Snøhetta-traversen fra Vesttoppen til Stortoppen

[Ole-Petter]

Jeg parkerte ved Hjerkinn stasjon, og gikk 200 m til den store p-plassen der bussen inn til Snøheim gikk fra. Siden jeg skulle være flere dager i fjellet, var det atskillig kroner å spare på å parkere gratis – heller enn å punge ut med 50 kr døgnet for å stå på asfalt.

Bussen ble proppfull, for det var felles ferie og bra værvarsel. Det gjorde meg lite å stå den lille halvtimen det tok inn til Snøheim, og straks jeg var framme ruslet jeg sør for det lille vannet og noen hundre meter vestover. Det var forbudt å campe nærmere enn 150 m fra vannet, som er drikkevannskilden for Snøheim, men jeg fant en ypperlig steinfri plass å sette opp teltet 200 m fra vannet, på gps 32 V 517792 6906926 (1490moh) og en snau halv kilometer fra Snøheim. Bare flagget ved hytta kunne sees fra plassen, så jeg følte meg tilstrekkelig langt unna.

Neste morgen kom Morten, Chris, Øyvind og Lars med første buss, og så la vi i vei opp mot Vesttoppen. Med hyggelig nytt bekjentskap gikk turen opp til toppen unna, og jeg var nesten overrasket da vi plutselig sto der, på Vesttoppen. Her hadde jeg snudd for noen år siden, da Hettpiggen var dekket av isglasur. Nå var føret utmerket, men vinden var plagsomt sterk. Det var likevel bare å glede seg til moroa:

Rappeller ned fra Vesttoppen
Først en liten oppvarmingsrappell (på vestsiden av fjellet), før en lengre rappell ble gjort klar. Sjefen var ikke fornøyd med den lange rappellen som jeg og Lars hadde gjort klar, for å spare tid. Vi hadde grådig brukt flere av slyngene hans, og festet lå for langt inne på hylla. «Opp med tauet igjen. Vi finner et bedre sted», lød kommandoen. Vi adlød, men slik overstyring (J) går ikke ustraffet hen; for snart lød lyden av metall som deiset nedover fjellsida: Sjefens rappellåtter!

Når 5 stykker skal bevege seg i slikt terreng, og i slik vind, blir fort logistikk og kommunikasjon satt på prøve. Selv om Chris og Morten var kjapt nede i skaret, og gjorde klar til klatring opp mot Hettpiggen, hjalp det lite når jeg, som neste mann i rappellen, ikke hadde klatretauet i sekken. Og da den ene delen av tauet jeg rappellerte på blåste bortover og satte seg grundig fast, gikk tida, uten at noen andre fikk gjort noe som helst. Jeg måtte mange meter til siden, og måtte til slutt bruke begge hendene, for å ta meg opp på en liten hylle, for å få løsnet det gjenstridige tauet. Det betød at jeg egentlig var usikret en liten stund. Det føltes litt ubehagelig, og den pendelen som ventet meg etterpå, var heller ikke noe jeg så fram til. Det gikk heldigvis bra, og snart var jeg nede i skaret sammen med de to andre.

Rekognosering og klatring opp Hettpiggen
Her blåste det så jeg regelrett måtte ned på alle fire en liten stund. Siden det tok litt tid innen vi var klare til å starte klatringen, rekognoserte jeg litt i Hettpiggens vestvegg. En tydelig renne går opp mot toppen, men dette er ikke letteste vei. Den ser imidlertid grei ut i nedre del, og er sikkert en kandidat til feil valg av klatrerute. Jeg fulgte en hylleformasjon et stykke lenger nordover i vestveggen. Bratte sva sperret for videre framdrift, men det var bare ca 10 m ned til en varde på en bred hylle, som ledet greit opp i skaret på nordsida. Altså kan Hettpiggen omgås denne veien her med en liten rappell, om noen skulle ha interesse av å kjenne til dette.

Etter hvert var det klart for min tur i tauet opp mot toppen. Ruta går bare noen meter til venstre (vest) for selve søreggen; først på solide hyller og gode tak opp en 5-7 meter. Dette kan neppe være mer enn grad 2. Så var det noen meter med et par opptak mot venstre, med mindre valgmuligheter for føtter og hender, som i den sterke vinden opplevdes som solide 3-ere.

Jeg kom opp på søreggen like under et bredt sva, koblet meg ut av tauet, og fortsatte på alle fire i vindkastene opp over svaet. Fy, som det blåste! Svaet her er under tørre forhold maks grad 2, og det er fordi det er litt utsatt. Litt forsiktig klyving (2-) opp neste lille hammer, og så grei klyving og deretter rusletur opp til Hettpiggen. Endelig var denne i boks!

Rappell fra Hettpiggen, og over Midttoppen og Stortoppen
Etter en liten pause, og etter at sjefen hadde sluppet klatrehjelmen sin ut i Gryta – av en eller annen grunn – ble det igjen klargjort for rappell ned i vest. Et 50m-tau er ikke mer enn akkurat passe langt her. De 25 meterne gikk kjapt unna, og jeg og Lars moret oss med å klyve litt på eggen i skaret opp mot Midttoppen, mens vi ventet på at alle kom seg ned.

Bratt opp i grovblokket ur og snøflekker til Midttoppen, og derfra reneste autobahn til Stortoppen. Her møtte vi turistene. Noen lengre pause i vinden ble det aldri, før vi fortsatte på snøfelt og etter hvert i ur ned til Snøheim.

Vi var snaut 10 timer på tur – og hadde da meget god tid. Takk for hyggelig bekjentskap, folkens!

[SturlaS]

Flott detaljert rapport og bilder!

Var det noen spesiell grunn til at dere gikk traversen den vegen?

Har denne traversen høyt oppe på ønskelisten men hadde sett for meg å gå motsatt veg.

[Lars M]

I 2007 siden gik jeg traversen i modsat retning i en 8 mands gruppe: 5 damer og 3 mænd. Vi klatrede op på Hettpiggen fra NV, rappellerede ned fra Hettpiggen mod SV og klatrede op til sydtoppen, d.v.s. to gange klatring og én gang rappel. Sådan som Ole-Petter gik den, bliver det én gang klatring og to gange rappel. Hvis målet er at komme på toppene, og man egentlig helst vil undgå klatring, bør man nok vælge den vej, som Ole-Petter gik, og hvor man kun skal klatre én gang. Hvis klatringen i sig selv er en del af formålet med turen, bør man vælge den vej, som vi gik, og hvor man skal klatre to gange.

For øvrigt en mindeværdig tur, vi havde. Vi brugte rigtigt lang tid. Med 8 personer, hvor ikke alle er lige erfarne i at håndtere tov og tovbremser, og hvor vi så vælger, at vi ikke vil sende en fortrop videre, men alle skal vente på de sidste, tager det lang tid. Vi gik fra parkeringspladsen ved bommen ca. 1 km fra Snøheim kl. lidt i 9 in formiddagen og var tilbage samme sted næste morgen kl. ca. 5 - efter 20 timer på farten.

[Ole-Petter]

Flott detaljert rapport og bilder!

Var det noen spesiell grunn til at dere gikk traversen den vegen?

Har denne traversen høyt oppe på ønskelisten men hadde sett for meg å gå motsatt veg.

Hei! Jeg tror det var fordi sjefen tenkte vi var så mange som fem, og at vi dermed beveget oss fortere, i og med at vi bare fikk en enkel klatrelengde. Vinden var også svært kraftig, og å avslutte med en skyggefull lengde opp til Vesttoppen med grad 4, ikke sto høyest på ønskelista akkurat.