Min hund skal ut på sin siste reis

[+Tom42]

Shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp. Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned.

I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815.

Nå ligger hun og sover foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove.

Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet:

Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer.

Øynene dine er lukket igjen, over øyne som ikke ser.

Ditt gylne hjerte har sluttet å slå - aldri mer løpe, hoppe, gå-

Alt er slutt…., det er over nå

Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, og tårene drypper som blod.

Aldri mer skal det bli som før - aldri mer ”oss to”.

Som isende kulde inni meg, kjenner jeg noe dør med deg.

Jeg må reise meg, sier de, - jeg går mot en dør. Der ute går livet videre som før.

Jeg snur meg – du ligger så livløs og stille. Du kan ikke komme, selv om du ville.

Skriket vil ut, men jeg lukker min munn.

Hvem var det som sa ”Bare en hund”…..

[aleks]

Det var pent skrevet, og jeg kjenner meg godt igjen.

Vår Golden Retriever, min første hund, ble helt døv og han fikk i slutten av sitt 15 år gamle liv grå stær. I tillegg slet han voldsomt med avføringen de siste månedene, og hadde ikke noe kontroll på når det kom. Det å rydde opp avføring inne ble helt vanlig. Perioden fra timen hos dyrlegen var bestilt til datoen det skulle skje var helt forferdelig. Med til dyrlegen orket jeg ikke å bli med. Vi begravde han i hagen hos foreldrene mine.

Vi kjøpte en Border Collie et par år før vår GR døde, som en slags overgang slik at det ikke skulle bli helt tomt. Jeg har på følelsen av at det hjalp.

[REs]

Hvem var det som sa ”Bare en hund”…..

Det var Per Sivle i boken som het "Berre ein hund". Hall var en stor hund. I filmen som ble laget av NRK i 1975 ble den spilt av en grand danois som kom til landet sammen med sin engelske herre. Denne engelskmannen kom for å klatre i de norske fjellene, men var så uheldig å falle ned og slå seg i hjel.

Hall ble tatt hånd om av en gutt på gården der engelskmannen bodde, men måtte til slutt bøte med livet siden de ikke hadde råd til å fø på et slikt stort dyr.

Kanskje Per Sivle også hadde hatt en hund.

Historien viser vel det enkle faktum at det skjeden finnes noe slikt som "Bare en hund".

En bekjent av meg hadde en gang en hund som ble avlivet på grunn av at den en gang gikk til angrep på et barn som var på besøk.

Jeg spurte om han skulle skaffe seg en ny hund etter denne, og svaret var bestemt nei. Det var fantastisk kjekt å ha en hund, men det var for vont å miste den.

Dessverre finnes det noen ting som all verdens penger og makt ikke kan gjøre noe med, og det må vi vel bare finne oss i å måtte leve med.

Min yngste sønn hadde to rotter og gjennom et helt rotteliv ble han informert om at de hadde en svært begrenset levetid i forhold til ham. Nå er de borte og sorgen var stor da "batteriene" var brukt opp.

Nå mases det nesten daglig om at vi skal skaffe oss en hund.

Jeg tar vare på diktet ditt. Det kommer ikke en hund i huset før alle har lest det.

[TurNisse]

Svært svært trist når denne dagen kommer ja torø.

Det er en viktig avgjørelse vi må ta, vise vårt ansvar som hundeeiere.

Gjorde samme erfaring i fjor, akkurat som både du og diktet beskriver.

8år, 36kg, hjertebarnet som har vært med på alt....

I tillegg 4mnd senere døde vår andre hund, 2år gammel av en helt ukjent for oss medfødt hjertefeil.

Vi har hund i dag og det er verd det, mange år med hund er mye bedre en å ikke ha hund, for å unngå den dagen og uka det uunngåelige må skje.

På en vektskål veier alle gledene vesentlig mer en sorgen.

[Gjest Srx (Ron)]

Pent skrevet, vi har nylig fått vår første hund. Tanken er der....at hunden ikke lever evig. Men hvem gjør egentlig det?

Vi har alle til låns, venner, familie, barn, hunder alt.

Å ikke ta en ny hund etter å ha "mistet" en tror ikke jeg er svaret. Ikke om en elsket å ha hund.

Det blir som ikke våge eller ville ha ny kone/samboer etter å ha blitt enkemann/kone. Mange velger dette bevisst/ubevisst.

Men om det er svaret og lykken skal ikke jeg mene noe om her.

Tidligere var jeg bøddelen for 2 av mine søstre sine katter. Tror ikke jeg hadde klart å være bøddel for hunden som nå ligger på sofaen.

[Dag G - Evje]

Vår gode Ask gikk sin siste tur i vinter.

Kostet på oss kremasjon og beholdt Ask(a), siden tela gikk dypt.

Han fikk en fin plass i skogkanten på våren.

[Umbros]

Sender en varm klem i din rettning og kan fortelle deg at avgjørelsen du tar er helt rett.

Din hund er heldig som har en eier som vet når stopp er stopp.

Det er fryktelig å skilles fra sin beste venn, men man skal huske på at en død hund lider ikke... hvie er det beste de kan få når kroppen ikke lenger fungerer og livsgnisten ikke lenger er den samme.

En dag møtes vi alle igjen, det er jeg helt sikker på. Inntil da er det vår jobb å ta de rette avgjørelsene på vår vei.

Dette er kanskje den tyngste men alikevel mest rette avgjørelsen å ta som hundeeier.

somsagt, en stor klem og tanker sendes herfra!

[REs]

Jeg leste en gang en historie, jeg tror det var i "Jakt og fiske".

En engelsk setter, en god venn og jaktkammerat var kommet til veis ende.

Eieren ønsket at hunden skulle ende sine dager der den trivdes best, og ikke på en rustfri stålplate på veterinærens kontor. Her hadde hunden aldri likt seg noe særlig, så det måtte finnes en annen måte.

Det ble fjelltur med bøsse og spade.

Etter en fin tur, som på grunn av hundens tilstand, ikke ble så lang, fikk hunden los på rype og på et øyeblikk stod den som en slik hund skal gjøre. Alle sanser var rettet mot rypa.

Klarsignalet kommer, hunden reiser rypa og skuddet smeller.

Hunden endte sine dager i det terrenget hvor den trivdes best og mens den gjorde det den likte aller best.

Og hva var vel bedre enn at porten til de evige jaktmarker ble åpnet også her.

I gamle dager ble ofte ukjente sjøfolk, som drev i land langs norskekysten, begravet i en sørvendt skråning, uten for kirkegården, i nærheten av en kirke.

Hunden fikk en sørvendt bakke på fjellet, verdens vakreste katedral.

[martin.m]

Hei torø.

Kjenner meg godt igjen i det du har skrevet der.

Hunden du bl.a. ser på profilbildet mitt måtte bli avlivet for 2 år siden. 3 uker før sin død var hun både på tur på Hardangervidda og Rondane. Det at man har delt mange og sterke naturopplevelser samt hverdagslivet med en hund gjør det å miste dette til noe som bare er trist.

Hennes aske ligger på en av Rondanes topper.

Jeg jobbet noen år for en som drev jakt, oppdrett og trening for fuglehunder.

Hennes beste hund ble tatt med på sin siste jakttur, i terreng hvor den hadde hatt sine første jaktturer. Da den fikk stand ble den avlivet med et presist skudd fra sin eier. Jeg tror de begge foretrakk dette framfor en stålbenk hos vetrinær.

[Koppen]

Så nydelig du beskrev noe så trist, ”torø”!

Selv om du skriver om det som har forandret seg og skal skje, beskriver du mest av alt alle de fine stundene og gode minnene dere har og har hatt sammen.

En ny hund erstatter aldri en annen. Selv om de skaper ny glede og det knyttes nye bånd. En glemmer aldri en hund.

Alle som har hund, og særlig de som har opplevd å miste en, kjenner og tar del i det du skal igjennom. Håper dere får tid sammen og at du finner god trøst i vissheten om at du gjør det rette for henne.

Jeg vet at det allikevel blir tungt og vanskelig...

[Umbros]

en klem og tanker sendes til dere i dag... håper alt gikk greit for seg og at deres trofaste turkamerat nå er på andre siden og koser seg med turer til dere møtes igjen en dag...

Uansett hvor vanskelig det er så husk på de gode stundene og minnene og ta vare på dem så godt dere kan.

[+rayun]

Føler med deg. Har gått samme tur noen ganger før og fikk litt klump i halsen når jeg leste innlegget ditt. Minnene kom tilbake. Har ei 1 år gammel tispe idag og skal vel turen igjen, men forhåpentlig først om mange år.

[Molg]

Det var trist Jeg føler med deg jeg også. Tørr jeg å spørre hva det var som gikk galt?

[+Tom42]

Det var trist Jeg føler med deg jeg også. Tørr jeg å spørre hva det var som gikk galt?

Mandag morgen gikk vi den siste turen, hun fikk sitt siste måltid, og litt senere "trippet" hun glad og fornøyd inn til dyrlegen. Jeg hadde tatt med et fleeceteppe som hun la seg på. Så fikk vi en liten stund for oss selv, vi klappet henne, holdt rund henne, gråt, og hun så på oss med de skjønne øyene. Så forferdelig. Så kom dyrlegen, satte en bedøvelsessprøyte, og vekk var hun.

Shalka, vår skjønne brune labrador ble 12 år. Og alderen preget henne mer og mer. De første signaler fikk jeg under fjorårets sauesanking. Hun som alltid var så å være med; «sa» en kveld: «Nå er nok nok». Og så ble hun igjen på setra.

Siden har min kone sett den negative utvikling. Men ikke jeg. «Nei da hun er så sprek så, er bare litt stiv og støl, som gamle damer er».

Imidlertid, turene ble kortere og tempoet deretter. I juret vokste også en kul, som i følge dyrlegen «satt fast». I den siste tiden ble appetitten dårligere, et alvorlig sykdomstegn for en labrador. I kastet hun opp en del, og da vi så at bakbena begynte å svikte og hun virket trettere og trettere, skjønte til og med jeg at nå var tiden kommet.

Hun sovnet øyeblikkelig av bedøvelsen, og et kvarter etter kom dyrlegen igjen, fullførte oppdraget og svarte på mitt tause spørsmål: «Nå er hjertet stoppet»

Så gråt vi igjen, omfavnet henne for siste gang, takket for alt, og så svøpte jeg teppe om henne. Og så gikk vi – tause med en klump i halsen.

Og nå tar jeg feil hele tiden. Jeg mister en brødbit på gulvet, men må ta den opp selv. Jeg skal sove middag, men Shalka kommer ikke og legger seg tett inntil meg.

I dag dro jeg for å fiske. Det ble noen kast, så gikk jeg hjem igjen. Noe vesentlig var borte. Aldri mer skal hun sette seg på fluesnøret, aldri mer skal hun ta et bad akkurat der hvor ørreten vakte. Men hva betyr vel det. Og nå er du borte.........

[dirdøling]

Vondt å lese, jeg har vært gjennom noen hunder oppover da jeg aldri har vært uten. Det er forferdelig når de går bort, det blir et tomrom som føles som det aldri kan fylles. Men med tiden blir det de gode minnene som sitter igjen, og en setter en pris på det som var som den belønningen det er å få være en del av livet til en hund. For det er utrolige dyr, med så positivt syn på livet, og som kan leve å nyte nå bedre enn noen. Ja ingen i hele verden vil noensinne være så glad i en som en hund.

Når mine går bort takker jeg dem for å ha gitt meg så mye, og håper jeg kunne gi dem det de trengte tilbake. Jeg velger å tro det, så sjenker jeg dem en tanke og et smil når jeg gjenlever episoder i ettertid.

[langeeulv]

Fint skrevet,kjenner meg godt igjen.Min fjerde hund er nå 10 år(fortsatt frisk og rask),men vet jo at tiden kan komme når som helst.Vet ikke om det blir noen femte hund.Syntes det blir bare tyngre å tyngre å miste en av mine kjæreste venner,og beste turkamerat.

[Veidemannsblod]

Torø: Jeg hever mitt glass til ære for ditt forferdelig vemodige, velskrevne innlegg og ditt forhold til dyr og din hund. Kjenner meg så altfor godt igjen i det.

[+Tom42]

[shalka og jeg har gått vår siste tur. Som før elsket hun å ligge i telt, kunne nesten ikke vente til det var slått opp. Men da vi var ute å gikk så jeg at bakbena begynte å svikte, og da jeg gikk opp på en liten kolle for å ringe la hun seg bare ned.

I dag tok vi beslutningen. Ringte til dyrlegen og avtalte time; tirsdag 28 august kl 0815.

Nå ligger hun og sover foran oss. Vi spiste akkurat en tallerken is, men hun som alltid var på bena når kjøleskapet ble åpnet, bare fortsatte å sove.

Jeg vet hva som ligger foran, jeg har gått veien før. Bedøvelse, en overdose. Så sakte lukker hun øynene og pusten stopper. Og jeg spør: "Er hun død nå"? Egentlig ikke et spørsmål, men en bekreftelse. Og så gjør jeg som forfatteren av dette diktet:

Jeg stryker over din brune pels, men halen din slår ikke mer.- - - - - -

5 måneder er gått og jeg sitter og endrer pakklisten til 2013. Stryker ut leieline, poser. Så står kløva for tur, primus, kjeler og drivstofflaska får ny plass i ryggsekken. Så kommer jeg til maten, griseørene og foringsbegret. Og så -----------------"delete"! Trist. Veldig trist.

Ny hund? Nei, jeg orker ikke å bestille time hos dyrlegen en tredje gang.

[Turtur]

Føler med deg, Torø. Vår fyllte fire år i går, men rett som det er tenker jeg på dagen som kommer - med gru! Tror desverre dette blir min siste, for de dagene der orker jeg rett og slett ikke flere av. Men det har jeg også sagt før. Det er verdt å tenke over at dagene med glede er flere enn dagene med sorg.

Lykke til videre, med eller uten hund.

[Veidemannsblod]

Det sitter i noe helt for jævlig, Torø. Det kan jeg bekrefte, etter nylig ha mista vår fantastiske familiehund og turhund, som var med meg på utallige turer. Mer trofast turhund har jeg vanskelig for å se for meg akkurat nå. Hun omkom nyttårsaften, kun seks år gammel. Hjertet stanset to minutter etter at de første rakettene begynte å smelle. Vi kan spekulere oss forderva på hvorfor det skjedde, men det vil aldri bringe henne tilbake. Det skjedde rett foran øynene på hele familien, noe som forsterket det tragiske noe voldsomt.. Hun ligger nå begravd på eiendommen, hvilende på sitt faste teppe, med en velfylt matskål, og med et bilde og en gravlykt som lyser opp den siste hvileplassen hennes. Nyttårsaften 2012/2013 vil for alltid stå som en av de svarteste dagene jeg har opplevd. Man blir så knytta til de dyrene.

[martin.m]

@Nordhauk: Det var en trist historie, det å miste sin beste og mest trofaste turkamerat er simpelthen bare trist og vondt.

Men vi som vet at vi har hatt årevis med flotte turer sammen vår firbente får ta vare på de gode minnene.

[TonePåTur]

Eg mistet min aller kjæreste hund nå på søndag 9.10.16...han vart akutt sjuk natt til søndag og til tross for smertestillende (var inn til veterinær 30 min etter han vekte meg med tydelige smerter, til undersøkelse,  smertestillende og tok blodprøver, som var helt normale..), tok det mindre enn 4 timer før han gjekk i sjokk og eg måtte oppsøke veterinæren igjen....eg trudde han kom til å dø i armene mine på vei innatt til veterinæren...smertehylet i bilen hjemsøker meg konstant...inne hos veterinæren fikk han væske I.v og meir smertestillende......men fremdeles var det ikkje godt nok....han hadde det ikkje bra og eg måtte ta det vanskelige valget med å la han slippe....eg er i sjokk og har skyldfølelse, men veit innerst inne at eg tok den riktige avgjørelsen... Kvil i fred, min aller kjæreste Scott ❤ Savnet etter deg er ubeskrivelig..!

[snurrehaler]

1 time siden, TonePåTur skrev:

Eg mistet min aller kjæreste hund nå på søndag 9.10.16...han vart akutt sjuk natt til søndag og til tross for smertestillende (var inn til veterinær 30 min etter han vekte meg med tydelige smerter, til undersøkelse,  smertestillende og tok blodprøver, som var helt normale..), tok det mindre enn 4 timer før han gjekk i sjokk og eg måtte oppsøke veterinæren igjen....eg trudde han kom til å dø i armene mine på vei innatt til veterinæren...smertehylet i bilen hjemsøker meg konstant...inne hos veterinæren fikk han væske I.v og meir smertestillende......men fremdeles var det ikkje godt nok....han hadde det ikkje bra og eg måtte ta det vanskelige valget med å la han slippe....eg er i sjokk og har skyldfølelse, men veit innerst inne at eg tok den riktige avgjørelsen... Kvil i fred, min aller kjæreste Scott Savnet etter deg er ubeskrivelig..!

Uff, så traumatisk opplevelse. Føler virkelig med dere.  Det hjelper nok ikke så mye på følelsene dine at jeg som helt ukjent person sier dette, men det høres virkelig ut som at den beslutningen du tok var den beste for Scott. 

 Et av favoritt-diktene mine, av ukjent dikter: 

We have a secret, you and I
that no one else shall know,
for who but I can see you lie
each night in fire glow?
And who but I can reach my hand
before we go to bed
and feel the living warmth of you
and touch your silken head?
And only I walk woodland paths
and see ahead of me,
your small form racing with the wind
so young again, and free.
And only I can see you swim
in every brook I pass
and when I call, no one but I
can see the bending grass.

[Wibbo]

Uff trist tråd dette,  miste en god venn om den har to eller fire ben er hjerteskjærende.

 

[aleks]

Sara og jeg gikk vår siste tur i dag tidlig.