Nordre Semmelholstinden (2004m) 10.sept 2011

[Ole-Petter]

Nordre Semmelholstinden sies å være en topp for dedikerte 2k-samlere, siden den strengt tatt bare er en høyde på ryggen nord for den langt mer iøynefallende Semmelholstinden. Jeg hadde da også neppe besøkt denne ryggen/toppen, hvis det ikke var fordi den ”sto på lista”. Når det er sagt, så skal det også legges til at turen ble meget minneverdig, med store kontraster og opp- og nedturer, og med et ”stunt” jeg kanskje blir kritisert for her på forumet i ettertid.

Værvarselet var i alle fall topp for morgendagen, der jeg la meg til i bilen i Leirdalen noen kilometer sør for Leirvassbu kl 21 fredags kveld, med utsikt rett opp mot Saksa og flere Smørstabbtinder. Jeg var fortsatt usikker på morgendagens valg av tur, siden jeg kunne se at det lå et dryss av snø i høyden. Tverrbotntindene lokket mest, men jeg visste det var noe bratt klyving på en av dem. Med snø på eggen kunne det bli en bomtur. Da var det kanskje lettere med Nordre Semmelholstinden, som bare så vidt stakk opp over 2000 meter, og som skulle være veldig grei?

Etter en kjølig natt med regnskurer, og der morgenlyset åpenbarte snø i nordhellinger ned til rundt 1700 meter, gikk jeg for det antatt letteste turmålet; Nordre Semmelholstind. Jeg spiste mat samtidig som jeg kjørte de siste kilometerne inn til Leirvassbu, og la i vei herfra presis kl 8 – i et tempo som var langt over middels. Skyene lå tungt ned i fjellsidene, men jeg forventet snarlig opplett. Jeg hadde – overoptimistisk som alltid – et visst håp om å rekke en ettermiddagstur på Geite også! Hadde bare en halv liter isotonisk drikke i sekken (!), og fatter ikke hva jeg tenkte på annet enn at jeg trodde toppen skulle gå på 3-4 timer.

Tok igjen en kvinnelig toppsanker som gikk alene og som skulle på Bukkeholstinden. Det er aller første gang jeg har møtt på en dame som går alene på Jotuntopper! (Er det en tilfeldighet, eller?)

Tidsskjemaet sprekker med glans

De første 4,5 km på tursti gikk kjapt unna (50 min), og jeg tok av fra t-stien noe etter Kyrkjetjønne. Fatter ikke helt at anbefalingen i ”Helgenses bibel” går ut på å svinge av så tidlig, og holde delvis oppe i sida rett under Visbreen, og runde nordflanken på Semmelholstinden. Det virket mye lettere å fortsette t-stien ned til ca 1400 moh, og så følge bekken fra Semmelholstjønne omtrent helt opp til vannet, før man tar fatt på nord(øst)eggen. Resultatet ble at jeg sånn delvis fulgte anbefalingen, og delvis min egen oppfatning av enkleste vei oppover. Nedover, seinere på dagen, valgte jeg klar ”min egen” rute her, og anbefaler dette til andre; mer lettgått terreng!

Skyene lå fortsatt tungt, og nattens nedbør gjorde steinene glatte. Tempoet sank radikalt, og jeg brukte en hel time før jeg nådde nord(øst)eggen på Nordre Semmelholstind. Jeg forsto at turen nok ville ta lenger tid enn 3-4 timer, ja, og vurderte å drikke av den store bekken fra Semmelholstjønne. Men så var det alle disse advarslene om tularemi, da.

Sikksakk mellom sprekkene på breen

Det var mye løsgods, og jeg tenkte det ville være smart å følge brekanten oppover. Så seint på året var det lett å se sprekkene også, og 2-3 cm med nysnø virket nesten som lim under støvlene. Nå lettet tåka – herlig! Ingenting er som det!

Snart ble det noen seriøse sprekker helt inn til kanten av fjellet, og ingen mulighet for å klyve opp på eggen heller – styggbratt opp der. Slik ble jeg tvunget ut på breen, men fant det behagelig og lett å gå her. Stavene ble benyttet intenst ved antydninger til sprekker, men overalt var det knallhardt og fast og fint. Jeg tok sjansen, og krysset med oppover mellom gedigne sprekker. Kikket ned i noen av dem, og gjorde meg noen tanker om jeg skulle ramle ned i noe slikt; jeg ville blitt kilt fast så grundig at jeg neppe ville klart annet enn å vente på at nedkjølingen skulle forårsake besvimelse etter en drøy times tid – og så ”game over”. Disse tankene ga meg noe over middels puls, men samtidig følte jeg meg egentlig ganske trygg – selvsagt utgjorde stavene den store forskjellen her.

Været var nå i fullt opplett, og sola steikte nydelig – reneste påskestemningen, med skinnende hvit nysnø. Semmelholstinden tok seg fantastisk flott ut, men å komme seg opp på bandet mellom denne og Nordre lot til å bli litt utfordrende, særlig fordi det lå noe snø her i bratta. Jeg pustet ut etter å ha blitt ferdig med breen, og skal innrømme at jeg følte meg noe mer komfortabel på fast grunn igjen. Klyvinga opp på bandet hadde nok et par 2-erpunkter, kanskje jeg burde gått opp litt nærmere Store Semmelholstind? Et ”bøttetak” rundt en stein ga meg et lite sjokk, da steinen var løs. Jeg måtte opp og forbi denne, og vippet den derfor utfor, mens jeg passet på å stå i balanse utenfor fallinja. Et par mindre steiner ble også vippet ut, før jeg kløv opp, og det bratteste partiet var over.

Nedtur – og opptur!

Vel oppe på bandet var det gått 3 timer siden jeg startet, og jeg hadde drukket 0,2 l væske – dette kom til å gå galt! Jeg drakk derfor resten av flaska med en gang, så fikk det briste og bære. Litt nysnø passet jeg også på å putte i meg nå og da. Verre var det at eggen opp til Nordre så knalltøff ut!

Jeg klatret noen meter oppover, der den første lille hammeren løste seg greit opp. Maks grad 2 til nå, men så ble det med ett stopp. Et åpenbart 3-er punkt: 1 m horisontal sylkvass egg skulle nok kunne passeres, men så gikk det rett over i en svært eksponert hammer på ca 2 m – riktignok med noe som så ut som et bøttetak underveis. Dette taket var også det eneste som så ut til å være noe å holde seg i, og en slynge kunne skimtes like i overkant av hammeren. Jeg ble stående lenge å fundere. Jeg kunne klare dette, men marginene var mindre enn jeg likte. Kanskje var dagens ”flaks” brukt opp på breen? Gps-en viste 1984 m, bare 20 meter under toppen! Jeg hadde tid nok til å gå breen ned igjen, og følge ryggen opp – men det fristet ikke stort. Det var en tung beslutning, men jeg måtte snu!

En tydelig skulder gikk like nedenfor eggen på venstre side, riktig nok skyggesiden (mot Visbreen); noe som betydde snø og is, men jeg hadde tid nok til å utforske denne. Den rundet et hjørne, som åpenbarte et blankskurt bratt sva helt opp, dekket av snø og is – helt uaktuelt. Men skulderen fortsatte greit videre, rundt et nytt hjørne. Også her var det i bratteste lagt opp, men det så lovende ut lenger bort (mot nord). Enda et hjørne ble rundet, og nedturen ble til opptur – bokstavelig talt! På tross av snø og is var det her ganske greit opp, og med ett var jeg på toppen – der en unnselig varde markerte punktet 2004 moh. 3,5 t hit, sjokkerende mye – men gleden var stor over at jeg lyktes. Jeg feiret med en halv kvikklunsj og litt nysnø fra skyggesiden, og bygget litt videre på den vesle varden.

Pent og rolig ned nord(øst)eggen

Eggen videre virket veldig grei, men det var kortere ned mot Visbreen. Løst kom det til å bli uansett veivalg, så kanskje jeg skulle prøve ned mot venstre – og spare en del på hjemveien? Men det var skygge, is og snø ned her, og et parti jeg ikke skikkelig kunne se; var det bratt der? Usikkerheten gjorde at jeg valgte den soltørre løse nord(øst)eggen – som også er standardveien til topps. Et noe luftig klyvepunkt ble det, kanskje 2-, men dette kunne omgås. Siden var det bare å ta seg riktig god tid nedover. Stort sett var det slikt at jo nærmere jeg holdt meg stupet ned mot breen, desto mer tørt og fast fjell var det.

Nede ved Semmelholstjønne var jeg knusktørr i munnen og velkjente tidlige symptomer på kommende migrene meldte seg. Jeg ga derfor blanke i advarsler om harepestsmitte og drakk begjærlig fra bekken det jeg kunne klare. Fulgte så bekken nedover, mye lettgått terreng her og blankskurte flate sva og gressganger, før jeg skjente vestover til jeg kom inn på t-stien. Noen store myke grassletter her, perfekt for telting – jeg la inn koordinatene på gps-en med tanke på Urdadalstindene, som fortsatt gjenstår i området. Her er koordinatene: 32 V 464674 6824431 på 1370 moh. Her er rikelig med vann også!

Den siste timen i sol tilbake til bilen var bare å nyte. (Ved bilen kl 14:20) Men jeg skal innrømme at det migreneanfallet jeg opplevde samme kveld var historisk kraftig; enda godt at jeg fikk kommet meg hjem til Valdres, før jeg ble helt slått ut. En halv liter vann på fem krevende timer – galskap. Og evt harepestsmitte kjente jeg heldigvis aldri noe til…

[Lyngve]

Morsom rapport! Sporet på breen ser dristig ut, kunne fort endt i "game over" dette her

[Nils]

Herlig turrapport Ole-Petter! Kjenner meg mye igjen i din beskrivelse av utfordringer underveis på turen. Dine refleksjoner rundt det å falle ned i en bresprekk har jeg også gjort mer enn et par ganger, og skrekken for et slikt uhell har stort sett gjort at jeg har styrt unna breene usikret. Men, jeg skriver "stort sett"...

Nordre (t.v) og Visbretind (t.h) Har noen gått opp til Nordre fra høyresiden her?

Vedr. din kommentar på bilde IMG_2032.JPG...

Ja, jeg gikk opp og ned vestflanken i 2004. Siden det er blitt noen år siden, så måtte jeg kikke litt i turrapporten jeg skrev dengang:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1625&highlight=semelholst%2A

Jeg har lagt ved bildet ditt med inntegning av hvordan jeg gikk sånn ca. Grønn strek viser hvor jeg omtrent gikk opp, blå strek hvor jeg gikk annerledes på turen ned. Nederste del, hvor jeg har tegnet sikksakkstreker, var brattest. Litt sondering her før jeg kom opp, men ikke mer en lett klyving. Så vidt jeg husker var det flere valgmuligheter. Fra der den grønne og blå streken møtes og opp til toppeggen, var det mye fast fjell og ingen større problem. Alt av hindringer kunne omgåes.

[Busken]

Jeg tok noen bilder fra Visbreen 03.06.11 som viser en mulig oppgang fra breen til skaret sør for Nordre Semmelholstind samt passesjne ve for Nordre. Jeg har ikke gått der selv.

[oyvindbr]

Spennende tur detta!

Godt å se at det er flere som "aldri" lærer å ta med nok drikke på tur. Jeg har nesten gitt opp for egen del, det er like jævlig hver gang det skjer, men i sofaen etterpå glemmer man hvor ille det var å være tørst, tørr i munn og kraftløs.

Husker ikke helt hva det het, men leste i et Bedre helse-blad om en behandlingsform mot migrene som gikk ut på at man la seg inn i en slags vanntunnel hvor man fikk massasje av vannets bevegelser eller noe i den dur.