Tenk (ekstra godt) igjennom hvor fint du har det i naturen

[Tom]

Min onkel ligger for døden, og det er grusomt trist. I den forbindelse gjør man seg opp noen tanker som pårørende. Man tenker på at egentlig står man selv også i "køen" mot livets slutt, og det er beklagelig nok bare et tidsspørsmål før det er en selv som ligger i sykesengen med familien rundt seg i påvente av at kroppen skal gi opp livet.

Jeg har ikke tenkt å lage noe stort nummer av dette, ei heller være veldig pompøs og sentimental. Men jeg synes det er verd å minne alle på at man skal glede seg over de gode ting livet byr på, og være takknemmelig så lenge helsen er god og man har muligheten til å nyte dager f.eks. i fjellet eller ved sjøen. En dag har man ikke lenger denne muligheten til å bevege seg.

Nå er kanskje ikke den jevne besøkende på Fjellforum blant dem som mest trenger påminnelsen om å nyte det gode i livet mens man ennå har sjansen. Her er det mange som driver med positive og givende aktiviteter. Men nettopp derfor vet "vi" (i den grad vi kan omtales som gruppe) hvor fine opplevelser livet faktisk kan by på, og hvis vi tenker oss om vet vi også at vi en dag vil savne det, og kanskje angre på alt vi ikke fikk gjort. Den dagen det er for sent, og vi blir plassert på et enerom for at de andre pasientene på sykehuset ikke skal måtte se på når vi dør.

En gammel dame sa en gang til meg "nyt livet mens du er ung, for det går bare fortere og fortere, og plutselig er du gammel". Dette har fått meg til å tenke ganske mye over hvor heldig jeg er som en 28-åring som har det godt på nærmest uforskammet mange måter. Det er veldig viktig å ta vare på nåtiden, og ikke alltid lengte etter noe langt der fremme. Livet leves tross alt i nuet hvert eneste sekund, så det er det som er det viktigste.

Så neste gang du ser solen gå ned bak buktende blåner mens kaffe-Lars putrer over bålet - tenk på hvor uendelig godt du har det. En dag er de ting som i dag oppleves som en selvfølge, uoppnåelig.

[Svein]

Men jeg synes det er verd å minne alle på at man skal glede seg over de gode ting livet byr på, og være takknemmelig så lenge helsen er god og man har muligheten til å nyte dager f.eks. i fjellet eller ved sjøen. En dag har man ikke lenger denne muligheten til å bevege seg.

Så neste gang du ser solen gå ned bak buktende blåner mens kaffe-Lars putrer over bålet - tenk på hvor uendelig godt du har det. En dag er de ting som i dag oppleves som en selvfølge, uoppnåelig.

Enig Tom!! For noen er det ro og stillhet i fjellheimen eller ved sjøen. For andre er det reise å oppleve fremmede/andre kulturer osv, eller bare være sammen med gode venner eller familie, som de verdsetter og blir verdsatt av. Vi er så forskjellige.

Alle faser av livet byr på gleder, men helt klart, det er viktig å stoppe opp av og til, se seg tilbake for å se om man har staket ut riktig kurs. "Slik som du vil ønske å ha levd ved enden av livet, slik kan du leve alt nå" (Marcus Aurelius). Problemet er at man får stadig opplevelser man verdsetter...

Å få så dårlig helse at det begrenser den utfoldelsen man helst vil ha.... nei, tør ikke tenke på det

[ods]

Mange fine ord og tanker Tom. Selv er jeg kommet i en alder hvor jeg ser jevngamle som er rammet av sykdom eller skader som begrenser deres muligheter til utfoldelse. Når jeg tar en løpetur i marka, kommer tanken ofte over meg hvor heldig jeg er som kan gjøre dette. Jeg får en sterk trang til å takke noen for at jeg er så heldig, men ettersom jeg ikke er religiøs eller tror på en Gud, vet jeg ingen å takke annet enn skjebnen. Jeg bruker å si at hvis jeg skulle få lov til å ønske meg to ting i verden som jeg ville få oppfylt, er det første ønsket en god helse. Det andre er å kunne beholde barndommens og ungdommens entusiasme og begeistring. Jeg tenker tilbake på da vi på vei til fjellvannet på et sted på stien over en kolle lenge før vi kom fram, hadde funnet ut at vi kunne få et glimt av det forgjettede vann ved å hoppe opp i luften akkurat der. Ennå kan jeg i mitt sinn gjenoppleve morgenstemningen i teltet med klunk av sommerbrisens småbølger mot steinene inne ved stranden og med drømmen om storørreten som svømte der ute. Nå er det gått mange år siden jeg besøkte barndommens fiskevann

[Tom]

Ennå kan jeg i mitt sinn gjenoppleve morgenstemningen i teltet med klunk av sommerbrisens småbølger mot steinene inne ved stranden og med drømmen om storørreten som svømte der ute.

En setning som eksemplifiserer hvordan en språkets mester ved enkle grep kan skape fantastiske bilder inni leseren. Jeg følte nesten at jeg var der selv et sekund.Måtte bare nevne det - ikke for å avspore.

[Gjest Anonymous]

Debatt rundt "det gode liv" - bra!

Du nevner natur, tom. For friluftsfolk er det ingen tvil om at naturopplevelsene har en selvstendig, og stor, verdi som er med på å definere våre oppfatninger av et godt liv. For oss som søker disse opplevelsene er det lett å si; -begynn å gå i fjellet folkens, det er så fint for kropp og sjel! Men hvor mange får høre det budskapet?

Det som påfallende i samfunnet vårt er den forbruksorienterte reklamen som sitter med enorm kommunikasjonmakt, nesten enerett, til å forme svært mange menneskers oppfating av det gode liv. Det er knapt mulig å bevege seg uten å møte et salgsbudskap eller en kjøpsoppfording. Bare se hvordan dagens fjortiser er dressert til konstant shopping, forbruk og jakt på kjøpte "kick". Ikke tilfeldig at reklamebransjen fornøyd gnir seg i hendene og kaller dem "superforbrukere".

Næringslivet bruker milliarder av kroner på å fortelle oss at det lille du mangler for å bli lykkelig og få det godt nå, er denne brusen, sofaen, kjolen, bilen, mobiltelefonen, restaurantbesøket, videofilmen etc. Når du har fått det budskapet noen tusen ganger er det ikke rart mange begynner å tro på det.

Andre og alternative gruppers syn på det gode liv drukner nesten fullstendig i denne overdøvende kommersielle lykke-propagandaen.

Naturopplevelsene er gull verdt for de som får anledning til å prøve dem og verdsette dem. Men de lar seg (heldigvis) ikke putte på boks og selges på RIMI.

Nettopp derfor er slike, og andre sterke private opplevelsers verdi ganske underkommunisert - det er ikke nok penger å tjene på det.

I den grad man kan håpe på en nyorientering rundt tilnærming til det gode liv, må det bli når en tilstrekkelig mengde mennesker når en kvalme-terskel på forbruk, får en tomhetsfølelse ved å kjøpe enda flere ting, og begynner å se seg om etter noe som kan gi mer mening og tilfredstillelse.

Bjørn Dammann i "Framtiden i våre hender" brant for dette allerede på 70- tallet, men har visst resignert i forhold til samfunnsutviklingen nå...

Det var ikke meningen å virke moraliserende her... fikk bare lyst til å slenge ut noen strøtanker.

[Nils]

Jeg har ikke tenkt å lage noe stort nummer av dette, ei heller være veldig pompøs og sentimental. Men jeg synes det er verd å minne alle på at man skal glede seg over de gode ting livet byr på, og være takknemmelig så lenge helsen er god og man har muligheten til å nyte dager f.eks. i fjellet eller ved sjøen. En dag har man ikke lenger denne muligheten til å bevege seg.

Godt innlegg Tom!

Har selv gjort de samme tankene, både på tur og andre steder. Det har hendt både titt og ofte at jeg har tenkt på hvor heldig jeg er som har mulighet til å ferdes i fjellet. Enten jeg sittet på en topp, i en fjellskråning eller nede i en dal, har tanken streifet, tanken om hvor storslått det er å være der. På alle de fantastiske opplevelsene som ligger lagret i minnet etter 20 år med turer.

Vi maser og tjaser i hverdagen og skal rekke ditt og datt, og alt det "viktige" vi må få gjort. Men når alt kommer til stykke, så er det aller viktigste å ta seg tid til å leve, og som du Tom også skriver, glede seg over de gode ting livet byr på. Det er så altfor mange som nedprioriterer akkurat det.

[Svein]

Vi maser og tjaser i hverdagen og skal rekke ditt og datt, og alt det "viktige" vi må få gjort. Men når alt kommer til stykke, så er det aller viktigste å ta seg tid til å leve, og som du Tom også skriver, glede seg over de gode ting livet byr på. Det er så altfor mange som nedprioriterer akkurat det.

Jeg har kost meg med Slingsbyboka flere ganger, og bl.a lest om da han/de besøkte Sunnmøre for første gang for ca 120 år siden. Første gangen de kom til bygda (tror det var Fivelstad i Norangsdalen), ble de spurt om hvilket ærend de hadde. Da de fortalte at de var på ferie for å nyte norsk natur, ble det forferdelse blant bygdefolket. De kunne ikke forstå at noen kunne reise bare for forlystelsens skyld.....

[Ingar]

Når jeg tar en løpetur i marka, kommer tanken ofte over meg hvor heldig jeg er som kan gjøre dette. Jeg får en sterk trang til å takke noen for at jeg er så heldig, men ettersom jeg ikke er religiøs eller tror på en Gud, vet jeg ingen å takke annet enn skjebnen.

Dette var ein fin link som eg kjenner meg att i.

Eg har mange gonger den same trangen til å takke. Takke for naturen som er så vakker, for helsa og for at eg er bur i eit land der eg har fritid og fridom til å nyte naturen. Det er slikt som skaper lyst til å synge!

Det er ikkje til å undre på at ein byrjar å tenke på Gud i slike stunder. Det må vere rart, ods, å ha trong til å takke men ikkje vite kven ein skal takke. Sjølv trur eg på Gud og takkar han.

Samstundes tenker eg at det må vere ein hensikt med at eg er så heldig. Kanskje mi oppgåve kan vere å hjelpe andre ut i naturen? Turskildringar, bilete og tips er ein ting. Det å invitere andre med på tur er endå betre.

Under ein depresjonsperiode såg eg kor godt det var at nokon kommanderte meg ut på "trening". Daglege turar i skog og mark fekk meg på offensiven i forhold til depresjonen. Og når den fysiske formen betra seg vart den psykiske meir stabil. Dette er medisin som er billegare og betre enn antidepressiva!

[Gjest Anonymous]

Ingar!

Innlegget ditt, særlig siste avsnitt var meget tankevekkende. Det skulle vært sendt til helsministeren og landets psykiatriske institusjoner!

Jeg tror nok ikke friluftsliv alene kan "redde" folk med tunge lidelser, men at det kan bidra i positiv retning for svært mange er jeg sikker på.

[Stuttjukken]

Det er ingen tvil om at det å vera ute i naturen, ikkje minst fjellnaturen gjer godt for ein. For nokre år sidan opplevde eg faktisk å koma seg så tett inn på naturen at eg faktisk heilt og haldent mentalt vart ein del av naturen, utan at det var noko religiøst med det. Eg opplevde å vera der som ein hare, rein eller bjørn for den slags skuld. Eg har gått mykje i fjella opp gjennom åra, men ein dag oppdaga eg det som å vera kome heim, då eg var på fjelltur. Sidan har eg kunna levd meg inn i fjellet og vera ein del av det på fjellturane mine. Fjellet er ingen konkurransearena for meg, men ein del av tilværet mitt.

Ro deg ned på turane i fjellet, og set ned tempoet nokre gonger (både fysisk og mentalt), la fjellet verta absorbert gjennom alle sansane dine, sjå på plantar og dyr, sjå utover landskapet og nyt det, høyr lydane, kjenn luktene, og ver ein del av fjellet. Dette har ingen ting med trance-tilstand, hallusinasjonar, religiøse fantasiar, m.m. og gjera, og eg tvilar på at slikt er sunt. Dette er verkeleg. Og du vil kanskje verta overraska med din mest fantastiske fjelloppleving nokosinne, og verta fornya som menneske på ein meir fantastisk måte enn du har opplevd tidlegare. Det hender at eg forlet fjellet med tårer i augene, i takknemlegheit for det eg har fått oppleva i fjellet. Og eg gler meg til neste fjelltur.

No er det vår, og i mellomperioden mellom vinter og sommar i fjellet går eg i fjellskogen nedanfor snøgrensa. Eg opplever lauvsprett, brusande bekkar og elvar, utsyn mot fjell kledd med vårsnø, fuglesong, tepper av kvitveis på bakken, yrande liv i maurtuer, m.m. Våren er tida mi for turar lågare nede, eller kanskje ein vårskitur i høgfjellet. Utpå sommaren ber det innover i fjellet att.

God tur, og la fjellnaturen siga inn i deg.

Helsing Stuttjukken.