Vektreise over seks år

[+Grimner]

De fleste turrapporter går gjennom landskap. Andre skriver og fotograferer godt, så jeg lager en egen, liten nisje: vektreisen (If you can't beat'em, diversify).

Min første selvstendige ukestur gikk av stabelen i 2008 fra Storlien, Sverige. Mer skal ikke sies om geografien bortsett fra at ruta krevde overnatting ute.

I eget hode var turen nøye planlagt og tilrettelagt. Alt vær og alle ulykker var med i sekken: en splitter ny 75-liters fra Haglöfs. Veid ble den aldri, men stikkordet var «sprekkeferdig». Løfting var med begge hender fra knestående; operasjonen med å komme inn i seletøyet et forsiktig balansenummer.

Sammen med telt, var det to områder som dro opp vekten.

1 Mat

Rett nok var middagene Real Turmat for alle penga, men budsjettet for kosemat hadde mye ferskt brød til frokost og lite snacks underveis. Brødet var godt, men legg frø, nøtter og mel på vekta...

Vi gikk tomme for snacks på dag tre og bar et halvt bakeri ut. En gjennomgang av bilder viser en kilo brunt sukker. En og annen hermetikkboks kan nok også ha funnet veien ned i sekken.

2 Klær

Ekstra ditt og hytte datt.

Vil ikke huske akkurat hvor mange sokkepar jeg hadde med, men det var mer enn fire. Tross mye klær var vi dårlig forberedt på... regnvær. Hvilket ikke burde ha kommet som en overraskelse i Trøndelag.

Kronen på verket var 32 cm stål fra Swamp Rat. Storveis kniv, lett i forhold til et båtanker. Aldri i tvil om hvor i sekken den befant seg. Vennligst ikke spør hva jeg skulle med den.

Turen

Dagsetappene var målt opp på forhånd. Disse var ikke tatt ut av løse luften ettersom jeg er kjent i deler av området og kunne si noe halvveis vettugt om terrenget. Andre biter av løypa har DNTs stier med tidsangivelser. En fordel var at begge var omtrent like tungt pakket og i noenlunde samme form – for mye og ikke spesielt god.

X kg på ryggen halverte disse etappene. Selv om vi gikk hele dagen, så kom vi ikke langt. Det gikk fremover med museskritt mens gass, mat og tid forsvant fort. Gange utenfor sti var strevsomt og tidvis skummelt. I tillegg var slitasjen på fysikken påtagelig. En eller flere hviledager var nødvendig. En hyggelig tur var på vei til å bikke over i slit, men holdt seg gående på Smørbukk og drømmen om DNT-hytta langt der borte i tåka.

Heldigvis satte været stopper for turen før vi kom halvveis. Eller været gav oss en unnskyldning for å sette kursen mot Trondheim.

Det var riktig å stanse der vi gjorde – rett før en lang strekning uten sti og hytter som før turen var antatt å ta tre dager.

To år fremover

Samme startpunkt, nå alene (snufs). Samme sekk, pakket med hva jeg trodde var mindre vekt. Litt lettere å ta av og på. Teltet var borte til fordel for en bivak av amerikansk, militært snitt: tykk Gore-Tex og en lett, syntetisk sovepose. Haken med den løsningen er null netting i lufteåpningene. Natten har vært lang når du heller døde mygg ut av soveposen.

Planleggingen var noe bedre. Liste ble ført, men ingenting ble veid og «kjekt å ha»-nissen hadde fest kvelden før avreise. Så sekken var nå bare full. En liten stemme bakerst i hodet sa at jeg ville gå fortere med mindre på ryggen, men det førte ikke til noen systematisk gjennomgang.

Nye støvler: Alfa Hjerkinn Grip. Flotte saker. De er de eneste membran-støvlene jeg har brukt som faktisk lever opp til reklamen om pustende vanntetthet. Høye nok til å vade tørrskodd over en liten elv, stødige som fjell og ypperlige såler - en flott kombinasjon. Brukte dem på flere dagsturer i forkant og var meget fornøyd.

Etter tre dager fant jeg ankepunkt nr 1: gnagsår på hælene. De grodde resten av turen. Hadde plaster og tape nok, men det hjelper fint lite å lukke stalldøra når hesten har rømt. Faktisk startet jeg med Compeed på hælene, hvilket vel betyr at hesten sparket seg gjennom stalldøra.

Tross inngåing, så viste det seg at stødigheten betyr at støvlene i liten grad formet seg etter føttene.

Ankepunkt nr 2 har jeg først skjønt senere: vekt. En enkelt av disse støvlene har en egenvekt på 1130 gram. Så et par kommer opp i 2,2 kg. Gang med fem for å få tilsvarende vekt på ryggen. Dette kan muligens tenkes å være mindre gunstig sammen med en noe i overkant tung sekk.

Kniven ble en Cold Steel SRK (C V). Absolutt minimum for fjelltur. Jada. Kanskje like greit om jeg lar resten av avdelingen for «nødvendig verktøy» gå i glemmeboken.

Forflytningen de første dagene var i tråd med beregningene. Riktig optimistisk start – dette gikk så mye fortere enn sist. Men etter dag fire slo ryggen følge med hælene og farten sank for hver dag. Så jeg kom til nordenden av Femunden, men prisen var en uke med vond rygg og et par uker med tykke sokker og sandaler.

En sak om kombinasjonen av tung last, lite søvn, blodsugere i lufta, sterk sol og lite erfaring:

Du risikerer å ta feil av øst og vest, glemme kompasset, følge hva du innbiller deg at du husker av kartet i steden for å ta det frem... og overse småting som reingjerder og grensevarder. Noe som kan føre til en ekstra natt ute i mygghelvete og en grøssen morgentur gjennom samme pluss steinrøyser og blautmyr for å rette opp gårsdagens tabbe.

2012

Så det datagrunnlaget antydet at ting kunne gjøres bedre.

En forklaring er at jeg fysisk er for svak til oppgaven. Det har mye for seg, men jeg har ingen problemer med å gå langt og lenge (med lett oppakning), og kommer meg raskt etter strabasiøse dagsturer. Men greit, styrketrening for rygg og skuldre kom på programmet.

Samtidig skjønner jeg at jeg ikke er Lars Monsen. All respekt for de som slenger 30-40 kg på ryggen og går i en måned, men de stiller i en annen klasse.

Etter flittig lesing rundt om på Internett (i hovedsak amerikanske kilder ettersom den gjengen både liker å skrive om turene sine og befinner seg i et stort marked), kom jeg til at det var mye å hente på å kutte vekt.

Første skritt var å erstatte Haglöfs Oxo 75-liter (3 kg) med Maxpedition Vulture II 43-liter (1,7 kg). Begge latterlige sett med lettpakkerøyne, men med mitt utgangspunkt fører det til vektreduksjon i seg selv og en trangere ramme for hva jeg kan ta med.

Neste steg var støvler. Jeg har vært innom flere par på veien og de er alle bra, men de manglet det lille ekstra. Min unnskylding for ikke å gå for løpesko er kort og godt personlig preferanse. Fjell og skog skal forseres med støvler – men ikke nødvendigvis dykkerstøvler.

Bates kom i våres med Zero Mass og jeg tok sjansen. 480 gram pr støvel. Tåler regn på vei, men alt annet fører til at de blir våte. Men du kan gå dem ganske tørre på en times tid takket være tynt lær/stoff og god ventilasjon.

Med begrenset plass i sekken får klesskapet kritiske spørsmål. Konseptet med klær i lag er en god del lurere enn hva jeg skjønte ved første blikk. Beklager DNT, men «hytteklær» har jeg ikke lenger med. Mellomlag gjør tjenesten.

Sokker? Fem par. Et par gåsokker i merinoull. To par flortynne nylonsokker innerst mot foten, ett i reserve. Et par litt tykkere nylonsokker for varme dager. Et par lange sovesokker i tykk, sanselig ull.

Legg til en Esbit-forelskelse som toppet seg i The Pocket Stove og titanium-kjele på 600 ml, så forsvinner vekt og volum fra sekken.

Varme ble ikke vurdert før de tidligere turene, noe som gav utslag i 2010.

Tyve plussgrader blir ubehagelig når du er klar for -20'C. Så en billig t-trøye i polyester og verdens beste hodeplagg; the boonie er nå fast inventar. De er et godt startpunkt for tur på sommeren.

Bør vel også våge å nevne ordet 'paraply' – bærbar regn,- /solskygge så lenge det ikke blåser for mye.

Svette ser jeg på som et varsel om at det er på tide å roe ned.

Oppoverbakker en god grunn til å senke farten såpass at de ikke sliter meg ut.

I ettertid er det klart at en mindre sekk var det mest fornuftige trekket. En klar grense gav disiplin som ikke finnes i en 75-liters sekk eller, som jeg en gang stod og så på, en Norrøna Recon på 125 liter...

Nå når jeg ikke avslutter dagen med verkende rygg og såre hæler, er komfortnivået høynet på kvelden. Under marsj er det som dag og natt. Farten på sti er kanskje ørlite høyere, men smidigheten er en helt annen i terreng. Pauser er ikke lenger så nødvendige, men også mindre pes å få til. Sekken kommer av og på uten anstrengelse. Varmt vann er fem metallbiter, kvist eller Esbit, vindskjerm, kjele og en fyrstikk. Ingen fikling med bein, slange og gassboks som kanskje nærmer seg tom. Jeg overdriver – gassbrenner er bra – men dagens system er gjennomsiktig.

Opp med solen og gå til det skumrer? Ja, takk som byr. En sving over den toppen der? Ja.

Dagsetappene i 2008 var halvparten av 2010. Dagsetappene i 2012 var det dobbelte av 2010. Når jeg allerede første dagen er en dag foran skjema - selv med en topp på veien - da stemmer det.

Overnatting er et kapittel for seg. Hytter er å foretrekke, men jeg liker muligheten til å gå inn i solnedgangen og slå leir etter dagsformen. Friheten kommer med en pris, her i form av vekt. I utgangspunktet er jeg ikke glad i telt. Samme som med opplegget for ild – jeg får noia av barduner, plugger, stenger, inner,- og ytterduk. Ikke be meg om sånt når dagen har vært lang og vinden uler.

Så Jerven Exclusive med 80 gr/m Primaloft gjorde tjeneste som bivak i kombinasjon med Jerven Orginal og sekken i hva jeg kaller Hotell Jerven. Dette virket fint selv med mygg. Fikk ikke testet i dårlig vær, men problemet er kondens. Dukene er vanntette, noe som gjør at du må tørke duken og foret om morgen. Eller bære vann, noe som blir feil når du ellers har jobbet for å bli kvitt unødige kilo. Men det var feil anvendelse av et godt produkt.

Mat var greit. Frysetørret og havregryn, samt et lass sjokolade, tørket frukt og litt nøtter. Etter den herlige smaken av Snickers eller Bounty, var en pakke tyggegummi god å ha for munnhygiene.

Mange er opptatt av kos og komfort på tur. Jeg også, men det er ikke lenger mye sånt i sekken. Hvis jeg er varm og tørr døgnet gjennom, føttene har det bra og kroppen er pent brukt, så trenger jeg ikke pute, whiskey, fire par sokker, mors ullgenser og solbærtoddy på termos for å føle meg på topp.

http://www.fjellforum.no/gallery/image/762-/

Etterspill

Overnatting er viktig og jeg har oppdatert til telt og sovepose. Et lett enmannstelt veier ikke stort og trenger ikke være spesielt komplisert i bruk. Uansett er det behagelig med luft mellom veggene.

Sovepose er en annen verden jeg er på vei inn i. Så langt er jeg solgt på dun. Kanskje til og med dunteppe.

Vektmessig er det forunderlig nok noe å hente med «gammeldags» telt & pose. Kanskje fordi moderne, lette telt & poser har utviklet seg kraftig de siste årene.

[+rayun]

He-he, fornøyelig lesing, kjenner meg igjen her ja. I dag bærer jeg som regel +/-20kg og har romslig plass og god oversikt i min Bergans 130 liter.

Litt drøyt med så stor sekk, men liker oversikten. Ovennevnte kilo inneholder alt jeg trenger for å være selvforsynt.

[Hjortefot]

Bra skrevet. Kjenner meg igjen i mye her med mye unødvendig "ting en bare må ha" i sekken og lange marsjer. Sikkerheten firer jeg ikke på, men jeg har blitt langt bedre på sikkerhetens viktigste område, nemlig fornuften. Da slipper en å ha med alt mulige ting sånn "i tilfelle" noe skulle skje med ditten og datten. Jeg er ingen gramjeger men har amputert noen av turene mine med altfor tung sekk. Turen går fra å være tur til å være en "jobb". Selv om jeg var i eksremt god form, da jeg var med på og trente for diverse Maraton løp, sykkelløp, fjellmarsjer og slikt, så tok jeg meg helt ut på turene også. Nå tar jeg det langt mer med ro og kan vel si å nyte turene mer nettopp fordi tempoet har gått ned og jeg gir meg selv mer tid til opplevelsen.

[+Grimner]

Bra skrevet. Kjenner meg igjen i mye her med mye unødvendig "ting en bare må ha" i sekken og lange marsjer. Sikkerheten firer jeg ikke på, men jeg har blitt langt bedre på sikkerhetens viktigste område, nemlig fornuften. Da slipper en å ha med alt mulige ting sånn "i tilfelle" noe skulle skje med ditten og datten. Jeg er ingen gramjeger men har amputert noen av turene mine med altfor tung sekk. Turen går fra å være tur til å være en "jobb". Selv om jeg var i eksremt god form, da jeg var med på og trente for diverse Maraton løp, sykkelløp, fjellmarsjer og slikt, så tok jeg meg helt ut på turene også. Nå tar jeg det langt mer med ro og kan vel si å nyte turene mer nettopp fordi tempoet har gått ned og jeg gir meg selv mer tid til opplevelsen.

Det med sikkerhet er et meget godt poeng. De to første turene hadde sannsynligvis flere elementer av falsk sikkerhet - utstyr jeg ikke kunne bruke effektivt. Rett nok lærer nød naken vandrer å spinne, men det ville ikke ha vært spesielt morsomt.

Amerikanerne snakker gjerne om "stupid light" og jeg vil vel helst slå et slag for vettug pakking, dvs ikke 40 kg for en helgetur, ei heller 5 kg for NPL. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av turen som jobb, skjønt ikke i maratonløp

[REJOHN]

Morsom lesing, og jeg har også hatt en læringskurve en gang.

På mine vandringer treffer jeg ofte "gutta-boys" på tur. Utstyrt omtrent - om ikke værre - slik du beskriver det for første turen.

Det er selvfølgelig litt morsomt, men det har også en "bakside".

Mange av disse "gutta" får en skikelig tung tur, og blir avskremt. Det blir den første og siste turen. Det er litt trist.

Men jeg ser ikke store muligheten til å få fortalt de hvordan det skal gjøres. Pakkes det etter listen til DNT + en liten runde med "kjekt å ha" nissen, så blir sekken godt over 20 kilo uansett.

(jentene er mye flinkere til å pakke lett for hytte til hytteturer og de er ikke så ofte på telt-tur første turen)