STORE SYKKELTURER tråden.

[Torodd]

For å få opp temperaturen litt foran årets sesong (som jeg sannsynligvis må stå over grunnet skade), starter jeg her tråden for store, episke sykkelturer.

Jeg starter ballet med en tur i Nord-Irland.

Den lokale sykkelforeningen v/en velmenende, udugelig tulling satte opp et charity ritt (for kreftsaken) som skulle gå fra Belfast via nordkysten og tilbake gjennom innlandet til Belfast. 180 km skulle det være. Jeg tenkte at dette var litt i overkant for meg, men at jeg slengte meg med allikevel. Jeg la meg litt i trening og gikk med bange anelser. Med rette, viste det seg.

Det var 20 stykker av oss som startet foran det meget imponerende rådhuset i Belfast. Klokka var 0600 på siste lördag i juni. Vi satte ut fjorden i retning Larne. Veien var rimelig flat og ikke så ille traffikert. Jeg ble droppet av feltet rett för Larne (etter 50 km). Noe som var min plan. Jeg ville bare fullföre samt se denne naturen. Nordkysten opp til Glenariff er en av de peneste kystveiene som finnes. Best av alt; flat som ei pannekake. Derfra gikk det rett til himmels via noen juv og opp ei fjellside til toppen av et 300 m.o.h fjell. Dagens höyeste klatring, tenkte jeg. Jeg tok skammelig feil, men mer om det senere. Fra fjellet gikk det rett ned (nesten 20 graders rett ned) til landsbyen Ballycastle. Litt klatring ut av denne landsbyen og endel hakkete opp og ned sykling höyt over sjöen forbi den verdensberömte fjellformasjonen Giant Causeway. Været var fint og mine bein begynte å bli ferdig mörnet. Klokka 1400 sto jeg endelig ved rittets vendepunkt; Bushmills Whisky Distillery (verdens eldste whisky distillery.......og et av de beste !!) hvor jeg registrerte meg som desidert sist og en halvtime etter feltet. Jeg gulpet i meg kaffe, Red Bull og litt mat. Deretter tok ruta meg over en ås ned til en motorvei. Da sa det pang fra bakdekket og jeg måtte bruke nesten en time på rense ut dekket (full av nåler) og legge inn en ny slange. Det gikk. Noe som også klokka gjorde. Jeg var i tidsnöd. Denne Coleraine til Belfast veien var veldig lite egnet for sykkel da den var sterkt traffikkert. Etter en time svingte ruta vekk fra denne og over til noe som jeg hadde gledet meg til i mange uker: B94 som skjærer seg gjennom landet i en rett strek fra Coleraine til Belfast. Det tok meg et par kilometer för jeg forsto at noe var veldig galt med terrenget. For det förste hadde jeg allerede passert 170 km og hadde i teorien 10 km igjen til Belfast. For det andre, fikk jeg se fjellene som lå mellom meg og Belfast. Fjell som jeg måtte KRYSSE. For det tredje, var klokka 1800. Sola gikk ned ved 2300 tiden. Desperasjonen satte inn og jeg startet et kapplöp. Rett og slett for å overleve. Det gikk rett opp vertikale asfaltstriper og rett ned i vertikale fall. Computeren passerte 200 km uten at Belfast syntes å komme noe nærmere. Ved Broughshane ble jeg fortalt at de andre hadde brutt og kastet seg på et tog i Ballymena. Men det var for sent for meg. Jeg ble også fortalt at det siste fjellet var veldig höyt og helt vertikalt. Det gjensto tre-fire mil. Jeg klatret i desperasjon. Jeg löp opp bakkene. Jeg spyttet blod. Jeg slapp med ned bakkene i dödsforakt. Det siste fjellet var så bratt at jeg hadde problemer med å gå opp den bakken. Tau og bolter hadde vært en fordel (OK, bare litt overdrevet). Jeg så dobbelt og spyttet blod. Hvordan jeg klarte å komme meg ned til Ballyclare uten å drepe meg, er fremdeles en gåte. Gud styrte sykkelen, er den eneste forklaringen. Det var skumring......... og en nytt vertikalt fjell mellom meg og Belfast. Jeg klatret i desperasjon. Endelig så jeg lysene i Belfast under meg. På nytt slapp jeg meg ned langs en vertikal asfaltstripe og gjennom en forstad til Belfast der det var opptöyer. Uten at jeg enset dette. Jeg tråkket som gal gjennom dette heller usikre området og inn til rådhuset.............der ingen mötte meg. Ikke en fjert. Ingenting. Min computer stoppet på 250 km, klokka var fem på midnatt og arrangörens ord om at det var en fin, lett rute gjennom det beste av Nord-Irland var totalt feil. Det beste; ja. Lett ? Nope. Det var noe av det hardeste jeg noensinne hadde gjort. Jeg syklet hjem (jeg bodde heldigvis i Belfast sentrum) og bokstavelig talt krabbet opp til min seng i andre etasjen i mitt hus. Jeg hadde så vondt i kroppen at det var helt umulig å sovne. Jeg gråt. Jeg skreik. Jeg hadde kramper i alle ledd og lemmer. Jeg ville amputere begge bein og armer. Min venninne ringte etter lege og han ga meg noen knock-out piller da jeg kun var helt utmattet. Jeg drömte helt ville drömmer. Deriblandt at jeg var forfulgt av elefanter. Jeg löp for livet i mine drömmer. Det var ikke akkurat behagelige, avslappende drömmer. Jeg var ikke OK igjen för langt ute på söndag.

Jeg var den eneste som fullförte rittet. Jeg har ikke engang fått min diplom. Arrangören har forsvunnet (noe som muligens har noe med mine ikke helt positive uttalelser om han og hvilke fölger hans feil burde få for hans helse) og jeg sitter igjen med minner og massevis av stolthet. Dette er utvilsomt min beste sykkeltur/prestasjon noensinne. Naturen var også helt spesiell og noe jeg gjerne vil se igjen. Det er slikt jeg overlever på. Det er slike opplevelser jeg lever for.

For en herlig opplevelse !!!!!!!!!!!!

Noen andre ?

[Gjest Anonymous]

Blir ikke lett å "slå" den historien der, Torodd!

Forsto jeg det riktig, så var du den eneste som kom til mål, og alle funksjonærer da var gått hjem? Fikk du noen forklaring, beklagelse eller unnskyldning i etterkant? Og hvordan er det mulig for en arrangør å bomme med syv mil når man skal oppgi lengden på et sykkelritt? Hmmm-- sikker på at du egentlig kjørte riktig trase?

[Torodd]

Blir ikke lett å "slå" den historien der, Torodd!

Forsto jeg det riktig, så var du den eneste som kom til mål, og alle funksjonærer da var gått hjem? Fikk du noen forklaring, beklagelse eller unnskyldning i etterkant? Og hvordan er det mulig for en arrangør å bomme med syv mil når man skal oppgi lengden på et sykkelritt? Hmmm-- sikker på at du egentlig kjørte riktig trase?

Dette var et ritt som skulle reise penger for et godt formål (kreft-saken). Noe det også gjorde. Fordi rittet, om et slikt fint ord kan brukes om det, gikk til en god sak, aksepterte vi rytterene at rittet ikke var helt profft. Det jeg ikke aksepterer, er at rittet etterhvert ble en lek med döden (for meg).

Funksjonærer ? Det var en velmenende mann, kona og deres hund. Det var alt. Vel, hverken kona eller bikkja bidro med noe så vidt jeg kunne se.

Arrangementet ? Vi fikk kart. Ruta var selvsagt og umulig å bomme på. Vi stemplet inn på kafeer og et distilleri underveis i rittet samt at denne mannen mumlet noen ord ved starten (som jeg ikke hörte, men som jeg senere ble fortalt var en form for bönn og lykke til). Det var hele arrangementet. Jepp, HELE arrangementet.

Noe som kunne ha fungert rimelig bra hvis denne mannen, kona og bikkja hadde kjört gjennom löypa på forhånd. Noe de ikke hadde gjort. Ikke visste de hva som ventet oss av terreng mellom halvveis og tilbake til målgang. De hadde også foretatt en enkel, men nesten for meg fatal regnefeil. De trodde også det var lett terreng der. Istedet var det noe som minnet sterkt om Alpene. Og da snakker jeg kun om asfaltstripa/veien. Men ufattelig vakkert var det og jeg er i dag veldig glad for at jeg gjorde turen selv om den nesten kostet meg mitt liv. Men egentlig var det turrittet fra helvete. Det mente de andre ihvertfall. Jeg bare gleder meg over alt det fine jeg fikk se og den moroa/gleden som 16 -18 timer på sykkelsetet gir meg. Samt at jeg bröt gjennom 250 km barrieren for förste og eneste gang. Det er jeg ikke lite stolt av.........

Jeg fikk endel unnskyldninger i etterkant av denne klubben som eksluderte denne mannen fra videre arrangering av arrangementer. Spesielt fikk jeg unnskyldning for at denne mannen ikke sto ved mål (som kun var et lyskryss utenfor Belfast Town Hall). Han har hevdet at han trodde alle hadde brutt på basis av en telefonsamtale fra de brutte. Jeg er glad for at jeg ikke mötte han ved mål. Hadde

jeg gjort det, hadde jeg blitt en morder. Jeg var med andre ord rasende. At denen mannen unngikk meg i lang tid etterpå (og frem til nå), forstår jeg godt.

Om jeg noensinne kommer til å ta denne turen igjen ? Ja......... Men ikke som et sykkelritt. Neste gang skal jeg også ha kevlarhjul da punkteringen ödela endel.

Hvis man lærer av de feilene som ble gjort under dette rittet, er en slik arrangementsform faktisk ganske bra. Anbefales !!