Across Alaska

[Lunder]

Her kommer turrapport for første del av vår tur over Alaska. Rapport for resten av turen kommer! Bilder kan sees her: http://acrossalaska.net/archives/581

Kaktovik, Barter Island, nord-Alaska, 3. juni. Det er vanskelig å avgjøre om temperaturen er på pluss- eller minussiden, spesielt med den stive kulingen som hyler fra øst. Her ligger fortsatt mye snø, og like utenfor øya tårner isfjella høyt over resten av havisen. Landsbyen er helt øde, ingen av de nesten 300 innbyggerne er å se. De eneste eskimoene vi har møtt så langt var på flyplassen. De pratet mye om at isbjørnen er tallrik her, også på denne tiden av året. Usikre på om vi syns det er spennende eller skremmende dobbeltsjekkes det at bjørnesprayen er der vi la den. Jo da, vi har den! Neste stopp er politikontoret. Den lokale håndhever, som er fra Las Vegas(!), syns vi er litt i overkant eventyrlystne og ber om personalinformasjonen vår. «People’s been mauled by bears out there, so…» Sjekket vi sprayen i stad?

Det er ikke til å unngå å få en litt undrende følelse i kropp og sinn når man står på toppen av Alaska en iskald junidag. Man vet det er 30 dager igjen, man vet det er isbjørn ikke langt unna, man vet det er masse grizzly ikke langt unna, man vet man er på en øy og må gå over havis for å komme på land, man vet det ikke er lenge før man er våt på beina (heldigivis vet man IKKE at man kommer til å være våt på beina i en måned). Men mest av alt er det det man ikke vet som er skremmende. Eller spennende?

De første dagene kan oppsummeres i ett ord: vått. 30-40 cm med is, snø og sørpe. Over alt! Til å begynne med prøver man å holde seg tørr. Småbekker hoppes over, dammer balanseres rundt, lange omveger tas. Men selv da, selv når man gjør sitt ypperste for å holde kulde og fuktighet ute, selv da blir man søkkblaut. Så det kulminerer i en likegyldighet; huden er vanntett og klær tørker! Rett fram skal vi, og rett fram går vi. Om natta er det kaldt. Frost om morgenen tyder på negative celcius, og det er akkurat i grenseland for hva vi har med klær og sovepose til. Vi sover i alle klærne vi har, og vi er spesielt glade for at vi har med ei ordentlig tjukk ullbukse, ikke bare en vanlig stilongs. Det hadde blitt for kaldt.

Jerv! Vi går langs Okpilak River og følger et snøfelt. Plutselig dukker det opp noe fra ei dump, det er på vei mot oss i full fart. Vår første felles tanke er «bjørn!», og sprayen rives frem. Men gangen er annerledes, denne liksom hopper framover. Det er fjellfrosken, det er en jerv. Den legger merke til oss på ca. 50 meter og bråstopper. Skjønner nok ikke helt hva vi er, godt mulig det er første gangen den ser folk. Det er et flott eksemplar av arten, stor. Jerven er kjent for sitt kraftige bitt, og slik omtalte indianerne den: «Den tygger heller av foten sin enn å sitte fast i ei felle». Jerven er en tøff jævel, og er glad i caribou. Heldigvis syns han ikke vi lignet på caribou, så han gjorde en halvsirkel rundt oss og fortsatte ufortrødent videre.

Etter som vi kommer 2-3 mil inn på tundraen begynner vieren i elvedalen å bli litt større, og det er ikke noe problem å finne ved til bålet. Deilig, endelig skal vi få tørket litt klær og! Tundraen er utrolig flat. Umerkelig kommer vi høyere ettersom vi nærmer oss Brooks Range. Siden tundraen for tiden delvis er en innsjø, er fugleaktiviteten stor rundt oss. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier at vi så minst 500 ryper. Totalt uredde! Det hadde blitt mange gode middager hadde vi hatt ei hagle. Ellers var det ender, svaner og Canadagjess, et ordentlig spetakkel på alle kanter.

Okpilak River ble fulgt i noen dager før vi måtte krysse den på vår vei mot Hula Hula River. Vi krysset den på et sted hvor den var delt i to av en øy. Den første delen krysset vi til fots; strømmen var rimelig sterk, men det gikk fint. Vannet rakk oss til opp på magen, så noget kjølig. Den andre delen padlet vi over, da elva var en del bredere der. Tåka hang fortsatt over oss, det hadde den gjort siden Kaktovik. Innimellom stakk noen stakkars solstråler ned gjennom skydekket og gav oss en smakebit av varme, en mangelvare på tundraen. Etter Okpilak fortsatte vi nesten rett vestover til Hula Hula. Over noen små åser, hopping fra tue til tue, litt mer vassing i sørpe. Der! Endelig! Hula Hula River. Det var nærmere midnatt når vi kom dit, og det første som møtte oss var svære iskuppler i elva, og rimelig ferske bjørnespor. Her ble det leir.

Dagen etter lettet tåka litt, og for første gang fikk vi et glimt av mektige Brooks Range. Det var et kick, og ga oss en skikkelig dose med motivasjon. Sørover! Den neste uken fulgte vi Hula Hula. Tåka ble snart helt borte, og strålende sol preget himmelen. Brooks vokste seg høyere for hver dag, og dyrelivet ble livligere. Caribou var det nesten over alt. Bjørn- og ulvespor ble sett mange ganger daglig, og på den femte dagen så vi da også bamsefar! Vi hadde medvind, så den luktet oss på 100 m og satte rimelig kjapt avsted vekk fra oss. Synd vi ikke fikk se den på nært hold, men veldig moro uansett!

I det vi kom inn i fjellene ble det straks mer utfordrende å gå langs elva. Ikke fordi terrenget ble vanskelig, men fordi store sideelver kom ned og skapte tidvis uframkommelige barrierer. Spesielt East Patuk Creek. Vi kom fram til denne elva seint på ettermiddagen, etter en dag med skyfri himmel. Siden denne elva kommer fra en isbre, var den nå stor og frådende. Ikke bredere enn 5-6 meter, men livsfarlig å krysse nå. Vi vurderte alternativene, og kom fram til at vi skulle prøve å gå oppover elva og se om det var et sted å krysse. Elvedalen ble raskt trangere, og terrenget rundt ble raskt forferdelig. Vi fulgte elva langs stupbratte fjellsider med mye løs stein, opp og ned i mindre bekkedaler. Ned til elva for å se om den kan krysses; «nei, like jævlig her!». 3 timer på 2 kilometer. Beinet til Stein Tore som hadde vært senebetent fra dag 2, var nå ubrukelig. Stivt som en stokk, og fortsatt vondt etter sju smertestillende. Vi ble enige om å snu og gå ned igjen til Hula Hula, og så vente til vannstanden i Patuk Creek var lav nok til å vade i morgen tidlig. To timer senere slo vi leir, dyktig slitne. Neste morgen var vannstanden mye lavere, vi kunne vade! Det samme gjorde vi når vi lenger opp måtte krysse Hula Hula og Itkillik Creek, det var en enorm forskjell på elva etter natta.

Brooks Range! For et landskap. Elvedalen ble trangere, og rundt oss var det fjelltopper både med og uten snø. Høyt oppe så vi dall sheep balansere i nær-vertikale posisjoner, og i forhold til oss så de ut til å trives med det. Her møtte vi også på turens første elg, en ung okse. Den stirret også undrende på oss, mon tro om folk er sjelden kost oppi her? Været var fortsatt med oss, og for første gang merket vi myggen. Etter å ha krysset Hula Hula og Itkillik Creek, stod Guilbeau Pass for tur. Det skulle bli en lang dag…

[Barbara]

Det høres ut som en imponerende og spennende tur! Flotte bilder også.

Jeg ser fram til andre del av turrapporten.

[Balle]

Hvor har det blitt av dere?

[Lunder]

Vært mye å gjøre siden vi kom igjen, skal få skrivi resten om ikke lenge. Vi er i gang med å redigere en film også, men ting tar litt tid akkurat nå.

[Lunder]

Guilbeau Pass – Arctic Village

 

Kliss våte opp til knærne etter å ha krysset Hula Hula og Itkillik Creek, startet vi på oppstigningen mot Guilbeau Pass. Dette er et fjellpass som når sitt klimaks i 1585 meters høyde, omgitt av fjell som rager høyere enn Galdhøpiggen. Caribouen har fast vandringsrute mellom sommer- og vinterbeite her, noe som er tydelig på de hardtråkkede grasbakkene langs elva vi følger. Været er med oss, sol fra en nesten skyfri himmel gjør at vi damper godt fra de elvevåte fillene våres.

 

 

 

Opp til passet er det svak stigning, et fakta som har den ulempen at det blir langt å gå. Dette harmonerer ikke nevneverdig med det stadig svakere beinet til Stein Tore, selv med et friskt inntak av smertestillende dagen gjennom. Are og jeg avlaster etter hvert sekken hans, og dermed kan han fortsette sin lett komiske sjørøvertrebein-gange gjennom et av de mest øde fjellområdene i Alaska.

 

Etter om lag 10 timer, inkludert innlagte spise-, tisse-, bæsje- og solkrem-pauser, nådde vi toppen av passet. Et markant skille mellom nord og sør; der vi kom fra var elvedalen og landskapet relativt rolig og bølgende. Der vi nå skulle ned var dalen trang og krydret med stup og småelver som kom skytende gjennom terrenget fra fjellsidene rundt. Dagens andre lunsj ble inntatt ved et lite vann like nedenfor passet, men siden det her ikke fantes vier og vi var raka fant for propan, ble Mountain House-en nytt kald. Lite lystne på å overnatte i denne vakre steinura klemte vi på igjen! Opp og ned, opp og ned; ferden ned dalen beskrives best slik.

 

Etter ytterligere 4 timer var vi i bunnen av dalen og kom fram til East Fork Chandalar River. Selv om vi nå var på sørsiden av vannskillet var vi fortsatt høyt oppe, så vegetasjonen var for det meste vier. ”Ikke noe granbål enda, karer!” Denne elva hadde vi hatt i tankene de siste timene, kanskje var det bedre å padle den enn Sheenjek, slik den opprinnelige planen var? Skulle vi følge originalruta hadde vi fortsatt 50 km igjen å gå, og med Stein Tores bein gikk det ikke fort, så sjansen var stor for at vi ville gå tom for mat. Nei, nå sto vi ved elvebredden til East Fork og kunne padle med en gang, og dermed spare både mat, tid og bein. Beslutningen var enkel og packraftene ble blåst opp.

 

 

 

East Fork var til å begynne med grunn og i enkelte områder full av metertykk is. Dette betød mye inn og ut av båtene, sleping over grunner og jokking for å i det hele tatt klare å komme fremover. Isen kalvet ut i elva rundt oss, et spenstig krydder i hverdagen! Snart ble elva dypere og raskere, og strykene gjorde oss våtere og våtere. Den første granskogen ble sett til stor jubel, endelig skulle vi få tørket litt klær og fyre skikkelige bål!

 

 

 

 

Vi kommer nedover elva i fint driv, Are og jeg ligger tilfeldigvis først og aner fred og ingen fare. Sola steiker og rundt oss har vi et panorama verdig ethvert postkort. Plutselig hører vi et grynt inne fra elvebredden. Skogen er tett og vi ser ingen ting, men kan høre at nå løper dyret inni der nedstrøms. En liten glippe i skogen lar oss slå fast at det er en elg, og litt skuffet ser vi på hverandre. Plutselig hopper elgen ut i elva, like foran oss. Og det er ikke bare en, det er ei ku med kalv. Vi begynner å bakpadle med en gang, men strømmen er ganske sterk så vi står mer eller mindre på stedet hvil. Midt i elva stopper kua og ser på oss, blåser i nesa og legger ørene bakover. Kalven strever for å komme etter i den dype elva, men kommer til slutt over og inn på land. Det er tydelig at padlende har vikeplikt for gående i Alaska.

 

 

 

Etter noen dager blir elva meandrerende og saktner av. Det vil si, den går fra rask og morsom, til omtrent stillestående. Vi er tomme for mat og fiskelykken vår er ikke noe skrive hjem om, selv ikke en ihuga fisker som Stein Tore klarer å lure harren. Neste landsby er Arctic Village, et godt stykke nedstrøms. Padling natt og dag er oppskiften på å komme greit fort fram, for packraftene er ikke spesielt raske på flatt vann. To uker etter start ankommer vi Arctic Village klokka åtte om kvelden. Butikken er stengt, men vi får tak i de retta folka som åpner den for oss. At det kan finnes så mye god mat, det var for oss helt ubegripelig den kvelden.