Hvorfor er du i naturen?

[Andreas Ratvik]

Hei!

Jeg vil veldig gjerne at folk kunne sette ord på hvorfor de er i naturen

Også hadde det vært spennende for meg å vite hvordan det er å ha langvarig (20-30 x. antall år) relasjon med naturen. Kort og greit forandrer synet på friluftsliv/naturen seg, over lang tid?

Tror du hvem som helst kan bli interessert i friluftsliv/naturen?

Jeg er i naturen for å søke etter naturopplevelser, finne en ro i sjelen og få bedre fysikk.

PS: Hvis du skulle være en lignende tråd, beklager. Da slettes denne!

[REs]

Kort og godt for å stresse ned. I naturen gjelder lover som ikke er laget av mennesker. Bryter du dem så er det få ankemuligheter.

En annen ting er et sitat fra en film jeg så for veldig mange år siden. (Husker ikke tittelen.)

"Human remember you are still an animal".

En gang levde vi i og med naturen og jeg tror fremdeles at noe av dette sitter i genene våre, spesielt vi som bor her oppe i nord.

En mann fortalte meg en gang at du kunne se om det var mye ur-menneske igjen i deg ved å sjekke hvilen kroppsdel på damene du var mest opptatt av. Likte du best damer med en flott rumpe så hadde du mye av ur-mannen igjen i genene dine, men det er en helt annen diskusjon.

Jeg har nok passert en halv mannsalder og jeg vil bare si at friluftslivet for min del bare har blitt mer behagelig med årene. Man blir tryggere og styrer unna de helt store utfordringene. Søker heller opplevelser, ro og fred. Du har kanskje litt bedre økonomi og kan skaffe deg en del ting som gjør det ganske behagelig å drive med friluftsliv. Du har lang erfaring og det er ikke lenger noe poeng i å bevise for seg selv og - eller andre at du er en "supermann". Du vet at du er det og det er nok for deg.

"Svette seg gjennom "Birken" eller sykle Trondheim - Oslo får andre ta seg av, jeg vet at jeg klarer begge deler og tar heller et par dager på fjellet med telt og fiskestang".

[Gjest]

Jeg drar ut i naturen for å kose meg!

Så enkelt faktisk...

[TurNisse]

Har alltid løpt rundt i skogen, men akkurat det å gå ut av sivilisasjonen, mobildekning, veier og stier ut i villmarka er nytt for meg...

Første par turene var jeg nesten redd, nytt, helt uerfaren, alene, uten mobildekning og ikke truffet et menneske siden turen startet...

Men etterhvert så kommer erfaringen, å turene blir mye mer kos og avslapping..

- Koble av fra hektisk jobb og dataverdenen man lever i...

- Opplevelser, de små tingene..

- Trimmen, morsomt å sti på vekta før og etter en tur, anbefales..

[EvenAug]

Tidligere brukte jeg marka kun til trening. Løping, langrenn og mest av alt: terrengsykling som jeg drev aktivt med frem til i fjor høst. Nå har jeg sluttet med "toppidrett" og kan lene meg tilbake og nyte alt det jeg føyk forbi i høy hastighet før. Jeg kan variere treningen med padling, lengre gåturer, toppturer og lufte sykkelen når jeg føler for det. Det at jeg ikke lenger har noe press når jeg er i naturen må være den største gleden. Man får en ro man ellers ikke oppnår i hverdagen. Dessuten er samboeren veldig happy med at jeg legger igjen pulsklokka hjemme når vi er ute i naturen

[martin.m]

Fordi det fremdeles gir meg intens glede, mestring, opplevelser, tilstedeværelse og ro, selv etter snart 40 år med telt/turliv

Det får meg også til å oppleve mitt liv i eget tempo, styrt utifra basale behov. De enkle tingene (en kopp kaffe, måltider, stille stirring inn i bål o.s.v.) gir en stor glede og tilfredstillelse.

[Dag G - Evje]

For meg er det naturlig å være i naturen.

Totalt utilpasset bylivet.

[Willy]

Jeg trenger vel egentlig ikke skrive noe her for REs skrev det akkurat slik jeg ville sagt det, og jeg kan nok ikke benekte at damer med spretne rumper får fram smilet! Summa sumarum = fred i kropp og sjel. Totalt avslappende selv om man til tider må svette litt!

[HegeJohnsen]

Fordi jeg trenger den roen jeg får inni meg når jeg tusler rundt i skogen og på fjellet. Og gleden naturopplevelsene gir.

Og fordi friluftslivet er så mye enklere enn livet ellers. I naturen er det kun tre ting som er viktige: Vite hvor man er, ha nok næring i kroppen og ha nok klær til å holde seg varm. Alt annet kan man glemme på tur og bare nyte turen.

Har brukt naturen i ca 10 år, men veldig aktivt de siste 4-5 og er totalt avhengig av det for å ha det bra.

[Gjest Srx (Ron)]

Gått på fjellet alene siden jeg var 10-12 når. Det vil si nesten 30 års fartstid på fjellet.

Det går ikke en dag uten at jeg ønsker meg på tur, eller tenker på tur. Fiske, jakt, trening.

For meg er friluftsliv rekreasjon, ladde batteri, finne meg selv, roe ned tempo, kutte ut stress, jobbtanker og det meste annet.

REs tanker er nært mine, bortsett fra at jeg ennå elsker utfordringer.

Mestringsfølelse og selvtillit er kansje ord å nevne. Lange, seige turer. Teste meg selv og flytte grenser.

Alene sprenger jeg ikke grenser (om det er farefullt), men flytter. Grenser for hvor lenge og hvor langt jeg går, hva slags vær jeg går i.

Utfordre været, selv om været ikke lar seg utfordre. Det er jeg som må tilpasse meg etter været.

Vi bodde 4 år i Trondhjem. Da vi flyttet dit fra Finnmark hadde jeg ingen planer om å flytte "hjem" igjen.

Men å bo i en såpass stor by, med høyere tempo. Trafikk, skole, jobb, folk overalt, gjorde min lengsel etter fjell og friluftsliv enda større.

Joda Trondhjem har jo fjell, Meråker, Sylan og andre flotte plasser. Men for meg var det mye kjøring i forhold til hva jeg var vant til.

Var vant til å ta fjellstøvlene på og gå rett ut i marka. Plutselig måtte jeg kjøre 1-3 timer for å komme ut på jakt/fiskeplasser og når disse plassene var dårlige jakt og fiskemessig sammenlignet med det jeg var oppvokst med så ble det liksom ikke det helt store.

Konklusjonen ble at jeg måtte tilbake /hjem. Fjellet, jakta, fisket og friluftslivet i Nord var egentlig noe jeg tok for gitt, det var jo der. Utafor stuedøra. Men flytter du så er det ikke der.

Registrerte at det betydde mer for meg enn jeg var klar over, og at jeg måtte nordover igjen

Nå tenker jeg at jakt, fiske, friluftsliv er en stor del av min livskvalitet. Noe jeg må ha tilgang til og mulighet for når jeg ønsker og når jeg har behov.

Jeg trener en del, og liker å holde meg i fysisk form nettopp med tanke på dette.

Om jeg plutselig ikke klarer å gå på fjellet, det være seg grunnet sofakropp eller noe annet så tror jeg at en vesentlig del av meg, min identitet og glede er borte.

Ble kansje mer personlig og nært dette enn planlagt, men det er for meg ett seriøst tema.

Kan jo avslutte med det som står nederst på mine profil. Uten at jeg tror på Gud eller er noe hard på dikt så er dette ett dikt jeg har sansen for. Har sagt til min samboer at den skal stå på gravstein min

Nu er jeg stålsatt,

jeg følger det bud,

der byder i højden at vandre!

Mit lavlandsliv har jeg levet ud;

her oppe på vidden er frihed og Gud,

der nede famler de andre.

-Henrik Ibsen-

[Andreas Ratvik]

Interessante tilbakemeldinger

Spennende Srx! Jeg synes også det er seriøst og spennende å reflektere rundt dette her

[Gjest Srx (Ron)]

Mine helter er de som i en alder av 60-80 år fremdeles har fysikk som en 30 åring, og fremdeles går mye på fjellet. Har gått på fjellet med en del sånne og det er artig når en blir utfordret/testet av "seniorene". Det være seg rask gange, tung sekk, jakt eller fiske.

Tilnærming til naturen:

Jeg forsøker å gi mine barn den gleden jeg har med friluftsliv.

Jeg drar ikke ungene med milesvis inn på fjellet med tung sekk i fars tempo. Det er å drepe friluftsgleden før den er født.

(Er selv oppvokst sånn, husker mine første turer med gubben som ett evig slit).

Jeg kan alltids dra på egoturer med langt og gå, uggent vær, lite fisk og kun jeg får fisk. Minimalt med utstyr og komfort

Drar heller koseturer på steder som er bra, hvor de får fisk og komfort og mat er vesentlig.

Om far må bære ryggsekk på 30-40kg i en time eller to så er det greit.

I sommer bærte jeg inn en bryter av en sekk 45-50kg, med to telt + tarp. 2-3 soveposer + underlag. Mye god mat. Kort sagt alt utstyr for 4 i dårlig vær. Var kaldt, men alle hadde det bra.

Det er artig å se friluftsgleden og mestring i barna. Ingenting gleder meg mer. Håper at de også kan bli selvstendig på fjellet, slik jeg er.

Enda ett dypt svar, på ett seriøst tema.

[Andreas Ratvik]

Så bra !

Jeg bor i Bærum og for ca. 2 uker siden var det en gammel mann som syklet opp bakken jeg skulle sykle, ca 35 m foran meg. Jeg tenkte nå skal jeg tulle litt med han, og bestemte meg for å prøve å "slå" han i oppoverbakken. Vi kom ca. likt opp. Etter å ha spurt han hvor han haddde syklet, svarte "inn til Sørkedalen". Etter å ha pratet litt nevner han at han har gått over 30 birken i sitt liv, og løpt 100 !!! marathon. Ikke nok med dette, så sier han at han er best i verden i sin årsklasse. Denne mannen er 80 år!

Etter at vi kom opp til Østerås sier han at han gikk til Sydpolen i år med Børge Ousland i år på 3 uker! "Kom en dag før Vegard Ulvang " sa han. Jeg er undrende imponert når jeg bare tenker på det.

Han var Veldig oppegående, jeg kunne høre det på han, derfor tenker jeg det kan jo være sant. Men fikk aldri navnet hans :/

Hvertfall veldig inspirerende for meg å høre og se, jeg har lyst til å bli det samme

[Helge.R]

Som nevnt her er det nok ro og sjelefred mange søker tror jeg. Hva kan vel egentlig slå det totale stilhet, flotte vann, Skog fjell og hav for seg selv til og fylle på "tanken"

Jeg selv var bitt i min barndom av friluftsliv, men etter "ble flyttet" til østlandet dabbet det fort av. Men for noen få år siden beit friluftslivet meg igjen og gav meg mye da jeg trengte det. Nå handler mye om akkurat det og komme seg ut. Ikke nødvendigvis de store turene men det og komme seg ut. De alle fleste av oss har ufattlig mye muligheter i nærområde. Mann trenger ikke i femunden eller finnmarksvidda for og få stillhet og ro til og samle seg. Men det er nå mine tanker rundt det...

[Molg]

Jeg liker å gå i naturen enkelt å greit kun for turen. Det er en fin opplevelse, og en fin avkobling fra sivilisasjonen. Det er jo også greit å være alene (ikke som i huset-alene) av og til også. Selv om man får god trim er det ikke det jeg tenker på akkurat, selv om det er viktig det også.

[Koppen]

Sagt mye fint og fornuftig på denne tråden. Og ja, jeg også storkoser meg på tur!

Jeg har i grunnen ikke tenkt så mye over hva det er som fanger meg slik med den, men tror jeg vil forsøke meg med tre, fire grunner, - og dementere det som for egen del er en typisk floskel.

Naturen og vår tilstedeværelse og samspill med den (i tursammenheng) forandrer seg ikke stort. Den skiller oss heller ikke etter rang eller tittel. Elvene renner der de har rent, bålet lukter som da en var liten og en leser en fiskeelv likedan nå som for et tilfeldig antall år siden, skogsfuglen er like lunefull nå som før. Kart og kompass funker på samme måte nå son før, en skarp kniv nå er som en kvass kniv da osv. På denne måten er opplevelsen og samspillet som et anker i en ellers hektisk og foranderlig verden med ny teknologi, nye regler, moter og hva den nå måtte være. Det er noe trygt og tilbakevennende med naturen.

Tidløsheten og forståelsen av tidligere generasjoners glede og bruk av naturen. Den røde tråden i liv før og nå. Barn av data- og den elektroniske spillalderen kan kanskje ikke så lett sette seg inn i magien vi følte ved f.eks å ”kappe land” med tolleknivene våre eller ”kaste på stikka” med ett-, to eller femøringer. Det har skjedd så utrolig mye i hverdagen de siste årene at det knapt er til å begripe.

Minnene. Det å komme til et sted og telte til den samme klukkingen fra bekken som for mange tiår siden, hvile på en sten en hvilte på i fjor eller forleden år da en hadde så mye fugl eller fisk i sekken. Det å krysse en elv ved et mellomsteg der en gjorde det for mange tiår siden. Det å knipe den største ørreten bak steinen i strømmen som sist en var der for mange år siden osv. Det å kjenne vær og vind som sist og vite at en er blitt eldre, men ikke har forandret seg i sinnet og oppleve det akkurat like fint som før. Vite at en ser nøyaktig det samme landskapet som fangstmannen eller budeia så for over 1000 år siden og tenke på hva de hadde å hjelpe seg med…

Mestring. Dette synes jeg er vesentlig. Det å vite at en kan skaffe eller tilberede mat. Ordne med husly i telt eller annet. Sørge for bål og varme. Finne veien. Gå i spenning over en fjellrygg, og ja, der ligger vannet akkurat som på kartet. Jeg kommer heller aldri til å slutte å la meg fascinere av at ”der” lå jeg i et lunt telt og drakk kaffe for noen minutter siden osv.

Så til den tilbakevennende klisjèen om å lade batteriene. Det stemmer dårlig for min del, for jeg blir skikkelig giret av både tur, fisking og jakt. På hverdagsturer holder jeg det gjerne gående mye lenger enn jeg egentlig har tid til og det ender med stress. Ikke så mye på turen kanskje, men hjemme igjen.

Jeg var på min første telttur da jeg var 10-12 år. Ivrig sportsfisker med egen stang har jeg vært fra 6 eller 7-årsalderen og jakt begynte jeg med som 16-åring. Det er tre forhold som har forandret seg vesentlig på disse 40-45 år. Først og fremst betyr mengde og antall mye mindre nå enn før. Og helheten ved turen er blitt vesentlig viktigere. Tidligere kunne jeg ligge vondt, være sulten, våt og sliten bare jeg fikk fiske eller jakte. Fangsten ble gitt videre og knyttet meg lite til opplevelsene i naturen. Og jeg drømte alltid om bedre utstyr, nå har jeg en tendens til å tviholde på utrangerte saker fordi de har så mye historie. Etter hvert har jeg heldigvis oppdaget hvor mange muligheter det er rett utenfor stuedøren. Jeg opplever i grunnen ikke at det gir tre ganger så god følelse å telte 20km fra veien som 7.

Men dette er altså min helt personlige mening og oppfatning og kanskje ble det litt rams.

[Trango]

Et vanskelig spørsmål. Egentlig tror jeg de fleste her inn ikke trenger det svaret. Vi hører til i naturen. Vi er en del av den. Men samtidig så er ikke vi et helt vanlig dyr. Vi nyter naturen på en annen måte. Natur gir ro, harmoni, glede, spenning og mening. Det fremste symbolet på menneskets unike forhold til naturen er ilden. Ingen andre skapninger sitter i timesvis og stirrer inn i et bål mens de har sitt livs beste øyeblikk. Eller stirrer på de levende bølgede stripene av glør som tyrved skaper i soten i en peis. Det er urmennesket i oss som vekkes til live i slike øyeblikk. Det var da ilden ble vår venn og allierte at vi ble mennesker!

Jeg har selv vokst opp med natur. Siden før jeg kan huske. Jeg limer inn et innlegg på bloggen min her som forklarer mye av hvorfor jeg ble bergtatt av natur.

" Fjellet i mitt liv!

Fjell og natur har tiltrukket meg så lenge jeg kan huske. Jeg har vært med på tur siden jeg satt i bæremeis og var stor nok til å holde hodet oppe av meg selv. Jeg debuterte som fluefisker før toårsdagen min. Jeg stabbet langs Lågen ved Lesja med det ytterste leddet på ei bambusraje og bleia full av møkk. Fisk fikk jeg nok ikke før noen år senere, men en lidenskap var født og ble utviklet gjennom hele oppveksten. Fra 6-7 årsalderen var jeg med på jakt. Oppe tidlig om morran og ut i skogen. Ofte kunne det være kaldt for en liten pjokk. Jeg hadde formaninger om å være stille og holde meg bak far. Og det gjorde jeg. Rett som det var stoppet han opp for å lytte, mens jeg ble lydig stående rett bak. Gjerne i et blauthøl eller en iskald bekk iført mine gummistøvler. Nå har aldri jeg hatt lett for å fryse, men må nok innrømme at jeg har bitt i meg neglespretten mer enn en gang der jeg trasket i hælene på opphavet.

Om somrene var vi på ferietur på fjellet. Hele familien pluss mormor og bestefar. Hemsedalsfjellet, Lesja, Espedalen, Stor-Elvdal og mange andre steder. En sommer leide vi hytte på Storhøliseter i det som kalles Gausdal Vestfjell. Ei uke med fisking og fjellturer. En dag skulle vi gå oppover mot Storhøpiggen rett bak setra. Bestefar ville heller fiske, og tok veien mot elva istedet. Vi kom aldri på toppen. Bror var bare 4-5 år tror jeg. Far hadde isjias. Mormor hadde småsko som knapt nok dugde til å krysse stuegulvet, og vi gikk mot toppen i ura utenfor der stien gikk. Så vi snudde. Men den turen har alikevel betydd uendelig mye for livet mitt senere. Jeg fikk toppfeber da. Noe som nok er uhelbredelig. Jeg klarer ikke å gå rundt en topp. Jeg må oppom for å se meg rundt før jeg labber ned igjen. Nesten 30 år senere kjøpte jeg ei bok av Erik W. Thommesen som heter «Kremtopper i Norge» Han beskrev Storhøpiggen som det fjellet som startet hans lidenskap for fjelltopper, og som hele livet hadde betydd noe spesielt for ham. Da gikk det opp for meg at dette gjald jo også for meg. Det var der oppe det startet for meg også. Jeg hadde sikkert ikke ofret toppen en tanke på over 20 år, men nå kom minnene tilbake. En godværsdag sist sommer dro jeg oppover, og gikk opp på toppen av Storhøpiggen. Og det var en spesiell følelse å stå på toppen og skue videre innover mot Jotunheimen, Dovrefjell, Rondane og flere av de andre kjente fjellområdene. På en måte var det noe som falt på plass. Det var fint å minnes gleden jeg hadde følt over turene i barndommen. Jeg trodde jeg skulle føle glede og melankoli over endelig å ha fullført noe jeg begynte på for over 30 år siden. Men på toppen så skjønte jeg at det var ikke snakk om å fullføre noe som helst. Jeg kom endelig på toppen, men det i seg selv er bare en del av noe større. Det var ingen seier å endelig ha klart det. Toppen er enkel. Men det var minnene som betød noe denne turen. Jeg husket så godt denne turen for mange år siden. Hva som rørte seg oppi hodet og hvor skuffa jeg var da vi måtte snu like under toppen. På en måte så ble jeg bevisst på noe som langt på vei hadde gjort meg til den jeg er i dag. Hvor mye turen den gangen skulle bety senere i livet og hvordan den har preget meg.

Noen år senere da jeg var midt i tenårene så fikk familien leid ei seter i Rendalen på åremål. Den lå et par kilometer fra Trysilelva ved grensa til villmarksparadiset Engerdal. Det ble mange fine somre og vintre der oppe med fisking og turer. Men halvannen mil nord for setra ligger det et fjell. Et stort fjell! Et fjell som jeg i de siste årene har betegnet som «fjellet i mitt liv!» Rendalssølen! En gigant av et fjell som rager 1000 meter over terrenget rundt. Jeg lærte av bygdefolket der oppe at når du kom opp lia fra Åkrestrømmen og fikk øye på fjellet, så måtte lua av. Sølen betyr noe spesielt for de som bor rundt den. Og det er noe spesielt med dette fjellet. Kanskje er det den dominerende størrelsen og den isolerte beliggenheten. Kanskje er det de rolige slake liene oppover som brått brytes av de voldsomme stupene mot nord. Det er noe trygt over Sølen. Udramatisk, men samtidig voldsom og mektig.

Jeg husker min første tur til toppen. Jeg hadde med telt og skulle overnatte i fjellet. Hadde selvfølgelig pakket med alt for mye så sekken veide nok drøye 20 kilo. Det er et stykke å gå før du kommer inn til selve fjelltoppen. Men endelig kom jeg opp til Skardet og tjernet som ligger der. Da ble det en rast og litt mat før jeg gikk mot toppen. Sekken tok jeg med, dum som jeg var. Var ikke sikker på om jeg skulle gå samme vei ned igjen. Men opp kom jeg og for en utsikt!! Følte jeg kunne se halve Norge og mye av Sverige. Og det stemmer faktisk langt på vei. Sølen har en av de videste utsikter i landet. I Sør-Norge er det bare Gaustatoppen og Høgevarde som har videre utsikt. Vel nede fant ut at jeg skulle gå gjennom Skardet og inn i Sølenholet på baksiden. Det ble en lang tur. Vanskelig ur gjorde at jeg måtte gå temmelig mange høydemeter ned før jeg gikk opp igjen. Inne i Sølenholet sto jeg ved foten av stupet under toppen. 700 meter nesten rett opp. Nå var det fremdeles bare ettermiddag så jeg ville gå tilbake å slå opp teltet ved tjernet. Det ble en slitsom tur tilbake. Bæringa av en tung sekk opp på toppen og ned igjen hadde kostet. Og regnet kom da jeg hadde kommet meg på plass i teltet. Men natta ble god. Sov godt som jeg alltid gjør i telt. Dagen etter var regnet borte, og i strålende vær kunne jeg gå ned til setra igjen.

Det har blitt mange turer på Sølen senere. Minst et par ganger i året må jeg opp dit. Nå har vi ikke lenger setra og det er litt synd. Men jeg tar ofte turen på gamle trakter for å gå tur eller fiske. Villmarka i Nord-Østerdalen er noe helt spesielt. Femundsmarka er jo mest besøkt i området, men det finnes mer enn nok av minst like flott natur i nærheten der du kan være helt alene uten å vasse i folk og spor etter dem Og midt i dette riket ligger Sølen. Rolig og uforanderlig og passer på. Trygg og mektig! Fjellet i mitt liv!

[Larsdx]

Jeg vil ha fred for mine egne tanker innimellom.

[Polardego]

Har alltid drevet med friluftsliv i en eller annen form, føler at det er en nødvendig del som definerer meg som person. Synes jakt og fiske gir en større nærhet til naturen enn annen form for friluftsliv så det er vel det jeg innerst inne sett mest pris på. Har i det siste trent mer og fiska mindre. Har ført til at det har blitt svært få av de lengre turene med telt. Savner de, det er først etter noen dager ute man føler at man girer om fra sivilisasjonsmodus til villmarksmodus. Men, selv de korte ettermiddagsturene til småtopper gjør godt etter en dag på jobb.

[::M]

Mestring. Dette synes jeg er vesentlig. Det å vite at en kan skaffe eller tilberede mat. Ordne med husly i telt eller annet. Sørge for bål og varme. Finne veien. Gå i spenning over en fjellrygg, og ja, der ligger vannet akkurat som på kartet. Jeg kommer heller aldri til å slutte å la meg fascinere av at ”der” lå jeg i et lunt telt og drakk kaffe for noen minutter siden osv.

Godt sagt!

[REs]

For en del år siden fikk jeg en ny kollega på jobben. Han var fra Etiopia, men hadde levd mesteparten av livet sitt i Italia. En dag kom han inn på kontoret mitt med følgende spørsmål:

"Kan du klare deg / overleve i naturen?"

Ja, hvordan det?

"Kan du finne mat, kan du fange en fisk og lage mat av den ute i den norske naturen?

JA, selvfølgelig! (Jeg er da en ekte nordmann.)

"Da vil jeg snakke litt mer med deg."

For ham var en del ting som vi tar som en selvfølge, noe ekstremt eksotisk som han stort sett bare hadde sett på film.

Jeg tok ham med på en søndagstur til Prekestolen, stekte pannekaker på primusen og drakk vann fra bekken og da det ble litt for varmt midt på dagen så fylte jeg bare vann i capsen min og satte den på hodet. Vannet rant nedover kroppen og hodet ble behagelig avkjølt en halv times tid.

Han var et typisk bymenneske, var helt "skutt" etter turen, men også veldig fascinert over hvor avslappet jeg var når vi kom bort fra sivilisasjonen. Når han ikke lenger kunne se veien og bilen sin ble han nervøs og anspent, og tanken på å oppholde seg i slike omgivelser over lengre tid var ganske skremmende for ham.

Dette med friluftsliv, å gå på tur uten mål og mening, er noe vi nordmenn tar som en selvfølge, men det er tydelig at dette ikke er så selvfølgelig for en del andre mennesker.

Men at dette har stor verdi er det vel ingen tvil om.

Derfor synes jeg det er veldig viktig å ta vare på denne tradisjonen, holde på allemannsretten og hindre at "uberørt" natur ødelegges av tankeløs menneskelig fremferd. Eks. Kraftutbygging, kraftlinjer, veier og all verdens byggverk og motoriserte fremkomstmidler.

Vårt friluftsliv er tydeligvis ganske eksotisk for ganske mange mennesker i denne verden og vil nok, i fremtiden, få enda større verdi enn i dag.

[HegeJohnsen]

Vårt friluftsliv er tydeligvis ganske eksotisk for ganske mange mennesker i denne verden og vil nok, i fremtiden, få enda større verdi enn i dag.

Ikke bare for utlendinger at friluftslivet er eksotisk. Tross økt oppslutning om friluftsliv blant nordmenn de siste årene, er det fortsatt ufattelig mange nordmenn som aldri setter sine ben i skog og mark og som definitivt ikke hadde kunnet bruke kart og kompass for å finne frem. Fint for oss som trives best ute uten store folkemengder rundt oss, synd for de som enda ikke har oppdaget gleden ved å være ute.

[Andreas Ratvik]

http://www.serendipitycat.no/?p=9163

En dame som forklarer på bloggen sin hvor mye naturen betyr for henne.

[livsnyter]

Ro, utfordringer, trening, endorfiner, adrenalin, tid med venner, tid alene, tid til å reflektere, aktiviteter som bygger kunnskape og selvtilit, utsikt, møte hyggelige folk og rett og slett MORRO!

[Elisabeth-81]

Jeg er i naturen for å komme bort fra teknologi, bråk, mas og alle krav og plikter som stilles i hverdagen. Det er deilig å være primitiv noen ganger, kun tenke på det man må for å overleve. Jeg liker roen man får i naturen. Jeg har aldri som mål å gå lengst eller fortest, men å få mest mulig inntrykk. Føler at naturen gir meg energi til å takle resten av verden bedre. Hjelper jo også godt på at jeg har en hund som elsker teltturer og jeg elsker å se han fornøyd. Han er en ur-hund som ikke hører hjemme i by-maset. Jeg får nok by-mas de timene jeg er på jobb