Gå til innhold
  • Bli medlem

Vinduet (Gjertvasstinden 27-28.05 2005)


Gjest Anonymous

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

Småsjuk og lettere frustert etter mye ustadig og til dels dårlig vær i siste del av mai ble desperasjonen etter å finne en gløtt i skydekke og utnytte denne stadig større. I en tid hvor jobben legger beslag på mesteparten av uka er det jo stort sett bare helgene som byr på muligheter.
Værmeldingene var triste og grå hele tiden, men metereologisk institutt sine værmeldinger har ofte en tendens til å bli bedre når det nærmer seg. Safer de og melder dritt på langtidsen og så folk bir glade når det likevel ble bedre?

I alle fall: Som den værslaven jeg har blitt de siste ukene var jeg innom webkameraet på Turtagrø og ikke minst tilhørende meteogram flere ganger daglig i tiden opp mot helga. Og jo da, det så ut til å skulle bli et lite opphold i drittværet, men ikke lenge, natt til lørdag.

Tur skulle det bli i helga uansett - jeg og Julia tenkte på Ringstindane eller Storbreatinden, men så, på torsdag kveld, ved titiden, sendte jeg en tekstmelding, temmelig spontant, til Øyvind i Sogndal og ikke lenge etter kom det svar. Turfølge til Gjertvasstinden var i boks.
Utover fredagen ble det hyppige turer inn på meteogrammet til Turtagrø og for hver ny oppdatering så det stadig dystrere ut. Periodene med helt skyfritt skrumpet bort, og allerede ved 5 tiden skulle det være tett skydekke igjen, men under STERK tvil bestemte jeg meg ved 14-tiden på fredag ettermiddag for å reise, mentalt forberedt på nok en bomtur, men villig til å ta sjansen.

Øyvind ble plukket opp i Øvre Årdal før ferden fortsatte over Berdalsbandet. Snøvær hadde redusert veibanen på det høyeste strekket til en smal stripe og skyene hang tungt overalt.
Fantesteinen på Sognefjellets høyeste punkt nådde vi litt over åtte. Fanaråken og Smørstabbtinden lå innhyllet i tunge tåkeskyer, og kun enkelte blå sprekker i skydekket bar håp om en bedre himmelhvelving. Vinden feide over fjellet, og det var mildt sagt utrivelig å være ute.

Jeg innbilte meg at vi hadde veldig god tid og la inn litt somling med overlegg slik at avmarsj til slutt ble kl. 21:00.
I mine sofaplaner så den første etappen ned til Gjertvassdalen ut som en enkel sklietappe med fine nedkjøringer, men så feil kan man ta!
Dagen hadde vært mild og nå i kveldinga begynte det å legge seg skare, men ennå ikke sterk nok til å bære oss. Resultatet var at vi hele tiden brakk litt gjennom skaren og måtte i praksis fungere som "isbrytere" ned hele Vetleutledalen. Det som skulle bli en lett transportetappe ble isteden et slitsomt "mareritt".
Skyene klumpet seg rundt de fleste toppene og holdningen var: "Vi får gå og se hvor langt vi kommer". Et stykke nede i Vetleutledalen så vi Gjertvasstinden badet i kveldssol, men samtidig lett tilsløret av noen skydotter. Det var et trolsk syn, og alene nesten verdt turen.

Rimelig slitne ankom vi Gjertvasselvi og fikk oss en raskt pause rundt midnatt. Jeg hadde på forhånd finlest høydekoter og sett meg ut et drag opp mot venstre, men nå som vi satt der ble alle slike planer lagt til side og vi gikk rett opp. Først på ski et kort stykke og så uten når fellene ikke ville samarbeide med snøen lenger.

Trinn for trinn, høye kneløft, sparke hull i skaren, og sette foten ned. Slik gikk det sakte oppover. Å jobbe seg opp bratte motbakker med et skarelag over dyp løssnø, hvor skaren aldri, eller nesten aldri bærer - det er forferdelig slitsomt.
Jeg var allerede helt falleferdig, og sjeleglad for at Øyvind med få unntak tråkket spor hele veien. Siden nedkjøringen til Gjertvassdalen hadde tatt så lang tid og denne oppstigningen nå viste seg mye tyngre enn jeg hadde tenkt, var håpet om å nå toppen til kl. 04:00 mer eller mindre hensvunnet.

Bak oss lå Storutledalen med en skyfri Kyrkja og en klar himmel i nordøst, men ellers var det skyene som dominerte.

Mørkt ble det ikke. Jeg ventet hele tiden på at det skulle bli mørkere da et tiltagende lysskjær mot nord entydig ga beskjed om at "Hei, her er en ny dag på vei, ikke helt ennå, men jeg kommer...."
Klokker hadde vi ikke - et slikt stressmoment var i alle fall deilig å slippe.

Med ski på beina gikk vi opp til høyde 1924, som kom overraskende fort på oss, og synet som møtte oss var en motivasjonsvekker av de sjeldne. Bak den blåsorte nattehimmelen lyste den hvite snøkammen opp til Gjertvasstinden mot oss. Ikke en sky der oppe nei. Skulle dette likevel kunne gå veien da? Skyene lå nå som et hullete teppe utover Jotunheimen, men stortoppene stakk alle hodet opp. I løpet av et par minutter forandret en sky på høyre hånd seg til Fanaråkens profil, med den karakteristiske hytteklossen på toppen var det ikke til å ta feil av.

Vi var "nedlesset" med isøkser og stegjern og hadde forberedt oss på litt plunder opp den svært bratte motbakken opp mot 1982 moh. Det var bratt (!!) ja, men med nær ideelle snøforhold ruslet vi opp med hendene på skistavene litt over trinsa, mens økser og jern hang på sekken som før.
Rød-oransjeskjæret på himmelen over Sognefjellet tiltok i styrke og jeg var sikker på at den nye dagen ikke var langt unna. Ennå var det langt opp, og helt utmattet fantes det ikke krefter til å springe avgårde slik jeg mest hadde lyst til.

Med min for øyeblikket store helt Øyvind som sportråkker gikk det overraskende lett på fin snø over flere små avsatser opp til den siste lange snøbakken. Sola måtte ha hektet seg opp under himmelranda eller noe sånt, for den kom jo aldri, og godt var det. På den svakt skydekte fiolettrøde himmelteppet i sør steg en mørkgul måne opp og vant dermed kappløpet med sola. Tipper månen var fornøyd?! Det var i alle fall et fornøyelig syn å se på. Stølsnostinden som tidligere hadde ruvet himmelhøyt over hodene på oss var nå bare en liten ubetydelig nut langt der nede.

En kraftig vind som pisket opp snøen gjorde det litt mindre trivelig på snøbakken, men gleden over vinduet som hadde åpnet seg akkurat når det skulle var altoverskyggende. 50 meter under topp-platået måtte jeg konstatere at sola hadde kommet seg fri og kom opp før oss, men det gjorde ikke noe. Å stå øverst i snøbakken mot Gjertvasstinden mens snøen mellom føttene mine plutselig begynte å gløde var en varmende følelese i den kalde nattelufta.

Det siste stykket dro vi litt ut til høyre. Under oss var det 10-15 meter snøbakke som fortsatte til en kant hvor vi ikke så hva som under, men et eller annet fortalte oss at her bør man ikke ake ukontrollert utfor. Hadde snøen vært hard hadde isøks og stegjern vært en selvfølge for meg, men slik som snøen var nå ble det enkel rusling med skistavene. En meterhøy, nesten loddrett snøvegg måtte forseres før vi var oppe på topplatået på Gjertvasstinden.

Ekstremt sliten, og minst like lykkelig var det bare å konstatere at det hadde betalt seg å ta sjansen, og risikere en bomtur. Værmeldingene var i beste fall usikre, men sjeldent syntes jeg jeg hadde fortjent det mer - etter flere bomturer tidligere i våres.

Omlag 20 minutter stod vi og frøs på ulike steder av toppen. En god porsjon minusgrader i kombinasjon med en overraskende kraftig vind klarte likevel ikke å dempe gleden over det fantastiske fargespillet vestover.

Styggedalsryggen og Gjertvassbreen glødet under den grønn-turkise himmelen. Gjertvassbreen var fullstendig snødekket med unntak av noen mektige istårn som trassig stakk opp.

Kontrastene er store: Stivfrosne på toppen, men kl. 06 på en vindstille knaus 1450 moh kunne vi ligge og virkelig kose oss.

Det ble en langt retur, turen var liksom over nede ved Gjertvasselvi, men neida: 12 km. og mer enn 500 høydemeter gjensto. Sakte sakte dro vi oss opp til Sognefjellet på en nydelig morgenskare. En reinsdyrflokk tittet nysgjerrig på oss, mens rypene kurret lykkelige i liene omkring.

Vi ankom bilen ved 11-tiden, mens vinduet sakte begynte å lukkes fra sør.
Takk til Øyvind for et trivelig turfølge og utrolig verdifull sporlegging på de tyngste plassene.

Litte mer om all tvilen før turen kan leses om her:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=2979


Morten
www.glittertindforlag.no

Og etterpå: Ved ankomst Valdres utpå lørdagen begynte regnet å dryppe. Vinduet var definitivt lukket igjen. Forkjølelsen tålte absolutt ikke turen, så det blei stort sett senga resten av denne helga, men jeg får dra meg på jobb i morgen - kan liksom ikke sykemelde seg så fort på grunn av en fritidsaktivitet :)

post--1-133474392038_thumb.jpg

post--1-133474392065_thumb.jpg

post--1-133474392069_thumb.jpg

post--1-133474392072_thumb.jpg

post--1-133474392075_thumb.jpg

Vis rapporten i Turkartet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Aldeles nydelig Morten! :shock: Godt å se at det ble klaff med værvinduet igjen og at du til de grader får utnyttet de få finværsgløttene som har vært nå i mai.

Da ble hun (Gjertvasstinden) din til slutt da Morten, etter at hun gjemte seg for oss i fjor høst. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Torgeir: Nei vi sjekket ikke noe spesielt langt ned mot Gjertvasskardet. Snudde der det blei bratt. Hadde egentlig nok med å ta bilder og nyte utsikten.

Med den snøen som var på lørdag morgen ville det nok vært rimelig greit å ta seg ned, i alle fall til det beltet med skrenter ganske langt nede mot Gjertvasskardet.

Geir: Tja en slags ekstremsport er det nok, i alle fall for psyken - det er vel omtrent den eneste ekstremsporten jeg bedriver i tilfelle :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sleit du med deg stativ på turen Morten?

Nei nei og for all del nei! Det hadde blitt for tungt og var strengt tatt ikke nødvendig. Riktignok måtte ISO-verdien skrus ganske høyt opp på de aller først bildene, og det gjør heller ikke så mye om slike nattbilder er en anelse "softe" (les svakt uskarpe).

Etter at vi fikk digitaltutstyr med nokså lyssterk optikk har stativet aldri blitt tatt med. Om vinteren er det dessuten så mye lys i snøen at det alltid blir et eller annet, mens om sommeren finner man alltid en stein man kan legge an kameraet på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Legge på stein har jeg brukt flere ganger, den gamle eos'en har ei stripe eller 999. Kommer ofte lavt... jeg kjøpte meg et lite 15cm høyt trebensstativ som jeg heller bruker (veier kankje 100-200 gram). Det er sikkert for spinkelt for en proff dslr med tung optikk... En monopod hadde kanskje vært noe? eller en selvkomponert ordning på skistaven? Tenkt litt på det selv... men nå har ikke jeg muligheten til å bruke iso'en særlig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott rapport, Morten. Ikke bare som turrapport, men også som oppdaterings-/statusrapport på forholdene. Jeg må bare si meg imponert over din besluttsomhet og pågangsmot. En nattevandring i slike fjell er ikke for hvermannsen - i et værvindu så lite, mot et landskap så stort... At dere fikk den lille solglugga var intet mindre enn fortjent! (lurer på hva slags værvindu jeg må ha for min berømmelige Hestbrepigg Store jeg? Må nok være et panoramavindu er jeg redd... :( ) Kan tenke meg tilfredsheten etterpå, etter slitet, måloppnåelsen, og til slutt se uværet gro igjen umiddelbart... Da er sofapilsen god da! :D Kjellinge nevner misunnelse - han er ikke alene der. Ikke at vi ikke unner deg turen, men vi skulle så gjerne også vært der. :)

Hvorfor gikk dere fra Sognefjellet forresten? Er det ikke vesentlig kortere og gå Helgedalen/Skautehaugane/Keiserpasset? Eller er det vektige grunner for ikke å bruke det veivalget nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor gikk dere fra Sognefjellet forresten? Er det ikke vesentlig kortere og gå Helgedalen/Skautehaugane/Keiserpasset? Eller er det vektige grunner for ikke å bruke det veivalget nå?

Den viktigste grunnen er vel at etter min vurderingsevne var eneste fornuftige oppstigningen nattestid lenger øst på ryggen og ikke rett opp den steile nordflanken innerst i Gjertvassdalen.

Altså skal man fra Helgedalen på 900-1000 moh opp gjennom Styggedalen må man opp i over 1500 meter før man kan runde ut og ned i Gjertvassdalen, og så ned i under 1100 meter før oppstigningen.

På tilbakeveien samme sølet fra Gjertvassdalen og opp gjennom Styggedalen over 1500 moh.

Dessuten er det bratt både ned fra Styggedalen og ned i Helgedalen. Skiføret er heller ikke så bra nede i Helgedalen (i den grad det er skiføre) som oppe på Sognefjelle. Med oppgang øst på massivet er dessuten avstandsforskjellen liten samtidig som høydeforskjellen er større. Kombinerer man dette med milevis bedre skiføre på Sognefjellet enn gjennom Helgedalen, ja da var valget enkelt.

Når det er sagt, så er det ikke mange dagene før det er slutt på skiføre i nedre del av Vetleutledalen, vi måtte bære skia 10-15 meter der i halvmørket på grunn av dårlig veivalg, men på returen i dagslys var det ikke snakk om å behøve å ta av ski.

Gjertvasselva hadde begynt å åpne seg, men det var ennå noen feite snøbruer igjen ned mot 1000 moh.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott tur og nydelige bilder :)

Morten, sjekket dere forholdene videre mot Gjertvasskaret..? Kanskje det blir mulig å ta seg ned dit på forsvarlig vis ei stund fremover, når det er så mye snø i fjellet...

Jeg ville nok prøvd meg ned der nå tidlig på sommeren. Nedgangen til Jervvasskaret er nok helt sikkert lettere med mye snø, mens ryggen videre utover mot Sentraltind osv. er definitivt lettest uten snø. Så det gjelder egentlig å finne en passende tidspunkt hvis hele ryggen skal gås. Da vi gikk ned i Jervvasskaret fra Jervvasstind 14. august i fjor var det stedvis ren blankis. Overflaten var i tillegg hard, men varmt vær gjorde at det gikk greit å lage trinn. Utglidning her står ikke så høyt på ønskelista mi iallfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare uttrykke min største takknemlighet over å ha fått oppleve denne store turen! Helt utrolig at det var mulig å lure katastrofe-mai 2005 så til de grader trill rundt. Kommer til å følge med på værvinduer etter dette. Gjertvasstind er uten tvil den flotteste toppen jeg har vært på hittil i livet. Selv om snø er tungvindt så får man lønn for strevet etterpå, ingenting kan jo måle seg med en kald klar vinterdag. Forholda på denne turen minnet om nettopp det.

Hurrungane gir alltid en ekstremt spesiell stemning som ord er for fattige til å beskrive. Ekstra stas for meg var det også at det var min første stortopp der. Utsikten er det sprøeste jeg har sett. Tinderekka fra Store Styggedalstind til og med Store Austabotntind er ekstremt fortettet med alpin villskap og trenger egentlig ingen kommentar. Oppsiktsvekkende var det at Mannen og Kjerringa gjorde et like mektig inntrykk. For meg var det også artig å se ned mot furuskogen rundt Vettismorki hvor jeg sist oktober hadde ei kjempebålnatt. Har ofte stått der nede og sendt Gjertvasstind lengselsfulle blikk.

Hurrungane har lenge vært mitt yndlingsområde, og opplevelser som denne vakre morgenen på Gjertvasstind gjør at jeg bare trykker det ytterligere til mitt bryst.

Tusen takk til Morten som ville ha meg med! Det ble en fantastisk tur med trivelig turfølge. Håper det byr seg flere anledninger! Lurer på når jeg gjenvinner bakkekontakten.... :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.