Hestbrepiggene 07.05.05 - Et tema med variasjoner!

[eaa]

Redusert bemanning
Turen til Hestbrepiggene var påtenkt over lengre tid, og opprinnelig var det involvert flere deltakere enn det til slutt ble. Egentlig skulle Kim og Trine (Bergtatt.net) være med, kanskje også Kim’s søsken Åke og Line, men dessverre falt alle disse av ymse årsaker fra etterhvert. Men gledelig for oss (Roger og meg) ble Julia og Morten (Etojm.com) med på relativt kort varsel. Deres formål var primært å fotografere i Hestbrepiggene for å komplettere bildeutvalget i deres prosjekt med Jotunheimenboka, men Hestbrepiggene var i tillegg også nye topper for dem. Roger og jeg overnattet hos Rogers far i Våga, så for en gangs skyld kunne vekkeklokka tie stille helt til 0600. Julia og Morten kom fra Valdres om morran, for heldigvis åpnet vegen over Valdresflya ekstra tidlig, 0600 mot normalt 0800. Derved kunne vi møtes på Kvanndalsvollan kl. 0800. Derfra kjørte vi videre innover, og parkerte ved bommen på Netosetra. Været var lovende, nesten bedre enn meldt, med kun flekkskyer og en liten vestatrekk. Vi bar skia forbi blomstrende mogoper oppover lia, til oppå dalbrekket, hvorfra vi fornøyde tok iveg mellom rypene som skarret og fløy over vårskaren... Målet var flest mulige Hestbrepigger, med egga ut til Store/2172 som hovedmål.

Så lenge det varte…
Flyene oppover langs østsiden av Geitådalen var hel strøkne. Hard såle i bunn, og 10 cm med løssnø oppå. Og slik forble det nær hele turen, unntatt helt oppe på høgryggene, der det var noe mindre løssnø. Vi labbet trottig på oppover motbakkene, mens praten gikk fritt om litt av hvert. Foran og over oss så vi Høgset/2105 bare skimtvis gjennom det lave skylaget over Hestbrepiggene, tidvis svartnet østveggen som en diger skygge der inne, for så å forsvinne helt igjen. Men værlaget virket ustabilt, og det så bra ut i sør og vest, så med vestatrekk i værlaget, håpte vi det kanskje skulle rive helt av og bli klart deroppe når som helst.

Da vi nærmet oss Høgsetbreen, fant vi en fin kvilsten på ca. 1580 moh hvor vi nøt utsikten tilbake over Bøverdalen, der særlig Skardstind ruvet i landskapet, himmelhøgt over Heimre Illåbreen. Leirdalen med Stetind, Skagsnebb og Loftet bakenfor, er også flott sett herfra. Høgset nølte fortsatt med å åpenbare seg, mens vi satte kursen mot nedkanten på Høgsetbreen, og nådde denne på ca. 1620 moh. Derfra gikk vi opp ryggen vestafor breen, på tørt fint føre. Oppe langs ryggen ligger et par bergknauser. I det vi nærmer oss den første på ca. 1920 moh, soper brått skyene vekk, og vi ser direkte inn i østveggen på Høgset/2105. Samtidig ser vi snøéler komme inn fra vest, så vi var kjappe med å ta noen bilder her. Allerede ved neste knaus på ca. 1980 moh forsvinner det meste i grå skyer og tåke, det blåser noe opp fra vest, og det begynner å snø… Og dermed var det slutt på godværet for en god stund. Vi tar en kort rast litt i ly innunder østsiden på denne hammeren. Herfra ser man at et annet mulig veivalg opp, er å gå opp breen, for så å traversere vestover opp den bratte men jamne snøflanken til bandet mellom øverste knausen og Høgset. Videre fram blir det å vandre i dårlig sikt og helflatt lys. Vel oppe på den flate toppen må vi lete etter varden, og finner den etterhvert øst mot stupkanten. Varden står faktisk ikke på det høgeste punktet her, det synes å ligge 2-3 m høgere og 100-150 m lenger nord og innpå topplatået.

Tåkevandring mot vest
Fra Høgset/2105 (også kalt Heksete eller Hestbrepigg Ø-2) er neste mål Hestbrepigg Ø-1/2132, beliggende 1 km lenger vest på toppryggen. Primærfaktoren er liten, så vi følte vi gikk nær flatt. Vi søkte å se/sanse stupkanten mot nord, og føttet oss sakte vestover mens vi stadig myste for å sanse stupkanten 25 m unna på vår høyre side. Ø-2 stuper rett ned også mot vest. På topplatået ligger en del større sten, samt også varden. Med mye snø og elendig sikt, var ikke disse opplagt synlige, men vi oppdaget en mørk barflekk i ei stenside, som ledet oss mot målet. I tett snøvær nådde vi så Ø-1. Der drøyde vi ikke lenge, før vi gikk på samme vis videre vestover mot Hestbrepigg M-1/2160, 1,5 km videre vestover. Stupkanten mot nord var ikke god å se i tåka og snøværet, men vi søkte å holde oss langs denne. Vi stusset en stund på om vi hadde passert M-1 på sørsida, da den ventede motbakken opp dit syntes å utebli. Vi konkluderte dog med at vi sannsynligvis ikke hadde gått langt nok ennå, fordi vi gikk såvidt forsiktig, og dermed langsomt langs stupkanten. Dette stemte. Litt lenger fram kom motbakken, og vi gikk opp til det vi mente var det høgeste punktet. GPS’n til Morten viste 2159 moh. Varden der er litt stusselig vet jeg (dette er jo min 3. gang deroppe), og sannsynlig nedsnødd. Vi visste jo nå at å gå Store var uaktuelt, og bestemte oss i møkkaværet for retur. Vi tok derfor av fellene, og søkte oss sørover ned til laveste punktet på ryggen, der bretunga sør for M-1 når ryggen.

Strøken nedfart
Utfor kanten der ble snøforholdene straks flotte, med 10-12 cm silke oppå fast såle. Dette gjorde jo nedfarten til en fryd, og allerede ved 1900 moh grodde sørveggen til M-1 ut av tåka på vår høgre side. Så plutselig - svosj - og vi var under uværet, hvor det ble reneste påskestemningen! Vi forlot bretunga i 1800 meters høgde, og akte derfra skrålia østover til punkt 1699 på bandet ved Geitåbrean. Der holdt vi dagens siste rast, før vi på perfekt kjøresnø suste flyene ned til dals. Der utover kunne man kjøre i blinde! Sjelden man har så bekvemme snøforhold som her. Og i aller siste bratta ned til Netosetra lå solmjuke nydelige snøtunger ut mot dalen, og vi søkte å kjøre nedover disse så langt som råd.

Typisk!
Endelig nede ved bilene igjen, ser vi at himmelen retning Hestbrepiggene igjen er blitt knall blå. Ikke et skystrøk å se, der det for kort tid siden var sokkegrått uvær. Så joda, Hestbrepiggene kan være gjerrige! Men jeg er stålsatt på at jeg en vakker(!) dag skal nå Store i bra vær, om jeg så skal ha tosifret antall ganger på Midtre! Morten og Julia fikk heller ikke sine etterlengtede bilder, og har derved enda en grunn for å returnere en annen gang. Så vi får se, den som venter på noe godt osv… Turen denne gang tok drøye 8 timer, ca. 20 km og 1500 hm. Tre nye 2k-topper på lista for de andre, ingen på meg ( ), da jeg har vært på disse før. Etter en prat ved bilen drar vi hver til vårt. Morten og Julia drar hjem til Valdres, men Roger og jeg tar Sognefjellsvegen til Turtagrø, der Dyrhaugsryggen over Store Dyrhaugstind og ut til Søre var målet neste dag. Og fra Sognefjellet ser vi Hestbrepiggene atter ligge kritthvite og silkerene i eftassola, under en tindrende blå himmel mot nord…

Vi takker Julia og Morten for en trivelig tur, og for et særs koselig bekjentskap!
Og vi håper vi kan gjenta noe liknende om ikke så altfor lenge –

[Nils]

Så joda, Hestbrepiggene kan være gjerrige! Men jeg er stålsatt på at jeg en vakker(!) dag skal nå Store i bra vær, om jeg så skal ha tosifret antall ganger på Midtre!

Du blir ihvertfall godt kjent i lia opp fra Netosetra eaa!

Første gang vi skulle prøve oss på Hestbrepiggane (til fots sent i juni), kom vi ikke lenger enn til 2132 før regn og vind fikk oss til å gjøre helomvending. Nede i lia måtte vi på returen kjempe oss igjennom våte viekjerr, så jeg husker meget godt bakken ovenfor Netosetra. Men du begynner vel å bli enda bedre kjent nå...