Svellnose 2272. Mislykket forsøk på Galdhøpiggen 27 aug 2011

[Gaute Michel]

Det ble en sen start fra Trondheim på fredagen og en ulykke på E6 foran oss endte i stans og køkjøring i lang tid. Men vi var begge i godt humør og etter værmeldingen å bedømme, skulle det bli bra vær på lørdagen. Vi kom frem til Spiterstulen rundt 23:30. Litt stresset var vi på forhånd da de helst ville vi skulle komme senest 23:00, men vi ga beskjed om hvor vi lå an med kjøringen og det gikk bra. Ved midnatt var vi installert på rommet. Jeg hadde snakket litt med personalet ved resepsjonen og de kunne fortelle at det var meldt dårlig vær på lørdagen med regn og vind og at de anbefalte andre fjellturer enn det å bestige Galdhøpiggen. Det var ikke det jeg ønsket å høre, men denne turen hadde jeg ønsket lenge. Jeg har ikke gått særlig i fjellet på 25 år og var veldig nysgjerrig på hvordan det ville føles. Kompisen visste vel ikke helt hva dette innebar og når jeg kom tilbake til rommet etter å ha snakket med personalet, var vasken fyllt med øl. Litt diplomat måtte jeg være, for det var nok min ide å gå opp til Galdhøpiggen. Selv ble det ett par øl, mens kompisen fortsatte med både whisky og cognac. 03.30 ble lysene slokket.

Var oppe til 08.00 og laget frokost. Det regnet bra ute og jeg kunne høre en antydning til vind. Kompisen hadde lånt seg sekk. Den var nok ikke av de minste og kanskje mer beregnet på fjellvandring og ikke en topptur. Min kone hadde sendt med oss sin egen fjellsekk som var mindre. Det ble litt prøving og feiling før han fant ut hvilken sekk han skulle bruke og før vi var klare til å gå, hadde det gått noen timer. Vi var ved godt mot når vi krysset elven ved Spiterstulen. Kompisen var vel ikke helt i form og det gikk litt sendt med gåingen. Vi bruker å gå på Ladestien i Trondheim noen ganger, og da er det jeg som henger etter som et slips. Så det kom som en overraskelse at det var meg selv som var i føringen. Det ble litt for mange pauser. Samtidig måtte jeg være litt taktisk. Gikk jeg for sent oppover kunne han ende opp med at han enda senere. Gikk jeg for raskt kunne det være demotiverende for han bak. Ikke enkelt. Samtidig ble vi passert av alt som kunne bevege seg oppover stien, så tempoet var ikke noe å skryte av hverken for min eller hans del.

Tok noen bilder som er nederst på inlegget.
Videoen varer i 9 minutter. Den ligger nå på YouTube. Tror det er etter 6 minutter at klippet av regn og vind virkelig vises.
Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011
http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo
(En røyk og en øl er vel ikke akkurat sunn kost på fjelltur, men videoen var opprinnelig ikke ment til annet en privat visning.)

Vi hadde begge forberedt oss på turen. Jeg hadde kjøpt meg Helly Hansen skalljakke og Bergans bukse. Ikke det dyreste de hadde men heller ikke det billigste. Men jeg hadde vært påpasselig med at klærne var både vindtette og vanntette. Jeg var innom flere ganger og tror jeg gikk betjeningen på nervene, men jeg var fornøyd. Ryggsekk ble det også. En 35 liters, som holder det jeg trenger på slike turer. Fjellsko har jeg fra tidligere. Kompisen hadde også kjøpt klær. Men han hadde bare passet på at de var vindtette og ikke vanntette. Men han hadde med seg regnbukse. Den kom av ganske tidlig oppover Piggrove da han ble svært klam på innsiden. Han hadde nok også tenkt seg en tur med real turmat på vei, og sekkene var fyllt med litt unødvendige artikler som gassbrenner, gass og real turmat. Og selvsagt en øl og konjakk for selve toppen. Jada, gutta på tur.

Etterhvert som vi kom opp den første lange kneika hadde vi vel begge regnet med at terrenget flatet ut litt. Men det gjorde det ikke. Fremdeles stigning, men ikke like mye. Vi møtte mange som var på vei ned. De fleste hadde snudd før de nædde toppen. Men noen hadde vært der. Det ble litt demotiverende for kompisen og motivasjonen var vel ikke på topp. Hos meg derimot var det motsatt. Det ga meg bare mer motivasjon og viljestyrke til å klare det.

Ett par hundre meter nedenfor Svellnose kom tåka og vi så lite. Det høljet ned regn. Kunne høre det på hetten til skalljakken. Dunk, dunk, dunk i raskt tempo. Det var herlig. For ser vi bort fra at jeg var litt våt av svette, var jeg helt tørr fra regnet. Vinden var kraftig. Prognosene for vinden var 20 m/s. Det ga noen krafitge vindkast til tider og jeg kunne kjenne at jeg ikke alltid stod like støtt der jeg balanserte på steinene. Tåka lettet og vi kunne se Styggebreen. For en herlig utsikt. Dessverre for kompisen, kunne han også se langt opp mot Svellnose. Og her sa det stopp. Regn og kraftig vind hadde gjort sitt. Han var gjennombløt. Turskoene hadde heller ikke demmet opp for vann. Han hadde ikke trekk på sekken og jeg regner med at med alt regnet på vei oppover så veide den et kilo eller mer. Dette var jo et dilemma. Hadde dette vært en tur vi begge hadde planlagt, så ville vi snudd og gått ned samtidig. Jeg hadde full forståelse for valg av feil klær, litt for tung sekk og lite motivasjon med regn og vind. Men jeg tror nok at litt for mye alkohol, litt for lite søvn og det at vi kom avgårde litt for sent også var en medvirkende faktorer. Så jeg hadde fremdeles mye motivasjon og viljestyrke igjen, og var vel "hmm.. pottesur?" I hvertfall bestemte vi oss for at han skulle gå ned og jeg fortsette.

Jeg satte inn ett ekstra gir og kom meg opp på Svellnose. En topp skulle jeg bestige. Regnet gjorde meg ingenting, men vinden økte i styrke. Det var noen som kom ned fra Keilhaus Topp, men jeg så ingen som kom bak meg på vei opp mot Galdhøpiggen. I realiteten ville jeg være siste mann opp og siste mann ned. Jeg hadde brukt 5 timer sammenlagt opp til Svellnose. Jeg regnet med en time og litt mer videre oppover. Det ville bli ett kappløp med klokken for å komme ned før det ble mørkt. Og jeg erindrer fra tidligere turer at knær og nedoverbakke ikke var en god kombinasjon. Det som gjorde at jeg bestemte meg for å stoppe på Svellnose var at hvis jeg gikk opp til toppen, var jeg faktisk alene på fjellet. Ramlet jeg på steinene eller vrikket en fot m.m. så var det ingen som kom bak meg som kunne observere at her var det noen som hadde problemer. Og dekning må mobiltelefonen hadde jeg ikke. Så her satt jeg på Svellnose, rimelig fobannet. Men jeg lot ikke det ødelegge for turen. Jeg satt der en time. Kikket ut over Styggebreen på den ene siden, Svellnosebreen på den andre. Opp mot Keilhaus Topp og ned mot retningen av Spiterstulen. For en fantastisk utsikt. Jeg hadde bært på kamera og linser og et videokamera på vei opp. Nå kom kameraet ut av sekken. Fikk tatt noen bilder. Jeg hadde det herlig. Jeg tok den ene ølèn jeg hadde med, men konjakken kom ikke opp av sekken. Jeg stod trossalt ikke på toppen av Galdhøpiggen. På vei ned var jeg i godt humør.

Jeg var nede ved Spiterstulen før det var mørkt. Gåstavene hadde fungert bra på vei oppover, men den ene staven hadde gått litt i stykker på vei ned. Det var ikke før langt ned i Piggrove at jeg reparerte den. Om knebeskytterne hjalp vet jeg ikke. Jeg kjente det godt i knærne da jeg kom ned, men jeg hadde ikke vondt i dem. Noen hundre høydemetere før Spiterstulen møtte jeg ei jente som hadde vært på toppen. Det hadde vært så mye vind og kaldt der oppe at hun hadde ikke vært der så lenge. Men hun hadde veldig svært vondt i føttene. Det var den eneste personen jeg tok igjen. Jeg tilbød henne gåstavene hvis hun leverte dem i resepsjonen, men det var visst ikke knærne som var det verste. Det var feil valg av sko. Vi slo følge resten av veien ned.

Kompisen hadde allerede kommet seg helskinnet ned og øl lå i vasken til kjøling. En diskret form for klage kom fra naborommet. De lurte på om det var noe feil på rørene da de kunne høre vann i timesvis. Jeg hadde faktisk full forståelse for dette. Sikkert svært irriterende. Noen øl ble det til kvelds, men hverken whisky eller konjakk for min del. Vi klarte å komme oss ut av rommet til 12.00 på søndagen og så var det bare å kjøre tilbake til Trondheim.

Jeg lærte mye på denne første fjellturen min på mange år. Jeg hadde riktige klær for været. Ullgenser hadde jeg også i sekken, men den ble ikke brukt. Jeg hadde to par hansker, men de var begge søkkvåte etter turen, så her blir det sikkert et innkjøp. Glem alt som heter gassbrennere, gass og real turmat. I hvertfall i slikt vær. Sekken var akkurat passe tung eller lett avhengig av hvordan man ser på det. Så med dette ut av sekken, så har jeg plass og vekt til å ha med telelinse. Matpakken var ikke rørt, men en brødskive eller to på Svellnose hadde ikke skadet. Jeg hadde med nok drikke. 2 imsdal flasker på 0.7 liter i hver sidelomme på sekken, 1.5 liters imsdal i sekken, og en energidrikk.

Den viktigste lærdommen var vel å ikke være så diplomatisk. I seng før midnatt. Skal det være en øl eller to og annen alkohol med i bildet, så er ikke midnatt det rette tidpunktet. Og, uansett om det er vanskelig å svelge, så er det ingen skam i å snu. Greit nok, jeg kom opp til Svellnose. Men i ettertid var det likevel en fantastisk tur og det ga den mersmaken jeg håpet på. Og selvsagt blir det et nytt forsøk. Enten denne helgen eller neste, hvis været tillater det. Denne gangen alene.


Reaching Svellnose 2272. Failed attempt at Galdhøpiggen - Aug 27, 2011
http://www.youtube.com/watch?v=ZjF3U09RsRo

[steinur]

Denne var finurlig. Og det blir fine bilder i sånt vær.

[mila]

Gøyal rapport! Og jeg kjenner meg så godt igjen i dette med å ta hensyn til turfølget, å være motivator og pådriver (når man mest av alt har lyst til å frese Skjerp deg!) samtidig som man ikke pusher så mye at vedkommende går helt i vranglås. Veldig godt beskrevet! Fine bilder har du også.