Klatrere funnet døde på Kjerag

[REJOHN]

Det er igjen omkommet folk ved/på Kjerag. Denne gangen to klatrere.

Noe som ikke skulle skje, men som likevel forekommer. For familie og venner må det være en forferdelig hendelse.

Dette er i "mitt" turområde.

Jeg har i løpet av 10 - 15 år opplevd 3 dødsulykker i dette området. Vel og merke ikke medregnet de som har omkommet i forbindelse med klatring og basehopping på Kjerag og Prekestolen (hvor det også har vært dødsulykker)

Det er heller ikke langt til Taumevatn, hvor 4 stk omkom i fjor vinter, og går vi nok så langt tilbake i tid var det en forferdelig skredulykke i området rett før Taumevaten, hvor en god del ungdom omkom.

Jeg undres på om det finnes områder som er mer "farlig", eller er dette det "vanlige"?

[Kristian123]

Jeg lurer også på hvordan det har seg slik, at to stykker har omkommet og ikke bare en? Eller er det kun en som er omkommet?

[REJOHN]

Stavanger Aftenblad skriver at begge er omkommet, uten at de sier noe om hvordan.

[Phaser]

Står at de ble funnet hengende i tauet. Har de falt? Uansett så kommer det nok en kvalifisert utredning snart. Bedre det enn drive på her å gjette.

Trist at det gikk galt

[+ost]

Aftenposten sier at begge to ble funnet hengende i tauet, ca 100 meter over ura.

[Adler]

Jeg undres på om det finnes områder som er mer "farlig", eller er dette det "vanlige"?

De aller fleste dør hjemme i senga si, så vi kan ikke si at fjellet er et mer "farlig" område enn andre steder.

I løpet av de få dagene disse to klatrerne var savnet, ble 10 personer drept i trafikken, så jeg vil si at veiene er langt farligere enn fjellene. Antagelig vil det gå et år til neste gang en fjellklatrer dør, mens biler, røyk, alkohol og våpen vil fortsette å ta liv daglig, uten at vi bryr oss, fordi vi er blitt så vant til det.

Jeg har stor respekt for de to klatrerne. De fikk dyrke sin lidenskap for klatring i mektige fjell helt til det siste, i motsettning til de fleste av oss som vil seigpines alene på et sterilt sykehusrom i geriatrisk i 7 etasje helt til døden befrir oss fra kreftsmertene. Fjellet var deres liv, og fjellet ble deres død. Så enkelt kan det sies. De klatret frivillig og risikoen var kalkulert. Og best av alt, aktiviteten dems var ikke til fare for andre, slik en fyllekjører eller tobakkselger er.

Ingen av oss er så betydningsfulle at vi kan leve evig, så vi må være forberedt på å kunne dø når som helst. Livet kan sammenlignes med å hoppe fra en skyskpraper. Før eller siden vil du klaske i asfalten langt der nede, og de fleste nøyer seg da med å falle apatisk mens de teller etasjer og venter på det uunngåelige. Men så finnes det noen få som oppi dette meningsløse livet, har en drift til å tøye strikken, finne noe meningsfyllt som gjør den korte og tidsbegrensete tilværelsen på jorda verdt å leve for sin egen del, og som gir livet en egenverdi som kan nytes. Sånne folk driver med risikosport som fjellklatring, dykking, fallskjermhopping, grotting, vill og tøylesløs sex med tilfeldige, og vi gjennomsnitts flatlandslus kan ikke gjøre annet enn å beundre dem.

Mitt største ønske her på jorda er å kunne dø med støvlene på langt oppe i en fjellvegg, mens jeg driver med det som jeg elsker mest av alt, og som gjør livet mitt verdt å leve. Så får jeg bare håpe at mine pårørende ihvertfall har en sånn delvis forståelse for det. Når noen dør er det jo de pårørende man tar mest hensyn til. Men det er en ting som er værre enn å dø,. og det er å overleve som grønnsak, bundet til sykesenga resten av livet. Skal man først falle ned en fjellvegg, så er døden ikke det som skremmer mest.

Og til de som fortsatt spør hvorfor noen velger livsfarlig lek i fjellvegg fremfor tryggheten i TV-stolen:

Man Small

Why Fall

Ground Call

Thats All

[Maveric]

De aller fleste dør hjemme i senga si, så vi kan ikke si at fjellet er et mer "farlig" område enn andre steder.

I løpet av de få dagene disse to klatrerne var savnet, ble 10 personer drept i trafikken, så jeg vil si at veiene er langt farligere enn fjellene. Antagelig vil det gå et år til neste gang en fjellklatrer dør, mens biler, røyk, alkohol og våpen vil fortsette å ta liv daglig, uten at vi bryr oss, fordi vi er blitt så vant til det.

Jeg har stor respekt for de to klatrerne. De fikk dyrke sin lidenskap for klatring i mektige fjell helt til det siste, i motsettning til de fleste av oss som vil seigpines alene på et sterilt sykehusrom i geriatrisk i 7 etasje helt til døden befrir oss fra kreftsmertene. Fjellet var deres liv, og fjellet ble deres død. Så enkelt kan det sies. De klatret frivillig og risikoen var kalkulert. Og best av alt, aktiviteten dems var ikke til fare for andre, slik en fyllekjører eller tobakkselger er.

Ingen av oss er så betydningsfulle at vi kan leve evig, så vi må være forberedt på å kunne dø når som helst. Livet kan sammenlignes med å hoppe fra en skyskpraper. Før eller siden vil du klaske i asfalten langt der nede, og de fleste nøyer seg da med å falle apatisk mens de teller etasjer og venter på det uunngåelige. Men så finnes det noen få som oppi dette meningsløse livet, har en drift til å tøye strikken, finne noe meningsfyllt som gjør den korte og tidsbegrensete tilværelsen på jorda verdt å leve for sin egen del, og som gir livet en egenverdi som kan nytes. Sånne folk driver med risikosport som fjellklatring, dykking, fallskjermhopping, grotting, vill og tøylesløs sex med tilfeldige, og vi gjennomsnitts flatlandslus kan ikke gjøre annet enn å beundre dem.

Mitt største ønske her på jorda er å kunne dø med støvlene på langt oppe i en fjellvegg, mens jeg driver med det som jeg elsker mest av alt, og som gjør livet mitt verdt å leve. Så får jeg bare håpe at mine pårørende ihvertfall har en sånn delvis forståelse for det. Når noen dør er det jo de pårørende man tar mest hensyn til. Men det er en ting som er værre enn å dø,. og det er å overleve som grønnsak, bundet til sykesenga resten av livet. Skal man først falle ned en fjellvegg, så er døden ikke det som skremmer mest.

Og til de som fortsatt spør hvorfor noen velger livsfarlig lek i fjellvegg fremfor tryggheten i TV-stolen:

Man Small

Why Fall

Ground Call

Thats All

Fint inlegg.

[mindviruz]

De aller fleste dør hjemme i senga si, så vi kan ikke si at fjellet er et mer "farlig" område enn andre steder.

I løpet av de få dagene disse to klatrerne var savnet, ble 10 personer drept i trafikken, så jeg vil si at veiene er langt farligere enn fjellene. Antagelig vil det gå et år til neste gang en fjellklatrer dør, mens biler, røyk, alkohol og våpen vil fortsette å ta liv daglig, uten at vi bryr oss, fordi vi er blitt så vant til det.

Jeg har stor respekt for de to klatrerne. De fikk dyrke sin lidenskap for klatring i mektige fjell helt til det siste, i motsettning til de fleste av oss som vil seigpines alene på et sterilt sykehusrom i geriatrisk i 7 etasje helt til døden befrir oss fra kreftsmertene. Fjellet var deres liv, og fjellet ble deres død. Så enkelt kan det sies. De klatret frivillig og risikoen var kalkulert. Og best av alt, aktiviteten dems var ikke til fare for andre, slik en fyllekjører eller tobakkselger er.

Ingen av oss er så betydningsfulle at vi kan leve evig, så vi må være forberedt på å kunne dø når som helst. Livet kan sammenlignes med å hoppe fra en skyskpraper. Før eller siden vil du klaske i asfalten langt der nede, og de fleste nøyer seg da med å falle apatisk mens de teller etasjer og venter på det uunngåelige. Men så finnes det noen få som oppi dette meningsløse livet, har en drift til å tøye strikken, finne noe meningsfyllt som gjør den korte og tidsbegrensete tilværelsen på jorda verdt å leve for sin egen del, og som gir livet en egenverdi som kan nytes. Sånne folk driver med risikosport som fjellklatring, dykking, fallskjermhopping, grotting, vill og tøylesløs sex med tilfeldige, og vi gjennomsnitts flatlandslus kan ikke gjøre annet enn å beundre dem.

Mitt største ønske her på jorda er å kunne dø med støvlene på langt oppe i en fjellvegg, mens jeg driver med det som jeg elsker mest av alt, og som gjør livet mitt verdt å leve. Så får jeg bare håpe at mine pårørende ihvertfall har en sånn delvis forståelse for det. Når noen dør er det jo de pårørende man tar mest hensyn til. Men det er en ting som er værre enn å dø,. og det er å overleve som grønnsak, bundet til sykesenga resten av livet. Skal man først falle ned en fjellvegg, så er døden ikke det som skremmer mest.

Og til de som fortsatt spør hvorfor noen velger livsfarlig lek i fjellvegg fremfor tryggheten i TV-stolen:

Man Small

Why Fall

Ground Call

Thats All

Er ditt aller største ønske å dø i fjellveggen? Hvis du kommer deg trygt hjem hver gang, kan du ta en ny tur neste dag og få mye flere erfaringer som du lever for. Det kan du ikke desom du dør i veggen...

Alt er en risiko, men det viktigste er å gjøre det så trygt som mulig..

I stedet for å dø ung når jeg driver med det jeg liker best, vil jeg heller dø gammel og ha gjort det jeg liker best dobbelt, trippelt eller ti ganger så mange ganger enn de som tragisk måtte dø, mens jeg kom hjem levende og en erfaring rikere hver eneste gang.

Og når jeg blir for gammel for det, vil jeg heller fortelle om det jeg har opplevd, dele mine erfaringer og lære andre å gjøre det trygt, slik at de også kan komme hjem til familien sin hver gang.

Det er tragisk at disse måtte dø i dette området. Men det er mye ulykker i akkurat det området. Er det fordi det blir så mye brukt, eller det spesielle farer ved akkurat det området folk burde være opmmerksom på som man kan spare liv ved å opplyse bedre om?

[REJOHN]

Og til de som fortsatt spør hvorfor noen velger livsfarlig lek i fjellvegg fremfor tryggheten i TV-stolen:

Man Small

Why Fall

Ground Call

Thats All

En liten oppklarende runde. Jeg velger - selvsagt - fjellet og heia frem for noen annen plass.

Men jeg prøvde å fokusere på om det er grader av "farlige" fjell. (legg merke til at "farlig" sto med fnutter).

I det området som jeg viser til har det vært tre dødsfall. Det er en plass mellom 4 og 5 tusen besøkende hvert år. (Blåfjellenden , Sandvatn og Langavatn har ca 1200 besøkende hver, noen overnatter i flere hytter, i tillegg er det noen ganske få som bruker telt. Alle tre dødsfallen jeg viser til har skjedd med folk som har, eller skulle overnatte på Blåfjellenden.)

Dette gir et dødsfall pr 20 - 25.000 besøkende.

Det mener jeg er en alt for høy "risiko" i forhold til den reelle mao det er "tilfeldigheter" ute å går.

Så mitt spørsmål, er om noen har kommentarer til dette.

[Adler]

Er ditt aller største ønske å dø i fjellveggen? Hvis du kommer deg trygt hjem hver gang, kan du ta en ny tur neste dag og få mye flere erfaringer som du lever for. Det kan du ikke desom du dør i veggen...

Det er selvsagt ingen som ønsker å dø, ikke engang jeg. Men når en først skal dø, så er ikke en fjellvegg et dårlig sted. Selvsagt må vi alle prøve å komme trygt hjem, slik at vi kan klatre imorgen også. Men trygghetsnarkomanien må ikke bli så sterk at ingen våger sette sin fot utenfor stuedøra av frykt for å skade seg. Vi må ikke komme dit at vi forbyr fjellklatring fordi det er farlig.

Mitt motto er at det er bedre å leve en dag som fjellklatrer, enn 100 år som stuegris.

Eller som min nabo ville sagt: Living the Dream.

Dette er en trist dag for alle pårørende, både til de i fjellveggen og til de 10 ungdommene som døde i trafikken i samme tidsrom, pluss de 50 som dør på sykehuset hver dag, men som aldri kommer i nyhetene. Det eneste vi kan håpe er at flest mulig av dem fant glede ved livet.

[Adler]

Dette gir et dødsfall pr 20 - 25.000 besøkende.

Dette er ikke spesielt stor risiko sammenlignet med mye annet, som basehopping, klatre Mount Everest, Nordsjødykkere, FN-veteraner, kjøre motorsykkel og den type ting. Det er mye i samfunnet som er langt farligere enn å gå tur fra Sandvann til Langvann og overnatte i telt der. Jeg vil si at det er gode odds. Men jeg forstår at du har behov for å undersøke saken, og det er bra. Jeg er nysgjerrig selv, og skal titte nærmere på statistikken.

[REs]

Vi får vel bare si som en lokal trubadur skrev i en av sine sanger, ungane, på slutten av 1970 tallet:

"Når naturen slår te bage vil det alltid gjera vondt, men verst av alt i verden e når mennesket slår mennesket sondt".

http://no.wikipedia.org/wiki/Svein_Tang_Wa

[vertikal]

http://www.facebook.com/klatring

[mindviruz]

Dette er ikke spesielt stor risiko sammenlignet med mye annet, som basehopping, klatre Mount Everest, Nordsjødykkere, FN-veteraner, kjøre motorsykkel og den type ting. Det er mye i samfunnet som er langt farligere enn å gå tur fra Sandvann til Langvann og overnatte i telt der. Jeg vil si at det er gode odds. Men jeg forstår at du har behov for å undersøke saken, og det er bra. Jeg er nysgjerrig selv, og skal titte nærmere på statistikken.

Hvis de andre plassene som kan sammenlignes med kjerag gir ett langt lavere dødstall, så er det en spesiell risiko med kjerag. Ved å opplyse om denne evt. uvanlige risikoen som er akkurat på det stedet kan man redde mange liv.

Motorsykkelkjøring er ikke sammenlignbart med å klatre på Kjerag. Det å klatre i f.eks. trollveggen er derimot sammenlignbart, og hvis dødstallet der er mye lavere kan det være lurt å finne ut hvorfor.

[springsteen]

I løpet av de få dagene disse to klatrerne var savnet, ble 10 personer drept i trafikken, så jeg vil si at veiene er langt farligere enn fjellene. Antagelig vil det gå et år til neste gang en fjellklatrer dør, mens biler, røyk, alkohol og våpen vil fortsette å ta liv daglig, uten at vi bryr oss, fordi vi er blitt så vant til det.

Matte er ikke din sterke side? Hvor mange millioner nordmenn var i trafikken på de to dagene?

(Forøvrig vil jeg si at dte ikke er farlig å kjøre motorsykkel.)

[REJOHN]

Hvis de andre plassene som kan sammenlignes med kjerag gir ett langt lavere dødstall, så er det en spesiell risiko med kjerag. Ved å opplyse om denne evt. uvanlige risikoen som er akkurat på det stedet kan man redde mange liv.

Motorsykkelkjøring er ikke sammenlignbart med å klatre på Kjerag. Det å klatre i f.eks. trollveggen er derimot sammenlignbart, og hvis dødstallet der er mye lavere kan det være lurt å finne ut hvorfor.

Antall klatrere i Kjeragveggen må være vesentlig mindre enn antall besøkende i området bak. Hvor mange som har klatret i veggen har jeg ikke greie på, men basert på hva jeg har registrert, skulle jeg tro at det er godt under 1000. Det gir en helt annen risiko.

Min meget omtrentlige beregning av risiko var for helt vanlige fjellturer med overnatting på turistforeningshytter.

[jankj]

Hvis de andre plassene som kan sammenlignes med kjerag gir ett langt lavere dødstall, så er det en spesiell risiko med kjerag.

Bare hvis du korrigerer tallene for det reelle antall besøkende. Du vil ha dødsfall per antall klatrere som klatrer der. Trolig blir det mest riktig hvis du vet antall klatrere som var der hver dag i hele sesongen, da er det bare å legge sammen.

Hvis felt X har 30 klatrere i året og felt Y har 10.000 klatrere og 5 dødsfall så betyr ikke de 5 dødsfallene at felt Y er farligere. Du har rett og slett ikke tallmateriale til å trekke noen slik slutning!

[Dag G - Evje]

Er det noen grunn til å diskutere dette nå ?

RIP

RIP

[friluftsloffern]

Må si meg enig med "Adler" lenger oppe her. Skal jeg først dø så håper jeg personlig at det skjer i mitt rette element. Tviler på familie ønsker det samme. Det tror jeg det er veldig mange som føler. Men døden er jo noe mann liksom ikke skal snakke om det.... Vi skal alle dø en gang og når min tur kommer skulle jeg og ønske at det skjer i kajakken uti det våte element eller i skog og fjell der jeg føler meg mest hjemme.....

Og ja det er litt ego, men det er nå mitt ønske da......