Gå til innhold
  • Bli medlem

Anbefalte innlegg

Skrevet

Villmarka kaller.

Forleden hadde jeg en tur i villmarka og jeg fikk lyst til å skrive om den. Men hva pokker skulle jeg skrive om? Ikke hadde det skjedd noe dramatisk og ikke hadde jeg opplevd noe jeg ikke hadde opplevd før. Turen var som turer flest. Sprakende kaffebål, tindrende stjernehimler, tunge motbakker med blytung sekk og ikke særlig fisk å få til tross for et enormt utbud av agn. Jeg tenkte på det da jeg gjorde meg klar ved parkeringa ved Storlægervannet i Gausdal.

Sekken var som vanlig blytung. En Berghaus Vulcan på 110 liter som jeg hadde hatt i mange år og som hadde tjent meg vel på mine mange turer rundt i kongeriket. Problemet med en så stor sekk er at det er plass til mye ekstra stæsj som du egentlig ikke trenger på tur. Er det et lite innsmett, så må det fylles med noe som kan være kjekt å ha med på tur. Det kan være noen helt unødvendige duppeditter, ei pakke med stetteglass i plastikk for avnytelse av vin ved et nattlig leirbål eller noen ekstra bokser med øl. Men til pers må den. Sekken på ryggen og fremad marsj.

Snart begynner pulsen å stige og svetten springer fram på panna og ryggen. En merkelig form for velvære begynner å ta bolig i en støl og dårlig trent sekstiåring. De evinnelige motbakkene på starten av enhver tur virker ikke så uoverkommelige allikevel og etter hvert begynner kroppen å lystre. Stein og velta trær gjør sitt beste for å hindre framkommeligheten, men støle lemmer klarer å sette fot for seg der stien snirkler seg oppetter lia mot høyfjellet. Gjennom fjellbjørkeskogen vekkes sanser som har ligget i dvale siden forrige fjelltur. Det er nesten så jeg ser skjønnheten i lav og mose som pryder marka rundt meg. Den intense grønnfargen på bjørka gir meg lyst til å forevige den med lommekameraet jeg alltid har med på tur, men som i ettertid aldri kan yte rettferdighet til det jeg egentlig ser. Et fugleskrik inne i skogen får meg til å undre på hva nå dette var for noe? Skulle gjerne visst mer om fuglelåter, men har aldri hatt tålmodighet til å lære dem. Nåvel, noen kjenner jeg. Særlig storlommens skrik ei lys sommernatt ved et ødslig fjellvann har festet seg i sinnet, det samme har tranenes trompetstøt på myra. Men her jeg peser meg oppover mot snaufjellet er insekter et mer påtrengende problem. Mens svetten siler blir mygg og andre plageånder mer og mer nærgående. Jeg forsøker så godt jeg kan å vifte dem vekk, men til slutt gir jeg opp. Da med ett åpner utsynet seg og fjellet kommer til syne. Fjell og flyer, myrer og tjern åpenbarer seg med ett i all sin prakt og gjør det nødvendig å ta ei pause for å la sansene suge inn de vakre naturinntrykkene. Frisk fjelluft suges inn i nikotinbefengte lunger og det føles nesten som om livet vender til bake i en sofasliters aldrende kropp. Til alt overmål har en mild bris kommet til unnsetning, slik at mygg og andre av nordlandets svøper har funnet seg andre jaktmarker for ei stund.

Det var vel egentlig dette jeg søkte da jeg bestemte meg for å gi meg friluftslivet i vold for om mulig å slippe vekk fra hverdagens trivialiteter for en stakket stund. Jeg funderte på om det jeg bedrev var en form for eskapisme, men kom til at det å oppsøke naturen egentlig ikke trengte noen dypere forklaring. Her var ro, her var skjønnhet og her var muligheter for tankeflukt.

Jeg vandrer videre på den smale sti, et far som mennesker i århundrer har brukt før meg, men som allikevel har satt så lite spor. Ved et idyllisk fjellvann fyrer jeg et lite kaffebål og nyter tilværelsen blant mygg og maur. Og sannelig vaker det ikke også ute på det speilblanke vannspeilet. Antakelig småørret. Øynene kan også følge en vannløper eller en ryggsvømmer som lager uro på den polerte vannflaten. Jeg føler meg plutselig rik der jeg sitter og bare trives. Ikke på gods og gull, sjøl om jeg har mer enn nok av dette også.

Da jeg reiser meg igjen for å vandre videre, merker jeg at kroppen ikke er som da jeg var tjue. Det er litt som å starte en gammel Gråtass, men når den har fått opp dampen, går den som ei klokke. En underlig tilfredsstillelse over ennå å kunne vandre rundt i fjellheimen med 25 kilo på ryggen sniker seg inn i sinnet og ferden videre går som en lek. Over myrer og flyer, opp bakker og lier, gjennom busk og kratt. Og endelig, etter timers slit er målet i sikte; ei av fjellstyrets åpne buer i fjellet, beliggende vakkert til ved et spennende fiskevann. Jeg tar de siste slitne skritt mot målet. Spennende er det om folk har inntatt hytta før meg. Systemet er jo slik at det er førstemann til mølla osv. Jeg trekker et lettelsens sukk når jeg skjønner at her er det bare å nyte herlighetene. Et paradis helt for seg selv. Jeg slenger sekken innendørs og rigger til med sovepose og underlag for å markere revir. Dette i tilfelle det skulle komme andre fjellvandrere etter meg seinere på dagen. Og det gjør det.

I mellomtiden har jeg prøvd fiskelykken nede ved vannet, og to smellfeite fjellørreter ble fangsten. Å kunne by de to nyankomne boligsøkerne på nystekt ørret og ei køye for natta var en utsøkt fornøyelse. ”At brennvin och friluftsliv inte hør saman, det ãr det størsta førbannade sjitsnakk jag hør,” sa en gammel, svensk pensjonist til meg en gang ved Levajok i Finnmark. Foranledningen til uttalelsen kan vi hoppe over. Men sommernatten er lys, dram kommer på bordet og samtalen kommer i gang. Tre ihuga fjellfanter finner hverandre og utveksler erfaringer fra turer i nord og sør. Alle har opplevelser fra utallige fjellturer de har gode minner fra. Finnmarksturer under flammende nordlys eller midnattssol, Femundsmarka i storm og stille og Vestfjellet med utrolig ørretbett. Det er ikke mange dråper igjen på flaska når roen endelig senker seg over tre slitne fjellvandrere.

Neste dag går ferden videre. Ikke før er et par kilometer tilbakelagt før ei beverhytte vekker interesse. Utrolig hva denne gnageren kan få til. Jeg bestemmer meg for å ta en avstikker fra stien som er merket av på kartet. Og hvilken belønning. Etter et svare strev med å komme seg opp på toppen, ligger landet under meg med urørt natur i alle retninger. Vann etter vann , myrer og fjell, blåne bak blåne. Et utsyn så betagende at National Geographic ikke kunne gjort det bedre. Igjen føler jeg meg rik. Den samme følelsen har jeg hatt i Finnmark, i Femundsmarka og i Gausdal vestfjell. Å leve i et land med slike naturherligheter er fantastisk. De 25 kiloene på ryggen begynner å merkes i en sekstiårsskrott, så jeg slenger den av og finner en plass i lyngen. Sola steiker og vannflaska må fram. Den fylles ved neste fjellbekk, dette uten frykt for hva vannet kan inneholde. For en rikdom, tenker jeg. Ettermiddagen kommer og tanken slår meg at jeg ikke har truffet mennesker på to dager, bortsett fra de to i koia. I dag har jeg vandret blant gras og lyng, studert kjuker og fugler, trær og blomster. Men ikke et menneske har jeg truffet. Noen vil si at dette er flott. Selv liker jeg å treffe mennesker på tur. Utveksle erfaringer og opplevelser. Det drar seg mot kveld og det er tid for å finne en leirplass. Det vesle fjellteltet slås opp på en odde ved et lite fjellvann. Jeg blir sittende og fyre et lite fjellbål mens mørket senker seg over fjellheimen. Det siste jeg gjør er å egne en markdupp med tanke på frokosten. Og sannelig, en flott ørret har latt seg friste til å bite på. Frokosten er sikret og duften av stekt fjellørret sprer seg mens tåka sakte er i ferd med å lette. Skuldrene er såre når jeg møysommelig tar sekken på ryggen for å fortsette ferden. Ei elv som må krysses byr på større motstand enn den normalt bør gjøre og myrene er tyngre å forsere enn ellers. Motbakkene får pulsen raskt opp i hundre og legger og lår kjennes tunge. Men etter hvert kjennes livet levelig og jeg kan glede meg over naturen rundt meg. Sola varmer, myggen surrer, pusten hiver og kroppen fungerer sånn nogenlunde. En tur opp på en liten fjelltopp setter meg i godt humør. Dette landet skal jeg fortsette å vandre i. Hva er det forresten med den maurtua? Er det bamsen eller svartspetten som har vært der? Eller det treet? Hvorfor er all barken fjernet? Svartspett eller biller? Jeg fortsetter min undringsferd på tredje dagen. Og til kvelds kommer jeg endelig fram til bestemmelsesstedet. Rikere på de tre OPP-er som Onkel Laurits kalte det han drev med i Lørdagsbarnetimen; opplevelse, opplysning og oppdragelse.

Annonse

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.