Hestbrepiggene 06.03.05 - fjellvett i praksis?

[eaa]

Lang rapport, men…
Siden det skjer relativt lite på turrapportene på forumet for tida, tenkte jeg å plage dere med en uvanlig lang tirade om helgens tur til Breheimen. En tur på godt og vondt. Men man blir jo litt pratesjuk etter en slitsom tur alene, så dere får heller bære over med meg denne gangen!

Svarte daler og svarte døler
Som sedvanlig før fjelltur, ringte den stygge vekkeklokka ca. kl. 0230, grytidlig søndag morra. Ute var det tindrende stjerneklart, vindstille og 4-5 minusgrader. Værmeldinga var bra, med unntak av noen regnbyger nordi Trøndelag et sted... Bil og sekk sto klare, så kun 3,5 t kjøring mot Bøverdalen gjensto. Målet var nemlig å gå eggen fra Hestbrepigg M-1/2160, over Hestbrepigg N/2131 til Hestbrepigg Store/2172, samt også Hestbrepigg M-2/2143 hvis tida tillot (evt. kun denne hvis eggen ikke var farbar). Gudbrandsdalen lå nærmest øde etter lørdagsfestinga. Opp gjennom dalen var det kun en rødrev over vegen ved Tretten som brøt ensformigheten, helt til litt nord for Sjoa... Der satt jeg alene helt i egne tanker, og barberte plogkanten i 95 km/t gjennom ei høyrekurve i stappmørkten, da brått en ørliten bevegelse ved høyre frontlykt tok oppmerksomheten. Før jeg fikk sukk for meg snittkjørte jeg en dønn svartkledd døl, uten refleks, sjanglende på vegkanten hjemover fra fest. Gudskjelov sjanglet han/hun rette vegen i rette tiendedel! Svart døl mot svart bakgrunn altså. Jeg var temmelig årvåken lenge etterpå...

Trengt
Stjernehimmelen skinte fortsatt oppover Ottadalen, nesten helt til Lom. Da ble stjernene borte - en etter en. Her kjente jeg nå at lørdagskosen begynte å trykke på, men tenkte at jeg får prøve å knipe igjen til jeg var framme ved vegslutt v/ Kvanndalsvollen. Jeg nødet ut til jeg parkerte bilen, men fór da over snøplogkanten, vasset bort til et lite krattholt, og slapp en diger turban ned i snøen - og grov ned hele stasen etterpå (like renslig som katta med andre ord!). Nå er ikke dette er noe jeg normalt hverken ville nevne eller skryte av, men jeg kommer tilbake til saken noe senere... Deretter gikk jeg glad og lettet løypa innover mot Netosætre. På parkeringa sto også tre andre nedrimete biler, og noen hadde derfor gått opp løype innover langs setervegen dagen før, de hadde sågar kjørt hundespann også. Jeg så imidlertid ikke folk noe sted. Været var nå ganske opplett, riktignok lett overskyet, men toppene var rene og fine, og morrasola slapp nesten igjennom.

Væromslag
Lia opp fra Netosætre bød på 10 cm fin sukkersnø, oppå en fast og fin såle. Jeg gikk opp lengst vestpå vangen langs Geitåa. Dette elveskaret er rimelig stygt i usiktbart vær, så hold klar av dette under slike forhold (se bilde). Jeg så nå at skyene drev overraskende fort, at værdraget var NØ, og møtte etterhvert en kvinsur vind oppe i lia. Lia er ganske drøy, så vel oppe på brekket mot flyene fant jeg tiden inne til en matbit. Jeg nøt nå utsikten inn Leirdalen, der Stetind kneiste med med sin svarte nordvegg, og bakenfor lyste sola på Storebjørn. Lovende! Jeg rotet fram maten fra sekken, og neste gang jeg skuet utover, så jeg til min overraskelse at kraftige vannrette snødrev slo utover Leirdalen fra toppen av Skagsnebb, tjukke og blygrå, 150-200 m lange! Jeg tenkte "Jøss, hvor kom de fra?", og så at også nedover Loftets østside sopte det nå snødrev. Skagsnebb var faktisk et knallmotiv, så jeg snudde meg for å finne kamera, og byttet til telezoom på dette. Da jeg så skal ta bildet, så er allerede både Loftet og Skagsnebb søkk vekk i et stort grått intet. Og det skjedde fort! Over meg og bak meg, veltet en tjukk og lurven skyhorisont inn fra nordvest. Vinden snudde også samtidig til NV...

Slitet
Jeg kastet sekken på ryggen og tok iveg innover flyene langs Geitåa. Jeg sank djupt i den finsukrede og løse snøen, og tenkte at dette gir seg nok snart, bare jeg vinner litt høgde. Jeg vabbet og gikk, men forholdene ble ikke bedre - snarere tvert om. Jo høgere jeg kom, jo løsere ble det. Jeg sank jamt 20-25 cm nedi, og på toppen lå et tungt mørtel-liknende snølag, som gjorde at skia var særs tunge å få opp igjen. Foran meg ante jeg fortsatt Høgset/2105 (se bilde) oppunder himmelen, men snart begynte det å snø, vinden økte på med snødrev til følge, skyene la seg nedpå, og minutter etterpå var alt whiteout. Jeg tenkte at dette må da gå over, værmeldinga lovte jo ikke slikt… Så var jeg alene i en usynlig verden. Jeg gikk stadig djupere i snøen, opptil 40 cm i de østvendte motbakkene, og mørtellaget på toppen økte i tykkelse. Det var som å rive skia gjennom en mørtelsekk for hvert eneste steg. For å tvinge skituppa opp av snøen, måtte en militant marsj med høge kneløft innføres, samt med vristen tvunget oppover for max løft av tuppene. Stedvis måtte jeg faktisk rygge for å få skia ut av snøen igjen! Og lia oppover mot Geitåbrein ble uendelig lang. ”Tok jeg for lite Møllers tran? Tar dette aldri slutt?!” Og at jeg av mystiske årsaker presterte å få Savage Garden’s ”Seventyfour – seventyfive” på hjernen, gjorde ikke situasjonen bedre. Jeg tok meg selv i faktisk å bli nesten sint oppi der (ut på tur, aldri sur?!)

Langt om lenge sto jeg endelig innunder bretunga jeg skulle gå opp mot M-1. Jeg tok en ny matbit, og grudde meg for oppstigningen. Stående alene slik i gråødet, kommer brått tankene på Ole Berge på Turtagrø, som så tragisk forsvant i tsunamien. Jeg ble bare trist, og ønsket fred over hans gode minne…

Så til verket. Etter 100 m ga jeg opp skia, som gikk rett til bunns. Jeg hivde disse på sekken, og fortsatte med stegjern og skistaver (såla i bunn var hard og glatt). Rasfare? Neppe. Ikke slik jeg kunne vurdere det. Jeg finmyste etter evt. skikting i snøen i stavhullene, men snøkonsistensen virket meget stabil og sammenkittet, sjøl i overgangen mellom mørtelen og den underliggende snøtypen. Den undre snøen var heller ikke sukret eller løsnet på noe vis, og satt godt fast i såla. Å langsomt presse stavene ned gjennom snøen, ga ingen som helst følelse av svikt noe sted gjennom snødjubden (med unntak av akkurat overflategjennomslaget). Jeg kantet skia langs kurvaturen, og hoppet sideveis for å se om dette trigget tendenser til flak-utløsning, hvilket det ikke gjorde i det hele tatt. Og jeg holdt ruta nær stenura i kanten av bre-/snøtunga, steg for steg, ”toff, toff”, til bunns gjennom snølaget.

Mørtellaget oppå holdt halvveis igjen stavtrinsene, før disse også brast igjennom. Og jeg har lange staver for løssnøbruk. Nå sank altså jeg nedi, mens stavene sto igjen oppå, så jeg gikk med arma over hue i hvert eneste stavtak. Dette gikk smått, men det gjorde ikke tida. Nærmere toppen av breen, feide et øyeblikk gråladden vekk, og jeg fikk øyekontakt med fjellveggen foran til venstre. Over denne hang ei massiv lang fonn utover kanten. Jeg hadde hele tiden holdt til høyre oppover breen, for nettopp å unngå å komme innunder dette. Jeg fikk nå bekreftet at jeg var korrekt plassert langs ruta. Jeg sto på ca. 1950 moh, og det var fortsatt like forbanna løst! Jeg peste meg trassig oppover, med låra stinne av syre, men stålsatt på at jeg skulle opp! Jeg skulle pinadø ikke reise over et halvt tusen km for å snu så nær! Endelig nådde jeg brekket mot toppflata før M-1, og ikke før her oppe, på 2120 moh, gikk løssnøen over til det sedvanlige knudrete hardblåste underlaget!

Valget
Bak meg ble kanten mot brekket usynlig etter 15 m gange. Jeg visste at å gå eggen mot Nordre og Store var utopi, og rettet meg derfor inn mot alternativet som da var M-2. Vegen dit er jo flat og bred som en autostrada i finvær, men nå…? Litt ut av kurs, og man er på kantfonna. Begge sider har vertikale stup, og utfor disse er det laaangt ned. Fonnene henger kjempedigre på begge sider (det vet jeg fra før), og fonnene går flatt i ett med ryggen - helt ut på skavlekanten. Du vet dermed ikke at du er på skavlen, før du ser kanten - eller under slike forhold: hvis du ser kanten! Sikten varierte nå fra to skilengder til max 30 meter, med kuling, snødrev, snøvær, tåke og whiteout.

Nedgangen til bretunga bak meg er ganske smal. Utenfor denne kommer du ikke ned. Går du ned noen få meter for langt vest, går du utpå fonna jeg så på veg opp. Går du ned for langt øst, havner du utfor fjellveggene retning Ø-1. Jeg var derfor litt skeptisk til å forlate nedgangen, i tilfelle jeg ikke ville finne den igjen. Jeg gikk nølende noen skritt mot toppunktet på M-1/2160, attret meg og så meg tilbake (ingenting å se!), gikk så noen skritt videre fram, og stoppet igjen… Slik ble det til at jeg fortsatte til toppen (hvor jeg har vært før, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1934).

Så sto jeg da omsider på M-1/2160, skarve 600 m fra Nordre/2131, og 1500 m fra M-2/2143, og høgere enn begge disse. Toppsamleren i meg skrek ”Ja ja!”. Fornuften, forholdene og fjellvettet sa ”Nei nei!” Eggen mot Nordre var helt uaktuell. Ikke så jeg et døyt, og med så løs snø, og islagt klippe under, ville ikke stegjerna gi meg særlig fotfeste. Å vagle langs kompasskurs utover mot M-2 fristet ikke videre heller. Mange faktorer sa nei: Klokka var blitt 1520, skavle- og stupkantene var helt usynlige, jeg ville miste retningen mot nedgangen til bretunga, og skulle jeg skade meg ville vegen hjem bli uoverkommelig i løssnøen.

Så jeg sa et strengt ”Sorry Sam, skjerp deg!” til toppsamleren. Deretter tok jeg fellene av skia, snudde skituppa 180 grader, og ók rettlinjet tilbake til nedgangen mot bretunga. Derfra slapp jeg meg forsiktig traverserende nedatt. I det paddeflate lysteppet så jeg ikke bakken jeg kjørte på, og det hogg og skar igjennom hele tiden. Slitsomt. Men jeg kom meg helskinnet ned til flata i Geitådalen igjen. Her nede ved ca. 1700 moh ble det gudskjelov litt bedre sikt. Så var det til å vabbe løssnøen igjen. Jeg krok langsomt østover. Nedkjøringene forble slitsomme, med brå og tunge gjennomslag i eninga. Lenger nede på flyene langs åa ble det omsider bedre. Her hadde vinden pakket snøen noe gjennom dagen, slik at jeg - forutsatt nok fart - kunne flyte oppå snøen, og derved ake lettvint hjemover mot Netosætre. Men innimellom slo jeg tvert igjennom, og benfløy huggustups med ski og armer i alskens C-momenter. Det så nok ikke nevneverdig stilrent ut! Men aller siste lia ned fra dalbrekket var bra. Mjukt og deilig, og så kunne jeg jo se bakken! Herlig.

Turbanens og andres skjebne…
Nede i dalen var det blitt mildere, kanskje endog en varmegrad eller to. Langs setervegen hadde jammenmeg bikkjespannet også returnert, ferske spor strenet utover mot Kvanndalsvollen. Gående langs bikkjespora, slår plutselig en tanke ned: Uffda, håper bikkjene ikke værer turbanen min, der borte i kramsnøen! De som har hatt bikkje en stund vet hvorfor (dette utelukker vel dermed deg, Kim!). Disse dyra har nemlig en ubendig trang til å skulle rulle seg i slikt. Framme ved parkeringa strekker jeg derfor hals, og kikker bort mot krattholtet. Ååå grøss - der bortpå ser det ut som en velbrukt slakteplass på sel-isen! Og stakkaren hadde ingen hundehenger, bare stasjonsvogn, og sikkert lang vei hjem! Får bare be om at eieren ikke leser dette!

Fjellvett?
Noen vil nok si at bare det å gå ut i slike forhold, ikke er fjellvett det hele tatt. Jeg er uenig i det. Forutsatt godt utstyrt, årvåken framferd, og nøkterne sunne vurderinger, er ikke dette farlig - sjøl alene. Nå skal sies at en ulykke skjer alltid uventet, men et gjennomført ”føre vár prinsipp” vil normalt forhindre slikt. Men valget jeg tok på toppen derimot, så gripende nær målet, det er fjellvett i praksis. Og jeg angrer ikke. Turen ble et slit uten nevneverdig gevinst, hverken i form av utsikt, bilder eller nye topper. Min beholdning etter dagen er derfor min egen besluttsomhet (at jeg orket å nå målet M-1), en praktisk øvelse i orientering/mestring, samt et vettugt veivalg på toppen til slutt (og skal jeg være litt slem, også latteren ved slakteplassen nedved parkeringa!). Og jeg høres sikkert litt sjølgod ut, når jeg sier at jeg tross alt var halvt fornøyd med meg selv og dagen. Så da var det vel ikke helt bortkastet lell…?

[Julia]

Hei Erik,

vår opprinnelig plan var å overnatte i Bøverdalen og å ta Galdhøpiggen på søndag, siden været var meldt bra søndagen med. Men formen da vi kom ned fra Lomseggi sa NEI!, så som kjent kjørte vi hjem i stedet. Ser ut som om vi ikke gikk glipp av noe stort der!

[Rune]

Apropos den fysiske formen nå i mars ..... (hoho)

Jeg var ute å løp en tur igår for liksom å teste formen ..... Det ble en gedigen skuffelse gitt!

Rene sjokket! En 2000 meterbestigning virker noe fjernt i øyeblikket, men jeg får da håpe og tro at det bedrer seg utover våren og sommeren!

Krysser fingre!

_________________

Rune.