Forsøk på Gjuratinden – kaldt, slitsomt og englevakt 3. januar 2012

[500fjell]

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/27364/Fors%C3%B8k+p%C3%A5+Gjuratinden.html

--------

Mørkevandring opp lang bakke

Lenge har jeg siklet på Gjuratinden (1712). Dette spisse og alpine spiret som tårner høyt over Isfjorden, som enhver umulig kan la være å imponeres av. I og med at jeg snart drar nordover i militæret ville jeg og Bjørn-Even ta en siste tur, og den skulle bli spenstig og uforglemmelig. Vi forsøkte på Gjuratinden vinterstid.

Vi ankom sætra Rabben rundt halv ti kvelden før og slo opp mitt splitter nye telt (Terra Nova Super Quasar) på sletta nedenfor vegen. Følgende natt ble preget av litt dårlig søvn med mange tanker som strømmet rundt i hodet. Lytte til skred som tordnet ned fjellsidene, vinden som ulte ned gjennom dalen og mulige ting som kunne gå galt under en vinterbestigning. På grunn av at vi spiste grådig mye på Sinclair på Kvam like før gjorde at kroppsvarmen føk til værs, først langt utpå natta merket vi at det egentlig ikke var så varmt. Vi fikk nå litt søvn til slutt.

Våknet kl. 05.15. Det har blitt få turer på oss i høst, så vi prøvde å komme inn i rutinene igjen. Kle på oss, spise frokost, gjøre klar sekk og ski – festen er i gang! Vestlandsfjella er imponerende, men baksiden (?) er at en bestigning her alltid byr på en laaang motbakke fra nærmest havnivå til himmelhøyde. Låra fikk i alle fall kjørt seg oppover med digre randoski (Bjørn-Even hadde lette fjellski, gru deg til nedrennet!) og gørrtung sekk som inneholdt blant annet klatreutstyr og varme klær. Det var snø helt fra start og vi prøvde å følge t-stien opp gjennom skogen. Opp gikk det greit, men vi grudde oss allerede til returen ned her... Lenger oppe gikk skareføret over til pudder og ved Førhaugsteinan skiftet det mellom pudder og hardpakket snø.

Skredfare?

Det var stemningsfullt å gå i mørket og titte ned mot bebyggelsen rundt Isfjorden som glitret som tusen stjerner. Dette får man ikke oppleve i Jotunheimen. Natta var lang og vi ønsket etter hvert at det skulle bli lysere. Hyppige spise- og drikkepauser gjorde til at lyset kom kjappere, følte vi. En ting vi var litt spente på var rasfaren. Etter å ha lest side opp og side ned om juleorkanen Dagmar ble jeg litt skeptisk til akkurat dette. Men det beroliget meg litt å tenke på at denne bakken er vestvendt og at skredfaren kun var moderat på Strynefjellet sist jeg sjekket. Etter Førhaugsteinan kommer én bratt bakke hvor vi fulgte en slags rygg. Deretter flatet det litt ut før det ble så bratt at det bikket 30 grader. Her gikk vi spredt og forsiktig i sikk-sakk oppover. Til høyre for oss hadde det gått et skred som vi kunne skimte i grålysninga, så vi følte oss ikke helt komfortable. Men snøen virket i grunn stabil og vi kom opp uten å merke antydninger til drønninger.

Herfra og videre opp økte vinden kraftig på med mye snøfokk som gjorde det til en kald opplevelse. Bjørn-Even hadde problemer med at stålkanten på den ene skia løsnet og at fellene ikke satt godt nok. Ved å brekke stålkanten og surre sportstape rundt fellene fikset vi biffen. Låra var seige, men ved å ta skritt for skritt over tid kom vi til slutt oppunder Gjuratinden som så enormt stilig ut fra denne vinkelen. Nå fikk vi også se litt av sola som skinte med oransje farge på toppene omkring. Det var noen skydotter her og der som skygget litt for sola og det var ikke helt tydelig å se om sola nettopp hadde stått opp eller om den var på vei ned. Dagene er korte så vi hadde bare tida av veien om vi skulle rekke til topps på Gjuratinden.

Gjuratinden – we`ll be back

Vi rundet like oppunder Gjuratinden i østsiden og parkerte skiene ved en stor bresprekk under en skråflanke av snø som førte opp til sørryggen. Hadde nå brukt hele 5,5 timer fra bilen og opp hit! Skjemaet begynte å ligger tynt an, og vi var spente på hvor lang til vi ville bruke på toppstøtet. Brukte litt tid på å skifte fra randostøvler til alpinstøvler og diverse greier, altfor lenge siden forrige vintertur, må få til hurtigere overganger. Omsider var vi klare for toppstøt, med en sårt trengt lettere sekk. Snøen opp skråflanken var virkelig djup. Sank ned til hofta for nærmest hvert steg. Selv om den heldigvis ikke er lang måtte vi skifte på å brøyte minst to ganger.

Endelig var vi oppe på ryggen og vi skuet opp på den majestetiske Gjuratinden som badet i midtvintersol, et forlokkende skue. Eggen oppover var stort sett grei å følge med ymse snø og is som gjorde små opptak mer krevende enn på tørrføre. Så kom vi til en hammer der vi bestemte oss for å runde denne på venstre side. Etter å ha rundet hjørnet måtte vi ned et litt kinking punkt før vi kom inn i en snørenne. Her kunne vi velge å følge snørenna opp til ryggen eller å klatre på is/klippe ved siden av. Etter litt nøling ble det til at vi stort sett fulgte snørenna som var drøyt 40 grader bratt. Siste delen måtte vi traversere på klippe for å komme opp på ryggen igjen.

Klokka var nå 13.00 og det mørknet om tre timer. Bjørn-Even var skeptisk til å fortsette grunnet tid og manglende vinterklatreerfaring med stegjern og isøks. Optimistisk som jeg stort sett er klarte jeg å overtale ham til å fortsette litt til. Her valgte vi å ta fram tauet og jeg ledet opp et litt kinkig punkt før en høyere hammer sperret veien videre. Jeg valgte å skjære ut til venstre og etablere standplass. Bjørn-Even kom seg opp han også. Jeg skjønte også at tiden snart rant ut for oss, etter å ha rundet hammeren på venstre side og sjekket veien videre så jeg at hvis vi skulle sikre hele veien ville vi mørkne ute før vi var tilbake ved skiene. Vi hadde rett og slett ikke tid til det. Litt bittert i og med at toppen kun var snaut 80 meter unna... Gjuratinden, vi kommer tilbake!

Nær-døden-opplevelsen

Vinden tiltok kraftig og det var meldt opp mot stiv kuling i fjellet utover ettermiddagen. Lett å bli satt ut når man får puddersnø pisket opp i ansiktet med en iskald vind. For å komme oss tilbake enklest mulig valgte vi å rappellere oss ned i snørenna til der vi rundet forrige hammer. Vi tok slyngebåndet rundt en perfekt nabb. Bjørn-Even fikk i oppgave å lage dobbel fiskeknute på slynga mens jeg ordnet tauet. Jeg tok en kjapp titt på fiskeknuta som så grei ut. Da vi omsider skulle hive ut tauet kom det bare opp igjen med vinden, så planen var å dra det med seg under rappellen.

Jeg var førstemann til å rappellere. Jeg stilte meg opp med ryggen vendt mot veststupet og lente meg langsomt bakover. PLUTSELIG ser jeg at slyngebåndet på rappellfestet ryker. Jeg utroper forfjamset «hæ, NEI!» før jeg faller i et luftig svev bakover mens jeg ser at Bjørn-Even blir mindre og mindre. Jeg rekker å tenke at nå kommer jeg til å dø, lurer på hvordan det føles, blir alt mørkt? Deretter dundrer jeg borti fjellveggen og fortsetter i en dobbel salto før jeg treffer snørenna. Jeg har null kontroll der jeg ruller nedover snørenna som er rundt 40-45 grader bratt. Jeg registrerer at jeg kommer til å treffe noen steiner ved siden av. Heldigvis treffer jeg disse med ryggsekken og hjelmen. Tenkte videre at jeg måtte stoppe meg, jeg må redde meg ut av situasjonen. Merket aldri noen dødsangst eller redsel, kun løsningsorientering. På mirakuløst vis klarer jeg å klore meg fast til snøen før jeg fortsatte utfor en klippe videre ned vestveggen. Jeg ser rundt meg og tenker, «er det mulig?, jeg lever». «JEG LEVER!» ropte jeg opp til Bjørn-Even som var på gråten og helt fra seg langt der oppe. Jeg sjekket kroppsdelene, og jeg var åpenbart ikke lam, jeg hadde utrolig nok ikke fått andre skrammer enn en litt forslått rygg, en litt hoven venstre ankel og et blåmerke på venstre triceps. Av utstyret hadde en isøks løsnet fra spinner leash`en og tauet hadde jeg dratt med meg ned i renna. Jeg hadde begge isøksene hektet rundt halsen under rappellen, noe som kunne gått riktig ille... Ikke noe av utstyret ble ødelagt under fallet annet enn noen skrammer i buksa, på sekken og en del tydelige riper i hjelmen.

Hvis jeg ikke hadde hatt på hjelmen og ryggsekken hadde jeg definitivt ikke vært tilstede i dag...

Jeg tok tak i en isøks og krabbet meg oppover for å kunne stå litt sikrere. Bjørn-Even klyver ned ryggen og inn i snørenna usikret for å komme ned til meg. Jeg var fortsatt sånn halvvegs i sjokk, men på ren autopilot tok jeg fram kameraet for å knipse et bilde av meg og snørenna. Deretter begynte jeg å kveile opp tauet. Vi trengte heller ingen redningshelikopter i og med at jeg tydeligvis fortsatt levde og var i god behold. Mer hell i uhell er det faktisk ikke mulig å ha.

Bjørn-Even kommer ned til meg og er i sjokk selv. Jeg spurte ham hva som egentlig skjedde. Hektet slynga seg av nabben? Bjørn-Even forklarte at det var knuta som han knøt røk. Har aldri sett han så lettet da han skjønte at jeg var uskadd. Jeg beroliget han med å si at sånt er et felles ansvar og jeg tar på meg like mye av skylda i og med at jeg ikke dobbelsjekket knuten som i utgangspunktet aldri skal kunne ryke. Men nå måtte vi glemme dette for en stund, trekke pusten dypt, og konsentrere oss om å komme oss trygt ned fra fjellet.

Returen

Stemningen er veldig spesiell mens vi følger ryggen ned mot skiene. Jeg tenker at jeg liksom lever på overtid siden jeg faktisk mest sannsynlig ville vært død. Tidligere har jeg vært døden nær flere ganger på mine turer i fjellet, spesielt vil jeg trekke frem glissaden på Midtre Ringstinden i 2009. Hvor mange liv har jeg igjen nå? Det er rart å tenke på, men nå er det viktig lære av hva som gikk galt i stedet for å tenke seg redd på fremtidige klatreprosjekter. Det som ikke dreper gjør en sterkere...

Vel framme ved skiene fikk vi omsider skiftet og gjort oss klare til den lange nedoverbakken. Med tung sekk, kraftig vind, konturløst terreng, og ujevnt skiføre ble ikke dette noen spesielt god opplevelse. Spesielt spent var jeg på det bratteste henget. Like før dette valgte vi å få på oss hodelykta. Men hvor var det jeg la den? Til slutt så måtte jeg lete rundt i hele sekken, og i et kraftig vindkast med snøfokk ble fingrene så kalde at jeg nesten fikk angst. Bjørn-Even trådde til og hjalp meg med situasjonen, til slutt fant jeg hodelykta og vi kunne fortsette nedover. Jeg hadde randoski og kunne derfor kjøre mye fortere enn Bjørn-Even. Det gikk greit ned bratthenget uten at noe ras ble utløst. Bjørn-Even valgte å bære skiene ned her, noe som tok en del lenger tid når hvert skritt synker langt ned og skoen blir fylt med kald snø og is. Hodelykta til Bjørn-Even lyste ikke så godt så resten av veien ned måtte jeg prøve å begrense farten for å lyse vei for oss begge. Siste stykket gjennom skogen var så kjipt at jeg skal la være å skildre det. Mye stønn og banning kom fra begges kjeft. Men med tid og stunder kom vi ned til Rabben i god behold.

Deilig å få skiftet til tørre klær og omsider kunne dure i bilen ned mot Åndalsnes der vi fråtset i en stor burger med brus! Nå ventet kun 7 timer i bil hjem mot hovedstaden og det hverdagslige etter en tur som var langt utenfor det jeg regner som en hverdagslig opplevelse. Så neste gang du ser solen gå ned bak buktende blåner mens kaffelars putrer over bålet - tenk på hvor uendelig godt du har det som lever, er frisk og sprek. En dag er de ting som i dag oppleves som en selvfølge, uoppnåelig.

God tur, og husk ekstra godt på hva mamma sa da du dro; vær nå forsiktig da...

[Lofoten]

Flott beskrivelse! Ikke noe hyggelig med en slik nær døden-opplevelse, men når det først går bra er det en påminnelse om å sette pris på hverdagen. Tenker den burgeren din smakte ekstra godt den dagen!

[martin.m]

Wow Sondre, godt du er like hel og at det gikk så bra med fallet. Kjenner jeg deg rett så blir det nok ikke bare med dette ene forsøket på toppen.

Men altså, godt at dere er like hele, både du og Bjørn-Even.

Stusser dog på hva som skjedde med den knuten.

[vertikal]

Godt å se folk med bra bra turlyst, og godt pågangsmot. Og bra det endte bra.

Ang slyngeknuten som gikk opp. Var det en vanlig slynge, så skal vel ikke fiskeknute brukes? Mener båndknuten skal være bedre på flate slyngebånd. http://www.animatedknots.com/waterknot/index.php?Categ=climbing&LogoImage=LogoGrog.jpg&Website=www.animatedknots.com

En annen ting er at alt tauverk og slynger blir kaldere og stivere i kulda, og da sitter knutene dårligere. Derfor er det da viktig å sikre endene med ekstra knuter.

[oyvindbr]

Jeg er veldig glad for at du fortsatt lever

Fantastisk bra beretning om nær døden-dramatikk. Det er rart med det, man blir ikke nødvendigvis så redd mens ting står på, da går det så fort at man glemmer det meste, og etterhvert prøver man å være løsningsorientert. Man blir ofte mer panisk av å tenke på mulige situasjoner på forhånd enn når man er midt oppi de. Kanskje er det derfor du overlevde og ikke raste videre utfor klippen. Egentlig logisk fra naturens side at man ikke skal bli panisk der og da siden det bare gjør vondt verre.

Reaksjonen kan vel fort komme seinere, så den nedturen etterpå må ha vært preget av en spesiel stemning.

Det eneste jeg kan kjenne meg igjen i er vel Bjørn Evens store skiproblemer i de verste bratthenga. Da tenker jeg på meg sjøl på vei ned fra Ramberamassivet for et drøyt år siden, alle vridningene kjennes fortsatt godt i høyrekneet.

Ellers flotte bilder, og Gjuratind skal få besøk av meg sommerstid en gang om Sør-Norge er i stand til å få en ålreit sommer. Vinterbestigninger for meg får dreie seg om relativt gomodige kolosser, og det er greit for meg.

Den Vikesoksa har frista meg lenge...

Til sist vil jeg få si at det er flott du nå kan avtjene verneplikten akkurat som planlagt!

[captainrambo]

Godt skrevet og selvsagt godt at det endte bra. Har vært lenge siden jeg har lest en så solid og "filosofisk" turrapport her inne.

[+PTG]

Oioi det var en tøff tur med skremmende opplevelse, heldigvis med heldig utgang.

Vedlagt noen stikkord om knuter -> kanskje finner dere svar hendelsen her ?

Fint om dere gir tilbakemelding for eventuell læring, slik at vi andre kan bli mer obs ved rapeller

[500fjell]

Takk for hyggelige kommentarer! Så lenge ting går bra er det jo bare å lære av feilen, og dette er en oppfordring til å være ekstra nøye med kameratsjekk og dobbelsjekking av vitale punkter som blant annet et rappellfeste er.

Ang slyngeknuten som gikk opp. Var det en vanlig slynge, så skal vel ikke fiskeknute brukes? Mener båndknuten skal være bedre på flate slyngebånd. http://www.animatedknots.com/waterknot/index.php?Categ=climbing&LogoImage=LogoGrog.jpg&Website=www.animatedknots.com

En annen ting er at alt tauverk og slynger blir kaldere og stivere i kulda, og da sitter knutene dårligere. Derfor er det da viktig å sikre endene med ekstra knuter.

Jeg skrev kanskje feil i og med at vi ikke brukte båndslynge, men et statisk 6 mm tau. Egentlig skal man jo ha to slynger, men det gjorde vi heller ikke. Har brukt dette slyngetauet mange ganger før med dobbel fiskeknute, så det er nok gjort en åpenbar feil siden den løsnet med en gang jeg lente meg bakover.

[Bjarne Lindholdt]

Flott turbeskrivelse, Sondre

I sommeren 1977 gikk jeg på Juratind av Nordeggen aleine. Det lykkedes meg å komme opp på piggen fra Hoem-skardet.

Etterpå var jeg på visitt hos Arne Randers-Hen. Han trodde ikke på meg, idet han spurte: Skrev du deg inn i boken?

Dertil svarte jeg: "Fandt ikke boken" Det var det rigtigte svar, for det var han som hadde tatt ned boken for kontroll

[nilshermann]

Sondre for faen! Ikke at jeg spurte men, dette sa du ikke noe om i går.. Et utrolig godt og heldig resultat av en sabla skummel hendelse...... Håper det står bra til både fysiske og psykisk!

Frisk topp! Jeg har lyst på tur!

[Dag G - Evje]

Denne måten å rappellere på praktiserer vi aldri.

Vi bruker alltid to stk slyngebånd eller statisk tau.

Det ene litt lenger enn det andre.

Det lengste ligger kun som backup, den korteste tar all vekt.

Førstemann ned er alltid den tyngste. (Person pluss utstyr)

Når førstemann er nede har den korteste slynga bevist sin styrke.

Andremann fjerner da den lengste slynga (tar den med seg),

før han rappellerer ned på den korteste.

[oddis]

Denne måten å rappellere på praktiserer vi aldri.

Vi bruker alltid to stk slyngebånd eller statisk tau.

Det ene litt lenger enn det andre.

Det lengste ligger kun som backup, den korteste tar all vekt.

Førstemann ned er alltid den tyngste. (Person pluss utstyr)

Når førstemann er nede har den korteste slynga bevist sin styrke.

Andremann fjerner da den lengste slynga (tar den med seg),

før han rappellerer ned på den korteste.

Dag, dette svaret kommer kun fordi jeg ikke ønsker at en tilfeldig internettsøkende fersking skal lese ditt innlegg og tro at dette er i henhold til riktig metode.

For å sitere DNT fjellsport Oslo sitt metodesett for klatring: "Rapellfeste skal bestå av minst 2 utlignede forankringer som hver kan ta den totale belastningen. (Brukes et tre eller en kraftig fast installasjon kan man se bort fra kravet om 2 forankringer.)".

At man i fjellet blir nødt til å improvisere og ikke alltid har full redundans på alle punkt er ikke ukjent, men for min del er det fullstendig uforståelig at noen vil ta en rappell på bare en sikring for å spare 30 kroner (gitt at man bruker slyngebånd eller taubit).

[Dag G - Evje]

Dag, dette svaret kommer kun fordi jeg ikke ønsker at en tilfeldig internettsøkende fersking skal lese ditt innlegg og tro at dette er i henhold til riktig metode.

For å sitere DNT fjellsport Oslo sitt metodesett for klatring: "Rapellfeste skal bestå av minst 2 utlignede forankringer som hver kan ta den totale belastningen. (Brukes et tre eller en kraftig fast installasjon kan man se bort fra kravet om 2 forankringer.)".

At man i fjellet blir nødt til å improvisere og ikke alltid har full redundans på alle punkt er ikke ukjent, men for min del er det fullstendig uforståelig at noen vil ta en rappell på bare en sikring for å spare 30 kroner (gitt at man bruker slyngebånd eller taubit).

Nå har aldri jeg gått på noe utendørs klatrekurs,

kun plukket opp tips fra her og der,

Så skal ikke si at jeg har rett metode, men den fungerer i hvert fall.

Synes det er bedre å etterlate en slynge ute i naturen enn to. Ikke for prisen sin skyld.

Dersom det er mulig legger vi hovedslyngaslynga dobbel over rappellfestet og trer tauet gjennom begge løkkene.

Så bindes et 8 mm tau til slynga slik at den til slutt kan nappes ut. Men bare dersom forholdene tilsier at den ikke vil henge seg opp.

Sporfri ferdsel ?

Forøvrig synes jeg denne rapporten til 500fjell oser av stress og tidsklemme.

Og da er det fort gjort å gjøre feil.

Slettes ingen ting for en tilfeldig internettsøkende fersking.

Minner meg om en topptur vi hadde der vi tok en masse feil beslutninger, men kom oss ned kunn på flaks.

[Kaare_70]

Så utrolig bra at du overlevde, Sondre! Jeg og mange andre har fulgt deg på fjellforum nå i flere år og unner deg 50 år til i fjellet!

At ulykken skjedde under en "ufarlig" rappell midt oppi glatte og skredutsatte snøfelt, er nesten litt ironisk.

Jeg klatrer mye både inne og ute og liker ikke fiskeknuten så godt. Jeg foretrekker tredd dobbelt åttetall ved skjøting av tau med samme diameter. Den er så mye mer innarbeidet. Ellers så bruker jeg ferdig sydde slynger hvor det er mulig.

Under rappell er fokus helst på selve festet samt det å få tauet ned igjen. Jeg har nok rappellert på en slynge, ja, men da har alt vært bombesjekket.

En påminnelse til oss alle om at det vi driver med, er en risikoaktivitet, og at livet er forgjengelig. Men jeg tror nå på engler, jeg også...

[knadne]

Det er da helt vanlig å rapelere på kun EN slynge/ ETT tau. En slynge rundt en blokk/nabb er mer enn nok, man trenger ikke to, hvis ikke man stoler på en slynge så må man jo backe opp absolutt alt... (Gitt at nabben/blokka er solid da...)

MEN man må ha 2 kiler om det er det man rapelerer på. Da utlignet med EN slynge/ ETT tau..

Forøvrig godt det gikk bra!

Over til noe helt annet:

Etter å ha lest noen av turraportene dine her inne, så virker det som en del av skredvurderingene som blir gjort er synsing. (Arrester meg om jeg har forstått deg feil). Så jeg ville kanskje tatt et skredkurs for klatrere, slik at skredvurderingene blir tatt med litt større margin.

Med ønske om trygge turer i fremtiden..

[500fjell]

Over til noe helt annet:

Etter å ha lest noen av turraportene dine her inne, så virker det som en del av skredvurderingene som blir gjort er synsing. (Arrester meg om jeg har forstått deg feil). Så jeg ville kanskje tatt et skredkurs for klatrere, slik at skredvurderingene blir tatt med litt større margin.

Med ønske om trygge turer i fremtiden..

Har en viss peiling på risikovurdering når det gjelder skredfare, men den kunne sikkert vært enda bedre. Vi hadde med spade for å sjekke stabiliteten ved å lage en tverrgrop og banke med spaden på snøen ovenfor. Den virket stabil, men det kan jo variere fra sted til sted. Det var et fast lag i bunn, med en del pudder mellom dette og det øverste skarelaget. Greit å ha med seg søkestang, skredsøker og spade når man ferdes i slik terreng.

Kunne forresten tenkt meg å leid en sertifisert tindevegleder en helg eller to for å rette opp uvaner/feil innen klatring, bre og skredrisiko. Samt kunne utvikle ferdighetene og få tips. Men nå blir det først et år i militæret.

[oddis]

[]

Sporfri ferdsel ?

Forøvrig synes jeg denne rapporten til 500fjell oser av stress og tidsklemme.

Og da er det fort gjort å gjøre feil.

Slettes ingen ting for en tilfeldig internettsøkende fersking.

Minner meg om en topptur vi hadde der vi tok en masse feil beslutninger, men kom oss ned kunn på flaks.

For min del blir det søkt å bruke sporløs ferdsel som et argument for at det å rapellere på en slynge er ok.

Jeg brukte ikke 500fjell sin rapport som utgangspunkt når jeg tenkte på ferskingene, det var din kommentar jeg tenkte på. Den gir en "riktig" løsning for å rapellere, uten at du nevner din manglende kursing eller hva metodesettene faktisk anbefaler.

Over til noe helt annet:

Etter å ha lest noen av turraportene dine her inne, så virker det som en del av skredvurderingene som blir gjort er synsing. (Arrester meg om jeg har forstått deg feil). Så jeg ville kanskje tatt et skredkurs for klatrere, slik at skredvurderingene blir tatt med litt større margin.

Her er vi på nett Knadne, å bruke en skredrapport for Strynefjellet som utgangspunkt for skrevurderingen innerst i Isfjorden kan vel omtrent sammenlignes med å sjekke UD sitt reiseråd for Stockholm når man skal på tur til Bagdad.

Det som derimot er imponerende med Sondre er at han ikke går av veien for å skrive en rapport når ting har gått til h. Langt de fleste av oss ville holdt godt kjeft og håpet at vi aldri hadde blitt konfrontert med "nettpolitiets" meninger.

[knadne]

Kunne forresten tenkt meg å leid en sertifisert tindevegleder en helg eller to for å rette opp uvaner/feil innen klatring, bre og skredrisiko. Samt kunne utvikle ferdighetene og få tips. Men nå blir det først et år i militæret.

Det hørtes fornuftig ut! Husk på at det også finnes mange flinke folk som ikke nødvendig vis er tindeveiledere, men likevel kan lære deg det som trengs.

[essem]

Englevakt, definitivt. Godt du er like hel Sondre.

[springsteen]

Dette var vel andre fortellingen der dere var døden nær? (Var noe om en ryggsekk som forsvant for et par år siden.)

Ta det litt piano 'a...

[knutis]

Godt du overlevde. Takk for en rapport som er lærerik. Fint om du sender en rapport til klatreforbundet også. De arbeider systematisk med ulykkesregistrering for å utvikle gode rutiner som skal hindre mest mulig av ulykker.

http://db.klatring.no/sikkerhet/pages/formUlykke.asp

Rapell er statistisk noe av det folk dør av. Ofte pga at et tilsynelatende sikkert feste svikter. Tror ideen din om et kurs med tindevegleder er god. Både når det gjelder skredvurdering og klatrerutiner. Vi vil jo gjerne at du skal bidra med turrapporter i lang tid. Prøve og feilemetoden kan være litt vel risikofullt når seriøsiteten på turen blir som her.

[Phaser]

Super turrapport som vanlig og jeg er glad det gikk bra. Kjempeglad for at du skriver om uhell og uykker også da dette får oss andre til å friske opp sikkerheten. Det er kjempenyttig å få informasjon på denne måten da det gir sterkere inntrykk en en illustrasjons plansje eller en instruktør som står og messer (forskjell på instruktører også) Gleder meg til flere av rapportene dine. Regner med du karer deg greit fysisk igjennom førstegangstjenesten og forhåpentlig får du masse gode og artige opplevelser i grønnklærne. Men regn med en del venting

[Dag G - Evje]

Hovedsaken er at man tar seg god tid og gjør ting safe.

Uansett om man bruker en eller ti slynger.

Tror ikke Sondre nøyer seg med en kjapp titt på den dobble fiskeknuten neste gang.

En god påminnelse for alle...

[500fjell]

Her er vi på nett Knadne, å bruke en skredrapport for Strynefjellet som utgangspunkt for skrevurderingen innerst i Isfjorden kan vel omtrent sammenlignes med å sjekke UD sitt reiseråd for Stockholm når man skal på tur til Bagdad.

Det som derimot er imponerende med Sondre er at han ikke går av veien for å skrive en rapport når ting har gått til h. Langt de fleste av oss ville holdt godt kjeft og håpet at vi aldri hadde blitt konfrontert med "nettpolitiets" meninger.

Var fullstendig klar over at skredrapporten fra Strynefjellet og Finse ikke er det samme som grønt lys opp brattbakken til Gjuratinden, men værtypen har vært mye lik i Romsdalen som Strynefjellet de siste ukene, så det gir likevel en viss indikator om at snøen har stabilisert seg mer. Men er helt enig i at det er forholdene der og da man må vurdere.

Godt du overlevde. Takk for en rapport som er lærerik. Fint om du sender en rapport til klatreforbundet også. De arbeider systematisk med ulykkesregistrering for å utvikle gode rutiner som skal hindre mest mulig av ulykker.

http://db.klatring.no/sikkerhet/pages/formUlykke.asp.

Takk, ulykken er registrert.

Det hørtes fornuftig ut! Husk på at det også finnes mange flinke folk som ikke nødvendig vis er tindeveiledere, men likevel kan lære deg det som trengs.

Ja, det handler om nye impulser. Skulle gjerne hatt noen kontakter flere kontakter innen klatremiljøet som har lenger erfaring enn meg. Har jo tross alt nylig bikket tenårene.

Regnet med at det ville bli en del "forståsegpå-meldinger" etter denne rapporten i og med at jeg er ganske ærlig med tankeskildringene. Men jeg tar alle tips med til etterretning, det er slik man utvikler seg fremfor å sitte på gjerdet og tro at en selv er verdensmester. Er veldig ydmyk sånn sett.

Regner med du karer deg greit fysisk igjennom førstegangstjenesten og forhåpentlig får du masse gode og artige opplevelser i grønnklærne. Men regn med en del venting

Takk! Skal til Heggelia/Bardufoss, så får satse på å benytte en del av dødtida til å utforske Tromsfjella

Nå bærer det på ny tur i morgen med tau, isøks og stegjern. Satser på at jeg overlever det også

[knadne]

http://snoskredvarsel.no/ er et tips til de som skal til romsdal..