trening Menneskets yteevne! ?!?!

[Gjest Anonymous]

Hei hei!..

Jeg lurte på hvor lenge et menneske kan gå uten mat?

Vi er 3 gutter på 18-20 år som hadde lyst og ta en langtur, med en liten vri.

Vi har tenkt og klare oss på den maten vi klarer og fange/fiske/plukke selv!

neste som en liten manndomms prøve! men vi lurer på hvor lenge et menneske kan gå uten mat, og hvordan det vil påvirke kroppen?

vi er velltrente og vannt til lange turer... vi skal legge opp en rute slik at vi har rent drikkevann hele tiden, og vi pakker lett!

Hvor lenge kan man gå før det blir helsefarlig?

[Yngve]

Unge og veltrente ja,men hvis dere har topper i tankene tror jeg ikke turen blir særlig

lang.

Hvor lenge man holder ut er kansje ikke så langt man ønsker å gå,hvis dere mener det bokstavelig.

Har selv strukket strikken langt,men ufrivillig da,tar tid å hente seg inn(jeg er eldre).

Går man i daler,og på vidder o.l kan man vel antagelig leve mer marginalt,høsting underveis som fiske,bærplukking blir nok stusslig som eneste kost.

Reelle fjellturer går neppe,dertil er energibehovet for stort,dere vil gå tomme,men husk at dårlig næringstilgang vil gjøre dere dårligere i stand til å takle situasjoner

hvor dere trenger styrke,konsentrasjon og selvtilit.

Sorry,hvis jeg virker negativ gutter,men mål ikke styrke mot moder natur,hun kan suge mannsmotet ut av hvermannsen.

[Svein]

Veltrent men smålubben (10+) er et bedre utgangspunkt enn bare veltrent

Spennende prosjekt.

[kjetilk]

Jeg og en kamerat gjorde et lite forsøk der vi skulle se hvor lenge vi holdt midtvinters, ute i skogen for noen år siden. Det ble bare tre dager, men vi røyk først og fremst på det mentale. Vi gikk ut i januar, 20 kalde, uten noe mat eller drikke med oss, og en halv liter parafin til nødbruk. Fyrstikker var det mest high-tech utstyret vi hadde...

Kameraten min var veldig godt vant til å tenne opp bål under alle forhold, en fyrstikk og litt bjørkenever er nok. Men alt som var av ved var dekket av en cm med is og rim, og han opplevde for første gang i sitt liv å mislykkes med å tenne opp bål. Det ble en solid mental nedtur for oss begge. Jeg kastet etterhvert på halvliteren med parafin på bålet, det brant i en halvtime, før det døde hen... Vi fikk etterhvert litt fyr, men bare nok til å drikke litt, og langt fra nok. Uten bål, ingen drikke, ikke mat.

Når vi ga oss, hadde vi samlet nok Islandslav til å overleve et døgn til, en næringsrik lavart som kan spises av mennesker hvis man luter det ut med aske fra bålet. Vi psyka ut før vi begynte å spise det, først og fremst på grunn av vanskelighetene med bålet.

Ellers er noe av det mest ekstreme jeg har hørt om i den senere tid, er det to tyske gutter jeg kjenner gjorde i Tibet, se: http://www.changtang.de/

De skulle gå 1000 km gjennom noe av det mest uveisomme som finnes, gjøre førstebestigninger av 6000-meters topper, og være de første som kom seg over Chang Tang.

På alle kart var det merket av en vei som skulle ta dem gjennom Kunlun Shan, og når de traff den veien var turen over, trodde de. Problemet var at den veien rett og slett ikke eksisterte, den har nok aldri eksistert, det var rett og slett en "mulig farbar vei under forhold med barfrost". Når de trodde turen var over hadde de i virkeligheten flere hundre kilometer igjen, og mat igjen kun for et par dager. Og de skulle krysse Kunlun Shan, kjent for sine ekstreme daler...

Det var bare såvidt de overlevde, men for å gjøre en lang historie kort, kom de til sivilisasjonen etter fire døgn totalt uten mat, og etter å ha krysset et ekstremt vanskelig fjellområde. Bildene av seg selv har de ikke lagt ut, men jeg har sett dem, og de så ut som konsentrasjonsleirfanger...

Men, de hadde oppnådd alle mål med turen!

Janne Corax og kjæresten hans, Nadine, led nesten en liknende skjebne på en liknende sykletur i samme område. De hadde rett og slett for små dagsrasjoner, de hadde trodd at vann kom til å bli et større problem enn mat, så de hadde dimensjonert deretter. Nadine klarte seg faktisk langt bedre enn Janne, Janne hadde trent utholdenhetstrening og er ganske slank, Nadine hadde rett og slett jobbet i skogen. Da de nådde sivilisasjonen etter 48 døgn hadde Janne en begynnende leversvikt, men han klarte seg fint. De vurderte å spise åtsler på slutten, blant annet fant de en ung ulv, men den lukta så sært at de fant ut at det ikke var så lurt....

[Parbat]

Har ved ett tilfelle levd på cirka en pose potetmos, litt blåbær, et hane-hjerte(!) og saft/vann over en periode på cirka 5 døgn.

Kombinert med veldig mye fysisk aktivitet, lite søvn og generelt mye stress.

Dette er definitivt innenfor rammen for hva normale friske mennesker kan klare.

Jeg kan nevne at de fysiske/psykiske reaksjonene varierte fra ren smerte forårsaket av sult til apati og hallusinasjoner.

[lph]

Ok, jeg tar agnet: hvor pokker kom hanehjertet fra?! Og hvor var resten av hanen?

*blair witch-assosiasjonene kryper på*

[Parbat]

Ok, jeg tar agnet: hvor pokker kom hanehjertet fra?! Og hvor var resten av hanen?

*blair witch-assosiasjonene kryper på*

Dette skjedde i Forsvaret(jeg ville aldri i livet finne på å leve 5 døgn uten mat frivillig).

Mot slutten av denne perioden fikk vi tildelt en levende hane, samt noen poser potetmos, som vi skulle slakte og tilbrede innen en viss tidsfrist.

Dette gikk ikke så veldig bra for å si det mildt. Slakting og ribbing tok så lang tid at vi ikke klarte å tilberede det - bortsett fra hjerte og lever. Det kan dog nevnes at vi var såpass sultne at vi gjorde et helhjertet forsøk på å spise kjøttet rått

[lph]

Aha.

Bare nysgjerrig, fordi jeg ikke har peiling - hvorfor må man egentlig ribbe kreket (er ikke det å ta av fjærene?), kan ikke skinnet flås av helt?

Jeg har såvidt vært borti matstress ifm. idrett med vektkrav, og lærte at jeg fungerer ufattelig dårlig på lite mat. Og er siden blitt manisk opptatt av å aldri bli sulten på tur...

[Parbat]

Aha.

Bare nysgjerrig, fordi jeg ikke har peiling - hvorfor må man egentlig ribbe kreket (er ikke det å ta av fjærene?), kan ikke skinnet flås av helt?

Jeg har såvidt vært borti matstress ifm. idrett med vektkrav, og lærte at jeg fungerer ufattelig dårlig på lite mat. Og er siden blitt manisk opptatt av å aldri bli sulten på tur...

Jeg vet faktisk ikke - har ikke spisskompetanse på jakt o.l.

I våre utsultede hjerner sto det vel for oss som det mest vettuge å ribbe det.

Forøvrig var det selve slaktebiten som tok lengst tid, da hanen fant det for godt å stikke til skogs.

Jeg misliker også sult, spesielt om man må legge seg på tom mage om kvelden.

Samtidig synes jeg i ettertid(vel og merke) at det var en nyttig opplevelse å kjenne på hvor langt man faktisk kan presse kroppen - som var mye lenger enn jeg på forhånd hadde trodd.

[lph]

Det må ha vært et syn - en gjeng desperate utsultede menn og en hysterisk hane som løper for livet inn i skogen...

[Svein]

Forøvrig var det selve slaktebiten som tok lengst tid, da hanen fant det for godt å stikke til skogs.

Var det et 'hodeløst' forsøk på å stikke av... ?

[Parbat]

Var det et 'hodeløst' forsøk på å stikke av... ?

Neida, hodet satt fortsatt på - derfor tok det så lang tid å få fatt i den igjen. Og, ja, vi var nok en relativt komisk gjeng som holdt på der - det kan i alle fall ikke sett veldig profesjonelt ut.

[knut stabell]

Mange fine innlegg her.

Vil ikke anbefale noen å planlegge mange døgn uten mat, men anbefaler alle friske mennesker som ferdes mye i naturenå forsøke det for en kortere periode under rimelig trygge forhold (der du har en sjokolade i reserve). Vi reagerer noe ulikt, men felles for de fleste av oss er at vi ved høy fysisk aktivitet og en stressa situasjon kan risikere å gå tom uten at vi er klar over at det er i ferd med å skje.

Dette kan i løpet av minutter bli svært kritisk, - for eksempel dersom det er risiko for nedkjøling eks. dårlig vær, vassing av stri elv eller situasjonen krever fortsatt høy fysisk innsats, eks klatring på kritisk parti. Fra å ha full kontroll kan du øyeblikket etter være i livsfare. Har du opplevd det noen ganger vil du lære varslene å kjenne og ta forholdsregler i tide. Du vil også gjennom egen erfaring raskere kunne se hva som er i ferd med å skje med f.eks. klatrepartneren din.

Og ikke minst, du putter rosinene i lomma på anorakken før du legger den i sekken, - så vet du at når du har fått den på deg, så følger nistepakka med !

Viktig å være klar over er ellers at kroppen vår er så viselig innretta at selv når vi er så næringstomme at vi ikke greier å reise oss fra stubben og ikke greier å si navnet vårt, så tenker hjernen fortsatt rimelig klart, - selv om den går på krabbegir !!!!

(Så har vi jo fettlagrene våre som vi kan tære på når vi bare får innretta aktiviteten etter hvor raskt energien frigjøres for bruk.)

knut

[Vestmar]

En ting som tapper fort krefter er for lite drikke. Man må drikke mer enn det man har lyst på hvis man ikke skal bli unødig slapp.

Ved å drikke bare slik at man slukker tørsten mister man ca 20 % av yteevnen over tid i forhold til hvis man tyller i seg mye mer enn det man føler man trenger.

[snilen]

Jeg har lyst til å fortelle en historie fra en påsketur i Jotunheimen da jeg var ca. 20 år. Vi var 6 stykker på tur, og jeg havnet i telt sammen med 2 jenter. Arbeidsfordelingen var grei, jeg bar teltet og jentene styra med maten. Når jentene var ferdige med å spise, ble maten pakket sammen. Uten at noen tenkte over det ble det til at jeg spiste altfor lite i lengden, ettersom jeg spiste som en snile, mens jentene heiv innpå. Jeg fikk kanskje i meg 1 brødskive mens de spiste 3-4. Jeg merket ikke at jeg var sulten, vi gikk på tur og hadde det fint. Etter 3 dager med dette mat-opplegget kom vi til en lang og seig motbakke. Midt i bakken var det fullstendig stopp, jeg kom ikke av flekken, klarte ikke å gå ett skritt videre. Kroppen var fullstendig tom for energi. Dette kom uten forvarsel, og jeg har aldri ellers opplevet noe slikt. Etter nød-fylling med sjokolade og litt drikke, kom vi videre etter en kort pause. Spiserutinene ble endret på resten av turen, og det gikk greit videre. På den tiden hadde jeg nok ikke store fett-reservene i kroppen.

[Stuttjukken]

Eg kjenner til ein kar som rigga til ein teltleir inne i Vossefjella, eit stykke frå folk. Han skulle bu der i eit heilt år, og kun leva av jakt og fiske, og eit proviantlager med langtidshaldbare matvarer. Han hadde poteter og mjøl (bakte brød sjølv), m.m. Han var mykje på jakt om hausten, og fiska mykje. Gjennom vinteren held han seg mykje i ro, først og framst pga. vêret, men óg for å redusera på fysisk aktivitet for å redusera energibehovet/matbehovet. Han greidde seg godt i fjellet heile dette året (juni-97 - juni-98). Han hadde mykje besøk fram til vêret vart for dårleg mot vinteren. Sjølv var eg der inne i slutten av november-97, og hadde med bl.a. brus, som han kunne ha til jul. I teltet hadde han omn, og store vedlager utanfor. Teltet hans var godt og varmt, det, då eg var innom. Han venta besøk, så eg overnatta i Torvedalen mellom Eksingedalen og Vossestrand. Nett då var det kaldt, frost og nokre cm. nysnø, lite vinterleg til å vera så seint på hausten i fjellet.

Dette som står over er ikkje direkte overførbart til ein langvarig fjelltur, med reale marsjar kvar dag, men det er verd å tenkja over. Er ein innstilt på å leva av det ein finn i naturen, og la vera å ha mat med, vil folk flest greia seg godt i 2-4 dagar, og tida varierer frå person til person. Det er likevel ikkje tilrådeleg, då lange og krevjande dagsmarsjar krev så store energitilførsle at det er vanskeleg å få i seg nok gjennom bærplukking. Får ein kilovis med fisk, går det betre, men om det er verd å ta sjansen på er ein annan sak. Det same gjeld jakta. Det er mykje som skal klaffa, men det er klart at det kan gå, men det går ikkje sånn heilt utan vidare. Går ein tom for energi, og tøyer den tilstanden for lenge, kan ein risikera og oppleva at ein stoppar opp og at beina ikkje klarar å bera ein. Dette går over etter ein solid tilførsle av energi, men ein kan verta hemma av etterverknadene ei god stund etter. Er de kun i god form, utan eit kilo for mykje på kroppen, er det større grunn til å tenkja seg om. Då er det betre å tenkja slik at ein kan ha med litt energirik proviant, i kategorien sunn mat, som ein kan supplera med i tillegg til det ein finn av mat ute. God form er bra, men som Svein skriv, er det greitt å ha noko feittlager å tæra på før ein slik tur. Om det held med 5 kg. eller ein ynskjer t.d. 25 kg. ekstra på kroppen, velgjer ein sjølv.

Når eg er til fjells, har eg med meg litt knekkebrød (helst med havre) og pålegg, sjokolade, og evt. basis kjøtvarer for bruk på hyttene eg overnattar på, men dei store mengdene i sekken er det ikkje snakk om. Proviant finn eg på dei fleste hyttene i Sør-Norge, (men ingen i Nord-Norge, som eg har høyrt om, så langt). Er det snakk om telttur, aukar eg mengda mat i sekken. Elles har eg rikeleg med feittreserver å tæra på, og i forhold til Fedon sine tilrådingar, har eg 60 kg. ekstra på kroppen. Oj, korleis kan ein klara å gå til fjells med det? Jau, eg gjer det iallfall, men tempoet er bedageleg då, men så har eg det ikkje travelt. Etter ein skikkeleg frukost, går eg heile dagen til neste opphaldstad, somme gonger med ei skive eller litt sjokolade, og somme dagar utan ein matbit undervegs. Eg presiserer at dette er meg, som har godt med feittreserver. Niste for turen er viktig for fjellvandrarar flest. Når det er sagt, kjem eg over store mengder blåbær, kan eg eta og fråtsa lenge. Nam............! Middag vert det når dagsmarsjen er over.

God tur, men det er lurt å ha litt ekstra i sekken, sjølv om ein lever mest på det ein finn ute i naturen.

Helsing Stuttjukken.

[kai]

litt ekstra energirik "nødproviant er greit å ha med seg på tur!! jeg brukr å fylle en pose med peanøtter og sjokolade, en såkalt komabanding som det ble kalt i forsvaret.

små pakninger med så og si 100% karbohydrater selges også i sportsbutiikker, jeg er ikke helt sikker på hva det heter, men tror det er et produkt fra xl1. brukte dette en del under førsegangstjenesten da energimangelen begynte å melde seg.

så lenge en har tilgang på vann kan man overleve lenge!! vann dekker også over noe av sultfølelsen, det er lettere å holde fokus og konsentrasjon oppe.

dette iallefall i lavland, jeg har ikke gått lenge uten mat på høyfjellet, men energiforbruket er høyere i denne typen miljø.