Drøy tur til Midtre Skarvflytinden

[Ole-Petter]

Møtte Chris seint på kvelden oppe på Vandrerhjemmet på Flya, og fant en grei p-plass litt nord for Heimdalsmunnen. Her satte jeg opp teltet, mens Chris sov i bilen. Det ble en kort pusse-tennene-seanse, før vi raskt gikk hver til vårt – for her var det masse aggressive mygg!

I nydelig vær neste dag la vi i vei østover, over myr, lyng og diverse store og mindre bekker, sør for Raudhamran – hvor vi endelig fant en brukbar sti, og ned i Leirungsdalen. Det var kjent terreng for begge, og da vi ikke fant noe enkelt sted å vade sideelva som kommer fra breen mellom Rasletind og Munken, bestemte vi oss likeså godt for å vade Leirungsåa, og komme oss på rett kurs mot Tjørnholsoksle. Det var kjølig, men et fint avbrekk, og med stavene som støtte ganske greit i grunnen.

Tjørholsoksle
Nå var det bare å rusle oppover mot NV, og vi kløv opp den relativt bratte østeggen på Oksle, og nådde til slutt toppen. Denne var ny for Chris, som fornøyd kunne krysse av i lista si. Fint utsyn mot dagens mål ga det også; Midtre Skarvflytinden. Vi fortsatte ned mot NV i ganske lettgått terreng, og så at snøen på breen vi møtte var avsmeltet, så vi kunne gå på isen rett mot målet. Fint, da slapp vi å gå over Søre to ganger.
Midtre Skarvflytinden

Vi rundet nordryggen på Søre ganske langt nede, og herfra gikk det greit å ta seg opp på 2130. Over 6 timer hadde vi brukt hit, altså en svært lang anmarsj, men ikke i noe racertempo. Derfor føltes beina fine, og det var bra, for egga mot Midtre var svært utsatt. Jeg frydet meg som vanlig på slike egger når fjellet er tørt og været er bra. Vi satte igjen sekkene ved foten av Midtre, og kløv et godt stykke opp på venstre side av egga, før vi satte standplass.

Chris ledet opp flanken her, og lagde standplass like under toppeggen, og sa det var greit å klyve videre uten tau. Jeg kom etter, og det var bare moro å klyve opp grad 3 her med tau fra oven! Jeg var også enig i at de siste 3-4 meterne var greie uten tau, og så var Midtre endelig erobret.

Nordre
Vi ga oss ikke her, for Chris samlet på pf 20, og ville gjerne ha med Nordre S. også. Jeg fulgte ham gladelig, eller var det motsatt? Jeg antok turen ut til Nordre skulle gå på 20 min, og fikk det travelt mot slutten for å klare dette. Jeg formelig jogget de siste meterne opp; 19min og 20 sek fra Midtre. Her var det flott utsyn ut over Gjende også, og jeg fikk se Knutholsryggen i nytt perspektiv – har igjen Burchards tind der borte, og vil gjerne klatre nålene også.

Så returnerte vi til Midtre, og kløv ned til tau og seler som lå på hylla like nedenfor. Jeg hadde med 6 m statisk tau som vi festet rundt en diger blokk her, og klatretauet på 30 meter ble lagt dobbelt til rappell. Med strekken i tauet holdt dette på centimeteren ned til standplassen vår. Jeg anbefaler likevel litt lenger tau, og en mer behagelig utgang i rappellen fra det opplagte rappellfestet som er lagd til helt oppe ved toppen.

Søre
Vi kløv på ny den utsatte egga, denne gangen mot SØ, og over Midtre Sør (2130m), før vi begynte på oppstigningen mot Søre Skarvflytind. Dette var også klyving, men det var lett å omgå utsatte punkter i venstresida (nord).

Returen
Det var på vei ned fra Søre Skarvflytind at en i turfølget mitt for akkurat ti år siden ramla ned, og måtte hentes i helikopter. Nå var det kul umulig å finne ut hvor dette punktet egentlig var – merkelig, men jeg var vel ganske oppspilt den gangen, antar jeg. Vi tok oss snart ned østflanken på noen behagelige snøflekker, og så gikk det lett over Tjørnholsoksle igjen. Vi holdt oss til en mer sørlig retning ned fra denne, på behagelig snø! Vi støtte også på en liten flokk med villrein – artig!

Etter hvert krysset vi alle de små sideelvene som danner Leirungsåi uten å bli våte på beina, og fulgte tråkk og spor på sørsiden av elva i østlig retning. Da vi nådde elva fra breen mellom Munken og Rasletind, var det stopp! Jammen måtte vi ikke vade litt likevel! Elva ble vadet nesten helt nede ved utløpet i Leirungsåi, og det var veldig greit.

Vi fulgte i større grad sti herfra, opp og forbi Raudhamran, møtte myggen igjen, og valset gjennom kratt og vierkjerr i direkte retning bilene. Det er håpløst å følge noen tråkk i dette området, følte vi, da tråkket hele tiden forsvinner.

Tilbake etter 14 timer på tur – jammen en lang tur for (bare) en ny 2k-topp, men verdt turen!