Kilimanjaro via Lemosho med kraterovernatting, Jan-Feb 2010

[Julia]

Omsider er også rapporten fra denne minneverdige turen endelig klar!

Rapport med mange bilder ligger her: http://peakbook.org/tour/79/Kilimanjaro.html


It's Kili time! Make the most of it.

I månedsskifte januar/februar 2010 dro jeg og en kompis til Kenya og Tanzania for å bestige Kilimanjaro. I tillegg ble det safari både før og etter fjellet, i Amboseli, Ngorongoro og Serengeti.

Turen var organisert privat via en tanzaniansk lokal eiet og drevet operatør, www.ahsantetours.com, som holder til i Moshi. De har bl.a. fast ansatte bærere og overbeviste for øvrig på alle måter både før og under turen.

Turen til dette fjellet var oppfyllelsen av en årelang drøm for min del og kanskje mitt livs fjelleventyr. Etter å ha lest mye om Kilimanjaro, både på nettet og i bøker (turrapporter fra folk over hele verden og først og fremst Henry Stedman’s ”Kilimanjaro – a trekking guide to Africa’s highest mountain”, samt Audrey Salkeld’s ”Kilimanjaro: Mountain at the crossroads”, begge anbefales på det sterkeste for alle som ønsker å ta turen), hadde valget falt på Lemosho-ruten med overnatting i krateret. Helt fra begynnelsen, da jeg leste i ovennevnte turguide at det var lov og mulig å både gå i krateret og overnatte der, visste jeg at det var det jeg ville. Så da var dette faktisk også utslagsgivende for oss da vi valgte operatør (ikke alle tilbyr denne unike og helt fantastiske muligheten). Utover det var argumentene for rutevalget gode akklimatiseringsmuligheter (med andre ord god tid på fjellet samt en del opp og ned, siden vi ikke dro på annen akklimatiseringstur på forhånd), vakkert landskap og lite folk, så fremt det lot seg gjøre. Nettopp derfor ble også Campene Simba Cave og Millenium valgt framfor de vanlig brukte campene på denne ruta. Og av åtte dagsetapper var det faktisk bare to der vi gikk ”i kø”. De andre 6 var vi enten helt alene eller møtte svært lite folk (til tross for at Lemosho ruten i mellomtiden har utviklet seg til å bli ganske populær, samt at den fra dag 3 forløper sammen med den mest gåtte ruta, Machame). Og det er godt gjort på det fjellet!

Og slik så turprogrammet ut:

Dag 1: Fly Oslo-Amsterdam-Nairobi
Dag 2: Transfer til Amboseli, evening game drive
Dag 3: Amboseli, morning game drive, bird walk, evening game drive
Dag 4: Transfer til Namanga (grensen til Tanzania) og videre med shuttlebuss via Arusha til Moshi
Dag 5: Kilimanjaro (1. dag på fjellet) Lemosho Glades (2250 moh) - Mti Mkubwa/Big Tree Camp (2780 moh)
Dag 6: Kilimanjaro (2. dag på fjellet) Big Tree Camp - Simba Cave Camp (3640 moh)
Dag 7: Kilimanjaro (3. dag på fjellet) Simba Cave Camp - Barranco Camp (3960 mh) via Lava Tower (4640 moh)
Dag 8: Kilimanjaro (4. dag på fjellet) Barranco Camp - Karanga Camp (4035 moh)
Dag 9: Kilimanjaro (5. dag på fjellet) Karanga Camp - Barafu Camp (4640 moh)
Dag 10: Kilimanjaro (6. dag på fjellet) Barafu Camp - Crater Camp (5730 moh) via Reusch Krater (5850 moh)
Dag 11: Kilimanjaro (7. dag på fjellet) Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh)
Dag 12: Kilimanjaro (8. dag på fjellet) Millenium Camp - Mweka gate (1630 moh) - Moshi
Dag 13: Ngorongoro CA
Dag 14: Serengeti NP
Dag 15: Serengeti, Transfer til Arusha og KIA, Fly på kvelden via Amsterdal til Oslo
Dag 16: Ankomst Oslo


Medikamenter:
Doxycyclin (Malaria), Diamox (fordi turen skulle være gøy, vi ikke trengte å bevise noe og ville nå opp i krateret – dessuten er kompisen min høydelege, og jeg var liksom under medisinsk oppsyn hele tiden), noe magestabiliserende bakteriekulturer (Idoform) og i krateret en liten tablett mot kvalme som jeg ikke vet hva var samt to paracet.

Fasit:
Det var bokstavelig talt en herlig spasertur, i hvert fall til ca. 5000 moh. Derfra var det en litt mer slitsom spasertur opp til kraterkanten ved Stella Point (5730 moh). Den eneste biten jeg virkelig slet, var halvparten av oppstigningen fra krateret til toppen. Den morsomste etappen var fra Barranco til Karanga, der det var klyving og litt mer krevende terreng). Ellers var ruta utrolig variert (man runder jo halve fjellet og ser toppen fra en annen vinkel hver dag), terrenget lettgått og stien for norske forhold en motorvei. Bare i andre del av toppruta fra krateret var terrenget slik at jeg var glad for fjellerfaring i Jotunheimen, med delvis frossen snø og bratt lende.
Intro

Vi fløy med KLM via Amsterdam til Nairobi og fra Kilimanjaro International tilbake. Begge turene var nattfly på langdistansen, returen gikk via Daressalam (mellomlanding).
Før fjellturen hadde vi booket en todagers safari i Amboseli Nasjonalpark, som ligger rett ved nordfoten av Kilimanjaro, på kenyansk side, og er spesielt kjent for sine store elefantbestand (ved siden av Chobe National Park i Botswana skal dette være beste stedet på hele kontinentet for å se afrikanske elefanter). "Fjellet" (det er ikke noe annet fjell der - Kilimanjaro dominerer alt) som bakteppet setter en ytterligere dimensjon på kulissen. Amboseli er en slette, og Kilimanjaro reiser seg imponerende høyt fra lavlandet til nesten 6000 meters høyde. Et lite opphold her er en fantastisk måte å begynne veien til toppen på!
Endelig på tur


24.01.2011 Nairobi-Amboseli-Moshi
Vi ankommer Nairobi Apt kl. 6 om morgenen og får visumet vårt ved immigrations. Den lange køen beveger seg utrolig raskt, og det hele er fort unnagjort på meget uspektakulært vis. Etter noe venting (pga. punktert dekk) blir vi hentet på Nairobi Airport av safaribilen vår fra lodgen i Amboseli (Ol Tukai), og turen ut dit tar ca. 4 timer. Vi sitter tause ved hver vårt bilvindu og tar den afrikanske morgenen med inntrykkene langs veien innover oss. Først bærer det langs hovedveien mot Mombasa, før vi tar av på grusvei til Amboseli. Kun en halv time etter avreise Nairobi ser vi de første sjiraffene. Senere, på støvveien mot parken, ser jeg på høyre hånd mot skyene som danner et bånd av store bommullsballer på himmelen. Lenge ser jeg mot skyene og tenker at den ene skyen har et merkelig mønster, ikke rund og bommullaktig, men skråstripet (men dog i samme hvitfarge). Jeg ser på mens den stripete skyen forsvinner mellom de andre, før den dukker opp igjen. Ikke før jeg er helt sikker, sier jeg fra til kompisen min: "Du, se på den stripete skyen der oppe..." "Det er et fjell", kommer det som svar, som jeg allerede vet. Det er vårt fjell, og det er høyt! Og det er snø på toppen, masse snø.
Senere når vi fram til lodgen, sjekker inn og får en te. Etterpå drar vi på vår første game drive. Det blir tre til, samt en guided fugletittevandring i lodgens nærområde, med synet av mange hundre elefanter, løver, flodhest, bøfler og utallige hundre storker, ender og gjess av forskjellige slag samt mange andre fugler, før vi på tredje dagen om morgenen setter kursen mot Namanga, grense"byen" mot Tanzania. Her skal vi møte shuttle bussen vår (Impala Shuttle) til Moshi som vi har forhåndsbestilt (veldig lurt, som det viser seg, for den er helt fullbooket), mens vår bil returnerer til Nairobi. Vi får en halvliter flaskevann som er inkludert i kjøreprisen, og så følger grenseformalitetene og visumprosedyrene til Tanzania. Litt fram og tilbakeløping mellom immigrations og banken blir det, men også her er ting utrolig ukompliserte.
I Arusha blir det bussbytte, og kl. 5 om ettermiddagen sjekker vi inn på Leopard hotell midt i sentrum. Her møter vi guiden vår, Godbless, og ansvarlig kontakt fra operatøren, som sjekker utstyret vårt og briefer oss nøye om ruta dag for dag samt evakueringsplan om noen av oss skulle bli høydesyk eller annet uhell skulle inntreffe.


27.01.2010: Moshi - Lemosho trail head (2385 moh) - Mti Mkubwa (2780 moh)
ca. 6 km, 395 høydemeter opp
Bare en uke for vi skulle dra, kom det noen tilbake som meldte upasserbar vei til stistart ved Lemosho Glades pga mye regn og gjørme, som betydde gåstart en god del lengre nede. Så vi er nok ganske spente om vi vil kunne kjøre hele veien inn. Det kan vi. Så vidt det er. Kjøreturen blir i overkant spennende, vi kjører oss fast gjentatte ganger og må etter hvert kaste ut bærerne for å få lettere bil og høyere bakkeklaring. Bærerne må jogge derfra til stistart. Også ellers er siste biten av kjøreturen inn kanskje den mest spennende og nervepirrende delen av hele fjellturen, med en styggbratt regnskogsskråning på høyre side...

Og så er vi endelig i gang! Regnskogen omslutter oss med sin mette grønnfarge og lyder av aper og fugler. Stien er lettgått og tørr(!), og både stigningen og tempoet er meget behagelig. Været er strålende og temperaturen grei for å gå: Vi har på oss lette lange bukser og t-skjorte. Overraskende fort (etter 2,5 timer) når vi fram til leiren. Vi sjekker inn hos rangeren, flytter inn i teltet, får varmt vann til å vaske ansikt og hender med, og blir snart ropt til teen. Og etterpå blir det middag.


28.01.2010: Mti Mkubwa - Simba Cave Camp (3640 moh)
ca. 14 km, 860 høydemeter opp
Lemosho ruta, normalt uten overnatting i krateret, er egentlig på 8 dager. Vanligvis (uten kraternatt) går de fleste på 7 dager (som vi også gjør, pluss at vi har en ekstra natt i krateret, slik at vår tur er på 8 dager). Shira 1 er den leiren de fleste dropper. Noen dropper enda en dag (da blir Karangaleiren sløyfet i tillegg), men det gjorde ikke vi, pga akklimatiseringen. Neste leir etter Mti Mkubwa er for de fleste altså Shira 2, noe som gir en meget lang andre etappe. Vi derimot gjør en liten vri her og velger den lille og svært lite brukte leiren Simba Cave mellom Shira 1 og Shira 2, nydelig beliggende på en litten gresslette (en sjeldenhet på dette fjellet) på Shira platået, med flott utsikt til toppen. For oss betyr dette i dag 10 timer anslått gåtid og 860 høydemeter.
Turen fører først gjennom den øvre biten av regnskogen, som blir mer og mer glissen, med herlige trær med kjempeskjegglav på grenene, og så kommer vi inn i kjempelyngsonen. Her ser vi en flokk sunbirds og to bittesmå kameleoner. Med det rolige tempoet stiger vi nesten umerkelig, og når snart Shiraplatået. Dette er den eldste delen av Kilimanjaromassivet, og i sine velmaktsdager var Shira høyere enn Kibo (vulkankjeglen som Uhuru Peak, den høyeste toppen på fjellet, ligger på) er i dag. Nå er Shira nederodert til ca. 3600–3800 moh, og de vestlige rutene (Lemosho og Shira) krysser platået.
På Shira 1 blir det lunsj (et svært idyllisk sted med en liten bekk, egentlig synd at nesten ingen overnatter her – jeg likte meg svært godt her). Nå er vi allerede i det alpine myrlandskapet, og vegetasjonen blir lavere. Det vokser mange evighetsblomster her. Etter lunsjen krysser vi Shira platået og har nå unnagjort nesten hele stigningen. Så blir resten av etappen en fin rusletur i et meget spesielt og fint landskap. Vi bruker 7,5 timer på denne nydelige etappen og er godt fornøyd med det.

Været har en fast rytme hver dag: Om natten og tidlig på morgen er det klart, så trekker det inn skyer (lengre oppe tåkeskyer) ved lunsjtider, mens det ikke faller en dråpe regn, og i 4-5 tida klarner det opp igjen til kveldssol og en ny stjerneklar og månelys natt.


29.01.2010: Simba Cave - Barranco Camp (3960 moh) via Lava Tower (4640 moh)
ca. 19 km, 1000 høydemeter opp, 680 høydemeter ned
Etappen i dag blir den hittil mest krevende, og i tillegg kommer jeg til å slå høyderekorden min i dag. Til å begynne med går det nesten ikke nevneverdig oppover mot Shira 2. Til tross for den fine utsikten herfra til Shiras kraterkant og ned mot slettelandet ved foten av fjellet er dette i mine øyne ikke noen fin leir, og vi er i etterkant meget fornøyd med vårt valg av Simba Cave.
Nå bærer det videre oppover, først i solskinn og så etter hvert i tåke og et nesten nifst og goldt lavalandskap (som minner meg om Mordor i Ringenes Herre-filmene), til Lava Tower, der vi skal nå dagens høyeste punkt. Når vi omsider overskrider 4027 moh (min daværende høyderekord) blir dette høytidelig kommentert av de to andre i følget vårt på tre (kompisen min og guiden vår), og jeg får gratulasjoner. Vi har det virkelig bra, ikke spor etter hodepine eller lignende. Ved Lava Tower Camp, der vi har lunsjpausen vår, må vi for første gang finne fram en varm genser og goretexjakka. Her lever fire-stripe-mus og hvitnakkeravn på smulene som fjellturistene etterlater seg. Det er kaldt og klamt, og jeg er virkelig glad for at vi midlertidig skal ned til vegetasjonen igjen, isteden for å fortsette oppover mot Western Breach inni grushengene og den klamme tåka (vi vurderte den ruta et sted i planleggingen, men slo den fra oss igjen).
Nå bærer det bortimot 700 høydemeter nedover igjen. Det kan virke demotiverende å gi fra seg igjen tre fjerdedeler av dagens dyrebare vunnede høyde, men vi vet at det er godt for akklimatiseringen. Dessuten gleder jeg meg veldig til den meget spesielle vegetasjonen i Barrancoleiren med sine seneciotrær som er endemiske på det fjellet, så i hvert fall jeg gir fra meg høydemetrene med glede, i det minste i dag. Det er enda mye å oppleve, før vi skal stå på toppen.

Barrancoleiren er tross sin størrelse den utvilsomt fineste på hele ruta, og før vi spiser middag klarner det opp igjen, og vi får nyte fjellet i kveldssola. Og nå har det faktisk kommet ganske så nært allerede!

Bærerne våre er veldig flinke til å fine fine steder for den lille teltleiren vår, bestående av fire telt (tre sove- og et spisetelt), spesielt i de store leirene. De velger litt avsidesliggende, fine steder, passe store og veldig fine og jevne, ikke for nære toalettskurene og ikke for langt fra de heller (det er viktig når man må ut om natten). De er raske til å pakke sammen etter at vi har dratt, småspringer forbi oss et sted underveis på etappene, og når vi kommer fram, er alle telt satt opp igjen og varmt vann står klar, mens vi blir hilst og heiet på med en gang vi kommer i synsvidde.


30.01.2010 Barranco - Karanga (4035 moh)
ca. 5 km, ca. 240 høydemeter opp, ca. 170 høydemeter ned
Vi har planlagt reisetidspunktet etter mange kriterier, men månen har vi ikke tenkt på i det hele tatt. Mange koordinerer sine toppstøt med fullmånen, siden den lyser opp på natta når man skal gå. Men ved siden av blinkskuddet med det fantastiske været treffer vi helt utilsiktet også blink med månen. Snakk om helmaks. I natt er det fullmåne. Det er riktignok to dager før vi skal opp på toppen, men det gjør ingenting. For det første går ikke vi mot toppen om natta, for vi skal inn i krateret først. Og for det andre er også nettene før og etter, med tilnærmet full måne så fantastiske, for fjellet med sine breer ser simpelten eventyraktig ut i måneskinn. Siden vi bruker Diamox må vi passe på å drikke ekstra mye. 5–6 liter væske klarer vi hver dag, inkl. te til frokost og på ettermiddagen, suppe på morgenen og kvelden og det vi drikker av vann underveis. Det betyr også flere nattlige dobesøk (eller i hvert fall flere ganger ut av teltet). Normalt ville man kanskje irritert seg over det, men med synet av det fjellet i månenatta er enhver tur ut av teltet en sann opplevelse. I hvert fall jeg kan ikke se meg mett på dette!
Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt.
Eventyrlig fjell i eventyrlig stjerneklar måneskinnsnatt.

I dag er det for første gang en kort etappe, som vi har tenkt å bruke 4 bedagelige timer på. Det betyr at vi har ikke noe hastverk med å komme i gang denne morgenen og kan somle og nyte morgensola i den flotte Barrancoen til fulle, før også vi omsider kommer oss av sted. Alle som skal droppe Karanga har for lengst forlatt leiren, og vi kan se den lange køen i den bratte Barrancoveggen, også kalt for Breakfast Wall.

På dette stedet må jeg bare berømme Ahsante for den fortreffelige maten vi får her på fjellet - utrolig hva kokken Rama tryller fram på det lille gasskjøkkene sitt. Nydelige supper (hver dag en ny variant), havregryn, toast og pannekaker er det til frokost. Underveis får vi alltid fersk frukt (mangoer, ananas, maracuja – hvordan får de dette til her oppe på fjellet?). Om kvelden varierer menyen fra internasjonal med pommes frites eller spagetti til indisk med deilige curryer og afrikansk, med fisk eller kjøtt. Også om kvelden får vi alltid en herlig suppe som forrett. Og te med popcorn etter ankomst i campene. Og det beste er at vi – så langt – ikke har mistet matlysten og kan nye det til fulle. Vår guide forteller at mange allerede på gårsdagens etappe får problemer med høyden, mens vi merker ikke noe til den i det hele tatt (enda).
Vi nyter altså en deilig frokost i deilig solskinn i deilige omgivelser, før vi omsider, et sted mellom ni og ti, begynner å rusle bort til den to hundre høydemeter høye klyveflanken Barranco Wall. Dette er teknisk sett den mest krevende biten på hele den vanlige Lemosho ruta, og vi er spente. Vi finner fort ut at dette er veldig gøy. Endelig litt fjellfølelse, litt klyving, litt bratte og kontante høydemeter. Vi går ganske radig og passerer mange. Selv blir vi bare forbigått av noen bærere. Vel oppe er vi samstemte om at dette kan vi godt tenke oss å gjøre en gang til.
I stedet tar vi oss en god pause og smugtitter på hvordan de andre gruppene av de forskjelligste nasjonaliteter tar seg ut i dette lende samt på klyvetekknikk, fysisk forfatning og utstyr. Det er mange amerikanere og mange tyskere, vi "nordmenn" (jeg regner meg som en for anledningen) er tydelig i mindretall. Det er en veldig salig blanding! Og det finnes åpenlyst en god del som denne etappen krevde betydelig mer av enn oss. Vi hører en amerikansk dame si til sin (ikke helt veltrente) mann: "Don't complain! YOU wanted this! You PAID for this, so DON'T complain!!" Vi derimot har det helt topp og nyter tilværelsen til det fulle.

Nå har vi nådd det høyeste punktet på dagens etappe på 4200 moh, og til Karanga må vi mer enn dette ned igjen (for så å enda en gang stige litt). Godt for akklimatiseringen. Stien videre er i første omgang samlignbar med en motorvei. Her blir vi etter hvert tatt igjen av våre egne bærere som tydelig gleder seg over at det går så bra med oss. Ellers er det ingen som går forbi oss her, tvert imot, vi klarer delvis til og med å henge oss på andres bærere.

Nede i dalen når vi "Last Water Point". Lenger oppe på fjellet er det ikke mer rennende vann, så herfra må bærerne bære med seg alt vann hele gruppen trenger for de neste to dagene. Vi får først tilgang til vann igjen når det kan smeltes snø i krateret, ellers er neste vannkilde ved Milleniumleiren på vei ned. Samtidig forlater vi nå vegetasjonen for godt. Videre oppover er det bare stein, grus og lavaaske.
Fra dalbunnen er det 150 temmelig bratte høydemeter opp igjen til Karangaleiren. Her møter vi flere av våre egne bærere som har satt opp leiren og nå går flere turer etter mer vann. Noen er rett og slett bare snille og vil lette oss for dagstursekkene våre (spesielt min, siden jeg er en sånn liten kvinne). Men jeg gir ikke fra meg noe oppakning. Jeg har bare godt av å bære litt, jeg og. Dette her er kjempegod trim. Dessuten er jeg stolt. Jeg bærer uansett ikke mye, samlignet med dem, så det lille jeg har klarer jeg selv, det skulle bare mangle. Dette høster ikke ubetydelig beundring blant bærerne som heier oss oppover. Sterk er jeg, sier de. Sterk som en løvinne... Jaja, tenker jeg, bare vent og se. Enda så er jeg ikke oppe!!

Halv to ankommer vi leiren og får en varm lunsj. Etterpå legger vi to fjellbestigere ut på en rusletur videre oppover mot Barafuleiren for akklimatiseringen sin skyld. Til slutt setter vi oss på en stein og skuer ned til campen og utover de østafrikanske slettene. Vi har det fortsatt uforskammet bra.


31.01.2010 Karanga - Barafu (4640 moh)
ca. 4 km, 600 høydemeter opp
Dagen i dag byr igjen på en kort etappe. Det går riktignok betydelig flere høydemeter opp enn dagen før, men til gjengjeld er de mindre bratte og merkbart mer bed(/h)agelige. Morgenstemningen i leiren er travel og munter.

Igjen skinner sola fra en blå himmel. Riktignok merker jeg at jeg ikke har fullt så mye matlyst lenger. Jeg har ikke vondt i hodet og er ikke kvalm, men begynner å få litt løsere mage, men heller ikke direkte løs mage. Jeg spiser mindre, men prøver å drikke desto mer. Drikke, drikke, drikke, drikke. Bare 600 slake høydemeter opp i dag.

3 timer senere, i Barafuleiren, får vi igjen varm lunsj. Men denne gangen hviler vi oss bare resten av dagen. Det blir noen doturer, ellers rusler vi litt i den langstrakte leiren. Kveldsstemningen her oppe er spektakulær, ikke minst fordi vi nå for første gang får øye på Mawenzi, vulkan nr. 3 på massivet, og utvilsomt den flotteste å se på. For et syn! Og Kibo med sine gjenværende drøye 1000 høydemeter til toppen minner herfra om en litt overdimensjonert Besshøe i Jotunheimen hjemme, Med andre ord, den ser faktisk ganske overkommelig ut. Men – forholdene for øvrig er ikke samlignbare, og det begynner å bli alvor med høyden nå. Likevel er det på en måte beroligende å ha kommet så nær. Hvis vi sover godt den natten og har det brukbart neste morgenen, er vi sikre på at vi kommer til å klare krateroppholdet. Når vi kommer opp til Stella Point, har vi fortsatt muligheten å ta Uhuru Peak direkte og gå nedover igjen, dersom det skulle føles mer riktig.

Når vi kryper til køys denne kvelden er vi veldig spente. Det er først nå eventyret begynner for alvor.


01.02.2010 Barafu - Crater Camp (5730 moh)
ca. 6 km, 1100 høydemeter opp + 150 høydemeter fra kraterbunnen til Reusch krater og ned igjen
I dag står vi opp tidlig, men starter forsinket likevel, siden bærerne somler med å filtrere drikkevann. Det gjør imidlertid ikke noe, fordi soloppgangsstemningen tar pusten fra oss, og pga. ventingen kan vi nyte den til fulle. I leiren er det folketomt og stille, siden alle vanlige toppturister har dratt ved midtnattstider. Vi er eneste gruppe på vei til krateret. Ikke lenge etter skinner sola allerede intenst fra den stålblå himmelen. Og den blir der nå hele dagen, fordi vi har kommet oss over skyene. Vi er over skyene! Vi er klare til å gå og veldig, veldig spente.
Foran oss ligger 1100 høydemeter opp til kraterkanten ved Stella Point, som vi forserer meget "pole pole" og rikelig med pauser. Først måler vi fremgangen mot Barafu Camp som stadig ligger lenger under oss, så mot toppen Mawenzi (5149 moh), så mot et snøfelt like under kraterkanten. Men når vi når dit, er det likevel lengre opp til kanten enn det så ut. Men vi nærmer oss stadig mer. Nå har vi utsikt over hele den 6 km brede sadelen mellom Kibo og Mawenzi som Marangu ruta fører over, og ned til Kibo Hut.

Først nå, like under kraterkanten, møter vi de første på vei ned igjen. Noen ser lykkelig ut, andre slitne, men nedover går det fort med alle sammen. Jeg gleder meg til å kunne springe ned denne askebakken like fort i morgen!
Oppe ved Stella Point sitter jubelen løst, men utsikten innover krateret gjør meg raskt edru igjen. Det ser veldig langt ut helt bort til Furtwanglerbreen, der leiren ligger. Og det tar også en hel time, først litt ned til kraterbunnen og så flatt bortover på fin og lettgått sti. Men nå begynner jeg å få lett hodepine og kjenner at jeg ikke er helt på topp lenger, selv om jeg heller ikke føler meg direkte uvel. Jeg kjenner høyden i kroppen min, men takler den fortsatt forholdsvis bra.

Når vi ankommer leiren er jeg sjokkert over all søpla. Jeg visste om at den var der, og snøen har smeltet den fram i dagen, men likevel er jeg rystet. Søppelfjell! Mennesker er griser, jeg fatter det ikke. Her oppe brytes ikke noe ned, selv "naturavfall" ligger for alltid. Hvorfor tar ingen engang bryderiet med å grave den ned??? Vi skal i hvert fall ikke bidra med en enste fillebit, og når det gjelder doen, har vi med oss et bærbart kjemisk toilett til denne leiren. Ahsante sana, den kommer jeg til å sette pris på! Vi rydder tingene inn i teltet og spiser lunsjen ute på en stein. 5 bærere og to guider (en til hver av oss) har blitt med opp hit, resten av troppen flytter i mellomtiden resten av campen ned til Millenium Camp.
Vi hviler oss en time og drar så opp til Reuschkrateret (den indre kraterkanten). Jeg kan se stien på skrå opp grushenget veldig tydelig. Nå begynner jeg å bli litt uvel. To paracet, og så drar vi av sted. Her aksepteres ingen unnskyldninger, for denne utflukten er grunnen til at vi har kommet inn hit og skal overnatte her oppe. Og det var min ide, min betingelse for denne turen. For meg er dette likeverdig med toppen, så da så!
Og vi kommer opp, og vi er målløs av begeistring. Vi føler oss som på månen. For en eiendommelig, godt og avsidesliggende verden! Og for en triumf for oss, for her er vi på 5850 moh, bare 50 høydemeter under toppen. Og den skal bli vår i morgen tidlig!

Tilbake i leiren begynner jeg å bli ubehagelig uvel. Matlysten er helt borte, og jeg spiser bare suppe til middag og noen munnfull med grønnsaker. Så drikker jeg to store kopper te (drikke, drikke, drikke, drikke) og får en liten tablett mot kvalmen (kjekt å ha med høydelege!). Ahsante Tours har faktisk høydeleger til leie for fjellturen, men den jeg har med er helt gratis . Så smått begynner jeg å grue meg for den lange natten her oppe på "månen".

Men den skal vise seg å bli langt bedre enn fryktet. Ved nitiden om kvelden må jeg en tur ut på doen vår, og da jeg kommer ut av teltet, blir jeg stående og måpe. På nesten 6000 m høyde, halvveis oppe i atmosfæren liksom, virker himmelen så nær at den nesten er til å ta på. Månen har ikke kommet opp (enda), det er bekmørkt og stjerneklart. Jeg har aldri før i mitt liv sett så mange stjerner, så nære og klare. Jeg står der nesten andektig – det er en utenomjordisk følelse. Jeg lar glidelåsen i døra til toiletteletet stå åpen og sitter på do i minst et kvarter og ser på stjernene mens jeg gjør det jeg må gjøre. Med tom mage og i den friske luften føler jeg meg raskt mye bedre. Etterpå blir det noen timers ordentlig søvn (med opphøyd overkropp for bedre pusting), og når vi blir vekket klokka fire har jeg det mye bedre enn kvelden før.


02.02.2010 Crater Camp - Uhuru Peak (5895 moh) - Millenium Camp (3790 moh)
ca. 9 km, 150 høydemeter opp og 2100 høydemeter ned
Frokosten derimot har jeg ikke lyst på, og pannekaken svulmer opp i munnen. Jeg klarer ikke å få ned mer enn 2–3 munnfuller. Men jeg klarer en porsjon suppe og en kopp te. Det er mye bedre enn ingenting. Pakkingen av sovepose og dagstursekken er veldig slitsom og tar en evighet. Klokka fem er vi klare, og på de resterende 150 bratte høydemeterne skal vi anslagsvis bruke en time.

Det er -6 grader og vindstille. Jeg tror jeg skal gå meg varm (idiotisk tanke), så jeg tar bare tynne votter. Resultatet er snart iskalde og kjempevonde fingre, og jeg tar på på meg varme votter, uten at det hjelper noe som helst. Et kvarter oppe i fjellsiden blir jeg svimmel. Dvs hodet mitt kribler (ikke Diamoxkribling), kiler og summer, som om hodet mitt skulle sovne inn. Det er vel blodomløpet som ikke klarer å tilføre nok oksygen. Kanskje det ble for tøft for kroppen å starte fra hvilemodus til bratt oppoverbakke med en gang uten å gå seg inn, her i den høyden. Nå er jeg på det stadiet at jeg klarer å gå 10-20 skritt (til neste sving i sikksakken) og må ha pause (og sette meg ned - jeg kan ikke besvime her nå!). Og så til neste sving. Og til neste. Dette går sakte! Godbless leder an og stopper tålmodig opp hver gang jeg ber ham om det. Halvveis oppe kommer vi inn på snøen, som er hard og isete. Det er et spor her fra før, men trinnene er dårlige og glatte. Bratt er det også. Nå er jeg svært takknemlig for gåstavene mine samt det lille jeg har av erfaring fra lignende forhold i Norge. Jeg prøver å ikke tenke på kraterkanten der oppe, men konsentrere meg om et steg om gangen. Det går framover, tross alt! Godbless vil ta sekken min, men han har selv en (større en) fra før, samt at han går med bare hender i lommene. Mine hender er så kalde og vonde at jeg nesten er på gråten, så det er helt uaktuelt at han tar sine ut av lommene. Gi meg bare den tiden jeg trenger, så skal jeg klare det her! Han spør om jeg er ok, og jeg sier ja og prøver å smile. Jeg mistenker ham for å ikke la seg lure, men han sier ingenting. Jeg skal klare det her, og min sekk skal jeg bære selv. Hele veien opp og ned. Endelig går sola opp og gir meg masse ny energi og krefter.

Plutselig er heller ikke kraterkanten langt unna lenger, og de siste 30 høydemeterne opp til kanten går lettere og lettere for hvert steg. Nå trenger jeg ingen pauser lenger, jeg har kommet meg. Oppe på kraterkanten går de siste meterne bort til toppen som en lek. Stemningen tar pusten fra meg. Kibo kaster sin 15 minutter unge skygge ved siden av toppen til Mt. Meru, som så vidt rekker over disen. De ser ut som tvillinger. Ikke langt borte fra hører vi glade stemmer. Vi er ikke de første på toppen, men til tross for mine kav har ikke vi brukt mer enn litt over en time opp, så vi er i rute! Vi klemmer hverandre, deler ut gratulasjoner og tar toppbildene.

Her oppe fra kan vi faktisk se jordkrymmingen. Synd at slettelandet er gjemt under morgendisen. Vi nyter det fantastiske været (fortsatt ikke et vindpust) og den uvirkelige morgenstemningen på Afrikas tak i en halv time, før vi begynner å rusle bortover tilbake til Stella Point. Dette er stort! Og jeg, helt gjennomsnittlige, vanlige meg har klart det!

Nå gjenstår det drøyt 2000 høydemeter nedover, og i morgen ytterlige 2000+. Jeg vet allerede nå at knærne mine kommer til å hyle, men jeg gleder meg til å komme ned. Kvalmen er ikke sterk (jeg var aldri nær ved å kaste opp noen gang på denne turen), men den er likevel ubehagelig, og jeg vil gjerne bli kvitt den nå.

Fire timer trenger vi for nedstigningen til Millenium Camp. I Barafu blir det en kort pause, og så bærer det videre, nå på ny og ukjent sti. Lemoshoruta bruker Mwekaruta som nedstigningsrute. Etter Barafu er det betydelig mindre bratt, men helningsvinkelen er tilsvarende mer ubehagelig for knærne. Jeg bruker stavene mine for alt de er verdt – det er jeg nå jeg virkelig trenger dem.

På vei ned får vi vite hvor den friske frukten hele tiden kommer fra. Mweka ruta er for oss turister en kun-nedover-rute, men for arbeiderne på fjellet fungerer den som forsyningsvei opp. Her blir det stadig båret opp ferske matvarer og utstyr til gruppene på fjellet.

Jeg er kjempeglad for at vi blir i Millennium i natt og ikke skal ned ytterligere 1000 høydemeter til Mweka, som de fleste gjør. Når vi ankommer leiren er vi støvete og skitne og temmelig slitne, men du verden så stolte og fornøyde også! Vi får varmt vaskevann, knærne blir smurt med leddolje, og så blir horisontalen inntatt for resten av dagen og natta.

03.02.2010 Millenium Camp - Mweka Gate (1630 moh)
ca. 14 km, 2150 høydemeter ned
Den siste frokosten på fjellet, siste gangen å pakke sammen tingene våre. I kveld skal vi sove på hotell, etter en god og varm dusj.
Men før vi går, blir det avskjedsseremoni. Bærer- og guideteamet synger KIlimanjarosangen for oss, og vi overrekker høytidelig tipsen. Og hvordan de synger! Med hele kroppen, foran fjellet i strålende morgensol. Vi kan den sangen, vi har lært den hjemme. Men de synger med en selvdiktet tekst her, de synger om hele vår rute opp og ned fjellet, så mye skjønner vi.

Så gjenstårt de siste drøye 2000 høydemeterne ned til Mweka gate. Når vi drar, er ikke knærne vonde, og jeg er ikke støl heller. Men førstnevnte tilstand er raskt forbi. Vi dukker ned igjen i kjempelyngvegetasjonen, og ved Mweka camp blir det toalett- og drikkestopp. Så når vi ned til regnskogen igjen, som for anledningen heller kan kalles tørrskog. Ikke en dråpe fikk vi på hele turen!

Ved Mweka gate får vi sertifikatene våre, så nå har jeg det skriftlig at jeg var oppe, med dato og klokkeslett, i tilfelle jeg noen gang kommer til å glemme det.
På hotellet legger vi opp føttene og vrenger oss ut av de støvete klærne. Dusjen er himmelsk...
Vi inviterer Godbless ut på middag, men før det blir han med på en shoppingtur og viser oss de beste butikkene. Kjekt med en lokalkjent shopping guide...

Maten er deilig (og som den smaker – matlysten er tilbake!), og vi skåler med en Kilimanjaro Lager på turen. Bak oss stråler fjellet i kveldssola. Det virker helt uvirkelig at vi var helt der oppe så sent som i går.


Epilog:
Det følger tre avslappede og late dager i Ngorongoro og Serengeti. Vi er kjemepheldige og får se alle Big Five - til og med alle med unger! Gresset er grønt, antilopene, gnuene og sebraene føder ungene sine, og i tillegg får jeg min andre personlige dyredrøm oppfylt, etter elefantene: Geparder. Med unger!!!

Vi så ikke fjellet noe mer. Da vi kom tilbake fra safarien, var det mørke og regntunge skyer over hele området, og siden vi fløy på natta, ble det heller ikke noen fjell å se fra lufta. Bildene vi har i minnet fra Reuschkrateret vil være våre "flybilder" fra fjellet. I etterkant virker det nesten som om det var den egentlige toppen, siden vi der var midt oppe på fjellet og kunne se ned i "vulkanens øye". Dette utsynet har man ikke fra Uhuru Peak, siden Reuschkrateret sperrer for utsikten.

Takk til hele den tanzanianske gjengen, forresten en fantastisk gjeng, kjempehyggelige og kjempehjelpsomme, for denne turen!

[steelsound]

Bra skrevet, ser ut som dere har hatt en fin tur! Jeg skal der om 1 måned, og skal gå samme ruta som dere bare 7 dagers turen. Gleder meg stort!

[Julia]

@ steelsound: Ønsker deg en god tur, det er bare å glede seg! På peakbook.org ligger det i tillegg mange bilder fra turen, bare som tips i tilfelle du ikke har vært innom der.