Vintergrafsing på Tårnfjell 1521-moh. 16.09-2011

[Emil]

Da er nok ei fin helg i Giklingdalen over. Ingen Store sprell denne gangen, men vi fikk to litt utradisjonelle turer i beltet.

Snøen hadde meldt sin ankomst på toppene og det var litt uvisst hva vi skulle finne på, vinterutrustninga lå igjen hjemme... Vi bestemte oss derfor for å drikke opp mesteparten av drikkevarene første kvelden, og at vi skulle tømme dassen på Tindeklubhytta neste formiddag. Håpet var at sola skulle tine bort noe av snøen og isen fra veggene i mellomtida.

Både drikkinga og dasstømminga gikk fint, men isen og snøfeltene flytta seg ikke en milimeter utover formiddagen. Det var bare å racke opp og se hvor langt vi kunne komme, om det skulle bli full stopp så kunne vi cragge i Sydvestveggen eller noe i den dur. Vi traska opp Tårnlia for å ta de enklere rutene på Innerdalstårnet i nærmere øyesyn.

Når vi nærma oss Tårnskaret så hadde landvinden begynt å tine de bratteste veggene, is og snø klasket kontinuerlig ned i sidene og vi bestemte oss for å drite i Tårnet. Tårnfjell var mindre soleksponert og var dermed mer innbydende for vår del.

Vi var ikke akkurat skodd for vinterscrambling, men føret opp rennesystemene til Tårnfjell var veldig bra. Etter å ha krafsa oss opp til ca 100m under toppen ble klippeopptakene såpass bratte at tauene ble tatt frem fra sekkene.

Jeg knytte meg inn i den skarpe enden av tauet, spytta på tuppen av mine viking gummistøvler og starta ledinga opp det første diederet Gummistøvler er virkelig et undervurdert fottøy, friksjonen er ikke så dårlig som mange vil ha det til.

Veien videre besto av en serie av korte opptak og hyller, etter å ha gått ut tauene satte jeg standplass ca 30-40m under toppen. Siste stigninga var slakkere og vi pakka utstyret ned i sekkene igjen.

Det er ganske kult å titte ned på Innerdalstårnet fra denne vinkelen, meget stilig og fotogent. Toppen var nådd.

Returen kunne vi ha gjort lettvint ved å suse ned i Tårnskaret igjen, skli ned normalvegen og innta sofaen på hytta, men Gamlefar liker ikke lettvinte løsninger. Han begynte å traske bortetter ryggen mot Såtbakkollen, så det var bare å henge seg på for Synne og meg.

Klokka hadde begynt å få fart på seg så det ble ikke noe fullstendig travers over til Såtbakkollen. Vi brøt ut av eggen nede i et skar og tok oss ned til Mangbekkdalen mellom Tårnfjell og Såtbakkollen. Tempen hadde fallt og vi dro nytte av godt føre på tur ned. Resten av returen foregikk på ringbåndene som vender ut mot Innerdalen, forbi Tårnfjell, kryssing av Østrenna, Tårnet og til slutt Litj-tårnet. Sirkelen ble avslutta vel tilbake i Tårnlia og vi gikk normalvegen ned til hytta i Giklingdalen.

Absolutt en verdig tur med tanke på at vi var fulle kvelden i forvegen og hadde tømt en dass først.

Neste dag ville vi ned til lavlandet og klatre tørre klipper. Vi gikk derfor ned til Innerdalen og klatra "Rapern" (6-) på Renndalskamman. Vi var 4 stk og delte oss i to lag. Ikke akkurat den mest repeterte ruta her oppe de siste åra vil jeg tro. Fikk tidenes utpsyking på første taulengde i et overheng som antagelig har endra seg siden føreren ble tegna, Gamlefar mente at noe måtte ha rast ut. Jeg kom meg forbi ved å traversere til sides for henget. Resten av ruta gikk greit, men jeg må inrømme at bladboltene på cruxet ble besudlet av mine hender, det er for lite karakter ute og går.

Og med det kan sommersesongen sies å være over for vår del oppe i Innerdalen og Giklingdalen, tror jeg..

[Dag G - Evje]

Herlig tur Emil, ja med unntak av dasstømminga da......

[Blackbrrd]

Nok en tur jeg aldri kunne tenkt meg å ta.

Søkte litt på innerdalstårnet og fant denne artikkelen:

http://www.nrk.no/magasin/natur/1.3684048

Anne Marie tar en sjanse, kryper på kne, åler seg opp, og er over svaet. Men hvor nå? Eneste farbare vei virker å være over en dyp nysnøfonn, hun trakker gjennom,- hva er under? Nedenfor står Asle fast på det skrå svaet. Begge er usikre og redde.

Noen kommer! Noen kommer veldig raskt. En jogger. En jogger?!

Alle har vel opplevd det. Her har man slitt seg opp på høye fjell, i tungt fjellutstyr og med alskens sikkerhetsforanstaltninger, og så kommer lokalbefolkningen, ofte i grilldress og seilerstøvler,- de skal bare opp og stemple, og så ned igjen til middag….

Denne gangen ble det redningen. Joggeren guidet oss trygt opp de siste 50 meterne, snudde og sprang ned igjen

Det fikk meg rett og slett til å le høyt.

[essem]

Hehe.. er vel ikke så unaturlig at folk føler seg tryggere i sin egen bakgård

[Emil]

Dag, dasstømminga var så jævlig at det nesten ble artig, så det satte bare en spiss på stemninga.

En skal faktisk ikke undervurdere normalvegen på tårnet. Den er ikke vanskelig på noen måte, men veldig mange psyker ut på tur opp til Tårnskaret. Jeg blir like overaska hver gang jeg går opp mot skaret og ser hvor uintagelig Tårnet ser ut fra denne vinkelen.

Ola og Kari Nordmann, og spesielt dalkryp er ofte helt utkjørte i hodet før de får starta på svapartiene og opptaka opp mot toppen.

Så fort de går sammen med noen som er kjent med vegen opp så er det som regel null problem

[SturlaS]

Artig å se Tårnet fra den vinkelen; flotte bilder!

Når dere snakker om frykt ifm Tårnet kommer jeg på kvelden før jeg skulle debutere som fjellklatrer. Vi bodde ned på I.hytta og hver gang jeg gløttet opp på Tårnet kilte det helt fra tåspissene til øreflippene. Først da vi sto på innsteget begynte kroppen å roe seg.

[Emil]

Artig å se Tårnet fra den vinkelen; flotte bilder!

Når dere snakker om frykt ifm Tårnet kommer jeg på kvelden før jeg skulle debutere som fjellklatrer. Vi bodde ned på I.hytta og hver gang jeg gløttet opp på Tårnet kilte det helt fra tåspissene til øreflippene. Først da vi sto på innsteget begynte kroppen å roe seg.

hehe, kjenner til følelsen... Forskjellen nå er at en vet på forhånd at kroppen roer seg så fort en kommer igang.