Frem fra glemselen (glemte fjellområder)

[Torodd]

Da jeg var et barn, ble det utgitt en kassett/plateserie(ca. 10 stk) med glemte skillingsviser fra land og strand. Dette var folkekultur og platene/kassetene solgte i et sekssifret antall. Musikkeksperter, meg selv inkludert, hatet disse platene som pesten selv da de ikke var "fine" nok for oss. Jeg tror ikke denne serien har kommet på CD. Noe den burde så lenge jeg slipper å höre en strofe av disse skillingsvisene. Skillingsviser er norsk, folk-flest kultur.

Frem fra glemselen kan man også si at enkelte fjellområder burde komme. Dette er fjellområder som ikke er like "fine" som Sunnmörsalpene, Jotunheimen, Rondane og Lyngsalpene. Men allikevel gir de folk-flest som besöker disse stedene utrolig mye gleder. Simpeltent; de gir folk som oppsöker dem et langt, lykkelig liv. Men dette er fjellområder man aldri eller svært skjelden hörer omtalt.

Jeg starter hermed en slik serie i dette forumet. Rens stemmen og syng med.

Jeg lanserer Sogndalsdalen fjellene i denne serien.

Sogndalsdalen ligger i Sogndal Kommune i Sogn & Fjordane. Den går fra Sogndal nordvest mot Fjærland. Den nye Fjærlandsvegen (rv 55 ?) går gjennom dalen og har ödelagt endel av denne perla. Men på en annen side; verden går fremover.

Men la ikke dette skremme deg.

Den delen av Sogndalsdalen fjellene som er finest, og mest alpint, er fra vannet (Dalavatnet tror jeg det heter) og opp dalen.

Det finnes endel perler i Sogndalsdalen. Blaufjellet (Blåfjellet) er endel av et 1450 meter over havet platå som ligger over gården Gunvordal (hvor jeg har meget nær slekt). Fra det fjellet kan man gå ned til Trastadalen eller fölge ryggen vestover til Voggebreen og Gunvordalsbreen og evt havne nede i Frudalen igjen. Dette etter endel brevandring. Mellom Blåfjellet og Frudalen ligger Gunvordalen m/et vann samt Skjerdingane. Turen fra Gunvordalen rett opp Skjerdingane er en flott, vertikal tur på fin sti. Turen på Skjerdingane er også en fin tur. Dog er den stengt av en hammer helt överst oppe som må omgås til venstre. Her kreves det klyving eller klatring m/sikring.

Frudalen er idyllisk fra tunnellen og inn dalen. Deriblandt med noen store bouldere som gir fin klatring (OK da. Kun en boulder da). Den fineste turen jeg har gått i Sogndalsdalen er dog Fossadalen fra tunnellen og opp til Frudalsbreen med retur ned til Frudalen igjen. Denne turen går opp en sti langs den store fossen og inn fossadalen til en ny foss som normalt sett ligger under snö. Opp denne og inn til en der dalen flater ut. Rett opp fjellsiden til höyre og opp til Frudalsbreen. En kvarters lang avstikker kan tas ut på fjellet som ligger over Annestölen. Meget flott utsikt. Det er fristende å fölge pinnaklene oppover. Men de ender opp i en hammer med rappell og kan derfor ikke anbefales. Gå heller opp langs pinnaklene på breen og opp på höyeste Frudalsbreen. Fin utsikt til både Fjærland og Sogndalsdalen. Fölg ryggen ned mot Frudalen igjen og hold til höyre når du slipper deg ned til Frudalen. Hvis man går til venstre, ender man opp i sva og loddrette hamrer (slik jeg gjorde). Derfra ut dalen igjen. Denne fem timers turen anbefales !

Nord for Frudalen, kommer man til fjell som jeg ikke er godt kjent i. Barnekona ligger som en mor som vokter over Annestölen. Til venstre for denne, er den flate Langedalen og til höyre den bratte Tverrdalen. Gå opp denne dalen til Steindalsbreen og de meget ville fjellene mellom Veitastrond, Fjærland og Sogndal. Torstadnakken og de fjellene er trauste og greie.

Jeg anbefaler disse fjellene og mer informasjon kan fås tak i fra eieren av Fjelluft websiden.

Sogndalsdalen fortjener å bli inkludert i Frem Fra Glemselen serien.

[Kjell-Erik]

Kanskje litt forutinntatt fordi vi har hytte i området, men for folk som ikke leter etter at for vanskelige fjell og lange turer vil jeg anbefale de relativt snille Hemsedalsfjellene og særlig Skogshorn (1728). Et fjell som kan nås av hvem som helst (med litt kondisjon) fra parkering ved veien over god sti. Kjempeutsikt fra toppen mot hele sydkanten av Jotunheimen og så vidt jeg forsto helt til Gaustatoppen den ander veien. På den andre siden (vestover) er det en like lett tur til Harahorn. Her er det litt mindre vid utsikt, men det man ser er pent nok.

[Gjest Anonymous]

Tankevekkende tråd, Torodd!

Det har slått meg mange ganger at man skal svært kort avstand unna den "slagne landevei", eller fjellsti, før man kommer til områder så godt som tomme for turister og vandrere.

Mitt inttrykk er at folk flest faktisk ønsker mye tilrettelgging, p-plasser, og ferdig opplegg med overnatting, mat og drikke når de skal til fjells, og da er det særlig det store og kjente hyttene (eller kanskje rettere sagt fjellhoteller) som trekker.

Jeg synes i grunnen det er ok, for da vet man hvor man skal gå om man ønsker å ferdes mer i stillhet.

Derfor leser jeg gjerne om andres "hemmeligheter" i denne sammenheng...

[Vestmar]

Saltfjellet kan absolutt anbefales. Serlig for de som er lei alt tjas og mas i Jotunheimen. Lite folk og sommerstid er det lyst døgnet rundt. Det er ikke nødvendig å jage avgårde for å få sengeplasser. De få meneskene man treffer er skikkelig hyggelige og tar seg alltid tid til en prat. Saltfjellet er ikke bare høyfjellsletta som E6'en går over, men veldig variert. Det er faktisk Norges mest varierte Nasjonalpark: Svartisen som ligger nesten ned til fjorden og er Norges nest største isbre, Helgelandsbukken som har en av Norges flotteste utsikter, Tåkeheimen hvor en kan nyte solnedgangen fra Norges fineste utedass hvis en er heldig med været,. Mye kalkgrunn gir gode forheld for mange skjeldene og spennende planter, Kalksteinsgrotter og mye mer. Eneste ulempe er at hyttene er ubetjente, så man må slepe med seg mat.

Kan anbefale en flott rundtur sommerstid: Parkering på Bjøllånes/Storvollen, deretter opp Tespdalen til over til Bjållådalen og overnatting på Krokkistua. Så videre forbi Saltfjellsua til Bjøllåvasstua. Neste etappe går til Beiarstua. Derfra kan man haike oppover Beiardalen så langt man kommer og gå videre over til Blakkådalshytta. Alternativt er å gå opp Beiardalen og overnatte på Nevernes før man går over til Blakkådalshytta. Deretter gå utenom merkede stier til Nordre Stormdalen. Deretter tilbake til Bjøllånes.

[ods]

Disse fjellene som du beskriver Torodd, har jeg ofte studert fra bilvinduet på vei mellom Sogndal og Fjærland. Og jeg har syntes de så spennende ut, men har ennå ikke kommet så langt at jeg har fått stifte nærmere bekjentskap med fjellene.

Et annet spennende område som jeg heller ikke har besøkt, men som en turkamerat har berettet fra, er Menesegga på den andre siden av Fjærlandsfjorden. Høye, mektige fjell hvor en kan fortsette hele veien nordover mot Grettene og Jostefonn og avslutte ned mot Bøyadalen i Fjærland eller Lunde i Jølster, den siste skal være den bratteste nedgang i hele Turistforeningens rutenett

[Torodd]

Disse fjellene som du beskriver Torodd, har jeg ofte studert fra bilvinduet på vei mellom Sogndal og Fjærland. Og jeg har syntes de så spennende ut, men har ennå ikke kommet så langt at jeg har fått stifte nærmere bekjentskap med fjellene.

Har du 4-5 timer til overs, kan du sette fra deg bilen på rasteplassen på Berge. Ta på deg fjellskoene/joggeskoene og gå OVER Frudalstunnellen istedet.

Til höyre over tunnell inngangen på Berge, er det en markant rygg som kommer ned. Du vet sikker hva jeg sikter til. Gå opp til tunnellen slik at du får krysset elva og traverser over til denne ryggen. Derfra opp denne (med fantastisk utsikt) og opp til Frudalsbreen. Over denne og derfra ned Fossadalen. Hold godt til höyre ved den nederste fossen der det går en bra og luftig sauesti ned denne overhengende/vertikale fjellsiden. Derfra noen minutter ned til veien og tommelfingeren for en haik gjennom tunnellen ned til Berge igjen. Ta med kamera og godt med drikke.

(SJEKK UT KARTET i tilfelle jeg tar feil)

[il Camoscio]

Saltfjellet kan absolutt anbefales. Serlig for de som er lei alt tjas og mas i Jotunheimen. Lite folk og sommerstid er det lyst døgnet rundt. Det er ikke nødvendig å jage avgårde for å få sengeplasser. De få meneskene man treffer er skikkelig hyggelige og tar seg alltid tid til en prat. Saltfjellet er ikke bare høyfjellsletta som E6'en går over, men veldig variert. Det er faktisk Norges mest varierte Nasjonalpark: Svartisen som ligger nesten ned til fjorden og er Norges nest største

at hyttene er ubetjente, så man må slepe med seg mat.

til Bjøllånes.

Saltfjellet är det enda område norr om Polcirkeln som jag besökt., 1998.

Det blev 14 dagar väst och öst om E6, men även en bit in i Sverige.

Ingen av mina sydnorska turer har varit längre än 13 dagar.

Fylkesadministrasjonen i Bodö har gett ut en bok om vandring i

Nordland, vet ej om den går att få tag i längre.

Man kan väl ringa dem (t ex Elin Andreassen), BOT,

eller bokhandeln i Bodö (vars namn jag just nu glömt).

Det finns också en broschyr om Nordlandsruta, och man undrar hur långt den kan

gås ty jag ser INGA provianteringsmöjligheter alls. På min tur kunde jag

proviantera på Graddis i Norge , och på Mavas i Sverige, men det senare ska

man inte räkna med, int epå sommaren iaf.

Turen var inte problemfri, som framgår av

http://www.huthyfs.com/salten.html

[Vestmar]

Breheimen er også et tildels bortglemt område. Har fått ett ufortjent rykte om at det er bare for folk med hår på brystet og is i blikket. Mulig det kommer av navnet? Fantastiske Sota Seter er absolutt verd ett besøk. På en langhelg er det fint å gå fra Sota Seter til Nørstedalsseter om Arentzbu til Strongdalshytta og tilbake til Sota Seter. Gjerne kombinere det med en topptur på Tverrådalskyrkja og nyte den flotte utsikten over Jostedalsbreen, Tafjordfjella, Hurrungane og resten av Jotunheimen.

[morten]

For dem som vil traske i vidstrakte landskap er det såkalte Reinheimen en ukjent perle. Her er det enorme fjellområder på størrelse med eller større enn Jotunheimen. På en god dag er det kanskje så mange som halve sovesalen på Fondsbu i hele området. Så man kan trygt kalle det glemt blant fjellvandrere, eller kanskje bare at man aldri har kommet på det.

Fjellområdet har langt mer å by på enn den enslige 2000-metringen, Gråhøe.

[snilen]

For noen år siden var jeg en uke i Nord-sverige, i stor grad langs merkede ruter til Kebnekaise og langs Kungsleden. Her er endel andre menneske å treffe. Det merkelige er at nordmenn er omtrent fraværende, selv om man er bare et par mil fra grensen.

Så er du lei av å reise på ferie til Syden og treffe naboen der, ta turen til Nord-sverige. Vi bladde gjennom gjesteboken på en av de utmerkede hyttene (med badstu !) og måtte over 3 måneder bakover i tid for å finne siste nordmann som var på besøk. Men svensker og andre utlendinger er det i området, så det er bare nordmenn som har glemt dette fjellområdet nær Norge med fjell over 2000 meter - og det er viktig det !

[Gjest]

I sommer drømmer jeg om en tur til Storkalkjin (1880 moh) i Sunndalsfjellene.

Her begynner toppturen såvidt jeg har skjønt helt nede på bare 50 moh, og i følge Thommessen kvalifiserer dette til "Norges høyeste fjell med foten i havet."

Jeg har såvidt vært i området før (et lite stykke lenger øst) i siste etappe av en tur som startet på Kongsvold og naturen er storslagen og nydelig vestlandsk!

Ellers vil jeg nevne det området som de innfødte i Oppdal kaller for Søraust-fjellet.

Dette temmelig store fjellpartiet byr på en helt annen, roligere naturtype og strekker seg fra E6 i vest til RV3 i øst og er avgrenset av Folldalen i sør.

Der inne har jeg hatt 3 flotte dagsturer uten å støte på et eneste menneske!

I sør ligger Einunndalen, en vakker dal som er et halvkjent sted for bilturister og syklister. En av nabodalene til denne er Kakelldalen, en langt mindre kjent dal som jeg selv synes er enda vakrere. Jeg kan absolutt anbefale en tur inn dit, gjerne med en liten topptur opp til Storhøi (1605 moh). Praktfull utsikt inn i Rondane i sør og østerdalske fjelltrakter i øst!

[ods]

Ev av de mest folketomme flerdagsturer jeg har gått i fjellet, må være Sunndals-/Eikedalsfjella. Kona og jeg startet fra idylliske Vangshaugen. På Rødberghytta etter første dagsmarsj var det et titalls mennesker, og det var det siste vi så av den arten på turen bortsett fra skysskaren på Eikedalsvatnet. Allerede fra starten andre dagen kunne vi se majestetiske Juratind som vi hadde i sikte hele tiden i flere dagsmarsjer framover. Reinsvasshytta hadde vi helt for oss selv. I hytteboka kunne vi konstatere at de som sporadisk hadde vært innom, var utlendinger. Og for en velholdt hytte KNT har her. Det må være en ypperlig kar/kvinne som har tilsynet her for på nattbordene lå lommelyktene klare med reservebatterier i nattbordskuffene. Oppe i Slottshø ligger Ytste Snøholet, ifølge forfatteren Edvard Hoem det ensomste sted i Norge. Vikebotten utover er bare skjønn.

Hoemsbu har rundt 30 sengeplasser. Som de eneste gjester kunne vi gå fra rom til rom for å velge det vi syntes best om. Rett over vannet ligger imponerende Ågottind som vi ved en annen anledning måtte oppgi traversen av da kona syntes det ble for luftig på den sylskarpe eggen. Siste dagen over Hoemskaret passerte vi endelig Juratind som vi hadde sett i dagevis. Ettersom jeg hadde vært på toppen tidligere, lot vi den være i fred denne gangen og heller satse på en bedre middag på Åndalsnes som avslutning på turen.

[il Camoscio]

Det har alltid förvånat mig att man kan hitta så ensliga områden så nära civilisationen,

som i Sydnorge.

Mest av allt kanske Dovrefjell, som är så lätt att nå med järnvägen,

från ex.vis Kongsvoll eller Bjorli. Senaste turen var en ren tälttur och jag passade

på att pröva varianter utanför lederna. T ex den avmarkerade varianten från Drivdalen

in mot området, och dalöen norrut mot Eikesdalen (glömt namnet). Det verkar som

att nästan all trafik är begränsad till Snöhetta och närliggande hytter,

Åmotsdalen och Reinheim. Bara vid det första stället träffade jag pånorska

vandrare. Sen var det en bonde som letade efter en kalv, ett holländskt par,

flera fiskare med egen hytte på fjället, folket på sätern i Grövudalen.

Reinheimen var en ny bekantskap för iår, Bjorli till Torsbui, genom Asbjörnsdalen.

Såg inte en människa förrän strax före Torsbui (fiskare förstås), en lördag-söndag.

FIna utsikter, jag tror bergen hette Digerkampen och Trollkyrkja (finns nog

två toppar med det namnet).

Jag har sett bilder från den östligaste delen, verkar stenigt och kargt och man går överlag

högt för att vara säker på att komma fram. Har funderingar på en

tur från Finse, förbi Hurrungane, genom Breheimen mot Bismo/Skjåk

och vidare upp i Reinheimen igen. Flera omarkerade partier.

Se annan tråd (Morka Koldedalen, det

blev snart en annan diskussion).

Breheimen (Nysaetri-Sognefjellshytta) är nog det ensammaste T-märkta område

jag gått genom. Återigen höga karga övergångar, men med ett otroligt ljus (om solne

tittar fram). Under de båda första etapperna såg jag dygnsgamla fotspår men

men mötte ingen. På Fondsbu fick jag veta att någon gått precis ett dygn före mig,

tydligen exakt samma rutt.

il C.

[Kjell Iver]

Her på Sør-Helgeland har vi det som lokalt blir kalt "Det glemte land".

«Det ligger i Norge et sted. Du kan finne det i Velfjorden i sør og Vistenfjorden i nord, mellom Høyholmstindene i vest og Jennamengoutel i øst. Det har ingen klare grenser dette landet, for naturen lager ikke slike gjerder. Likevel ligger den en slags en grense du bare usynlig linje omkring det, en grense du bare kan føle når du passerer den, et kaffekok eller to bakom strøk der folk ennå bygger og bor. Bortenfor denne linje vil du sjelden møte mennesker. « (Arvid Sveli)

Og et annet klipp fra en web side:

Dette er teltet, kartet og kompasset og villmarkenes rike. -Her er ingen veier. Her er ingen fastboende mennesker. Her er ingen kraftledninger. Her er ingen.... Men likevel er her alt. Alt av hva naturen kan by på av det frodigste og det karrigste det rolige og det dramatiske. Ord som storslagent, vilt, øde, stille, og enkelt kan brukes om Lomsdalsområdet. Og likevel blir ord fattige. Lomselva har sitt utspring i fjellene mellom Velfjorden og Vefsn, og mellom Visten og Tosbotn . Vi tar turen fra fjord til bre og hittil. Vi leier båtskyss fra Nevernes til Storbørja. Vi går i land på Børjerøra, ved elvas utløp. På 1 700-tallet var det ni gårdsbruk i området. Så seint som i 1946 hadde bygda 52 innbyggere. Men i 1973 er lemmene slått for vinduene, dørene er låst, og den siste bonde dratt med båt ut fjorden. Bare bruset av elvene og vindens sus i tretoppene bryter stillheten.

Området er i dag i ferd med fredet. Det var lenge planer om kraftutbygging her inne, men dette ble det heldigvis ikke noe av.

I det siste året har det vært en lokal kamp mot DNT som vil gjenreise gården, merke stier og reise flere hytter der inne. Det ser heldigvis ut til at det ikke blir noe av. Det er en dags marsj for å komme til gården, som er mer eller mindre borte nå. se bildet av gården som DNT ville gjenreise.

http://www.kjiver.no/images/IMG_0464%20mindre.JPG

Kjell Iver

[ods]

Ifølge artikkel i siste Fjell og Vidde blir Lomsdalen og området rundt nasjonalpark nå. Det er på tide. Jeg har vært i Lomsdalen og tilliggende områder flere ganger og dratt i land fine ørreter. Det er et særegent og vakkert stykke Norge.

[oyvindbr]

Er helt enig i at fjella rundt Sogndalsdalen er flotte! Har vært på Torstadnakken noen ganger, men enda flere ganger på Voggebreen, 2 ganger videre til Gunvordalsbreen. En gang gikk jeg med en klassekamerat fra Hodlekve og til Berge ved Fjærlandsfjorden. Området fra Synnøveskjer og videre over Voggebreen og Gunvordalsbreen fram til Bjåstadbreen vil jeg rett og slett kalle fantastisk flott!

Den ene gangen jeg gikk til Berge overnatta jeg og kameraten i telt på en vestvendt avsats nedenfor Synnøveskjer. Det var midt i desember, kaldt og klart. Månen og stjernehimmelen lyste opp Voggebreen som så ut som en kjempefigur fra Hvals sjokoladefabrikk og var virkelig til å spise opp. Man må kanskje ha sett Voggebreen for å forstå karakteristikken.

Utsikten fra disse fjella som ligger på mellom 1500 og 1604 meter er enorm. Særlig fint er det å se på det forholdsvis alpine landskapet på vestsida av Fjærlandsfjorden. Fra Gunvordalsbreen ser man også fliker av selve fjorden.

Må innrømme at jeg verken håper eller trur på masse trafikk innover her, for det er store avstander og tungt å gå, i tillegg til at jeg liker områder som er litt jomfruelige. Men det må sies at området sikkert er noe av det beste skiterrenget man kan finne, og egentlig fortjener masse oppmerksomhet. I det hele tatt er Sogndal litt av et sentrum for flotte turer!

[Torodd]

Hei Oyvind.

Jeg har vært på Voggebreen om vinteren. Det var den store påsketuren der vi gikk fra Hodlekve til Trastadalen, opp ryggen mellom Trastadalsvatnene og Myrdalen (??), fra toppen av den ryggen traverserte vi Synnøveskjer (fra der du overnattet) og slapp oss ned på Myrdalsbreen (??) og deretter opp denne og opp til Voggebreen. Dette var vel 15 år siden og rundt 60 kilo siden. Turen tok 3-4 timer opp.

Ellers så gikk jeg ofte opp Gunvordalen til Laugavatnet under Voggebreen og Gunvordalsbreen for en 10 - 20 år siden. Nå gikk det et stort ras over Laugavatnet for noen år siden og "attraksjonene" i det vannet led en voldsom död. Dette er dessverre et helt dödt vann. Men det er få steder i Norge som er vakrere enn dette vannet. Det synes nå jeg, da !!

Jeg tror heller ikke at Sogndalsfjellene blir spesielt trendy. Som du selv skriver; det er for tungt lende. Men de som leter og ikke viker fra denne utfordringen, vil finne noe helt, helt spesielt i norsk fjellverden.

[Gjest Anonymous]

Ein av dei virkeleg flotte vinterturane er å gå frå Hodlekve via Voggebreen og ned igjen Grindsdalen som ligg i Leikanger kommune. Ein har ein kontinuerleg nedoverbakke(tilnærma) frå Voggebreen som ligg på ca 1584 moh og til Grinde som ligg på ca 200 moh. Dette er ein tur som virkeleg kan anbefalast.

Geirc

[oyvindbr]

Hei Torodd!

Synd jeg ikke har sett det vannet. Så innover i Gunvordalen en gang jeg var på vei mot Tugga, det var veldig vakkert! Traff forresten to karer for 4 år siden som hadde gått på ski opp til Voggebreen fra Gunvordalen. Tviler på om jeg hadde turt det, må jo være enormt rasutsatt der uansett årstid.

Var forresten så langt tilbake som 13. - 14. desember 2002 jeg overnatta nedenfor Synnøveskjer. Var lite snø og veldig kaldt, men klart. Så fort man skifter til tørt tøy blir det bare trivelig. Da kjenner man kun at det river litt i nesa og på kinna.

Ble dessverre tåke i vest den 14. da vi fortsatte mot Berge. Synd fordi utsikten mot eggene og toppene vest for Fjærlandsfjorden er høydepunktet. Men det var litt fascinerende også, som å være i et fly. Fra Gunvordalsbreen så vi Voggebreen stikke så vidt over ulla, og sola skinte fra egentlig skyfri himmel.

Er ikke stolt av nedturen til Bjåstaddalen. Hadde det ikke vært tåke hadde vi fulgt ryggen vest for den, men nå drista vi oss rett ned et brattheng. Hadde det vært normale snømengder ville rasfaren vært overhengende. Ille nok var det uansett pga den harde skaren. Stolte på stålkantene og ble vissen i venstrearmen av all tviholdinga for å ungå en 250 meters sklitur. Samtidig visste jeg at familien koste seg med pinnekjøtt hjemme i Drammen.... Mange tanker for gjennom hodet mitt da, så uansvarlig har jeg aldri følt meg, og jeg skal aldri prøve på det samme en eneste gang til. Det som er sikkert er at burgern på Bon Appetitt i Sogndal smakte etterpå.

[Torodd]

Hei Torodd!

Synd jeg ikke har sett det vannet. Så innover i Gunvordalen en gang jeg var på vei mot Tugga, det var veldig vakkert! Traff forresten to karer for 4 år siden som hadde gått på ski opp til Voggebreen fra Gunvordalen. Tviler på om jeg hadde turt det, må jo være enormt rasutsatt der uansett årstid.

Et annet ord for en vinterbestigning av Voggebreen fra Gunvordalen er ordet selvmord. Denne dalen (som heter Laugadalen i enkelte kart) er ekstremt rasfarlig om vinteren. Dette er ras som går rett over dalen og opp andre siden.

Voggebreen gjör man fra Hodlekve (eller Leikanger). Jeg skal tipse min onkel om din tur over Gunvordalsbreen da han muligens vil gjöre den turen selv.