Berg og dalbane til Holåtindan (2047 moh), 24.04.05

[Nils]

Det var gått altfor lenge siden jeg sist var til fjells. Så når Morten på fredag spurte om jeg var klar for slappfisktur, kunne ikke spørsmålet ha vært mer treffende. Nå er ikke Holåtindan noen spesielt kort tur egentlig. Langt fra nærmeste bilvei ligger de, og høydemetrene blir fort mange. Så som dagstur er det en nokså drøy tur, i hvert fall for en med en form som var i den dypeste bølgedal. Det ble mye slit, men opplevelsen sto ikke tilbake av den grunn.

Fra Sota Sæter er det ca 30 km tur/retur, og med alle oppover- og nedoverbakker nesten 2000 høydemeter. Med vår kurs ble det i hvert fall såpass mange vertikale meter.

Jeg tok en komfortovernatting på Lom. Sånn ved 0530-tiden ankom jeg Sota Sæter og to nokså småfrosne sjeler som hadde overnattet under åpen himmel på en steinete parkeringsplass. Ikke rart de var kalde, for det måtte ha vært ned mot 10 minus om natta. Julia hadde våget seg ut av soveposen da jeg kom kjørende, mens Morten lå og myste mot meg med to smale striper av noen øyne. Etter litt styr og stell var vi på skia, og 700 sure høydemeter ventet før det ville flate ut. Det var godt å komme i gang å få varmen i kroppen, ikke minst for Julia og Morten.

Litt over kl 6 labbet vi av gårde, og det var ennå en stund til sola skulle begynne å steike. Godt å få unnagjort den første stigningen mens det ennå var skygge. Oppover i lia i et bekkefar gikk det på hard snø. Fellene gjorde jobben, og etter halvannen time i jevnt driv oppover fikk vi de første solstrålene i våre fjes ved ca 1300 meters høyde (Sota ligger på 745). Helt fantastisk vær med skyfri himmel, og utsikten begynte å vide seg ut. Vi siktet mot søre Sothogget og Sottjørnin, hvor Julia og Morten hadde sin faste pausestein. Vel, fast og fast, de hadde nå vært der et par ganger tidligere da. Der var det av med feller og på med litt blåvoks. Herfra ville det bli litt flatt, og noe opp og ned. Egentlig mer opp og ned enn vi hadde planlagt da vi la kursen litt for høyt opp et sted, men skitt au.

Da vi hadde rundet den nordlige ryggen på 1635-toppen og skulle ned i Tundradalsbandet, fikk Morten øye på et fotomotiv. Ved det sørøstligste av småvannene på Tundradalsbandet, det som ligger klint inntil breen, lagde en 15 meter høy vegg av blåis et stor sår i den ellers så jevne og snødekte skråningen. Isveggen var utoverhengende, og toppet med en ennå mer overhengende skavl, som delvis hadde begynt å gi etter for solsteiken. Etter noen bilder ble det en matbit på Julia, Morten og meg ved denne isveggen, for her var det godt å varmt.

Den videre ferd gikk over Grøntjørni og opp i skaret sør for ytre Gjelhøi (1943). Fra dette skaret ligger alle 3 Holåtinder på rad og rekke på andre siden av breen. Nå er det bare å begynne å plukke topper, sa Morten. Det hørtes lett ut tenkte jeg, der jeg sto med noen lår som allerede bar preg av en del høydemeter. Vel, jeg skulle nå ”plukke” alle 3. Morten manglet kun den østre (2043), mens Julia hadde vestre Holåtind (2039) på kontoen fra før. I skaret var det nå blitt riktig så behagelig. Helt vindstille og en sol som virkelig begynte å steike. Etter en liten pause seilte vi ned på Gjelåbreen med kurs for østre Holåtind (2043).

Østre Holåtind (2043 moh):

Vi satte igjen skiene og litt bagasje ved foten av vestryggen og fulgte denne oppover. Turen opp her skulle bli en prøvelse for oss gutta som ligger noe over klassen for lett fluevekt. Dønn stille i lufta. Svetten silte. At det kan bli så godt og varmt i denne høyden i april. Ved varden var det like stille, men nå hadde selvsagt pusten moderert seg noe. Vi nøt noen varme minutter alle 3 og skuet utover kjente fjell. Etter en stund begynte jeg å gå litt i forveien ned igjen. Jeg skulle altså over alle 3 toppene, og den midtre og høyeste sto for tur. Morten og Julia skulle runde denne toppen på nordsiden og møte meg opp mot vestre.

Midtre Holåtind (2047 moh):

Jeg fulgte ryggen mellom østre og midtre (over høyde 1875) og bort til østryggen på midtre Holåtind. Der ryggen begynner for alvor, satte jeg skiene på sekken og med tunge skritt gikk det rolig oppover. Ryggen virket bratt på avstand, men var fin å gå oppover. Sola hadde tint opp snøen så den var akkurat passe fast å gå i. Mens jeg slet med høydemetrene mot toppen, ruslet Julia og Morten bedagelig nede på breen. Vel oppe ved toppvarden, som for øvrig nesten var helt nedsnødd, kunne jeg se at Julia og Morten allerede var godt oppe på breen nordøst for vestre Holåtind. Jeg fikk skynde på og trasket ned vestsiden av høyeste Holåtind til breen igjen.

Vestre Holåtind (2039 moh):

Tiden hadde flydd, og Julia og Morten som skulle rekke Valdresflya før den ble nattestengt, begynte å få litt dårlig tid. Julia ville derfor gå litt i forveien ned igjen, mens Morten og jeg gikk motsatt vei, opp mot vestre Holåtind. Denne toppen har bratt snøflanke på nordsiden som ender i en skavl helt øverst, men lengst øst er det mulig å følge en snøegg oppover, og der går det an å ta seg opp mot toppen under gode snøforhold. Nå var det glimrende forhold og enkelt å ta seg opp de få bratte metrene. Så slakt bort til toppunktet. Vi tok kjapt noen bilder, før vi gjorde vendereis ned til skiene igjen. Kaldere var det også blitt, med litt vind igjen.

I stor fart skled vi i retning skaret sør for ytre Gjelhøi (1943 moh). Derfra ned på breen nord for 1964-toppen. Med lange og slake svinger tok vi oss ned mot Grøntjørni igjen hvor Julia satt og ventet. Igjen samlet alle 3 bar det opp og ned stort sett samme vei tilbake mot Sottjørnin, men med en litt snillere rute som ga noe færre høydemetre.

Ved utløpet av Sottjørnin hvor pausesteinen til Julia og Morten sånn omtrent befinner seg, gjensto nå ”bare” den siste lange bakken ned til Sota Sæter. 700 høydemeter som nederst består av furuskog og andre buskevekster. Beina var stive, kroppen tom og tida knapp. Morten og Julia ville helst være nede til kl 18 for å være rimelig trygge på å få komme over Valdresflya før den stengte. Da vi ”satte utfor” nærmet klokka seg 1730. Føret var glimrende øverst med noen cm styresnø. Dette ga oss en rimelig mulighet til å ta en del fine svinger nedover. Selv jeg på drøyt 2 meters fjellski og rottefella binding klarte å svinge sånn nogenlunde kontrollert nedover. Nede i skogen var snøen våt, og med Morten foran til å kviste vei fulgte Julia og jeg etter i hans spor. Det gikk nogenlunde greit mellom bjørk og furu og vi kom helskinnet ned til bilen 1 minutt over kl 18, nøyaktig 12 timer etter start.

Litt rask skifting til tørre klær og en rask avskjed, så bar det hjemover igjen. Det ble dessverre ikke tid til noen burger på Lom denne gangen Julia og Morten, men jeg hadde i hvert fall en fantastisk dag med meget hyggelig turfølge!

Noen bilder:

[Gjest Anonymous]

Flott og informativ turrapport, med god geografisk beskrivelse som gjør det enkelt å henge med på kartet. Bra! Instruktive og flotte bilder også, med høy gjenkjennelsesfaktor imot tekst og kart. Akkurat slik vil vi ha det, Nils! De er jo så nydelige vinterstid, disse Breheimen-landskapene. Mer skivennlige og tilgjengelige enn mye i Jotunheimen fx. Og oftest så fredelige og urørte! Jeg blir bare så plagsomt fjellsjuk av dette. Som i reklamen altså: Jeg må ha det, bare må ha det!

[eaa]

Og så var det denne forb... innloggingen da

[Nils]

Takk i like måte eaa! Du har jo også stått for en del fristelser i den senere tid. Så jeg må si det smakte utrolig godt og endelig få oppleve "the real thing" igjen.

Ja Breheimen er et drømmeområde å loffe rundt på ski i. Ingen tvil om det! Du får virkelig følelsen av å vandre langt inne i fjellheimen, langt fra folk og fe. Det var ikke veldig mye skispor å se akkurat.

[Julia]

Tusen takk for en flott tur med kjempehyggelig selskap, Nils, samt turrapport! Gleder meg til Lodalskåpa !

[Tom]

Fantastisk rapport og bilder.