet for å spenne på meg skiene igjen. Golvertinden kom nå fram i det fjerne. Det er langt igjen enda. Endelig er det skiføre. Bedre med sørpesnø enn myr! Tinden lengst bort til venstre er dagens mål. Jeg har enda 1100 Høydemetre igjen. Bekkene ned fra fjellet hadde laget store søkk i snøen, så jeg forsøkte å krysse dem der de var åpne for sikkerhets skyld. På en av dem stoppet jeg og spiste turens første brødskive. Hele turen opp hadde jeg gått med kun nettingskjorte og ikke noe annet. Men nå var det tid for å hive på seg jakken, og den ble på resten av turen. Her begynner det å hjelpe. Jeg ser meg tilbake og ned Golverskardet. Her ser man ryggen opp mot toppen. Det var slakt og fint å gå opp over. Jeg holdt til venstre for fjell (1076). Når jeg hadde selve ryggen opp til fjelltoppen igjen, fant jeg ut at jeg skulle ta en skikkelig pause. Jeg slo på GPS en for første gang, og den viste 1153 meter. Det vil si at jeg hadde 500 høydemeter igjen. Det skulle gå på en økt. Den siste ryggen gjenstår opp til toppen. Ca 530 meter oppover på skare og is. Jeg ser meg tilbake. Det begynner å hjelpe heldigvis! Et selvportrett i skaren. Starten opp var litt bratt, men etter hvert slaknet det. Men det ble hardskare. Skaren var tykk som is og nesten umulig å få staven ned i enkelte steder. Jeg måtte krysse opp, så det tok sin tid. Utsikten begynte etter hvert å bli flott, og jeg tok noen pustepauser og hvilte på stavene. Det var som vanlig lengre enn langt opp, men endelig var jeg ferdig med den lange ryggen. Jeg ser meg tilbake og både gruer og gleder meg til den lange nedfarten på hardskaren. Men først var det toppen igjen. Nå gjensto bare en kilometer med ganske slak stigning før jeg endelig var på toppen. Endelig ved varden! 6,5 timer, 16 km gjennom myr, sand, vann, sørpe, skare, is, snø og ca 1300 høydemetre. Det var helt enorm utsikt fra toppen. Alle de kjente fjellene på Sørhelgeland kan sees fra denne toppen. Litt dis i horisonten gjorde at sikten kanskje var litt redusert. De 7 søstre var innhyllet i et skyteppe, men for øvrig var det skyfritt. Bildene fra toppen legger jeg ut i eget galleri. Det obligatoriske toppbildet måtte tas, med Kvigtinden i bakgrunnen. Jeg fryser på fingrene! Det var kaldt på toppen, og jeg kunne ikke være lenger enn nødvendig. Jeg tok av fellene. Foran meg hadde jeg tusen høydemetre med skare og isføre. Dalen eller skaret jeg hadde gått opp var nå i skygge, og der jeg hadde gått i myk sørpesnø, var det nå blitt skikkelig hardt. Jeg pakket kameraet ned i sekken, og satte nedover. Det skulle ikke mye hellning før jeg fikk uhorvelig stor fart! Jeg krysset meg nedover att og fram. Enkelte steder ploget jeg og enkelte steder gled jeg sideveis på stålkanten på skiene. Jeg var glad de var ny slipt. Jeg trynte to ganger og jeg fikk ved nærkontakt konstatert at snøen var så hard som den kjentes ut som. Den ene gangen jeg falt ble staven overbelastet og litt bøyd. Da jeg kom ned til det punktet jeg hadde spist tidligere satte jeg med ned og strekte bena litt. Det banket i lårene etter så anstrengende skikjøring, men jeg var glad for at det verste partiet med stålis og skare hadde gått såpass bra. Etter denne pausen, var det lettere kjøring og jeg krysset og fulgte mine egne spor ned Golverskaret. Da jeg kom ned i Golverskaret var det av med skiene igjen. Nede i Simskaret oppdaget jeg en ørn som satt i en tørr gammel furu. Et flott syn med fjellet i solnedgang i bakgrunnen. Før jeg hadde fått opp kameraet var den på vingene og borte. Etter å ha kommet et stykke ned i Simskaret spente jeg på meg skiene der det var snø, og staket meg nedover. Det var det samme problemet med bekker som måtte krysses. Jeg hadde etter hvert fått en fin teknikk til å krysse, men et par ganger holdt jeg på å renne rett i bekkene siden det nå var frost og skare der det var skiføre. Ellers mye myrlendt terreng. Jeg hadde før denne turen halvveis tenkt å ta med telt og overnatte i Simskaret. Det vil jeg gjøre en annen gang, nå som jeg har blitt kjent her i ytterkanten av nasjonalparken. Jeg hadde ikke takket nei til telt og noe middag når jeg hadde gått så langt. Veien ned Simskaret var lang, og jeg var ikke ved bilen før kl 0030. Det vil si at jeg brukte 11 timer på denne turen, og jeg var fornøyd med det. Jeg anser ikke meg selv som noen habil skiløper, oppvokst som jeg er på en holme. Det viktigste for meg er å komme ned uten å brekke noe Det hadde gått mye fortere om det hadde vært annet føre, men slik vil det vel alltid være. Ett strek i regningen at det ikke var snø hele veien, men det går mot sommer og snøen kan vel ikke ligge evig. Jeg ser allikevel muligheten for å gå opp Simskaret og ha en Base Camp med telt en gang senere. På veien tilbake til Velfjord tok jeg et bilde av Storklumpen som speilte seg i Store Svenningvatnet. Flott solnedgang, eller soloppgang. Det er noe i det ordtaket at man ikke skal sove bort summarnatta. Masse dyreliv langs med veien også. 3 elger, 3 harepuser og ei skogmus krysset foran bilen på veien inn Velfjord. Jeg var ikke tilbake på hytten før i 3 tiden. http://www.kjiver.no/Golvertinden.htm Mvh Kjell Iver Vis rapporten i Turkartet Vis større kart 1 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.