Pensjonist-tilværelse

[Tom]

Som mange antakelig har fått med seg er det dessverre slik at livet ikke varer evig - i hvert fall synes jeg at dette er trist å tenke på. Kroppen eldes, man blir mindre sprek, og en dag er man kommet så langt at man ikke lenger skal jobbe. Tiden etter avsluttet yrkeskarriere kalles pensjonist-tiden.

For en del, spesielt de som har levet et noen lunde sunt liv og som ikke har vært uheldige å få sykdommer, vil de første årene som pensjonist være en tid hvor man fortsatt er rimelig sprek. Man har god tid, og dersom man har litt å rutte med får man en stor grad av frihet.

Hva vil vi så gjøre med denne tiden, som så melankolsk tidvis omtales som livets aften? Vil vi fortsette å bo i sentrale strøk nær vår tidligere arbeidsplass eller vil naturen lokke oss nærmere seg. Jeg har lagt merke til at mange her inne bruker dette med arbeidsplass som unnskyldning for å ikke flytte til mer naturnære strøk (fysisk og psykisk). Dette er selvfølgelig en god unnskyldning. Men hva med den dagen friheten fra dette arbeidet kommer? Vil vi tørre å flytte på oss, eller er dette en drøm som for de fleste aldri vil realiseres?

For min egen del er jeg redd det bare blir med drømmen, ikke minst fordi kvinnfolk nu til dags er så opptatte av å kunne møte sine venninner på cafe i tide og utide for å kakle feminist- og sosialistbabbel.

[Maiken]

Du har tydeligvis truffet feil kvinnfolk! Kanskje ikke så rart i og med at du tydeligvis er bygutt selv, og dermed bruker tiden på å treffe sosialist-kaklende mennesker??

[morten]

For min egen del er jeg redd det bare blir med drømmen, ikke minst fordi kvinnfolk nu til dags er så opptatte av å kunne møte sine venninner på cafe i tide og utide for å kakle feminist- og sosialistbabbel.

Du lever nok 150 år for sent du Tom - du skulle levd på Mohn og Slingsbys tid, den gangen kvinner ikke gikk på fjelltopper, og gjorde de det - så var det i det minste i skjørt... En tid hvor monarkiet var helt konge og sosialismen ikke oppfunnet ennå - en tid hvor caféer var forbeholdt menn som kunne diskutere meningsfulle ting, mens kvinnene holdt seg der de hører hjemme

Det har i grunnen skjedd mye på 150 år!

[Tom]

Morten,

jeg tror ikke du helt tok poenget. Det var nemlig at kvinner burde verdsatt naturen høyere på bekostning av kafeer. Men det er visst så viktig å ha disse venninnene som man konstant taster sms med, innen armlengdes avstand for kaffeslabberas. Der hvor asfalten slutter begynner det skumle. Kjæresten min er redd for å gå ut om natten på fjellet, men hun er ikke redd for Oslo selv om hun er blitt forfulgt av skumle menn på vei hjem fra trikken.

[morten]

Kjæresten min er redd for å gå ut om natten på fjellet, men hun er ikke redd for Oslo selv om hun er blitt forfulgt av skumle menn på vei hjem fra trikken.

Hmm - skjønner deg i alle fall litt - jeg synes det er fint på fjellet om natta (litt mer dystert i skogen), men alene i oslo i en helgenatt er føler jeg meg neppe særig komfortabel. Leser hun noen av dine hjertesukk på fjellforum.net, eller sitter hun bare og knaster sms'er med veninner mens du "fjellforumser" din frustrasjon på nettet??

[Tom]

Hehe, tror ikke hun leser dette. Jeg er igrunnen ikke så veldig frustrert heller, men jeg synes oppriktig det er synd for disse byfolkene. Men det er kanskje bare jeg som er en gammeldags raring som får tårer i øynene over å tenke på gamle norske fjell, kultur og historie.

Må forresten tilføye til hennes forsvar at hun ble med på en firetimers sykkeltur til stilige Asdølsjuvet i går

[Yngve]

Er drømmen sterk nok,levende i deg,da er det kun ett tidsspørsmål tror jeg.

Den må liksom på ett eller annet tidspunkt forløses.

Under en lang rekonvalens etter ett uhell,hvor jeg hadde god tid til å fundere,kom jeg til at det var meningsløst å fortsette å bo i Oslo,all den stund jeg bestrebet meg på å komme ut av byen ,i tide og utide.

Friluftslivet var kommet til å bety så mye for meg,at jeg ville innrette livet mitt etter det(så langt praktisk mulig) uten å være noen Lars Monsen.

Etterhvert har det meste gått seg til,er så heldig å jobbe ute året rundt,med daglig utsikt til dølafjell,nordøstheimen og Rondane.

Tror jeg hadde endt opp som en bitter gammel mann,hadde jeg av en el. annen grunn blitt i byen.

Pr. idag er jeg en blid bygutt i dølaland,og her vil eg døy.

[Tom]

Meget interessante erfaringer og betraktninger, Yngve.

[eaa]

Ikke enkelt dette, å sammenfatte fjell, flyer og familie! Ofte blir man sittende langsynt å bare stirre mot ei fjernblå skogsrand, som langsomt toner ut i lengselslyset... Ofte fylles man av lengsel, ofte kan det gjøre vondt. Men slik er nå engang livet. Og slik ble det så mesterlig uttrykt av salige Hans Børli:

"Å være menneske er en sjukdom,

og all vår streben består i

å finne et smertestillende middel..."

Sukk!

[Tom]

Fine svar her, men det er få som virkelig tar fatt i spørsmålet jeg reiser. Vil dere flytte nærmere naturen når dere får sjansen eller ikke? Hva tror dere? Er det bare storkjeftet bypreik at "å, hvis jeg hadde muligheten skulle jeg bodd i Valdres" osv.?

[morten]

"Jeg gjorde det :)"

[Agnar]

"Jeg gjorde det :)"

Samme her.

Budde 8 år i Bergen, men vart lei av å traske rundt på Byfjella.

Fekk med meg kona(bergensar), og flytta tilbake til Sunnfjord for å

oppleve meir natur. Har aldri angra på det, særleg etter turen no

i helga.

[eaa]

Er det bare storkjeftet bypreik at "å, hvis jeg hadde muligheten skulle jeg bodd i Valdres" osv.?

Vet ikke. Mulig det er sånn, for altfor få gjør det. Det er vel denne bonderomantikken da...

Sjøl bor jeg "på landet" som det heter på bymål, og har gudskjelov aldri planer om noe annet!

[Svein]

Har lest i media siste tiden at trenden nå er å flytte fra sentralt østland, og ut til "bygdenorge". Ikke så rart. Selger ei 70kvm leilighet i Oslo, kjøper hus på 200kvm "på landet", ny V70 og setter noen hundre tusen på bankkontoen... Finner seg jobb der man tjener halvparten så mye, og har likevel mer peng å rutte med. Slipper tjas og mas, køer og andre duppeditter. Våkne om morgenen for å se at hjorten tar for seg av de nyplantede hageblomstene Og bare syns at det er heeelt greit.

Man lever bare en gang... selv om enkelte påstår noe annet

[Tom]

Hvor er Furnes, Erik?

[eaa]

Hvor er Furnes, Erik?

Vet ikke om jeg tør røpe det jeg, i tilfelle jeg erter deg opp med et laangt turreferat igjen!

Men ok da - Furnes ligger i Ringsaker kommune, og består av bygdelandet på begge sider av E6 mellom Hamar og Brumunddal. Sjøl bor jeg på "solsiden" (hvor ellers? ) i SV-hellinga ned mot Mjøsa, 8 køfrie minutter til byen på tvers av hovedtrafikkretningen. Der skuer jeg Mjøsas blanke vannspeil i kilometervis, og der rusler rev og rådyr i duggfylte enger, mens rødstrupa jubler sine sølvstrofer i klokkestille kvelder. Og langt i sør ruller en varmgul måne langs ei fjernblå skogsrand over Skreiafjella... Mmmmmhhh!

[Yngve]

Du har unektelig ei lyrisk åre Erik,god Ringsaker reklame og.

[Nils]

Furnes ligger i Ringsaker kommune, og består av bygdelandet på begge sider av E6 mellom Hamar og Brumunddal. Sjøl bor jeg på "solsiden" (hvor ellers? ) i SV-hellinga ned mot Mjøsa, 8 køfrie minutter til byen på tvers av hovedtrafikkretningen. Der skuer jeg Mjøsas blanke vannspeil i kilometervis, og der rusler rev og rådyr i duggfylte enger, mens rødstrupa jubler sine sølvstrofer i klokkestille kvelder. Og langt i sør ruller en varmgul måne langs ei fjernblå skogsrand over Skreiafjella... Mmmmmhhh!

Joda, det er ikke så aller værst i Furnes eaa! Må innrømme det, selv om jeg opprinnelig er fra Elverum, grøfta øst for Hamar, som en viss Paus uttalte en gang. Skulle jeg noen gang (lite trolig) flytte til det området igjen, ville jeg definitivt valgt solsiden av Mjøsa.

Vil dere flytte nærmere naturen når dere får sjansen eller ikke? Hva tror dere? Er det bare storkjeftet bypreik at "å, hvis jeg hadde muligheten skulle jeg bodd i Valdres" osv.?

For min del er det nok bare storkjeftet bypreik. Nå bor jeg for tiden ikke i byen akkurat da, selv om det er nærme. Alt i alt trives jeg med en viss nærhet til byen og liker å bo på Østlandet. Da får jeg heller grue meg til bilturen og svelge mange sure mil hver gang fjellet kaller. Har mang en gang vært misunnelig på dere som har kort vei til fjellet...

Det føles sånn nå, at jeg ikke kommer til å flytte kloss inntil fjellheimen når og hvis muligheten byr seg. Hva jeg sier og gjør om vel 30 år vil tiden vise.