Sofaruta via Holtanna + Bladet 19. august 2011

[500fjell]

Rapport med bilder finnes her: http://peakbook.org/tour/18905/Sofaruta+via+Holtanna+%2B+Bladet.html

I over to år hadde jeg og Bjørn-Even hatt i tankene å klatre den velomtalte Sofaruta i Molladalen. I fjor høst besøkte jeg Molladalen for første gang, men da rakk jeg bare å klatre sørvestegga på Jønshornet med to andre kamerater. Nå var tiden inne for å raske med seg denne undervegs på vårt lille vestlandsraid, og nå var vi også villige til å klatre Holtanna og Bladet i samme slengen!

Reiste grytidlig fra hytta mi i Stryn mot Molladalen. Været virket lovende da vi nærmet oss de sunnmørske alper. Bjørn-Even hadde aldri vært i denne delen av Norge før, og som forventet tok han bra av da den ene kvasse tinden etter den andre dukket opp! Vi valgte å kjøre via Øye for å titte opp på Slogen og Jakta, det var et storslagent syn, nesten så vi vurderte å ta turen dit opp i stedet. Etter en fergetur og noen fler mil i bil var vi fremme ved Melbøsætra der vi startet på innmarsjen. Innmarsjen opp til Molladalen føltes drøy ut, spesielt for Bjørn-Even som ikke har klatret i fjellet siden vår romsdalstur for nesten nøyaktig ett år siden. Over oss var det et jevnt skyteppe, og vi håpet begge på at skylaget var tynt slik at det kunne være muligheter for å komme over det når vi nærmet oss Holtanna. Ved Storevatnet la vi igjen vandrestavene våre og startet på den siste oppstigningen til klatreinnsteget. Den gikk etter hvert opp en litt løs renne og over en snøfonn, og til slutt var vi over skylaget og ved det vi håpet var innsteget til Holtanna. Utrolig flott å se den flotte utsikten, spesielt iøynefallende var den spektakulære Ytstenestinden. Bjørn-Even var i fyr og flamme og mente at så fantastiske syn ikke skulle vært lovlig!

Over skyene hadde sola begynt å tørke bort nattens regnvær, så vi kunne starte klatringen i tørt og fast fjell. Vi tok oss en god matbit for å komme oss etter den 1000 høydemeter lange innmarsjen, da oppdaget jeg at camelbaken hadde lekket og nesten alt vannet var borte. Heldigvis hadde Bjørn-Even godt med drikke slik at jeg kunne snylte litt fram til neste vannstopp. Bjørn-Even fikk æren av å starte showet. Vi begynte å klatre oppover sydryggen, uten å ha lest noen klatretopo på forhånd antok vi at dette var rette veien. Siden Bjørn-Even som sagt ikke hadde klatret på over et år tok han seg god tid og kvalitetssikret hver eneste sikring han satte nøye. Etter drøye 20 meter satte han standplass og jeg kom etter og tok en enda kortere andre taulengde på grunn av enormt taudrag. Klatringen var enkel og oversteg sjelden grad 3, vi prøvde å følge egga hele veien. Den tredje taulengden var slakkere og gikk bort til der det bratner opp til Holtanna. Etter det klatret jeg opp en bratt skrårampe ut til høyre, og rundet et hjøre der ryggen fra Ytstenestinden møter sydryggen. Satte standplass like under en kort hammer. Siste taulengde gikk over en særs luftig egg og kort tid etter var begge på toppen av Holtanna!

Jeg så på klokka at vi hadde brukt litt mer tid en det jeg hadde håpet, så vi fant begge ut at skulle vi rekke Sofaruta før det ble mørkt så måtte vi henge i. Sofaruta som går i sørveggen på Mohns topp så vi godt fra Holtanna når vi sammenliknet med en dårlig topo jeg fant på nettet. Tåka flakset rundt Molladalstindene og skapte en trolsk stemning. Idet vi skulle til å rappellere oss ned fra Holtanna mot Mohns topp (to rappeller med boltefeste) klarte vi å lage et heidundranes taukrøll begge gangene, dette skulle vi skjerpe oss på til senere, for slikt er tidssløsende! Den siste rappellen som går ned i «holet» på eggen nord for Holtanna var lang og luftig. Da vi skulle dra med oss tauet etter rappellen klarte det å dra med seg noen store steiner, vær obs på dette og pass på å ikke stå for eksponert til... Bjørn-Even var litt skeptisk til å fortsette opp Sofaruta og følte seg ikke helt i slaget, men etter å ha vurdert litt fram og tilbake valgte vi å prøve likevel.

Vi kløv oss opp til innsteget på Sofaruta som ligger ganske så langt til venstre når man titter opp på Mohns topp. Det er mye merker i vegetasjonen etter tidligere trafikk. Jeg fikk lede første taulengde og var spent på hvordan denne Sofaruta egentlig var. Første taulengde var lang, men skuffende enkel. Den skrår først opp mot høyre, deretter inn i et søkk/kløft og videre oppover et godt stykke. Andre standplass skulle være på «sofaen». På venstre siden av kløfta var det en stor hylle med bolter, men dette er ikke sofaen, den ligger på høyre siden av kløfta, litt lenger oppe. Klatringen var så enkel at jeg nærmest frisolerte hele taulengden opp til sofaen, satte en sikring før standplass. Det ene halvtauet hadde kilt seg fast i en sprekk lenger nede, så jeg ble nødt til å la Bjørn-Even fikse opp i det da jeg tauet han opp. Andre taulengde skulle visst være den vanskeligste, med et 4+ crux. Bjørn-Even lot meg ta taulengden, og jeg takket ikke nei. Den går først få meter ned til høyre på en litt luftig hylle, deretter opp til høyre der cruxet var. Men begge var enige om at dette ikke var 4+, heller 3+. Etter å ha forsert dette punktet svinger man til venstre og opp på en tydelig rampe. Denne følger man helt opp og så kommer man opp til den siste egga til toppen. Her satte jeg standplass. Siste egga til topps var veldig enkel, men vi sikret opp for ordens skyld. Glade og fornøyde stod vi på Mohns topp! Vi hadde brukt mye kortere tid enn forventet, så vi fant ut at vi ville rekke en tur oppom den luftige pinakkelen Bladet.

Ruslet bort nordegga på Mohns topp som ikke bød på noen nevneverdige utfordringer utenom et par luftige punkt. Vi gikk ned på breen og bort til Bladet som ser svært så kvasst ut fra vest. Bjørn-Even ledet opp på Bladet fra østsiden og sikret seg til toppslyngene (ble brukt til nedfiring også) slik at jeg kunne ta et bilde fra den artige vinkelen. Deretter gjorde jeg det samme og han firte meg ned nordsiden. Klatringen var veldig enkel, men man skal ha balanseorganet i orden om man vil sette foten sin på det høyeste punktet! Etter moroa pakket vi sammen klatreutstyret og ruslet ned mot bilen. Først ned Mohns renne på nordsiden av Mohns topp. Fin og bratt sti ned her. Vi fikk en fin solnedgang på vei ned, veldig stemningsfullt. Det siste stykket ned dalen måtte hodelykta fram, og etter 13 ½ timer var vi framme ved bilen og kunne gratulere hverandre med en flott tur! Det eneste som stod i hodet på oss nå var å kjøre til Ålesund for å finne en døgnåpen bensinstasjon med hamburger. Vi kom et halvt minutt for sent til Festøya-Solavågen ferga, så vi ble nødt til å vente en hel time i bil for neste ferge. Men den som venter på noget godt venter ikke forgjeves, det smakte utrolig godt med mat og drikke på Statoil i Ålesund!

Takk for en fin tur, Bjørn-Even!

Turdata
13 ½ timer
1460 høydemeter
11 km